Mørkets Rike møter Motstand

Denne boken ble skrevet på 90 tallet - er en roman - skrevet av Frank Peretti, kanskje den beste kristne forfatteren, hvor boken er blitt bygd på profetiske sannheter. Det omhandler den usynlige kampen som en kristen er i - mellom Engler og Demoner - og når vi ber - så skjer det store ting - når vi ikke gjør det - så får Mørkets Rike fremgang. Denne boken er temmelig spennende. Jeg legger med Kapittel 1 her - og henvisning til de andre kapitlene - les og bli velsignet:

Kapittel 1

Det kunne ha begynt i en hvilken som helst by. Det var ikke noe spesielt med Bacon’s Corner. Den var ikke annet enn en av de mange småbyene i jordbruksdistriktene, langt bort fra de store hovedveiene. Byen var ikke markert som noe mer enn en liten prikk på veikartet. På kartet stod. det at byen hadde en bensinstasjon, ingen overnattingsmuligheter, kanskje litt mat, hvis butikken var åpen, men ikke noe særlig mer.

Men det begynte i Bacon’s Comer.

Det var en helt vanlig tirsdag kveld. Arbeidsdagen var over, i de fleste hjemmene stod middagen på, butikkene holdt på å stenge og stedets bar holdt på å fylles. Alle de ansatte ved Bergen Dørfabrikk hadde stemplet ut, og vaktmannen sjekket at alle dører var låst. Utenfor Myers forretning som solgte fòr og landbruksutstyr, holdt sønnen til herr Myers på å trille inn plenklipperne og jordfreserne for natten. Lysene ble slukket i stedets kolonialbutikk. To pensjonister satt på hver sin stol utenfor barbersalong- en og slo i hjel sine ledige timer.

Jordene og gårdene like på andre siden av veien mellom Toe Springs og Claytonville ble varmere og grønnere for hver dag, og nå førte kveldsvinden med seg mange forskjellige aprildufter - eple- og kirsebærblomster, nypløyd åker, litt gjørme, litt kveg og litt gjødsel.

Det var en helt vanlig tirsdagskveld. Ingen ventet at noe uvanlig skulle skje. Ingen verken så eller hørte noe. De kunne ikke ha gjort det.

Men oppstyret begynte like bak et beskjedent, lite utleid bondehus, like sør for gården til Fred Potter. Det var noe som flakset, fløy og svevde av sted. Så lød det et skrik, et langtrukkent, gjennomtrengende hyl. Det vat en skarp, klagende lyd som fòr inn i skogen, og som hørtes ut som fløyten på et forbipasserende tog. Det lød høyt, så halvkvalt, høyt, så halvkvalt, mens det beveget seg fra den ene siden til den andre mellom trærne, som et jaget dyr.

Så kom det et lynglimt og en ildkule. Den blafret opp og brente seg vei gjennom skogen med en utrolig fart. Den fulgte like bak sirenen, nesten oppå den.

Så lød det flere rop og skrik, og flere blinkende lys! Plutselig var skogen full av dem.

Trærne sluttet brått ved Amhurst kvegfarm. Jakten fortsatte i åpent terreng.

Først ut av skogen kom et udyr, en flaggermus, en svart sak med kuleøyne. De mørke vingene flakset, og pusten så ut som et langt, gult bånd etter den. Den kunne bare ikke fly fort nok. Den grafset i luften med de edderkopplignende armene sine, desperat etter å få opp farten. Og hele ti den skrek den i vill panikk.

Like bak den, meget nær, farlig nær, eksploderte selve solen ut av skogen - en skinnende komet med vinger av ild som etterlot seg et glitrende spor, og et sverd av lyn som ble holdt utstrakt i kraftige bronsehender.

Den svarte tingen og kometen fòr opp mot himmelen over Bacon’s Corner. De fløy i sikksakk og fòr i alle retninger som fyrverkeri.

Som en rad med kanoner begynte skogen å spy ut flere nifse skapninger. Det var minst tjue stykker, og de flyktet i vill panikk med en lynrask, flammende skikkelse like i hælene. De le spredt i alle retninger som et vanvittig meteorregn i revers.

Den første demonen gikk tom for knep og unnamanøvere. Han kunne kjenne varmen fra krigerens sverd like i hælene på seg.

Han fnyste over skulderen: "Nei, kom deg vekk, jeg drar!"

Det flammende sverdet skar i en bue gjennom luften. Demonen parerte med sitt eget sverd, og slaget fikk ham til A snurre rundt. Han korrigerte med vingene, snudde seg og så på sin angriper. Han skrek, bannet og parerte slag etler slag, mens han så inn i de flammende øynene. Her møtte han mer kraft, mer herlighet og mer hellighet enn han noen gang hadde opplevd. Og han kunne se det i disse øynene - denne krigeren ville aldri gi opp. Aldri.

Demonen gav opp før sverdet endelig traff for siste gang. Den forsvant fra jorden, fra menneskenes verden, og ut i det ytterste mørke. Plutselig var den borte i en virvlende sky av rød røyk.

Krigeren snudde seg og steg høyere. Han svingte med det lange sverdet over hodet på seg og laget en ring av ild. Han brente av kamplyst og rettferdighetens glød.

Også kameratene hans var oppslukt av dette. De slo demonene ned fra himmelen som vemmelige innsekter. De hugget etter dem med de kraftige sverdene sine og jaget dem nådeløst av sted, uten at de fikk sagt noe.

Like til høyre kom en lang, glidende ånd feiende enda en gang mot sin himmelske angriper. Plutselig krøllet den seg tett sammen i smerte og forsvant.                        

Til venstre drev en storkjeftet, skrytende smådjevel på med å forbanne og håne sin motstander. Luften var full av bespottelser. Han var rask og selvsikker, og var nettopp begynt å tro at han kunne seire. Men plutselig frir hodet hans én vei, og kroppen en annen, mens ansiktet fremdeles var forvridd i et stolt snøft. Og så var han borte.

Nå var det bare en igjen. Den snurret av sted og forsøkte å holde seg oppe med bare en frisk vinge.

"Jeg skal forsvinne, jeg skal forsvinne," tryglet den. "Hva heter du?" spurte engelen.

"Fortvilelse."

Krigeren feide demonen vekk med flatsiden av sverdet. Den flyktet og ble borte, men den var fremdeles i stand til å gjøre ondt.

Og så var det over. Demonene var borte. Men ikke raskt nok.

"Hvordan går det med henne?" sa Nathan til araberen. Han stakk sverdet tilbake i sliren.

Armoth, afrikaneren, hadde undersøkt for å være sikker. "Hun er i live, hvis det er det du mener."

Den mektige polyneseren, Mota, fortsatte: "Hun er såret og skremt. Hun vil gjerne komme seg vekk. Hun vil ikke vente."

"Og nå er Fortvilelse fri til å plage henne,” sa Signa, orientaleren. Armoth svarte: "Da er det begynt, og det er ingenting som kan stanse det."

---------------------------------------------------

Sally Roe lå i gresset Hun holdt seg rundt halsen og gispet etter luft. Med lange, bevisste åndedrag forsøkte hun å bli klar i hodet, slik at hun kunne tenke. Hun kjente en hevelse på halsen, og flanellskjorten hennes var rødfarget av blod fra såret i skulderen. Hun så bortover mot geitekveen, men det var ingenting som rørte seg der. Det var ikke tegn til liv, ingenting som kunne skade henne.

Jeg er nødt til å komme meg vekk, jeg er nødt til å komme meg vekk. Jeg kan ikke bli her - nei, ikke et øyeblikk til.

Hun klarte å komme seg opp, men hun måtte støtte seg til husveggen. Hele verden snurret rundt for henne. Hun var fremdeles kvalm, selv om hun allerede hadde vrengt magen to ganger.

Ikke vent. Gå. Kom deg av gårde.

Så sjanglet hun opp trappen. Hun snublet en gang, men fortsatte. Hun ville ikke ta noe særlig med seg. Det kunne hun ikke. Det var ikke tid til det.

---------------------------------------------------

Ed og Mose hadde det bare bra, takk. De satt bare foran Max’ barbersalong i Front Street, eller det de kalte for veien mellom Toe Springs og Claytonville. Det var her den gikk rett igjennom byen. Ed var sekstiåtte, og Mose ville ikke si til noen hvor gammel han var. Derfor var det heller ingen som spurte ham lenger. Begge to hadde mistet konene sine - Gud velsigne dem - og de hadde begge en ganske bra pensjon. Livet deres sneglet seg nå av sted i et bedagelig tempo.

"Det biter ikke, Ed.”

"Du skulle ha flyttet deg lenger nedover langs elven, Mose. Lenger ned over. De blir trøtte av å skulle svømme helt opp til stedet ditt. Du må ta dem når de er i godt humør."

Mose hørte det første han sa, men ikke resten. Han stirret på baken på en grønn Plymouth som för gjennom byen med to fortvilte barn i baksetet. "Ed, kjenner ikke vi de to ungene der?"

"Hvor?"

"Hvorfor ser du ikke der hvor jeg peker?"

Ed så, men det eneste han la merke til, var baken på en Plymouth og to lyse hoder i baksetet.

"Vel," sa han og skygget for øynene, "nå var du for rask for meg'

"Du ser jo aldri når jeg skal vise deg noe. Jeg vet hvem det var. Det var barna til denne skolelæreren, denne...æh...hva er det nå han heter…”.

---------------------------------------------------

Irene Bledsoe raste bortover veien mellom Toe Springs og Claytonville. Hun hadde et alvorlig uttrykk som fikk henne til å se minst ti år eldre ut enn det allerede rynkete ansiktet gav inntrykk av. Hun holdt hardt i rattet og trampet hardt på gasspedalen. Hun drev den grønne Plymouth`en framover, enten Ruth og Josiah Harris likte det, eller ikke.

"Nå må dere to være stille!" skrek hun over skulderen. "Dere må tro meg. Vi gjør dette til deres eget beste!"

Ordene til Bledsoe var til ingen trøst for Ruth på seks år og Josiah på ni. Ruth fortsatte å gråte. "Jeg vil til pappa!"

Josiah satt bare helt stille, lamslått av sjokk og vantro.

Bledsoe trampet hardt på gasspedalen. Hun ville ut av byen før det ble mer bråk og mer oppstuss.

Hun likte ikke dette oppdraget. "Alt det jeg må gjøre for disse menneskene! "

---------------------------------------------------

Sally kom ut på verandaen bak huset. Hun skalv fremdeles og så seg trett rundt. Hun hadde tatt av seg skjorten og tatt på seg en blå jakke. Hun tok den krøllete, blodige skjorten i den ene hånden, og et papirhåndkle dyppet i matolje, i den andre.

Det var stille alle steder, som om ingenting hadde skjedd. Den gamle, blå pickupen hennes stod og ventet Men hun var nødt til å gjøre enda en ting.

Hun så bort mot geite-kveen. Porten stod åpen, og geitene var borte for lenge siden. Hun trakk pusten dypt flere ganger for å unngå at kvalmen skulle komme tilbake. Hun var nødt til å gå inn i det lille skuret en gang til. Hun måtte bare.

Det tok ikke lang tid. Hjertet hennes slo vilt. Nå var hun tomhendt, men lommene hennes var fulle. Hun kom seg ut, sprang bort til bilen og hoppet inn. Den startet med et stønn, men så våknet den til live. Mens grusen sprutet, skranglet den nedover den lange innkjørselen mot veien.

---------------------------------------------------

Irene Bledsoe kjørte for fort, men det var ingen politibiler ute. Fartsgrensene var altfor lave uansett, rett og slett upraktiske.

Hun nærmet seg et kryss med stoppskilL Enda et idiotisk påfunn her ute i ødemarken. Hun lettet litt på gasspedalen og tenkte at hun bare kunne kjøre.

Hva! Hvor kom...?

Hun trampet på bremsen. Hjulene låste seg, det skrek i dekkene og bilen skrenset. En eller annen idiot i en blå pickup skrenset gjennom kryssset i et forsøk på å unngå kollisjon.

Lille Ruth hadde ikke sikkerhetsbeltet på seg. Hun slo hodet sitt og begynte å skrike.

Plymouth’en skrenset rundt og ble stående med nesen nesten den veien de kom fra.

"Vær stille!" ropte Bledsoe til den lille piken. "Vær stille nå - det er ingenting i veien med deg!"

Nå begynte Josiah også å gråte. Han var livredd. Han hadde heller ikke sikkerhetsbeltet på seg, og han hadde gjort litt av et rundkast der bak.

”Nå tier der to stille!" skrek Bledsoe. "Bare ti stille nå!"

Josiah så at det kom en dame ut av pickupen. Hun hadde rødt hår og et rutet skaut på hodet. Hun så ut som om hun skulle begynne å gråte, og hun holdt seg på den ene skulderen. Bledsoe stakk hodet ut av vinduet og skrek noen ukvemsord til henne. Damen sa ikke noe, men Bledsoe måtte ha skremt henne. Den andre sjåføren satte seg i bilen og kjørte sin vei uten å si et ord.

"For en idiot!" sa Bledsoe. "Så hun meg ikke?"

"Men du stoppet ikke," sa Josiah.

"Prøv ikke å fortelle meg hvordan jeg skal kjøre, unge mann! Og hvorfor har du ikke sikkerhetsbeltet på deg?"

Ruth skrek fremdeles og holdt seg på hodet. Da hun fikk seg blod på hånden sin, ble hun helt hysterisk.

Da Bledsoe fikk seg det, sa hun: "Å, storartet! Det var bare midt i blinken!"

--------------------------------------------------

Cecilia Potter. Freds kone, var glad for at en av de dumme geitene gikk med bjelle. Da kunne hun i det minste høre noe og springe ut i hagen før de spiste opp alle blomstene hennes.

De to geitekillingene hoppet og sprang bortover mot det utleide huset. Moren trodde hun eide alt som vokste, og hun var ikke beskjeden heller.

"Du! Kom deg vekk! ” ropte Cecilia og viftet med de sterke armene sine. "Kom deg vekk fra blomstene!"

Geiten rygget litt, men så senket den hodet og lot Cecilia få et godt overblikk over hornene.

"Å, jeg skal si du ser sint og farlig ut!" sa Cecilia. Men så sprang hun rett bort til den, la armen rundt halsen på den og løftet forbeina opp fra bakken og snudde hele geiten rundt.

"Du skal tilbake dit du kom fra, og det med en gang! Og tro ikke at du kan skremme meg!" KLASK! "Og du senker de hornene med en gang!

Geiten fulgte med Cecilia, for det meste på fire bein, men på to hvis hun våget å nøle. Og på veien fikk den seg et par skikkelige skjenneprekener.

"Jeg vet ikke hvordan du klarte å komme deg ut, men hvis du tror du kan få gå berserk rundt her, så får du tro om igjen! Sally skal få høre om dette! Hun vet bedre! Jeg er virkelig overrasket..."

Hun gikk over jordet mellom de to husene, og så fikk hun se at porten til geite-kveen stod på vidt gap.

"Sally!" ropte hun.

Det kom ikke noe svar. Hmmm. Bilen var borte. Kanskje Sally ikke hadde kommet hjem ennå. Men da var hun sen. Hun pleide alltid å komme hjem tidligere enn dette. Men hvorfor stod porten åpen?

Hun drog geiten med seg inn gjennom porten.

"Tilbake der du hører hjemme, jenta mi. Ikke noe mer av denne friheten..."

Men...hvem var det som var der inne i skuret?

"Sally?”

Geiten merket plutselig at den var fri, og så spankulerte den ut igjen gjennom porten som fremdeles stod åpen. Cecilia fulgte ikke etter den.

Hun ble stående og se på kroppen til en kvinne. Den lå i høyet som en filledukke, livløs og hvit.

Hun var død.

---------------------------------------------------

Nathan, Armoth og de andre krigerne svevde lavt over gården og så den fortvilte Cecilia komme løpende ut fra geite-kveen. Nathan gav tegn til de andre, og med et eksplosivt vingeslag skjøt de framover og risset en lysstrime inn i kveldshimmelen.

Markene under dem for forbi like fort som en tanke, og så ble de oppslukt av skogens grønne teppe. Løvet og grenene pisket forbi dem, over, rundt og gjennom dem. De fòr gjennom skygger og strimer med svakt lys, gjennom høye trestammer og tykke, innfiltrede grener. Til slutt var de framme i en lysning hvor høvdingen deres ventet. Med vingene foldet ut som fallskjermer, stanset de opp og landet i skogbunnen like stille som snøfnugg. I samme øyeblikk som føttene deres berørte bakken, bleknet kappene deres til en svak hvitfarge, og de brennende sverdene kjølnet og ble til kobber. Vingene ble slått sammen og forsvant.

Tal, den mektige, lyshårete Høvdingen for Hæren, stod der og ventet. Øynene hans lyste av forventning, og ansiktet hans var preget av det spennende øyeblikket Ved siden av ham stod Guilo, Manges Styrke. Han var en mørk, skjegget og muskuløs ånd, med store, sterke armer og et hjerte som lengtet etter kamp. De var også kledd i en svak hvitfarge, og noen gedigne sverd hang ved deres side.

Nathan avla sin rapport allerede før Tal og Guilo hadde fått hilst på dem. "Alle demonene ble utslettet, bortsett fra Fortvilelse."

"Det er bra," sa Tal. "La ham melde fra til kameratene sine, så kan han fortsette med arbeidet sitt. Var det andre ånder fra Broken Birch involvert i dette?"

"Flere. De var kjempestore, men de er beseiret for denne gangen. Vi så ikke Ødelegger noe sted. Han sendte sine lakeier og holdt seg utenfor selv.”

"Selvfølgelig. Hva med Saliy?"

"Sally Roe er på flukt. Bilen hennes er allerede flere kilometer av gårde, på vei mot Claytonville. Vi sendte Chimon og Scion for å følge henne."

"Og morderen?" spurte Tal.

"Drept, ved våre hender. Vi hadde ikke noe valg. Sally var døden nær." Guilo tordnet fram sin anerkjennelse for aksjonen.

"Hvordan går det med Sally nå?" spurte Tal.

Armoth meldte: "En mindre skade i halsen, en hevelse i nakken, et mindre knivstikk i skulderen. Ingen umiddelbar fysisk fare.”

Tal sukket lettet. "Nei, ikke umiddelbart i hvert fall. Hva med denne nesten-kollisjonen med Irene Bledsoe?"

Nathan og Armoth så bort på Signa, og den smidige orientaleren smilte. "Vellykket, men det var på hengende håret. Ruth Harris fikk en liten skade i pannen, men alle i bilen kunne se Sally helt tydelig, og hun så dem like tydelig.”

Armoth fortsatte: "Og nå har fru Potter funnet morderen, og hun ringer til politiet."

Tal måtte ta en pause. Han bare ristet på hodet av alt det som hadde skjedd. Det var så enormt. "Bare det er nyheter nok."

Guilo gav uttrykk for sin engstelse med en liten, alvorlig lattet høvding, vi har aldri før håpet at så mange ting skal klaffe...som kunne gått så galt!"

Tal så opp mot himmelen og smilte forsiktig. "Vi kan håpe på at det skal gå bra så lenge de hellige ber, og det gjør de."

De andre mumlet samtykkende. De kunne føle det.

Tal fortsatte: "Så hvis alt går bra, er det vi som skal gå fram denne gangen. Det er vi som skal seire, det er vi som skal gi fienden et tilbakeslag Vi skal bare være tilbakeholdne en stund til."

"En stund til," sa alle i kor.

"Sally burde komme trygt fram til Claytonville med Chimon og Scion som eskorte. Demonen Terga har mye å stå til rette for nå. Jeg forventer at han vil sende noen ånder etter henne for å bryte henne ned. Likevel har Chimon og Scion ordre om å ikke gripe inn før det er absolutt nødvendig."

"Mer smerte, Høvding? Mer ødeleggelse?" brast det ut av Guilo i sinne. "Man skulle tro at disse elendige åndene aldri får påført menneskene nok lidelse!"

Tal så inn i de mørke øynene. De var så fulle av brennende kamplyst men samtidig så ømme overfor Guds utvalgte. "Min gode venn, vi har alle vondt av henne. Men hennes lidelse vil gjøre at Gud får sin vei, og du skal få se det."

"Måtte det skje snart,” sa Guilo og grep om skjeftet på sverdet. Han så på Nathan og utbrøt sarkastisk: "Jeg håper du har flere gode nyheter?”

"Ja," sa Nathan. "Om Tom Harris. Han er på politistasjonen nå. Han prøver å gjøre noe for å få barna sine tilbake. Han forsøker å snakke fornuft med sersjant Mulligan."

Da Mulligans navn ble nevnt, lo Guilo en rungende, hånlig latter, og andre skar stygge grimaser. Det var bare Nathan som nikket resignert. De hadde rett.

"Nå kommer altså en prøve på Toms tro, en virkelig prøve på hans overgivelse", sa Tal. 

"Jeg skal vokte de hellige," sa Guilo. "Jeg skal se hvordan de takler det."

Tal rørte ved skulderen til Guilo. "Dette er noe vi håper vil gå bra.' "Å, måtte det gå bra, måtte det gå bra."

"For Toms skyld," sa Nathan.

"For alles skyld," sa Armoth.

"Og da er vi kommet til Ben Cole," sa Tal.

Nathan svarte: "Han holder på å dumpe rett opp i dette akkurat nå

 

 

Resten av kapitlene finner du her - du må rulle nederst på siden - før du finner kapittel 2.