Gravitasjonskreftene ved en ukjent planet

Er hentet fra serien Blodmåner 2014-2015.

"Ett annet tegn, som han lenge var i tvil om. Det finnes ett annet tegn, Planeten X som har vært observert i flere 100 år. Den har blitt rapportert hvert 316-377 år. NASA rapporterte den i 1988 og 1992, har blitt taus om den, enda Voyager 1 og 2 er begge i det området (muligens sendt mot planet X men ikke sagt noe om planeten enda) hvor Planet X kommer fra. Den blir da sett muligens 26 mars 2016 - ifølge Gill Broussard. Planet X er ikke synbar, men gjømmer seg bak en annen planet (9 planeter i solsytemet, når man tar bort Pluto som ikke lengre er godkjent som en planet). Han var veldig skeptisk til dette, til han møtte en kristen astronom. Han svarte på hans spørsmål på en god måte (som ikke You tube og nettet klarte å gi gode svar på) og det viste seg at denne planeten dukket opp når ting av bibelske størrelser skjedde/skulle skje. eks. ved Noahs flod, hvor de var 150 dager i arken (Planet X viser seg i 150 dager). Den viser seg ved større katastrofer. Kommer det noe eller har det allerede kommet noe til vårt solsystem som skaper forstyrrelser på Jorden, eks nord pol forandringer, magnetiske forandringer, jordskjelv etc

Ankomst av en annen planet ved en Elliptic Orbit (http://en.wikipedia.org/wiki/Elliptic_orbit) kan være ansvarlig for kometer, astroider, underjordiske utslipp av methan gass som dreper sjøliv, store jordskjelv, sinkhull (plutselige store hull i bakken), tidevann og flodbølger etc. - Gill Broussard"

22 jan. 2017 - – Sannsynlig med en niende planet

Jakten på en hypotetisk «niende planet» i vårt solsystem, 2-4 ganger større enn Jorden, er i full gang. – At en slik planet finnes er sannsynlig, men det er slett ikke sikkert den blir funnet i denne omgang, mener professor emeritus Kaare Aksnes.

Artikkelen kan leses her.

Både bakke- og romteleskop jakter nå på den teoretiske «niende planeten», ytterst i vårt solsystem.

– Denne antatte planeten er observert bare på indirekte vis, gjennom måten dens gravitasjon forstyrrer objekter i nabolaget på, skriver professor emeritus ved Institutt for teoretisk astrofysikk (UiO), Kaare Aksnes, i en e-post til ABC Nyheter.

Aksnes regnes blant verdens fremste forskere innen baneberegning for kunstige satellitter, planetmåner, asteroider og kometer.

– At det finnes en niende planet er høyst sannsynlig, men det er ikke sikkert at objektet som det nå letes etter blir funnet, skriver Aksnes.

Pluto, som ble oppdaget i 1930, ble nedgradert til en «dvergplanet» i 2006. Dersom en ny planet som oppfyller kriteriene til Den internasjonale astronomiske union blir funnet, vil det bli den «nye» niende planet i solsystemet. Foreløpig er planeten ikke observert direkte.

Scott Sheppard ved Carnegie-instituttet i Washington og en kollega lanserte teorien om en niende planet i 2014. De mente tyngdekraften fra en uoppdaget kjempeplanet i den ytre delen av solsystemet kunne forklare uregelmessigheter ved banen til en håndfull avsidesliggende objekter bortenfor Neptun, som dvergplaneten Sedna.

– Påvirker andre legemer

I januar 2016 fikk denne teorien støtte av to andre forskere, Michael Brown og Konstantin Batygin, som la frem en mer detaljert forklaring (se intervju med forskerne i videoen over). De mente blant annet å ha observert dens påvirkning på seks av legemene bortenfor Neptun, og la frem forslag til både masse og forventet bane for en «niende planet».

Basert på Brown og Batygins utregninger skulle planeten være en massiv «super-Jord» av is. Forskningen og utregningene antyder at den antatte planeten er 10 ganger mer massiv enn Jorden, har en 2-4 ganger større diameter, og går i en svært elliptisk bane om Solen på 10-20.000 år. Planeten antas å ligge 80 milliarder kilometer unna vår egen jord, utenfor Plutos bane.

Dvergplaneten Eris ble oppdaget i 2003. Det er den mest massive og nest største dvergplaneten vi kjenner. «Den niende planet» er forventet å være betydelig større. Eris’ bane går også utenfor Neptuns, cirka 14,5 milliarder km fra Solen. Foto: NASA, ESA, og M. Brown.

Ifølge utregningene kan planeten på det meste befinne seg 1000 astronomiske enheter (AE) fra solen.

For å illustrere hva denne avstanden betyr:

1 AE er middelavstanden mellom Jorden og Solen, omkring 150 millioner kilometer. Neptun ligger omkring 30 AE fra Solen, og Pluto kommer aldri lenger unna stjernen enn 49 AE.

Les også: – Jorda kan ha hatt mange små måner

Hvorfor har vi ikke sett den før?

Men hvis planeten er større enn Jorden, og vi har romteleskop som er i stand til å se galakser mye lenger unna, hvorfor har vi ikke allerede observert den?

– Til tross for at planeten antas å være stor, vil den enorme avstanden gjøre at det reflekterte sollyset blir veldig svakt. Hvis avstanden dobles, svekkes lyset med en faktor på 16. Planeten er minst 10 ganger lenger borte enn Pluto. Det betyr at dens lysstyrke er minst 10.000 ganger svakere enn om den befant seg i Plutos avstand, skriver Aksnes i sin e-post til ABC Nyheter.

– Hvis denne planeten er 10 ganger mer massiv enn Jorden, har Kuiperbeltet mye mer masse enn antatt, skriver han.

En kunstner har sett for seg Nasas New Horizons-romfartøy på vei forbi et nytt objekt etter besøket ved Pluto, langt ute i Kuiperbeltet. Illustrasjon: NASA/JHUAPL/SwRI/Alex Parker

Kuiperbeltet er en sverm av isholdige objekter utenfor Neptuns bane. Dvergplaneten Pluto befinner seg i dette beltet.

– Man leter etter planeten både med romteleskopet og med bakketeleskoper. Problemet er at disse teleskopene har et lite synsfelt og at en vet lite om hvor man skal lete, fortsetter Aksnes.

Galakser vi observerer på mye større avstander befinner seg på samme sted på himmelen. Forskerne har en omtrentlig idé om hvor planeten bør befinne seg, men det er fortsatt et stort område på himmelen.

Dersom planeten hadde vært nær sitt perihelium, nærmest Solen i sin bane, burde eksisterende oversiktsbilder av himmelen allerede inneholde bevis for dens eksistens. Men foreløpige søk i slikt arkivmateriale har vært resultatløst, noe som tyder på at den heller er nær sitt aphelium, punktet lengst unna solen. Her vil den være langt unna, og for lyssvak for bakkebaserte teleskop. I dette området vil det også være særlig mye «lysforurensning» fra Melkeveien. Antakelig vil avstanden gjøre at det er enklere å påvise planeten med infrarøde målinger.

Les også: Fant kilden for mystiske «radioglimt»

– Pluto burde forblitt en planet

 

Kuiperbeltet er en sverm av isholdige objekter utenfor Neptuns bane. Dvergplaneten Pluto befinner seg i dette beltet.

– Man leter etter planeten både med romteleskopet og med bakketeleskoper. Problemet er at disse teleskopene har et lite synsfelt og at en vet lite om hvor man skal lete, fortsetter Aksnes.

Galakser vi observerer på mye større avstander befinner seg på samme sted på himmelen. Forskerne har en omtrentlig idé om hvor planeten bør befinne seg, men det er fortsatt et stort område på himmelen.

Dersom planeten hadde vært nær sitt perihelium, nærmest Solen i sin bane, burde eksisterende oversiktsbilder av himmelen allerede inneholde bevis for dens eksistens. Men foreløpige søk i slikt arkivmateriale har vært resultatløst, noe som tyder på at den heller er nær sitt aphelium, punktet lengst unna solen. Her vil den være langt unna, og for lyssvak for bakkebaserte teleskop. I dette området vil det også være særlig mye «lysforurensning» fra Melkeveien. Antakelig vil avstanden gjøre at det er enklere å påvise planeten med infrarøde målinger.

Les også: Fant kilden for mystiske «radioglimt»

– Pluto burde forblitt en planet

 

Kuiperbeltet er en sverm av isholdige objekter utenfor Neptuns bane. Dvergplaneten Pluto befinner seg i dette beltet.

– Man leter etter planeten både med romteleskopet og med bakketeleskoper. Problemet er at disse teleskopene har et lite synsfelt og at en vet lite om hvor man skal lete, fortsetter Aksnes.

Galakser vi observerer på mye større avstander befinner seg på samme sted på himmelen. Forskerne har en omtrentlig idé om hvor planeten bør befinne seg, men det er fortsatt et stort område på himmelen.

Dersom planeten hadde vært nær sitt perihelium, nærmest Solen i sin bane, burde eksisterende oversiktsbilder av himmelen allerede inneholde bevis for dens eksistens. Men foreløpige søk i slikt arkivmateriale har vært resultatløst, noe som tyder på at den heller er nær sitt aphelium, punktet lengst unna solen. Her vil den være langt unna, og for lyssvak for bakkebaserte teleskop. I dette området vil det også være særlig mye «lysforurensning» fra Melkeveien. Antakelig vil avstanden gjøre at det er enklere å påvise planeten med infrarøde målinger.

Les også: Fant kilden for mystiske «radioglimt»

– Pluto burde forblitt en planet

 

Kuiperbeltet er en sverm av isholdige objekter utenfor Neptuns bane. Dvergplaneten Pluto befinner seg i dette beltet.

– Man leter etter planeten både med romteleskopet og med bakketeleskoper. Problemet er at disse teleskopene har et lite synsfelt og at en vet lite om hvor man skal lete, fortsetter Aksnes.

Galakser vi observerer på mye større avstander befinner seg på samme sted på himmelen. Forskerne har en omtrentlig idé om hvor planeten bør befinne seg, men det er fortsatt et stort område på himmelen.

Dersom planeten hadde vært nær sitt perihelium, nærmest Solen i sin bane, burde eksisterende oversiktsbilder av himmelen allerede inneholde bevis for dens eksistens. Men foreløpige søk i slikt arkivmateriale har vært resultatløst, noe som tyder på at den heller er nær sitt aphelium, punktet lengst unna solen. Her vil den være langt unna, og for lyssvak for bakkebaserte teleskop. I dette området vil det også være særlig mye «lysforurensning» fra Melkeveien. Antakelig vil avstanden gjøre at det er enklere å påvise planeten med infrarøde målinger.

Les også: Fant kilden for mystiske «radioglimt»

– Pluto burde forblitt en planet

Bilderesultat for picture pluto Charon

Sammensatte, forbedrede fargebilder viser Pluto (nederst t.h.) og dvergplanetens måne Charon. Bildene ble tatt av Nasas New Horizons-sonde da den passerte gjennom Pluto-systemet 14. juli 2015. Foto: NASA/JHUAPL/SwRI

En eventuell bekreftelse av planeten vil øke vår kunnskap om solsystemet, og ikke minst solsystemets tidligste fase. Dersom objektet eksisterer, blir påvist, og har omtrent samme masse og bane som antatt, vil det trolig oppfylle alle kriteriene Den internasjonale astronomiske union har satt for å si at et objekt er en «planet». Pluto ble opprinnelig klassifisert som den niende planeten fra solen, men ble i august 2006 nedklassifisert til en dvergplanet, da man fant at den «bare» er ett av flere store legemer innenfor Kuiperbeltet. Professor emeritus Kaare Aksnes er blant dem som mener Pluto burde ha fått beholde sin status som fullverdig planet.

En eventuell bekreftelse av planeten vil øke vår kunnskap om solsystemet, og ikke minst solsystemets tidligste fase. Dersom objektet eksisterer, blir påvist, og har omtrent samme masse og bane som antatt, vil det trolig oppfylle alle kriteriene Den internasjonale astronomiske union har satt for å si at et objekt er en «planet». Pluto ble opprinnelig klassifisert som den niende planeten fra solen, men ble i august 2006 nedklassifisert til en dvergplanet, da man fant at den «bare» er ett av flere store legemer innenfor Kuiperbeltet. Professor emeritus Kaare Aksnes er blant dem som mener Pluto burde ha fått beholde sin status som fullverdig planet.

En eventuell bekreftelse av planeten vil øke vår kunnskap om solsystemet, og ikke minst solsystemets tidligste fase. Dersom objektet eksisterer, blir påvist, og har omtrent samme masse og bane som antatt, vil det trolig oppfylle alle kriteriene Den internasjonale astronomiske union har satt for å si at et objekt er en «planet». Pluto ble opprinnelig klassifisert som den niende planeten fra solen, men ble i august 2006 nedklassifisert til en dvergplanet, da man fant at den «bare» er ett av flere store legemer innenfor Kuiperbeltet. Professor emeritus Kaare Aksnes er blant dem som mener Pluto burde ha fått beholde sin status som fullverdig planet.

– Pluto har en atmosfære og har hele 5 kjente måner. Den innerste, Charon, er den eneste kjente naturlige månen i en synkron bane rundt moderplaneten; sett fra Plutos overflate ser Charon ut til å henge i ro på himmelen liksom våre TV-satellitter. Disse egenskapene gjør Pluto til en ganske spesiell planet, skriver han avslutningsvis.

Øvrige kilder: Space.com, CBS’ dokumentarprogram 60 Minutes, NPR, NASASpaceFlight.com.