25 oktober 2017 - Guds dømmer også i den nye pakt

Vi ønsker ikke å prate om det, vi ønsker ikke å tro det, derfor lukker vi øynene og ørene. Men Guds dom er en realitet, spesielt for de som hver dag dør uten Kristus i Hjertet. De havner i dødsriket, og de vil aldri komme ut av den plassen, før Dommen, den store dag. Da hvor alle mennesker må stå til regnskap for livet sitt.

Guds kjærlighet som forkastes, finner ingen nåde etter døden. Derfor jobber Gud dag ut og dag inn for å frelse flest mulig. Gud søker mennesker som roper til Ham, uansett hvor og hvem det er. Gud gjør aldri forskjell.

Under her har jeg samlet noen historier om Guds dom på denne jorden (først dommen over en øy i Karibien, Marinique, og så dommen over Ålesund - ved bybrannen). Læren om at vi lever i nådestiden, og dermed så dømmer ikke Gud, er en falsk lære. Da burde man studere Bibelen bedre, også NT.  Gud er fortsatt Jordens Dommer, og utfører dom, når synden blir stor.

I historien om Mount Pelee i boken Martinique, er en virkelig beskrivelse at Gud utfører dommer mot syndefulle steder. Jo mer innbyggerne henga seg til synd, jo mer sintere og mer vred ble det på den Sanne Gud og mislikte aller høyest de som var kalt ved Hans navn, og forsøkte heller ikke å skjule at de avskydde Kristus. Da en gjeng flere ganger kastet ett krusifiks, som sto på toppen av fjellet, ned i fjellets bunn (etter at en prest flere ganger hentet det opp igjen). Så begynte vulkanen å våkne til liv. Nå har jeg ingen tro på at Krusifiks eller en statue av Jomfru Maria er Hellig, men Gud visste at hatet deres uansett var rettet mot Ham.

Da frelsesarmeen kom, for å vinne sjeler, så ble de til slutt utvist. De rett og slett tålte ikke det som var Hellig. Det er viktig å se, at når en plass, en nasjon/land, eller flere land, begynner å avsky Bibelen, Herrens gode budskap om omvendelse fra synd, nåde, Jesu blod, Guds overnaturlige kraft, og innbyggerne hengir seg til alle mulige unaturlige synder og ikke samfunnet fordømmer det, blir folket veldig frimodig på å slå ned på de sanne kristne, og å hetse Gud. Da begynner de å bli klar for å bli dømt for sine synder!

Og overmotet til innbyggerne på Matinique bar frukter. For på påsken, langfredag, korsfestet de en gris, og puttet det i en grav. 3 dager etter, på oppstandelsesdagen, gravde de den opp. Og Vulkanen fikk mer liv. Akkurat på Kristi Himmelsfartsdag, 40 dager etter, så våknet vulkanen til liv, og utslettet alt liv i samfunnet, unntatt 2 mennesker.

Går Norge imot Dommen?

Når jeg ser på samfunnet i Norge, så ser jeg de samme linjene av ugudelighet som er den vei Norge har valgt. I dagens Norge blir sann Kristendom  så godt som avskydd i Barnehagene - mens de elsker fremmede religioner, man avskyr og hater Gud i skolen. Mitt barn som nå går i 3 året på videregående, blir hver uke tvunget til å se en filmserie som handler om at Gud er ond. Den er fryktelig unøyaktig og vrenger Skriften, og har bare til formål å spotte og håne Gud, og Hans Ord.

Gud er ikke velkommen i det offentlige i Norge. Mens på gatene så heier man på de homosexuelle og deres livsstil, fordi de ser det som kjærlighet. Og i takt med at vi omfavner synden, jo mer så nærmer dommen seg Norge. At vi har rustet ned forsvaret totalt, er bare fordi vi gjør landet klart for å motta dommer. Fordi synden ødelegger dømmekraften vår, som Bibelen sier "Hor og most tar bort forstanden" Hosea 4:11.

Og Hosea sier videre "Mitt folk spør sitt trestykke til råds, og dets kjepp gir det svar; for utuktens ånd har forvillet dem, så de driver hor og ikke vil stå under sin Gud." Hose 4:12. Å ruste ned militæret i en tid hvor Russland opptrer mer aggressivt - er ren dårskap, men utvilsom en frukt av utuktens ånd.

Men å legge landet klar for okkupasjon skjer fordi vi støtter onde organisasjoner som abortindustrien, og onde organisasjoner som terroristene Hamas og PLO, samtidig som vi har lite plass i hjertet for Guds hjertesaker, som å gi rettferdighet til landets små, til å utføre rett og å dømme de som gjør urett, å bry oss om de eldre som tross alt har bygd nasjonen til den rikdommen vi har idag, vi viser vår ondskap ved å ha kjærlighet til å drepe de små spirene Gud gir oss - via abortloven, vi tror barna tilhører Staten - hvor man ofte forsøker å ta de rettferdiges barn via Barnevernet - om de ikke skikker seg "rett" (etter vårt lands ugudelige lover) og samtidig som vi hater Israel Guds Land, og vi hater "fanatisk" kristendom. Vi sammenligner bedehuskristendommen med lik linje som fundamentalistisk Islam. 

Da forstår vi at Norge "spør sitt trestykke til råds, og dets kjepp gir det svar, fordi utuktens ånd har forvillet dem". og dermed føler ingen i dagens lederskap at vi trenger et militært forsvar til å demme opp for en russisk invasjon, som mange har profetert en dag vil komme. Vi tror at vi har nok militær styrke, enda alle forstandige og våkne folk som de i aldrimer.no, ser noe helt annet! Vi faktisk har samme innstilling til militæret som vi hadde før 2 verdenskrig - og er i ferd med å gjenta våre fedres gjerning - med å bli tatt på sengen. Og vi hører heller ikke på vektere som sier at innvandringen vil ødelegge Norges demokrati - de blir hånledd, mobbet og trakassert av media og sosialister. Sosialister er bare ett annet ord for Gudløse!

Derfor burde historiene under, lære oss at vi som nasjon, ikke burde pelle Gud på nesen, stikke fingeren i Hans øyne. Fordi Gud slår tilbake, ved å dømme oss hardt. Bibelen sier

"Fordi dommen over den onde gjerning ikke fullbyrdes straks, derfor svulmer hjertet i menneskenes barn, så de drister sig til å gjøre det som ondt er" Forkynneren 4:11.

Bare fordi Gud ikke dømmer straks, så tror vi ikke at det finnes noen Gud. Men Gud holder tilbake, fordi Han husker hva våre fedre gjorde godt for Hans rike, i vår fortid. Og Han holder tilbake fordi de uønskede kristne ber Gud om å holde dommen tilbake! Men snart vil Han ikke holde sin vrede tilbake! Vi vil ikke ha noe med Gud å gjøre, og Gud vil overlate oss til oss selv og vår egen dårskap vil komme tibake over vårt hode!

I vår nye regjering, har vi latt kvinner innta våre viktigste posisjoner, og de styrer vår nasjon mot undergang, for Ordet sier 

"Mitt folks herskere er barn, og kvinner råder over det. Mitt folk! Dine førere er forførere, og den vei du skal gå, har de ødelagt. Herren trer frem for å føre sak, og han står der for å dømme folkene. " Jesaja 3:12-13.

Er det i denne regjeringstiden vil vil se at Gud vil dømme landet vårt?

24 oktober 2017 - Mount Pelee og Guds vrede

Artikkelen er hentet her

 

Takket være Clive Cussler's bok Piranha, har et langt glemt kapittel av menneskets historie blitt funnet igjen. Historien starter i 1902 i Martinique i byen St Pierre der det dødeligste vulkan utbruddet i historien fant sted. 


Utbruddet av Mt Pelee var det verste vulkanske utbruddet i historien som resulterte i enorme dødsfall. Utbrudddet drepte langt flere folk enn hva Vesuvius i det første århundre e.Kr. gjorde, da det utbruddet begravde byene Herculaneum og Pompeii. 

St Pierre i Martinique var en by på 30.000, og ble betraktet som Paris i Karibien. Det var også en by med hedonisme og synd. En by som tillot all ufattelig ondskap. En by som var blasfemisk og dekadent (moralsk forfalt). Etter utbruddet den 8. mai 1902, så av de 30.000 menneskene som bodde i St Pierre, overlevde kun 2.

Historikeren Kyle Weissman forteller historien om hendelsene som førte til utbruddet, hvordan regjeringen dekket opp hva det visste om Pelee, hendelsene som pustet Guds vrede og de 2 menneskene som "overlevde Dommedag".

Byen St Pierre på den franske karibiske øya Martinique er en skygge av sin tidligere herlighet. Bare 5000 mennesker bor der i motsetning til 30.000 i dens storhetstid, da den var kjent som det Karibiske Paris. Det var som New Orleans

Byen ble også kjent som det Karibiske Sodoma, en by med prostitusjon, dekadens (moralsk forfall), blasfemi, homoseksualitet og vantro. Det var en by som er veldig lik Las Vegas og San Francisco. Svært mye som New Orleans også. De vil ende opp på samme måte som Sodoma.

Byen var i skyggen av Martinique`s vulkan, Mt Pelee. Vulkanen var kjent som den lettgående vulkanen. Den hadde sjeldne utbrudd. Den brøt ut en eller to ganger hvert århundre og utbruddene var kjent som stille utbrudd. Det verste kjente utbruddet på den tiden, var i midten av 1851. Vulkanen slapp ut lava som sår gjennom klipper og kløfter i havet og det vellet ut røyk og aske, samt lukt av svovel.

Det var ikke en plage for St Pierre. Det var faktisk et landemerke og en fantastisk turistattraksjon. I tillegg til en harmløs vulkan som bare økte sjarmen, var det fint vær, sjarmerende arkitektur, frihet, gode hoteller, et teater, det var en park i nærheten av kratet til Pelee. Det ble ansett morsomt å ha en piknik på toppen av en trygg og ufarlig vulkan.

Men folk i disse dager visste lite eller ingenting av vulkaner. Vulkanologi var i sin barndom, alle hadde blitt enige om at vulkaner bare var en åpning til Helvete, i stedet for naturlige strukturer med et kammer av magma og som ventilerte ut fra toppen, ingen forsto advarslene om at det kunne være farlig.

Ingen visste i 1901 eller 1902 at de hadde en fare under seg Et nytt magmakammer dannet langt under fjellet, hvor det gikk sakte gradvis opp fra jorden. Det var også noen mindre jordskjelv, men det var ingenting å frykte på den tiden. Mt Pelee, skjult i tåke som stiger over St Pierre, den vennlige vulkanen, den lettgående vulkanen, den harmløse. Var på trygg avstand og trygg i terrenget.

Men det våknet og ble aktiv. Avstanden og terrenget, var ikke lenger et skjold ...

Og folk i disse dager visste ingenting om farene som bygget seg opp, og skulle gi dødsstøtet til 30.000 mennesker.

Hvorfor? Var det ingen advarselstegn? Hva gjorde Paris og Hovedstaden Martinique Fort-de-France? Visste de om farene?

Og kan det være at Gud og hans vrede var knyttet til ting som skjedde? Guds vrede over syndene i St Pierre og hva skjedde i St. Pierre som vekket opp den røde hetens sinne? 

Jeremia 23: 29: " Er ikke mitt ord som en ild, sier Herren, og lik en hammer som knuser berg? 

Byen St Pierre var Vestindias Paris. Men den var også Sodoma i Vestindia. Byen var kjent for sin hån mot Gud og dens gudløse radikalisme. Mange venstre vridde radikalere med franske revolusjonære forestillinger bodde i byen, selv de som ble forkastet som avskyelige og farlige, bodde der. Folket spottet Gud. Byen var også kjent for høy kriminalitet, moralsk forfall, prostitusjon og homoseksualitet.

I januar 1902, kort tid før Pelee begynte å vise tegn på å våkne, gikk en gruppe radikale ateister opp til toppen av Pelee hvor et krusifiks sto plassert på toppen. Det hadde vært der i over et århundre. Radikalerne var fulle og sinte. De tok krusifikset og kastet det inn i krateret som ropte: "Gå tilbake til helvete som Du opprettet!"

En lokalprest gikk ned til krateret for å hente den og sette den opp igjen. Det ble deretter kastet igjen, og igjen, og igjen. Ingenting ble gjort for å hindre det.

Det var på den tiden at Pelee begynte å våkne og vise varseltegn som vi i dag ville gjenkjenne som tegn på overhengende fare og utbrudd.

Februar 1902 - 3 måneder før utbruddet

Vitner rapporterer om røyk og fumaroler (hull/revne i jordskorpen hvor det veller ut vulkanske gasser) som kom fra toppen av Mount Pelee . Det er lukt av svovel i luften og grunnen på toppen er veldig veldig varm. Selv om vulkanen vanligvis er overskyet i tåke, så observeres det midt på dagen røyk. 

Mars 1902, 2 måneder før utbruddet

Geysirer av varmt vann er sett i nærheten som skyter opp i været, dammer og innsjøer i nærheten begynner å koke og små svovelbolter lager ringer i innsjøene. Folk begynner å vise tegn på bekymring og uro, men den lokale guvernøren forsikrer befolkningen om at alt er bra, og at vulkanen er litt humørsyk. Dens humør endrer seg virkelig ...

Valg ble holdt på øya Martinique, øya hadde to seter i fransk parlament. Det var også valg til borgmester og en ny populær guvernør hadde ankommet.

Det var også begynnelsen på Sesongen til Lent og med den Høytiden Fat Tuesday, Mardi Gras eller Carnival, en Høytid som dateres tilbake til middelalderen som ble holdt før Høysesongen Lent. Det er en tid med overdådighet, glede og fest før Høytiden med faste, avholdenhet og gudfryktighet.

Kirken overser det eller tolererer det, ofte har prester og de geistlige fordømt det og med rette har karnevalfesten vært kjent for å komme inn i en spiral ut av kontroll i moralsk forfallenhet, drunkenhet, til og med direkte blasfemisk. I Karibia, i de franske koloniene og de tidligere franske områdene var Carnival og Fat Tuesday spesielt kjent for dette. 

Frelsesarmen hadde et korps fra USA som besøkte St Pierre under Mardi gras. Soldatene spilte salmer, forkynte evangeliet og varslet syndere om all slags Guds vrede og deres behov for omvendelse. Bandet ble rutinemessig angrepet og hånet.

Alt toppet seg, og Mardi Gras ble avsluttet med to rapporterte helligbrøde, en forekomst, en gruppe av radikaler, muligens den samme gjengen som banket krusifikset ned i vulkanen hadde hatt en blasfemisk korsfestelse foran kirken og angrep Frelsesarmeens korps. De ville gjenta denne handlingen igjen på påskedag. De hadde tatt en gris, korsfestet den, plassert en tornekrone og holdt den opp og begynte å rope ut blasfemiske slagord. (Oa. Ifølge andre kilder, så korsfestet de grisen på Langfredag, og gravde opp grisen, som en blasfemisk oppstandelse på søndag) Den andre var like forferdelig. En statue av jomfru Maria hadde blitt paradert rundt og folk hadde sett opp i Maries skjørt i spott.

Kommunen reagerte på disse og andre overtredelseshandlinger som fant sted ved å beordre Frelsesarmen å forlate byen. Dette gjorde de, børstet støvet fra føttene og dro hjem til Amerika fra St Pierre, en by som hadde hånet Gud, en by under et dødelig fjell som ikke lenger var minnelig og lett å gå, en by som var dømt. 

APRIL 1902 EN MÅNED FØR UTBRUDDET

Valget, både lokalt og i Paris var resultatløst. Det ville bli et annet valg som ville bli holdt 24. mai. Et valg som aldri til å komme ... 

Mt Pelee viser flere tegn på å være truende og sint, skriver en kone på det amerikanske konsulatet hjem, etter store eksplosjoner som en kanonild som kommer fra vulkanen. Tilskuerne går ut og ser lynet på fjelltoppen. Om natten gløder det på fjellet.

Ifølge moderne vulkanologer er utviklingen lyden av solid fjell som brytes ved å bli presset oppover fra varm magma under fjellet, fjellet splittes og slipper ut røyk av svovelgass. Denne røykutviklingen vil bygges opp før fjellet ikke lenger kan holde det tilbake, noe som resulterer i et utbrudd. Det blir også rapportert om jordskred på fjellsiden. 

Folk begynner å bli opphisset og få panikk. Regjeringen frykter tap ved det kommende valget og forsøker å roe befolkningen ved å beordre dem til å bli. St Pierre gjør forespørsler til Fort-de-France for å sende tropper for å stoppe masseevakueringer. De er forpliktet til å bli.

For ytterligere å dempe frykten ble et lag geologer og vulkanologer innkalt for å gå opp til Mt Pelee og undersøke om tegn på en overhengende utbrudd. I mellomtiden i Fort-de-France, guvernøren i Martinique sendte telegram til Paris om situasjonen og ber om hjelp til en evakuering av St Pierre og omkringliggende landsbyer. 

Husk at vulkanologi studier ikke var så godt kjent som nå. Da forskerne ankom, opplevde de varm damp som kommer fra det gamle krateret og en stor vulkankjegle som stikker ut av den nærliggende tørrlagte innsjøen. Aske begynte også å regne over byen.

Ingenting som dette hadde tidligere vært bevitnet av forskerne. Men de var resultatløse. De visste ikke hva de skulle få ut av dette. De bestemte seg for at ingenting var galt for øyeblikket, og at det ikke var fare for et stort utbrudd som truet byen St Pierre. I verste fall vil enhver utbrudd fra Pelee bli videreført til dalene ved siden av byen og inn i havet. I lys av denne åpenbaringen sender Paris ord til Martinique at evakueringsforespørselen ble nektet. De ble beordret til å gjøre alt de kan for å hindre at folk forlater byen før valgene er avsluttet 24. mai. 16 dager etter at Pelee vil ha utbrudd. 

Mai 1902, en uke før utbrudd

Lenten høytiden har liten effekt på befolkningen. Marie Francois, en prest fra byen, besøkte St Pierre for å oppleve vulkanens aktivitet, men da var det stille igjen. Regn fra en storm hadde også vasket bort asken og det var høy stemning i byen. 

Presten Marie skrev et brev til en venn hvor han bemerket atferden til byens folk, at det ikke var observert noe under (høytiden) Lent, og at han hadde sett folk som drikker offentlig og fester når de egentlig skulle faste. Kjøttet ble også spist på fredag ​​i strid med festen. 

7 mai 1902 EN DAG FØR UTBRUDD 

DE SISTE BERØMTE ORDENE 

En artikkel fra et lokalt avis, en redaktør som siterer fra et intervju med professor M. Landes, vulkanolog, hvor det står: "Mont Pelee presenterer ikke mer fare for innbyggerne i St. Pierre enn Vesuvius for Napoli." Avisen la til: "Vi bekjenner at vi ikke kan forstå denne panikken. Hvor kan man ha det bedre enn i St. Pierre? "

8. mai Kristi Himmelfarts dag: DAGEN FOR UTBRUDD 

Dagen bringer en annen Høytid til St Pierre, Kristi himmelfart. En dag med feiring og drikkegilde enn en hellig etterlevelse. Katedralen i St. Pierre er sparsom med folk. Få viser seg for Høymesse den dagen. 

I mellomtiden har ting vært helt stille fra Mt Pelee. Til St Pierre-folket, det verste er over, Pelee har roet seg fra sitt dårlige humør. 

I virkeligheten har trykket bygget seg opp i fjellet. Vulkanen har ikke noe sted å slippe ut luften, det som ventilasjonene har stengt igjen fra den varm magma. Det er på randen av å bryte ut ...

Klokka 7:45 er det hørt tre høye brak på Martinique som kommer fra Mt Pelee. I St Pierre og andre lokalsamfunn får tilskuere oppleve et utbrudd av svart røyk som helles fra toppen av Pelee, røykskyen er grå, glødende og vokser som den beveger seg raskt mot St. Pierre !! Det er det vi nå vet som en pyroklastisk strømning. Det hadde aldri vært vitne eller fotografert i historien til nå.

 

Dette bildet ble tatt av en britisk fotograf på et skip på St Pierre-kysten som selv nesten døde av dette, mens strømmen ledet mot St Pierre. Sjømennene opplevde folk som løper i forskjellige retninger, spredte seg i panikk og deretter faller når røyken treffer.

Det tar bare tre minutter for den pyroklastiske strømmen å treffe byen og sluke den. Temperaturene på innsiden er varme nok til å smelte gullmynter og glass. Bygningene eksploderer, folk forbrennes, noen av de innendørs kveles av den varme luften. St Pierre, Paris i Karibien og alle 30 000 innbyggere er døde.

 Før og etter bilder av St Pierre en gang juvelen i Karibien.


Det fantes bare to overlevde ut av en by på 30.000. Den ene var Louis Auguste Cyparis, som var i fengsel for en beruset slagsmål under Mardi Gras. Han var den mest kjente og berømte av de overlevende. Han ble funnet nær døden i sin ensomme isoleringscelle som beskytter ham mot utbruddet. Han turnerte med PT Barnums sirkus som en stjerne. Den andre overlevende var en skomaker ved navn Léon Compère-Léandre som bodde på kanten av byen. Den pyroklastiske skyen stoppet 11 meter fra huset hans.

HVORDAN DET SKJEDDE


Den ødeleggende utbruddet av Mt pelee fant sted 8. mai 1902 klokka 07:45 lokal tid. Det er fortsatt det mest ødeleggende utbruddet når det gjelder tap i historien. Enda større enn utbruddet av Mt Vesuvius som ødela Herculanium og Pompeii nesten to tusen år tidligere i 79 e.Kr.

Noen sier at det var Guds vrede som ødela St Pierre. Byen som hadde hånet og syndet bort sin nåde, som spottet Gud, som ikke ville bli hånet, sier mange, og Gud ødela byen. En ting er sikkert fra det vi nå vet, utbruddet som drepte St Pierre og dets innbyggere var en som var sjelden, var usannsynlig likevel skrevet i selve grunnen på og under Vesuvious.

Ved å undersøke dette emnet, var det Romerbrevet som skrev kapittel 9 vers 21-23, Gud forbereder kar, som er mennesker som er bestemt for vrede og ødeleggelse, og kar for de som er for Nåden. Han gjør dette for å gjøre hans rikdom og herlighet kjent. Kunne dette ha vært hans intensjon med St Pierre? 

St Pierre ble bygget i 1635, i en del av området til Martinique som tåler best vulkansk aktivitet. Da byen ble bygget nesten 3 århundrer tidligere, visste dens grunnleggere lite av vulkanske utbrudd. Det var få slike aktive vulkaner i Europa, for det meste rundt den italienske halvøya. De antok at alle utbrudd var lavastrømmer. Terrenget trodde de, ville avlede en slik katastrofe og flytte strømmen av smeltet stein bort i dalen og havet.

Men de visste ingenting om pyroklastiske utbrudd. Terrenget under Pelee i forhold til Vesuvius, var rett og slett å lede en slik utbrudd som i 1902 som en kule mot den dømte byen. Det spesielle utbruddet som fant sted, var en sjelden form for pyroklastisk utbrudd. Det var et sidelengsutbrudd.

Når trykket på innsiden av vulkanen bygger seg opp, trenger det et sted å gå. Fjellet ekspanderer, men så oppstår sprekker for damp og lava for at det skal få ett utslipp ett sted. Utbruddene kommer ikke alltid fra toppen av krateret. Utbruddet av Pelee var en sidelengs utbrudd, det vil si en sidelengs eksplosjon som ble skutt ut med høy hastighet med varm pimpstein og fuktig røyk og varme direkte mot byen. Toppografien, konturene styrte den varme massen til St Pierre.

Når vulkanologer klatret til toppen av Pelee, fant de at det gamle krateret var uforstyrret, men på den tørrlagte innsjøen, hadde det blitt åpnet en massiv sprekk. Det var fra denne sprekken at utbruddet kom fram og drepte befolkningen. En stor glødende Aske Kjegle ble også dannet der og forble der til den kollapset et år senere.

Utbrudd fra sprekken var som en pistol skutt på kloss hold mot byen. St Pierre var et fartøy som var bestemt for vrede og ødeleggelse. St Pierre, dekadent, ond, invitere Guds vrede over henne.

I dag er St Pierre en skygge av sin tidligere herlighet. Mange av ruinene til gamle St Pierre står der fortsatt. Få ønsker å bo der og jobbe der. Det er en by som antas å være forbannet.

"og røken av deres pine stiger opp i all evighet, og de har ikke hvile dag eller natt de som tilbeder dyret og dets bilde, og hver den som tar dets navns merke." Åp 14:11

 

Ålesund brannen

Idag er bønnemannens hus, det eneste som overlevde brannen, fredet

Artikkelen kan leses her.

Jeg har delt litt om brannen i Ålesund i 1904 og bakgrunnen for denne. Jeg vil gjerne dele enda litt fra bakgrunnen for dette, og hvordan det er sterkt knyttet opp mot bønn og vekkelse. Det begynte faktisk med en av Misjonsforbundets viktigste forkynnere i oppstarten i Norge og Sverige, Fredrik Franson. Jeg har sakset litt fra internett på Misjonskirkens hjemmeside, som forteller om hvordan denne vekkelsesevangelisten ble jaget ut av Ålesund. Da Franson kom ut av byen og innover mot Nørve steg han opp på en stor stein, vendte seg mot folkemassen og uttalte sin store profeti: «Som dere i dag jager meg ut av byen, skal dere selv en dag bli jaget samme vei». Bybrannen kom kort tid etterpå. Jeg har under dette satt inn den spesielle historien fra bønnekjempen, Anders Nord, som fikk englebesøk dagen før brannen, og fortalte at han skulle bli beskyttet. Huset ble stående helt uskadd, mens alle husene omkring brant ned. Dette er spennende lesning om hvordan Bibelens Gud er historiens Gud og følger med i det som skjer.

Misjonskirkens historie: 1896-1946 - Misjonshuset i Ålesund
Et navn lyser med en særlig glans i Frimisjonens historie i hele vårt land, og det er navnet Fredrik Franson. Som en ildfakkel kom han også til Ålesund i 1883, og hans store emne var: Jesus kommer snart. Derfor slet han seg også helt ut i sitt arbeid for sjelers frelse.

Møtene holdtes i Murgården, i Petrine Hatles skredderverksted, på salen hos Knut Bang og andre steder. Det var dog nesten som om man var henvist til de første kristnes tid, da både fyrste, geistlighet og folket slo seg sammen for å hindre evangeliets utbredelse; men som det kunne sies da, kunne det sies om Fransons virksomhet, at Guds Ord hadde framgang og utbredte seg. En gang var der et sted arrangert et møte hvor der ble talt i mot Fransons virksomhet. Franson selv kom tilstede, og etter at de andre hadde talt, gikk han fram og ville svare for seg. Da var det noen som slukket lyset. Franson sa da bare noe som dette: «Måtte Gud ikke slukke nådelyset for dere.» Det sørgeligste var, at motstanden ikke var minst fra prestene og andre religiøse ledere. Slik var det på Jesu tid - på Hans Nielsen Hauges tid - og så på Fransons tid. Levende kristendom har jo alltid vært formalismens fiende.

Omsider forbød politiet Franson å preke innenfor byens grenser. Det var da han samlet de store menneskemasser på Rekdalshaugen på Nørve. Her var det at Borgund-presten opptrådte på møtet og sa at Franson kom og ødela hans menighet. Folk var så opphisset at politiet måtte eskortere Franson hjem. Ja, til og med politimester Berner, som i øvrig hadde meget til overs for Franson, måtte følge ham for å beskytte ham.

Drikk og spetakkel var alminnelig på møtene. En gang spente pøbelen et tau om huset hvor Franson bodde og ville dra både ham og huset på sjøen, og en natt folk hadde fått vite at han skulle reise, gikk man å ventet for å få tak i ham og kaste ham på sjøen.

 All denne motstand fra mennesker som følte seg dømt ved Fransons fordømmelse av synden, kulminerte i at han ble jaget ut av byen av en skrikende folkemasse som kastet stein etter ham. Da Franson kom ut av byen og innover mot Nørve steg han opp på en stor stein, vendte seg mot folkemassen og uttalte sin store profeti: «Som dere i dag jager meg ut av byen, skal dere selv en dag bli jaget samme vei». Da Ålesund brant i 1904 skjedde det at Fransons profeti fikk sin bokstavelige oppfyllelse, og mange mintes profetens ord. Denne hendelse er nevnt i Ålesund bys historie.

Ålesundsbrannen i 1904 – Huset som ikke brant
av ØYVIND DØVIK • 29. OKTOBER 2011

23. januar 1904 mistet over 10.000 mennesker i Ålesund hjemmene sine, og en person mistet livet. Rundt 850 hus brant ned. Bildet ovenfor viser Ålesund før brannen. Klokka 2 på natta brøt det ut brann i dagens Nedre Strandgate 39. Det blåste storm fra vest, noe som gjorde det umulig for brannmannskapene å slukke brannen.


Men bortenfor all logikk stod det et eneste lite hus igjen etter brannen, huset til Anders Nord. Stedet så ut som en krigssone. Noen hagegjerder stod, noen murhus nede ved sjøen var intakte. Midt i det som var et stort område med trehusbebyggelse, står ett eneste enslig hus igjen. Det burde bare vært svart kull igjen av det som alle de andre husene rundt. I stedet ble huset, som lå i Grensegata, funnet uskadd. Det står der ennå. Ålesunderne kaller det bare Waldehuset etter eieren. Historien om Anders Nord er utrolig og sann på samme tid. Den er bevist fra mange hold, blant annet av barnebarnet.

– Lysende engel
Anders Nord var en troens og bønnens mann. 22. januar 1904 var 69-åringen alene i stua. Da viser det seg en stor lysende engel for ham som sier: ”Frykt ikke! Jeg er utsendt fra Gud den Allmektige for å si deg at i denne natt skal hele denne by legges i aske for de mange og store synder som drives i den. Men du har funnet nåde hos Gud, og du og din hustru skal ikke gå ut, og ikke bære ut noe av det som hører dere til, for alt det som bæres ut, blir oppbrent. Jeg skal bevare dere, intet ondt skal ramme dere.”

Engelen spurte om Nord var villig til å følge dette, og han svarte ja. Han fortalte om det til kona Regine. Hun ble ute av seg, men sa ingenting.

Natta etter, klokka 02:15, ble det skutt med brannkanonene. Katastrofen inntraff da en voldsom orkan satte inn og ilden spredte seg i 14-15 retninger. Rundt klokka tolv neste dag nådde ilden Waldehuset. Mens flammene sto på alle kanter, satt Nord og leste Salme 91. Der står det blant annet: ”Intet ondt skal ramme deg, og ingen plager skal komme nær ditt telt.” Kona var mindre overbevist og begynte å bære ut eiendeler. Alt sammen brant opp som det var sagt. Utpå ettermiddagen, etter 15 timer, sluknet brannen. Men huset der Nord bodde, sto! Og Nord hadde ikke gått ut.

- Helt uskadd
Grensegata 2 var et helt vanlig trehus. Det skal ha blitt flyttet ut fjorden fra Sykkylven noen år før. Huset ble nøye gransket, men de fant ingen naturlig forklaring på at huset ikke brant ned. Det er bemerkelsesverdig nok at huset ble stående når all bebyggelse rundt brant ned, med det virkelig oppsiktsvekkende er at huset var fullstendig uskadd. Selv ikke malingen var svidd. Det fortelles at uthuset like ved brant ned, alt som var båret ut av huset, forsvant i flammer, klessnora inn til husveggen skal ha brent opp, men huset var det ingen merker på.

Anders Nord snakket lite om engelen, budskapet og redningen. Han døde på sin 79-års dag i 1913. Samme år ble Waldehuset fredet.

Her kan du også se en film om dette huset.

https://youtu.be/iPRKpgwKFME