10. mai 1948 steg min mor og mormor i land i Kristiansand etter å ha reist med båt fra Tyskland. For min mormor var dette siste etappen av en flukt som startet ved tyskernes innmarsj i Romania hvor hun kom fra.

Sammen med sin bror flyktet hun til fots til Ukraina, hvor de kom fra hverandre under omstendigheter som ganske sikkert ligner på det som foregår i Irak og Syria i disse dager. Min mormors reise fortsatte via Uralfjellene og Polen og endte for en periode i en flyktningleir i Berlin etter krigen. Hva flyktet de fra? Jo, fra dem som ville ta livet av dem fordi de var jøder.

Jøde og kristen

I Norge opplevde min mormor for første gang å føle seg trygg. Helt fra hun var liten jente var hun vant til å måtte gjemme seg for de sinte menneskene som ville banke jøder — eller drepe jøder - når de syntes at de hadde lyst til det. Pogromer i Øst-Europa har vært et velkjent fenomen fra tider lenge før noen hadde hørt om verken nasjonalsosialister eller Adolf Hitler.

Mimmi, som jeg kalte henne, fortsatte hele sitt liv å se etter tegn på at hun måtte flykte og hadde så lenge hun levde alltid litt penger lagt til side i tilfelle vi - hennes nærmeste - måtte reise fort fordi noen igjen begynte å jakte på jøder.

Rundt halsen bærer jeg en davidsstjerne og et kors, som da symboliserer hvor jeg kommer fra og hvor jeg er på vei

Selv er jeg født på Betanien Sykehus i Bergen i 1968. Mine venner kaller meg erkebergenser (selv om jeg bor på Askøy). Jeg er født av en jødisk mor og er dermed pr. definisjon jøde. Jeg tilhører dog den kristne tro. Jeg er døpt, konfirmert og viet i Den norske kirke og jeg følger ingen jødiske tradisjoner. Jeg praktiserer min kristne tro i fred uten å plage andre, og jeg er stolt av min avstamning.

Rundt halsen bærer jeg en davidsstjerne og et kors, som da symboliserer hvor jeg kommer fra og hvor jeg er på vei. Dette er noe jeg er stolt av, og jeg har aldri vært redd for å fortelle eller vise noen hvem jeg er og hvor jeg stammer fra. Inntil nå.

Hatefulle blikk

I disse dager opplever jeg at mennesker rundt meg ser hatefullt på stjernen min. Jeg opplever at mennesker jeg betrakter som oppegående mener det er helt greit at en gruppe mennesker både i mitt nærområde og i resten av verden ønsker meg død. Jeg opplever at det snakkes i media om at det må aksepteres at mennesker står og skriker i demonstrasjoner i dette fredelige landet at jeg må dø!

«Død over jødene« har det i år vært ropt

«Død over jødene« har det i år vært ropt både på Karl Johan, ved Den blå steinen i Bergen, og mange andre steder i mitt hjemland hvor vi liksom skulle være trygge. Jeg har utført min verneplikt, jeg har døpt mine barn, jeg er herfra. Jeg er født her, jeg lever her. Og så skal jeg måtte finne meg i at mennesker som flykter hit tillates å gjøre dette?

Karikaturtegninger av jøder som uhyrlige blodsugende monstre som dreper uskyldige barn dukker opp i media. Det er forresten ingen som har truet noen på livet på grunn av disse tegningene, det er nemlig lov å tegne jøder, i motsetning til å tegne profeter.

Tar det personlig

Det politisk korrekte Norge gir plass til mennesker som sverger til en religion som tillater at det i dens navn begås folkemord i Midtøsten. Hvor mange titall millioner mennesker som har mistet livet i Allahs navn de siste 50 årene vet jeg ikke, men jeg tror nok etter hvert at tilhengerne av Allah vil være ansvarlige for å ha drept atskillig flere mennesker enn tilhengerne til Adolf.

«Ikke ta det personlig» eller «Det gjelder ikke deg» er setninger jeg hører folk si når jeg snakker om disse tingene. Men det gjør jeg! Jeg tar det i høyeste grad personlig når noen ser stjernen min, deretter ser hatefullt på meg og så spytter i bakken rett ved meg. Jeg tar det personlig når jeg må gjemme stjernen min når jeg går igjennom enkelte områder eller inn i enkelte butikker.

Fritt vilt

Jeg vil ikke akseptere dette! Jeg vil ikke akseptere at representanter for denne religionen slipper til i norske medier for å fortelle at de ønsker meg død! Jeg vil ikke akseptere at noen av dem gråter «krokodilletårer» på et folkemøte i Oslo, sånn at vi skal tro på at trusselen ikke er farlig. Et par kjappe søk på nettet viser at de samme som prater om forsoning og «tar avstand» fra IS, forsvarer drap på jøder uansett tid og sted! For jøder er fritt vilt, de er det jo ikke så farlig med. Enhver muslim plikter å drepe meg, ifølge koranen.

Jeg trodde aldri at jeg skulle være nødt til å se meg over skulderen i Bergen by fordi jeg er jøde, men jammen har ikke den dagen kommet. Jeg må innrømme at jeg synes det er skremmende. Er dette virkelig greit i Norge i 2014?