Profetier om 22. juli

Forfatter av «22. juli-profetien» har kommet med en nyutgivelse av boken, som omfatter flere profetier om terroren på Utøya. De følger nedenfor, med forfatterens kommentar.

Jeg har nå dokumentert totalt 7 profetier som kom i året forut for 22. juli-tragedien, med hjelp av skriftlige erklæringer fra et antall tilgjengelige vitner. En av disse bemerkelsesverdige profetiene ble til og med mottatt av en nasjonalt kjent leder i Den norske kirke, som har bestemt seg for å stå frem.

Alle disse nye profetiene er blitt lagt til som et ekstra kapittel i den andre utgaven av 22. juli-profetien, og hele denne andre utgaven er nå tilgjengelig på 22juliprofetien.com som en gratis nedlastbar fil. Og kapitlet kan også leses i sin helhet lenger ned på denne siden, her på DagensDebatt.no.

Disse historiene er også tilgjengelig i hefteform. Både i boken og i heftet har jeg inkludert et systematisk, konsist og samtidig lettlest teologisk svar på de vanligste innvendingene som jeg har møtt. Jeg tror at det ville være vel verdt hver enkelts tid å lese gjennom dette nye materialet, og ta det med seg i bønn.

Jeg ønsker å gjøre en ting klart. Ingen liker dette budskapet mindre enn meg. Jeg skrev ikke denne boken for hverken penger eller for å bli populær, men som et gjensvar på et klart kall fra Herren. Jeg ønsket flere ganger å droppe prosjektet av frykt for konsekvensene, men jeg valgte å frykte Gud mer enn mennesker.

Hvis våre ledere nå ville reise seg med en klar røst, vil vi kanskje kunne unngå ytterligere tragiske hendelser. For som jeg har dokumentert i det nye kapitlet, var det mer enn én av de som mottok profetisk åpenbaring knyttet til 22. juli, som også så noe mye verre komme over horisonten.

Kan vi med god samvittighet bare ignorere dette?

Bryr vi oss da virkelig om å unngå at flere menneskeliv går tapt, hvis vi i utgangspunktet avskriver det profetiske ord?

Ronald Gabrielsens historie:

– Sommeren 2011 var vi på vei til Frankrike for å delta på en misjonskampanje der. Ofte når vi er på slike turer bruker vi en del tid i bilen til å be, og det gjorde vi også denne gangen.

Mens vi ba fikk jeg plutselig en følelse av at det kom til å skje noe svært alvorlig i Norge innen veldig kort tid. Jeg delte det jeg opplevde med de andre i bilen og vi fortsatte å be. Siden jeg ikke hadde fått noe mer konkret visste vi ikke helt hva vi skulle be for, men vi ba i tunger og stolte på at om det var fra Gud så ville Den Hellige Ånd hjelpe oss i bønnen. Mens vi ba fikk jeg også en  følelse av at dette var noe som ikke kunne forandres og det syntes jeg var veldig merkelig. Hvorfor ville Gud åpenbare noe som vi ikke kunne gjøre noe med? Vi fortsatte å be litt til, og resten av turen hadde jeg dette ringende i hodet mitt uten at jeg helt visste hva jeg skulle gjøre med det.

Les mer: Dømmer Gud under nådens tidsalder?

En av de første dagene etter at vi hadde ankommet Frankrike, fikk vi beskjed om at det hadde vært en helikopterulykke i Norge. Michael, som var en av dem som hadde vært med i vår bil, kom straks bort til meg og spurte om det var dette Gud hadde vist meg. Selv om dette var en tragisk ulykke, svarte jeg at jeg umiddelbart visste at det ikke var dette Gud hadde talt om. En eller to uker senere fikk vi så høre om terrorangrepet på Utøya, og med det samme bekreftet Den Hellige Ånd for meg at det var dette Gud hadde talt om.

Jeg forstår ikke helt hvorfor Gud åpenbarte dette for meg når jeg samtidig fikk en fornemmelse av at det ikke var noe jeg kunne stoppe i bønn. Men jeg vet at Han åpenbarte det for meg, og det kan bekreftes av dem jeg delte det med. Han vet nok best hvorfor Han gjør de tingene Han gjør.

Noen år har gått siden den gang, og fordi det er et følsomt tema har jeg ikke villet nevne det for så mange; samtidig visste jeg jo heller ikke hvorfor Gud åpenbarte dette.

Men, da Øyvind Kleiveland noen år senere kontaktet meg og sa at han hadde en venn som trengte et bokomslag til en ny bok som skulle hete «22. juli-profetien», var jeg straks interessert. Særlig fordi Gud også hadde gitt meg åpenbaring om at noe kom til å skje. Samtidig som Øyvind ringte, holdt jeg på å lese boken «Profetien» av Jonathan Cahn, noe jeg også syntes var et litt underlig sammentreff. («Profetien» har å gjøre med de profetiske tingene som skjedde i forbindelse med terrorangrepet på tvillingtårnene i New York den 11. september 2001.)

Les mer: Kristenredaktører møttes til debatt

Jeg sa «ja» til å lage omslaget og da jeg snakket med Jeremy, fortalte jeg ham at jeg også hadde opplevd at Gud hadde talt til meg i forkant av det som skjedde den 22. juli. Han ble selvfølgelig veldig interessert og nevnte for meg at det også var flere andre Gud hadde talt til angående dette, noe som var helt ukjent for meg. Dette ble en slags bekreftelse på at jeg virkelig hadde hørt fra Gud. Jeg hadde selvfølgelig hørt kristne snakke om at 22. juli kom som en dom i fra Gud, men jeg hadde ikke hørt om noen andre som hadde fått profetisk åpenbaring før tragedien skjedde. 

Det som sjokkerte meg i etterkant av 22. juli, var den feighet som lammet mange kristenledere. Med fare for å oppfattes litt negativ, virker det nesten på meg som om de fleste kristenledere i Norge tenker mer på å være politisk korrekte enn på hva Gud mener om det de sier. Den gjennomgående tonen fra disse lederne var at Gud ikke lenger dømmer i vår tid. Og dette sier de, tross Det nye testamentets mange eksempler på at Gud fortsatt dømmer under nådens tid. Jeg tror Gud verken hadde behag i eller ønsket at 22. juli-tragedien skulle skje, men når vi ber Gud om å fjerne seg fra det offentlige rom burde vi ikke bli så overrasket hvis også Hans beskyttelse forsvinner.

Med dette i tankene er det jo verdt å legge merke til at det nettopp var Arbeiderpartiet som ble målet for terrorangrepet, hvilket er det partiet som kanskje i størst grad har prøvd å fjerne Gud fra det norske samfunn. Mens jeg jobbet med omslaget, sa jeg til Jeremy at jeg godt kunne tenke meg å lese boken, og derfor sendte han meg en PDF av den. Da jeg leste den forstod jeg fort at dette ikke kom til å bli noen populær bok, men på grunn av min opplevelse på vei ned til Frankrike følte jeg at dette var et prosjekt jeg skulle støtte.

Jeg visste godt at min far hadde begynt å engasjere seg politisk, så allerede før jeg hadde lest boken helt ferdig ringte jeg min far og sa at jeg hadde en bok han bare måtte lese. Jeg sendte ham PDF-en og han kan jo selv fortelle videre hva som skjedde etter det.

 

Jan Ernst Gabrielsens historie

– Sommeren 2013 fikk jeg anledning til å lese boken «Profetien» av Jonathan Cahn, og den gjorde et svært sterkt inntrykk på meg. Jeg hadde tidligere vært litt reservert når forkynnere talte mye om Guds kjærlighet til land og folk.

Det som hadde vært vesentlig for meg, var at Gud elsker enkeltindivider og ønsker å frelse dem. Det er jo ikke nødvendigvis slik at det ligger noen motsetning i dette, men da jeg leste «Profetien» fikk jeg en helt klar forståelse for at Gud også handler med nasjoner.

Dette var spesielt interessant for meg, siden jeg litt før lesningen av boken til Jonathan Cahn hadde engasjert meg som fylkesleder for Partiet De Kristne (PDK) i Vest-Agder. Jeg har aldri tidligere vært særlig opptatt av politikk, men opplevde nå et konkret kall fra Herren om å være med og hjelpe dette partiet i gang i mitt fylke.

Under landsmøtet for partiet i mai 2015 var det flere av oss som snakket om at vi trenger en sterkere satsning på bønn for Norge, og at vi håpet at PDK virkelig kunne være et redskap for reformasjon i landet vårt. Det ble foreslått at vi kanskje kunne samles på Bildøy dagen før Norge IDAGs generalforsamling der i juni, og jeg ble bedt om å kontakte Anita og Finn Jarle Sæle for å høre om dette var greit for dem. Det fikk jeg svært positiv tilbakemelding på, og jeg begynte å be og søke Herren om hvem som skulle være med å tale eller innlede på disse bønnesamlingene.

Les mer: Partiet De Kristne og «22. juli-profetien»

Mens jeg var i bønn om dette, ringte jeg en av partnerne for misjonsarbeidet vårt, Misjon i Øst-Afrika, Ragnar Hasting, i forbindelse med en helt annen sak. Mens vi snakket sammen fortalte han meg at han holdt på å lese korrektur på en veldig interessant bok, og han mente det var svært viktig at jeg fikk lest den omgående. Han fortalte positivt om forfatteren Jeremy Hoff, og mente at denne boken kom i rette tid og at den var en svært grundig bok om Norges situasjon.

Jeg takket for tilbudet om å få manus til gjennomlesning, men tenkte ikke så mye mer på dette før dagen etter. Da ringte vår sønn, Ronald, som bor og arbeider i Polen med sin familie. Han fortalte meg at han holdt på å lage et omslag på en veldig spesiell bok, og han mente at den måtte jeg bare lese. Han sa at han straks skulle sende meg manus og ba meg lese boken omgående. Da han forklarte litt mer om den, forstod jeg at det gjaldt «22. juli-profetien», som var samme bok som jeg dagen før hadde fått beskjed om å lese!

Dette opplevde jeg ganske spesielt, da jeg aldri før nesten samtidig er blitt bedt av to ulike personer om å lese en bok som ennå ikke er blitt publisert! Dette gjorde at jeg skrev ut bokens manus straks jeg fikk det, og begynte å lese. Det jeg leste gjorde et svært sterkt inntrykk på meg, og det var utrolig mye informasjon som jeg ikke kjente til, eller noensinne hadde hørt om tidligere. Jeg tenkte straks at denne boken må vi få presentert på bønnesamlingene på Bildøy ved Bergen i sommer, men jeg hadde aldri hørt om Jeremy Hoff og lurte litt på hva slags person dette var.

Han hadde nevnt noe i boken sin om Inger Marit Sverresen fra Sarpsborg, og hun var jeg blitt kjent med gjennom Partiet De Kristne. Jeg tenkte da at jeg får ta en telefon til henne for å høre litt om hva slags person Jeremy Hoff er. Hun fortalte meg at han er en flott og ydmyk Herrens tjener som jeg trygt kunne bruke på bønnekonferansen i Bergen.

Les mer: På vegne av sitt folk Israel

Dette opplevde jeg som en direkte bekreftelse fra Herren og jeg ringte Jeremy Hoff og inviterte ham til å være med på konferansen og presentere boken sin der. Første opplag av boken hadde ennå ikke kommet fra trykkeriet, så han hadde bare med seg et prøveeksemplar til Bildøy, men han fortalte om bakgrunnen for boken og hvordan han opplevde Guds ledelse til å skrive den som en profetisk advarsel til Norge.

Vi hadde noen sterke bønnesamlinger også formiddagen etter og jeg opplevde helt konkret at dette var noe som Herren hadde planlagt. Jeremy Hoff fikk også presentere boken sin for mange andre i løpet av Generalforsamlingen og i tillegg ble han intervjuet på TV Visjon Norge. Jeg hadde en svært sterk fornemmelse av at dette var noe som Herren selv hadde lagt til rette for.

Jeg opplever at boken «22. juli-profetien» er et mektig vekkerrop fra Gud til Norge. Vi trenger å søke Herren som aldri før i omvendelse og bønn for landet. Vi som Guds folk må våkne opp fra sløvhet og likegyldighet, og vende om fra synd som forsvares i så mange menigheter og kirker. Gud talte til Josva før de skulle gå inn i Kaanans land: «Hellige dere, for i morgen vil Herren gjøre underfulle gjerninger blant dere.» (Josva 3,5)

Det er tid for innvielse i bønn for det som ligger foran, og jeg tror på store seire med vekkelse og innhøstning av mennesker i Guds rike også i vårt eget land.

Jeremy Hoffs kommentar:

Jeg har mottatt skriftlig erklæring fra to vitner, som kjørte i samme bil som Ronald Gabrielsen da han mottok denne åpenbaringen. Begge disse vitnene bekrefter at det som her beskrives fant sted før 22. juli 2011, og de husker tydelig at Ronald også fikk en følelse av at denne hendelsen var noe som ikke kunne forandres.

Historien du nettopp har fått lese, viser også hvordan Herren åpnet dørene for dette budskapet. Jeg trengte overhodet ikke å markedsføre boken. Det ene førte bare til det andre. Jeg ble invitert til å dele på TV Visjon Norge ved flere anledninger, og jeg fikk også mulighet til å presentere boken på en rekke sommerstevner. Overalt hvor jeg dro ble budskapet tatt imot på en veldig god måte.

Les mer: Hoff og Gabrielsens forvrengte gudsbilde

Faktisk opplevde jeg overhodet ingen negative reaksjoner før saken blusset opp i media som følge av at Dagens sjefsredaktør, Vebjørn Selbekk, angrep meg i en lederartikkel den 29. august 2015.

Takket være denne medieoppmerksomheten, fant NRK ut at Jan Ernst Gabrielsen, som var Partiet De Kristnes fylkesleder i Vest-Agder, promoterte denne boken aktivt. Og siden dette kom frem i lyset under de siste to ukene før valget, ble saken i høy grad politisert. Som et resultat, ble budskapet kringkastet til hele landet på NRK Dagsrevyen!

Jeg kunne virkelig ikke ha betalt NRK nok for å gjøre det de gjorde. Herrens veier er i sannhet uransakelige.

Les mer:   «22. juli-profetien»-debatt på Visjon Norge

Opplevelsen til Ingjerd Breian Hedberg Av, bønneleder i Bønn for Den norske kirke:

I 2011 var jeg medlem av Tunsberg bispedømmeråd og Kirkemøtet. (Utøya ligger i Tunsberg bispedømme.) Jeg er fortsatt medlem av bispedømmerådet, men det jeg tror er viktig her, er at jeg var medlem da.

Våren 2011 fikk jeg samme drøm tre ganger idet jeg overnattet eller hadde vært på bønnesamlinger i Østfold. Første gangen var under Bønn- og fastehelgen for Kirkemøtet, arrangert av Bønn for Den norske kirke og lokale bønneledere i Rakkestad under fasten 2011. Vi hadde besøk av Bishop Patrick Elija Opembe fra Mombasa, Kenya som taler. Vi var i kirken hele dagen, men sov privat.

Lørdag kveld bad Opembe oss å legge merke til drømmene våre, så jeg gjorde det. Natten til søndag 3. april 2011 hadde jeg en rar drøm. Jeg hadde den samme drømmen etter en bønnesamling i Sarpsborg natt til tirsdag 24. mai og siste gang etter en bønnesamling i Sarpsborg natt til mandag 6. juni.

Drømmen som altså gjentok seg 3 ganger, var som følger: Det kom masse mennesker mot meg. De var ikke glade, og de gikk forbi meg og til kirke. Noen av menneskene kjente jeg, men de aller fleste kjente jeg ikke.

I parentes kan nevnes at i 1 Mos 41:32 tolker Josef Faraos drøm og sier: «Når farao hadde samme drøm to ganger, er det fordi dette er fastsatt av Gud. Han vil skynde seg å gjøre det.»

I Apg 10:16 har Peter et syn med alle de urene dyrene som ble firt ned på en duk fra himmelen. I verset står det: «Dette hendte tre ganger, og så ble duken tatt opp til himmelen igjen.»

Jeg grublet mye over drømmen, for vi har jo bedt om at kirkene må bli fulle på grunn av vekkelse, men det var så rart at menneskene ikke var jublende glade. Så midt i juli hadde jeg medansvar for bønnerommet på sommerstevnet OASE i Fredrikstad. Det var i et svømmebasseng som var gjort om til et bønnerom, og på langveggen ved tribunene hadde vi illustrert salme 23. Han lar meg ligge i grønne enger osv. Jeg kjente jeg måtte ha ro til å be og lytte til Gud og fant meg en madrass på tribunen under salme 23 og bad i forhold til drømmene jeg hadde hatt. Jeg hadde noen spørsmål til Gud, og lurte på hva som skulle skje; hva denne drømmen skulle fortelle meg.

Jeg begynte med å spørre Gud om det var noe forferdelig som skulle skje siden menneskene i drømmen ikke var glade. Jeg fikk inntrykk av at det var det, og spurte om Gud kunne stoppe det. Men da jeg spurte om det, var det som om jeg fikk et klart og tydelig «nei», og at dette var fastsatt og ikke noe å forhandle om (noe jeg hadde tenkt til å gjøre, og jeg følte meg overrumplet da jeg fikk et så tydelig nei.) Jeg kan ikke huske om jeg begynte å be om tilgivelse for våre synder. Jeg pleier nemlig å gjøre det når jeg ber.

Men i og med at jeg fikk et tydelig nei på at det ikke kunne stoppes, tror jeg egentlig at jeg ble litt paff og ikke gjorde det. I stedet spurte jeg Gud om Han kunne gjøre det som skulle skje mindre, og det svarte Han «ja» på. Så begynte jeg å spørre hvordan vi som kirke kunne møte alle disse menneskene som skulle komme til kirken, for som jeg sa til Gud; vi er jo uenige om alt mulig.

Da fikk jeg noen bilder. Det første viste korset med et hjerte på. Hjertet gikk bort fra korset og det kom mange småhjerter ut fra korset. Jeg opplevde det som et bilde jeg skulle lage i hast som en profetisk handling eller noe, og jeg laget derfor et hjerte i makramé med småhjerter som kom ut fra det. Jeg laget det samme dag, og hengte det opp i bønnerommet på OASE, etter først å ha skriblet ned skissene av alle bildene og hengt dem opp på bønne- og profetiveggen der. Det var mange hundre mennesker innom dette bønnerommet – kalt Livingroom – på OASE som så disse to bildene.

Det andre bildet viste igjen korset, og røde hjerter (som blod) der naglene hadde gått gjennom Jesu hender og føtter. Disse hjertene ble flere og de fikk vinger og fløy opp. Jeg ble trist da jeg fikk dette bildet og hadde ikke lyst til å lage det, men jeg laget det etter 22. juli. Jeg forsto ikke betydningen av det, men har senere skjønt at det var et bilde som viste at mennesker kom til å bli drept. Så var det som om Gud sa at det var ikke kirken som skulle møte folket og «gjøre det».

Men det var Gud som skulle komme med sin kjærlighet og ta seg av oss, akkurat som Han gjorde da Jesus døde på korset for våre synder. Han løste problemene med sin forsoning på korset, og den er den samme i dag som den gang. Jeg har mange ganger etterpå tenkt at vi ikke gav Gud æren for den kjærligheten som omsluttet folket etter 22. juli. Vi må takke Gud fordi Han lot oss som folk møte terroren med kjærlighet. For det var Gud som gav oss den kjærligheten. Det var det samme gamle korset, og det samme gamle frelsesbudskapet. Jeg har derfor laget korset av gamle, værslitte bord som jeg fant i Alta.

Jeremy Hoffs kommentar:

For meg er historien til Ingjerd noe som berører. Den vitner om en omsorgsfull Gud som ønsker oss det beste, og som heller vil spare oss for slike hendelser.

Men samtidig, med denne historien, har vi nå to vitner som mener at denne hendelsen ikke kunne stoppes. Ifølge Ingjerd var Gud tydelig på at «dette var fastsatt, og ikke noe å forhandle om». Som en parentes siterer hun fra Bibelen, der det står: «Når farao hadde samme drøm to ganger, er det fordi dette er fastsatt av Gud. Han vil skynde seg å gjøre det.»

Alle disse historiene har et felles element som er meget talende: Gud ga åpenbaring om hendelsen i forkant, men ikke på en slik måte at det var ment å skulle hindre den fra å skje. Hendelsesforløpet i kapittel 1 (Dagen da alt gikk galt) burde få oss til ytterligere å tenke alvorlig over dette. Og som vi skal se i de neste tre historiene, har Herren i sin nåde også åpenbart grunnen til at denne tragedien fikk lov til å skje.

Les mer: Guds straff over Norge eller villedende bibeltolkning?

 

Thorbjørn Knudsens profeti Av Velaug Judit Lie

Søndag 17. juli 2011 deltok undertegnede på et møte i Oslo, på Haraldsheim.

Jeg opplevde der og da mens vedkommende møtetaler, Thorbjørn Knudsen, holdt sin tale at han plutselig stoppet opp, og kom med følgende informasjon om at han akkurat da fikk et budskap fra vår Herre om at det ville komme en katastrofe – et stort angrep – mot Norge, og at det ville komme ganske snart. Han delte også at angrepet måtte komme på grunn av det norske folks frafall. Ingen av oss tilhørere kommenterte beskjeden, og predikanten fortsatte med sin opprinnelige tale.

Etter en liten stund stoppet predikanten igjen sin forkynnelse. Han informerte da igjen om at vår Herre på ny bekreftet at angrepet måtte komme, og det ville komme ganske snart. Og han gjentok at det var et stort angrep som måtte komme – for dette var en advarsel til det norske folk om at Norge måtte omvende seg, men at vi som var tilstede på møtet, ikke skulle være redde.

Forsamlingen var fortsatt bare lyttende og det kom ingen kommentarer fra salen. Men da vi var klare for å gå hver til vårt, fikk jeg en sterk tvang over meg om at jeg måtte gi salme 121 til en som jeg hadde observert var tilstede på møtet.

Men da jeg ville gi ham beskjeden kunne jeg ikke finne mannen. Men jeg følte sterkt at dette måtte jeg gjøre, og da jeg endelig fant ham tok han imot budskapet og svarte meg at han kjente salme 121 meget godt.

Søndag 24. juli hørte jeg på minnegudstjenesten fra Oslo Domkirke over radioen. Der åpnet Øyvind Grøslie Wennesland gudstjenesten med å lese salme 121. Da ropte jeg spontant ut – for da forstod jeg at advarselen vedrørende det grufulle som skjedde den 22. juli, var en advarsel til våre myndigheter på grunn av den måten de har behandlet Israels land og folk på.

For i salme 121 står det: «Nei, han blunder ikke og sover ikke, Israels vokter.» Og våre myndigheter har vært en pådriver for å dele jødenes land, Israel. Myndighetene har også sendt store pengesummer av Norges skattepenger til lederne i det såkalte Palestina som blir brukt til å sende raketter over Israels boligstrøk for å skade lokalbefolkningen.

I media ble det også vist bilde av Jonas Gahr Støre som stod på Utøya den 21. juli foran et stort banner der det stod: «BOIKOTT ISRAEL». Dagens Arbeiderparti bør lære av den tidligere arbeiderpartimannen, Trygve Lie, som gjennom sin stilling som FNs generalsekretær i året 1948 sørget for at jødene fikk sitt land, Israel, tilbake.

Det har også blitt meg fortalt at da Trygve Lie i FN gjennomførte denne riktige og viktige handlingen, ble lederen for Den Arabiske Liga så rasende at han gikk til fysisk angrep på Trygve Lie. Men én ting som er hevet over enhver tvil, er at det som står i salme 121 er sikkert: «Nei, han blunder ikke og sover ikke, Israels vokter.»

Og den som forsøker å angripe jødene, Guds utvalgte folk og Guds øyensten, for å kapre landet deres, er dømt til å tape. For Israels Gud – Han svikter aldri sitt folk.

Jeremy Hoffs kommentar:

Jeg har fått detaljene i denne historien bekreftet av mannen til Velaug Lie, forfatteren Thore Lie, som også var tilstede under dette møtet. Og per telefon har predikanten, Thorbjørn Knudsen, bekreftet at han mottok profetien.

Jeg synes det er spesielt at Herren ga det samme ordet to ganger under dette møtet, som for å stadfeste det.

Begynnelsen på terror i Norge av Leiv Harald Pedersen

Mot slutten av 2009 hadde jeg en drøm, der jeg så veldig mye blod og død. Det var som om jeg befant meg midt i en krig og jeg trodde at jeg var en av de neste som kom til å miste livet. Dette skremte meg veldig.

Da så jeg tydelig ansiktet på en som så ut som en fin mann. Han var litt rund i ansiktet, hadde litt skjegg, og jeg husker at han hadde nazilignende klær på seg. Dette ansiktet prentet seg dypt inn i min bevissthet. Med kraftig hjertebank våknet jeg brått opp fra drømmen og ble liggende og reflektere over den. I min ånd opplevde jeg at dette var noe som kom til å skje i Norge og at det skulle bli en veldig sorgreaksjon. Norge ville være i sjokk og jeg så at flagget ble firt på halv stang i hele landet.

Samtidig opplevde jeg at dette bare ville være en forsmak, og at det etter noen år av stillstand kom til å skje ting som var enda verre. Hvor mange år som ville gå kunne jeg ikke si, men jeg forsto at dette ville være starten på terror i Norge. Det kommer også til å bli store økonomiske problemer i landet vårt. Folk vil bli veldig skremt, og de vil begynne å rope til Gud, men uten å omvende seg.

Så i 2011, søndag 30. januar, var jeg invitert til å tale på et møte i menigheten Arken i Kopervik på Karmøy. (Denne menigheten på ca 100 personer, der flesteparten var afrikanere, ble lagt ned for noen år siden. De hadde spurt meg om å være pastoren deres, men det hadde jeg ikke kapasitet til. Tidligere hadde jeg vært pastor i Zoe Bibel- og bønnesenter i Haugesund i mange år, og også leder for Norge-Israel foreningen i området. Jeg hadde også vært en omreisende forkynner i luthersk sammenheng og i frimenigheter.)

Under dette møtet ble jeg minnet om drømmen jeg hadde hatt i 2009, og jeg opplevde at Gud ville at jeg skulle dele den med de som var tilstede. Det jeg sa til forsamlingen, var at det snart ville skje en katastrofe i Norge som kom til å bli behandlet som en terrorhandling, og at mange mennesker kom til å dø. Jeg delte også at dette bare var begynnelsen og at etter noen år av stillstand ville det skje ting som var enda verre.

Noen nøyaktig dato for hendelsen kunne jeg ikke gi, men jeg sa at det kom til å skje etter at jeg var reist tilbake til Etiopia. Dit skulle jeg den 27. juni 2011. En av de som var med på dette møtet, var en god afrikansk venn av meg som også var sammen med meg i Etiopia den sommeren.

En dag kom han bort til meg og sa: «Vet du hva som har skjedd i Norge nå? Det var akkurat det du sa på møtet den kvelden.» Selv om jeg hadde uttalt dette, var det likevel nesten utrolig å høre at noe sånt var skjedd. Der vi var, var det ikke så lett å få med seg internasjonale nyheter, men via BBC lyktes jeg både å se og høre om det fryktelige som hadde skjedd i Norge.

På nyhetene viste de bildet av gjerningsmannen, og da jeg så ham stivnet jeg til. For samme mann som jeg hadde sett i drømmen, så jeg nå på skjermen. En av de tingene jeg skjønte med en gang jeg delte dette, var at det hadde å gjøre med vårt forhold til Israel.

Jeg hadde lenge kjent at det ville måtte komme en straffedom over Norge for hvordan vi har behandlet Israel og det jødiske folk, og også for vår aksept av homofili og fosterdrap. Når vi som nasjon forkaster Gud og Hans Ord, gir Han oss over til en villfarelse så vi tror løgnen (Rom.1.25-26, 28).

Vi som er kristne i dette landet lar oss også påvirke av den sodomien som vårt samfunn er så fylt av, der egoisme og likegyldighet rår. Vi er selvsentrerte og medskyldige fordi vi ikke står på barrikadene for Israel og fosteret. Jeg er helt overbevist om at den vekkelsen som vi ønsker å se, ikke vil komme på den måten som vi kanskje tror.

Den vil i stedet komme gjennom trengsel. For dette tror jeg må til for at vi skal kunne omvende oss.

Les mer: Til de som forsvarer 22. juli-boken

Jeremy Hoffs kommentar:

Jeg har mottatt skriftlig erklæring fra to personer som kan bevitne at Leiv Harald Pedersen formidlet denne profetien forut for 22. juli 2011. (En av dem var på dette møtet og husker detaljene nøye, mens den andre er litt usikker på om det var i kirken eller hjemme han hørte Leiv dele profetien.)

Jeg har også snakket med broren til Leiv, som han hadde delt mye av dette med privat.

Når Leiv nevner fosterdrap er dette noe jeg ønsker å kommentere. Jeg undrer meg over at så mange av det såkalte kristenfolket i dette landet ikke er like dypt berørt over de mange som hver eneste dag blir drept i mors liv, som det de er av disse 77 som døde 22. juli.

Les mer: Israels ambassade reagerer på bok

Kan det være fordi de er så sterkt preget av verdens måte å vurdere et menneskeliv på, der et menneskes verdi måles etter hvor utviklet det er? Slik tror jeg virkelig ikke at det hadde vært dersom de hadde hatt evighetsperspektivet for øyet.

 

Kjell Magne Longvas historie

Det første av tre ting jeg vil dele er en opplevelse jeg hadde for mange Herrens år siden.

Opplevelsen jeg hadde var at GUD kom over meg med budskapet om en stor ulykke for Norge, en stor katastrofe. Jeg satt i stuen i min lille hybelleilighet utenfor Ålesund og synet eller budskapet gikk ut på at Russland, den gang het det Sovjetunionen, skal komme inn over Norge og okkupere landet. De kommer helt ned til Trondheimsfjorden før de blir stoppet.

Jeg så hvordan russerne beveget seg nedover Norge og hvor fryktinngytende kreftene var, hvor store styrker som kom og at de var målrettet.

Les mer: Feilaktig fremstilling

Den gangen så tenkte jeg med meg selv, at dette kan ikke være mulig! Jeg forsøkte å tenke logisk på hvordan dette skulle kunne gå til. Jeg lot dette ligge gjennom noen år, men tenkte allikevel på det i bakhodet.

Jeg fikk også senere vite at andre hadde hatt akkurat samme opplevelse, noen rundt samme tid, andre lenge før. Det kom over meg som en stor bølge, som en byrde, fordi GUD lengter etter å ha et nært forhold til Norge.

Men dette kommer til å skje fordi Norge ikke vil ha noe med GUD å gjøre. Det er et resultat av at Norge har sagt nei takk til GUD i skolen, barnehagene, sykehusene, institusjoner, etc. for ikke å snakke om drapene som Norge gjennomfører hvert år, ca. 15.000 per år. Uten GUDs beskyttelse er et land, et folk, en person uten noen egentlig reell beskyttelse.

Norge ble tuftet på bønn og Guds Ord. Og i fedrelandssalmen heter det: «Vil GUD ikkje vera bygningsmann, me fåfengt på huset byggja. Vil GUD ikkje verja by og land, kan vaktmann oss ikkje tryggja.»

Hvordan har Norge kommet dithen?

Nå skal jeg skrive en brannfakkel, men jeg står helt og fullt bak den: «Sosialisme!» La meg i veldig korte ordelag klargjøre dette. Professor Edvard Bull (nestformann i Det norske Arbeiderpartiet) skrev i 1923 boken «Kommunisme og religion».

Der leser vi blant annet: «Vi skal gjøre skolen verdslig, liksom sykepleien og begravelsen og ekteskapet og fødselsregistreringen. Vi skal slåss uforsonlig mot den bestående lutherdom som andre fordummende sekter.»

Og så videre: «Barna skal gjøres til sosialister, og det er lærerne som skal gjøre dem til det.» Kommunisten Erling Falck var sosialistenes strateg for å få kristendommen bort fra samfunnet. Han trimmet materialistisk ungdom i kommunismens ideologi.

Falck reiste mye, og i Frankrike hadde han sett at den avkristnede staten hadde den frie kirken til motstander. Derfor ga han to gode råd til sosialdemokratene:

1) Behold statskirken og bruk den som politisk middel.

2) Bruk liberalteologien som gissel for å tømme kirken for innhold. Når den er blitt blodløs og kraftløs, da kan den få sin frihet.

Er det rart at vi er der vi er? Vel, vi kan klandre folk og si at de har forlatt GUD, men hva med oss, hva med menighetene, hva med våre bønner? Har vi vært for lite på våre knær og ropt til GUD? Svaret er entydig ja!

La meg så gå til mine to andre opplevelser. Opplevelse nummer to var så håndgripelig at jeg kjente hjertebank, noe som også var tilfellet med synet på Russlands invasjon. Opplevelse nummer to skjedde også mens jeg satt i min lille hybelleilighet utenfor Ålesund og så på nyhetene. Dette skjedde 13. september 1993 og det var NRK-nyhetene jeg så.

Når denne reportasjen kom opp fra Rosehagen utenfor Det Hvite Hus i Washington, USA, så slo GUDs kraft ned i meg og jeg spratt opp av stolen og pekte på TV-apparatet og Johan Jørgen Holst, som var drivkraften bak Osloavtalen, og følgende ord kom ut av min munn: «Du har rørt ved GUDs øyensten.» Det var en alvorlig og mektig kraft som rystet meg til det innerste og jeg kjente Herrens harme.

I slutten av november 1993 ble Holst innlagt på sykehus. Kort tid etter utskrivning i desember fikk han hjerneslag. Etter noen ukers opphold på Rikshospitalet ble han overført til rehabilitering på Sunnaas sykehus på Nesodden utenfor Oslo, der han plutselig døde dagen etter ankomst, mens han enda var i embetet som utenriksminister.

Så til min tredje og siste opplevelse som var i juli 2011. Igjen så sitter jeg i min stol, men denne gang i vårt nye hjem i Minnesund, og ser på nyheter. Så kommer Jonas Gahr Støre frem på skjermen i et intervju og taler mot Israel og for Palestina med en innlevelse som var påtagelig.

Til å begynne med tenkte jeg ikke så veldig mye på det, men så skjedde det. GUDs kraft slo ned i meg, på akkurat samme måte som jeg opplevde i 1993, men denne gangen var det mye verre. GUD sa: «Min hånd er nå tatt bort fra Norge.» Jeg kjente på nøden og sorgen og det mørket som la seg over landet vårt. Jeg ropte til GUD om nåde, men det stod fast. Herrens hånd var tatt  bort fra Norge.

Så kom resten av budskapet. «En stor tragedie vil skje i Norge om kort tid, men det vil komme en større tragedie senere.» Jeg fikk ikke vite hva det var som skulle skje, men jeg kjente på sorgen og nøden. Jeg ba mye de neste dagene og fikk de jeg stolte mest på til å stå sammen med meg i bønn.

Det siste som GUD fortalte var som følger: «Jeg skal beskytte mitt folk og mine tjenere, de som har tatt sin tilflukt til meg, de og deres hus og hjem. De som stoler på meg.» Igjen forsøkte jeg å resonnere meg frem til hva det var som snart skulle skje. Var det Jonas Gahr Støre som kom til å dø? Mange tanker slo ned i meg, men uansett forsto jeg at det var større og verre.

Så kom tragedien, og jeg kjente på smerten som GUD delte med meg i den stunden. Han ville så gjerne beskytte, men Norge ville ikke ha Ham! Djevelen hadde fått fritt spillerom. Da det skjedde, kom budskapet opp igjen i mitt hjerte og jeg gråt. Så tenkte jeg videre på hva det neste ville være, som skulle være mye verre, og når det ville skje? Da kom tankene om Russlands invasjon opp igjen, men jeg vet ikke, for GUD har hverken fortalt meg hva som skal skje eller når.

La oss be GUD om tilgivelse og be Ham komme inn i Norge igjen, inn i sykehusene, inn på skolene, i barnehagene, institusjonene og hjemmene. Amen.

Jeremy Hoffs kommentar:

Jeg har mottatt skriftlig erklæring fra tre personer som sto sammen med Kjell Magne Longva i bønn i dagene før angrepet.

Disse vitnene bekrefter at han formidlet åpenbaringen til dem forut for 22. juli, slik den fremgår her.

Når Kjell Magne skriver om Jonas Gahr Støres pro-palestinske retorikk, blir jeg minnet om en betydelig hendelse som skjedde i Oslo bare fire dager før angrepene. Den 18. juli 2011 fant det sted en diplomatisk utveksling som resulterte i utnevnelsen av en første palestinsk ambassadør til Norge. På Wikipedias liste over Norges utenrikspolitiske relasjoner, er denne avtalen som ble undertegnet den 18. juli, faktisk den eneste handlingen som er registrert mellom Norge og «Palestina».

Utenriksminister Jonas Gahr Støre kommenterte saken slik: «Dette gjenspeiler den positive utviklingen mot opprettelsen av en selvstendig palestinsk stat som vi har sett under president Abbas og statsminister  Salam Fayyads ledelse.»

Nabil Shaath, en overordnet palestinsk forhandler, hadde ved begynnelsen av prosessen uttalt følgende: «Vi ser på dette trekket som et steg mot full anerkjennelse av staten Palestina innenfor grensene fra 1967.»

Jeg finner det også interessant at Kjell Magne Longva sier at han mottok profetisk åpenbaring med hensyn til en russisk invasjon og okkupasjon av Norge, så langt sør som ned til Trondheim. Idet jeg holdt på å avslutte første utgave av 22. juli-profetien våren 2015, la jeg merke til noen ting som fikk meg til seriøst å overveie å inkludere noe om en deling av Norge utført av Russland. Min kone og jeg diskuterte hvorvidt dette burde tas med i boken, men til slutt følte jeg at det ville spore for mye av.

Så, et par måneder etter at boken ble publisert, begynte Jan Willem van der Hoven (som er en av grunnleggerne av den Internasjonale Kristne Ambassaden i Jerusalem – ICEJ) å tale om nettopp dette temaet under åpningsmøtet på TV Visjon Norges sommerstevne. Mens han talte og samtidig som han holdt opp et eksemplar av 22. juli-profetien, kom han med følgende uttalelse: «Norge kommer til å bli delt. Dere kommer til å måtte betale deres pris. ... Denne boken er Guds siste advarsel til Norge. Hører dere hva jeg sier? Det kommer ingen flere advarsler. Dette er den siste. Enten kommer dere til å bli ødelagt, eller så tar dere Norge tilbake! ... Hvor mange ulykker må komme deres vei? Vil dere at Putin skal komme ned til Trondheim og dele landet deres, fordi dere har sørget for å dele Israel gjennom Osloavtalen? ... Norge og Israel står nå overfor den samme trusselen. Norge står i fare for å bli delt av Putin, og Israel står i fare for å bli delt av onde islamistiske krefter.»

Mine venner, det er tid for å gå på våre knær for Norge. Vi har alle, og særlig dere ledere, et ansvar for å støte i basunen og advare folket. Ellers kan vi ende opp med blod på våre hender (se Esek 33).

Må vi alle frykte Gud mer enn vi frykter mennesker.

Teksten er hentet fra 2. utgave av boken 22. juli-profetien, med tillatelse av forfatter Jeremy Hoff.

17 mars 2017 -Anders Behring Breiviks barndom kartlagt. Ligger svarene på 22/7 der?

TV2s Asbjørn Olsen og Torbjørn Brandeggen har snakket med fagfolkene på Statens Senter for Barne-og Ungdomspsykiatri som undersøkte familien Breivik i 1983. Vi har hittil fått brokker, og gjettet. Nå faller bitene på plass.

Sannheten om Breiviks barndom og den svikt han ble utsatt for, er en knusende dom, over datidens barnevern som ikke grep inn, til tross for innstendige råd fra SSBU.

 

Men enda mer er det en dom over norsk presse, det politiske miljø og rettssystemet som dømte ham. Pressen kjente til de faglige vurderingene fra SSBU som TV2-journalistene siterer fra, men valgte å holde dem skjult. I stedet startet de en kampanje mot psykiaterne Synne Sørheim og Torgeir Husby for å få omstøtt deres judisielle observasjon, som stemmer med det SSBU-teamet hadde beskrevet 28 år tidligere. Dommer Wenche Arntzen grep den forklaring som pressen serverte: Behring Breivik var et resultat av det mørke nettet, av høyrefløyens antimuslimske kritikk. Hun utførte et samfunnsoppdrag ved å slå ned på denne «tredje bølgen» som Aftenposten kalte det. Og slik ble det.

Les hele innlegget her.

TV2s Asbjørn Olsen og Torbjørn Brandeggen har snakket med fagfolkene på Statens Senter for Barne-og Ungdomspsykiatri som undersøkte familien Breivik i 1983. Vi har hittil fått brokker, og gjettet. Nå faller bitene på plass.

Sannheten om Breiviks barndom og den svikt han ble utsatt for, er en knusende dom, over datidens barnevern som ikke grep inn, til tross for innstendige råd fra SSBU.

Men enda mer er det en dom over norsk presse, det politiske miljø og rettssystemet som dømte ham. Pressen kjente til de faglige vurderingene fra SSBU som TV2-journalistene siterer fra, men valgte å holde dem skjult. I stedet startet de en kampanje mot psykiaterne Synne Sørheim og Torgeir Husby for å få omstøtt deres judisielle observasjon, som stemmer med det SSBU-teamet hadde beskrevet 28 år tidligere. Dommer Wenche Arntzen grep den forklaring som pressen serverte: Behring Breivik var et resultat av det mørke nettet, av høyrefløyens antimuslimske kritikk. Hun utførte et samfunnsoppdrag ved å slå ned på denne «tredje bølgen» som Aftenposten kalte det. Og slik ble det.

Les hele artikkelen her.