Israel: Nøkkelen til framgang

Dette er hentet fra boken "Israel og nasjonenes fall" med Ramon Bennett. Utdrag fra kapittel 7.

________________________________________________________

 Abram, som Gud senere ga navnet Abraham, var far for det jødiske folk og nasjonen Israel. For ca. 4000 år siden, da han var alene uten noe avkom, identifiserte Herren Abrahams sak med Sin Egen. Han erklærte at Abraham var koblet sammen med Hans frelsesplan, og også med framgangen og ulykken til alle som kom i kontakt med Ham:

Og Herren sa til Abram: Dra bort fra ditt land og fra din slekt og fra din fars hus til det landet som jeg vil vise deg! Jeg vil gjøre deg til et stort folk. Jeg vil velsigne deg og gjøre ditt navn stort, og du skal bli en velsignelse. Jeg vil velsigne dem som velsigner deg, og den som forbanner deg, vil jeg forbanne. Og ideg skal alle jorens slekter velsignes. (1 Mos. 12:1-3).

Guds løfte om å knyttet velværet til dem som kommer i kontakt med Abraham, til personen Abraham, var ikke bare begrenset til Abraham. Nøkkelen til alle nasjoners og alle individers framgang hviler nå på den holdningen man viser mot Israel og det jødiske folk, Abrahams etterkommere. Vi vet dette på grunn av de sju gangene i skriftstedet ovenfor der Herren bruker pronomet "deg". Bare fire ganger hander det om Abraham, mens alle sju gjelder hans etterkommere. Abraham var aldri en stor nasjon. Han levde i hundre og syttifem år (1 Mos 25:7), men det står bare at han hadde 18 barn og barnebarn. Omtrent 560 år senere ble hans etterkommere ved sønnen Isak den nyutklekkede nasjonen Israel. Etter at 2000 år til var gått, ble de et stort folk.

Abraham var ikke personlig en velsignelse til så mange - det er hans etterkommere som har vært en velsignelse, og det er ved dem som alle jorden slekter er blitt velsignet. Det som jødene har bidratt med her i verden, er enormt. De utgjør mindre enn en kvart prosent av verdens befolkning, men allikevel har de produsert mer enn 18 % av alle verdens nobelprisvinnere. De er blitt "velsignet" med talenter, gaver og et intellekt høyt over normalen. Jødiske genier på områder som vitenskap, medisin og kunst er legendariske. Ved det jødiske folk kom Bibelen og Jesus, Guds Lam som bærer verdens synd. Selvfølgelig vet vi at Jesus var og er Guds Sønn, men Jesus ble født inn i denne verden som en jøde, og Jesus Kristus er i går og idag den samme, ja, til evig tid (Hebr. 13:8). La oss aldri glemme at Jesus vare og er en jøde.

Da Abrham fotsatt ikke hadde noe avkom, ga Gud ham et nytt løfte:

"Jeg er Herren, som førte deg ut fra kaldeernes Ur for å gi deg dette landet i eiendom (1 Mos. 15:7).

Selv om dette løftet ble gitt direkte til Abraham, vet vi at han personlig aldri eide eller arvet løfteslandet:

"Og Gud gav ham ingen arv i det, ikke engang så det var nok til å sette foten på" (Ap.gj. 7:5).

Det var Abrahams etterkommere ved Isak som har arvet og tatt landet i eie, på samme måte som det er Abrahams etterkommere ved Isak som har brakt velsignelse til verden. Da Herren ga Abraham løftet, ga Han dem faktisk til den "ætt" som var i Abrahams "lend" (sml. Hebr. 7:5, 9-10). Dette er et viktig poeng som vi trenger å forstå. Det er Abrahms etterkommere ved Isak som ikke bare har rett til å besitte Kanaans land i dag, fra Egypts elv like til den store elv, floden Frat (1 Mos. 15:18), men som også praktisk talt er koplet til framgangen og ulykken til alle som kommer i kontakt med dem.

Det fins imidlertid store misforståelser angående det første skriftstedet som vi siterte fra 1 Mos. 12. Denne misforståelsen vil henge igjen så lenge redaktører for populære, engelske bibeloversettelser følger "tradisjonelle" gjengivelser, istedenfor å tråkke ut av den behagelige kristne sonene og bryte ny mark. Den delen der misforståelsen fins er et yndlingsskriftsted for mange kristne. Det er ikke noe galt i å åndeliggjøre skriftstedet og bruke det om seg selv eller om menigheten, men det handler faktisk om jødene: "Jeg vil velsigne dem som velsigner deg, og den som forbanner deg, vil jeg forbanne (1 Mos 12:3)

Velsignelsen og forbannelsen er avhengig av menneskets holdning til Abraham og hans etterkommere. Det som blir gjort mot dem, blir på en måte gjort mot Herren, og dermed står det skrevet om det jødiske folk: "Han som skader dere, stikker sin finger i Jehovas øye! (Sak. 2:8 TLB). Å "velsigne" betyr "å ære eller vise velvilje", og Gud lover å gjøre dette mot dem som ærer og viser Israel velvilje. Men neste sekvens, "og den som forbanner deg, vil jeg forbanne", villeder oss fordi den er galt oversatt i de populære engelske oversettelsene, som bruker samme oversetttelse som NKJ ovenfor. Ved første øyekast kan det ligne på en guddommelig like for like-uttalelse. Men på hebraisk er de to ordene for "forbanne" ganske forskjellig fra hverandre. De er ikke bare forskjellige, men har helt annerledes betydning og kommer ikke engang fra samme rot. Det første hebraiske ordet er arar, og det andre er kilel. Det er bare to ganger i Bibelen som disse to ordene brukes i samme vers, og det er det verset vi studerer og følgende vers:

"Gud skal du ikke spotte, og en høvding blant folket ditt skal du ikke banne" (2 Mos 22:28).

 Her blir det hebraiske ordet kilel oversatt med "spotte". Det er nøyaktig det samme hebraiske ordet som er brukt i vårt vers i Første Mosebok men oversatt ganske annerledes. Men la oss gå videre og analysere hva det betyr for oss.

Det er Herren som taler. Det er Herren som vil "velsigne", og det er Herren som vil "forbanne". Herrens mektige velsignelser er årsaken til at vi gleder oss:

Det er Herrens velsignelse som gjør rik, og eget strev legger ikke noe til (Ordspr. 10:22).

"Jeg ...vil åpne himmelens luker for dere og øse ut velsignelser over dere i rikelig mål!" (Mal 3:10)

Vi kan se Herrens mektige dommer i Hans forbannelser:

"Da sa Gud Herren til slangen: Fordi du gjorde dette, skal du være forbannet framfor alt fe og framfor alle ville dyr. På buken skal du krype, og støv skal du ete alle ditt livs dager" (1 Mos. 3:14).

Den slangen eller ormen gikk en gang på jorda som andre firbeinte dyr. De fleste mennesker er ikke klar over at ormer har atrofiske bein som er stukket opp inni kroppene sine - en evig påminnelse om den fryktelige makten i Guds dømmende forbannelse.

"Og til Adam sa Han: Fordi du lød din hustrus røst og åt av det treet som jeg forbød deg å ete av, skal jorden være forbannet for din skyld. Med møye skal du nære deg av den alle dine levedager. Torner og tistler skal den bære for deg, og du skal ete av markens vekster (1 Mos. 3:17-18).

Adam spiste opprinnelig mat som vokste opp av seg selv. Men etter at Herren forbannet marken, svettet mennesket, og vi svetter fortsatt, for å skaffe fram mat fra jorda. De tistlene og tornene som fører krig mot bønder og garnere, og som river opp huden og klærne våre, er en påminnelse om forbannelsen på jorda.

Vi ser de tragiske resultatene av Herrens forbannelse over Jeriko (som ble uttalt fra Josvas lepper, men allikevel var det Herrens ord):

"Forbannet for Herrens åsyn være den mann som går i gang med å bygge opp igjen denne byen Jeriko! Når han legger byens grunnvoll, skal det koste ham hans førstefødte sønn, og når han setter opp byportene, skal det koste ham hans yngste sønn" (Josva 6:26).

Og senere leser vi:

"I hans dager bygde Hiel fra Betel opp igjen Jeriko. Da han la grunnvollen til byen, kostet det ham hans førstefødte sønn Abiram. Og da han satte opp portene, kostet det ham hans yngste sønn Segub - slik som Herren hadde talt ved Josva, Nuns Sønn (1 Kong. 16:34).

Hiel hadde tenkt å gjenoppbygge Jeriko, og hans førstefødte sønn døde da han la grunnvollen. Da han hengte opp byportene, døde også den yngste sønnen hans.

I alle de tre ovennevnte skriftsteder (det fins flere andre), er det ordet som er oversatt med å "forbanne", det hebraiske ordet arar. Det betyr: "å avsky", "å uttale ondskap om" eller "noe som fører med seg stor skade eller trengsel". I motsetning til dette fryktelige ordet ser vi på det andre hebraiske ordet, kilel. Ordet er uthevet i sin rette sammenheng nedenfor, og flere bibeloversettelser er brukt for å gjøre det lettere å forstå betydningen:

"Da han så at hun hadde unnfanget, ble hennes husfrue foraktet i hennes øyne" (1 Mos. 16:4 NKJ).

"Du skal ikke forhåne Gud, og heller ikke foranne en hersker i ditt folk" (2 Mos. 22:28 NKJ).

"Vær ikke blasfemisk ovenfor Gud eller foranne ditt folks hersker" (2 Mos. 22:28 NIV).

"Førti slag kan han gi ham og ikke noe mer, for at ikke...din bror skal bli ydmyket i dine øyne" (5 Mos 25:3 NKJ).

"De gikk inn i sin guds tempel og spiste og drakk og latterliggjorde Abimelek" (Dom. 9:27 NRSV).

"Jeg er uverdig - hvordan kan jeg svare Deg? (Job 40:4 NIV).

"Jeg er sjofel; hva skal jeg svare Deg?" (Job 40:4 NKJ).

"Hærskarenes Herren har bestemt.....å sette alle jordens ærede i forakt" (Jes. 23:9 NKJ).

Vi har seks skriftsteder med åtte forskjellige gjengivelser av det samme ordet fra tre av de mest populære engelske oversettelsene av Bibelen. Følgende definisjoner er hentet fra Webster`s Unabridged Dictionary, som er den fremste amerikanske ordboka:

Forakte:     Å se ned på, å ha en nedverdigende oppfatning om

Forhåne:    Å være bebreidende eller skjlle i sin tale

Være blasfemisk:  Å forhåne eller tale bebreidende

Ydmyke:    Å senke stoltheten eller verdigheten til

Latterliggjøre:  Ord eller handlinger som er ment å uttrykke forakt for og stimulere til latter

Uverdig:    Uten fortrinn eller verdig

Sjofel:       Billig, lav, av dårlig kvalitet; meget laverestående

Være i forakt:  En følelse eller handling fra en person mot noe han betrakter som lavt, verdiløst eller ikke verdt å bry seg om.

Disse definisjonene gir en klar forståelse av hva som virkelig blir sagt i 1 Mos. 12:3. Herren har lovt å forbanne, å føre store trengsel og skade over dem som har en nedverdigende oppfatning om det jødiske folk. Herren lover å forbanne og bringe store trengsler over dem som forårsaker at det jødiske folks verdighet eller personlige stolthet lider. Herren lover å forbanne og føre store trengsler over dem som latterliggjør det jødiske folk. Herren lover å forbanne og føre store trensler over dem som bebreider det jødiske folk eller skjeller på dem. Herren lover å forbanne og føre store trengsler over dem som tror at jødene har mindre verdi eller er laverstående eller ikke verdt å bry seg om. Herren lover å forbanne og føre store trengsler over dem som taler bebreidende om Hans hellige folk, Israel.

Akkurat som Herren uttalte en advarsel om Jeriko gjennom Josva, har Han også gitt oss en advarsel om nasjonene med hensyn til jødene.

Herren lover å velsigne dem som velsigner Abraham og hans ætt, og samtidig forbanne dem som viser lite aktelse for dem. Han ga disse løftene for mer enn 4000 år siden, og tidens løp har ikke rustet bort velsignelsen eller svekket alvoret i forbannelsen. Det Herren sa til Abraham, står fortsatt i dag. og millioner av mennesker, inkludert en mengde kristne, er ute på meget tynn is med hensyn til forbannelsen. Det er til vårt beste å gi akt på Herrens advarsel om Israel. Når vi velsigner, vil vi i sannhet bli velsignet. Men vi vil i sannhet bli forbannet hvis vi ikke viser dem den respekt som deres Gud krever.