Dette er hentet fra boken "Muren" med Ramon Bennet. Med god dokumentasjon avslører han USAs dobbeltmoral, fra den tiden Clinton satt ved makten, og ikke minst krigen i tidligere Jugoslavia. Det gir en helt annen versjon enn hva det offisielle Media gjør. Jeg er uenig med den påstanden at flertallet har rett. Tross alt, på 30 tallet, var Churchill en av de få som pekte på Hitler og Englands feighetspolitikk som ett problem, men ble også hånet for det. Men flertallet hadde da, som nå, feil. Vi trenger å lære av historien, så vi ikke til stadighet må gjenta dens gru!

Boken er fra 2000, og mye av det som skjedde da, legger også grunnen for ting vi opplever idag.

 

Dokumentasjon er satt i klammer bak visse avsnitt. Ibid betyr at den henviser til forrige dokumentasjon.

_______________________________________________

Muren: Kapittel 8, Venn eller fiende side 209-249

 

Folk flest ser på Amerika som Israels fremste venn, allierte og beskytter. Det er fordi de ikke kjenner alle fakta. Dette er en illusjon, en myte som de venstreradikale og mediene deres propagerer både ute og hjemme. Det er en myte som trenger til å bli avslørt. Det amerikanske folk er vennlige, varme, jnerøse og gjestfrie, mens deres ledere og utenriksdepartementets vise menn har aldri vært Israelsvenner.

 

La oss begynne med Franklin D. Roosevelt, den første amerikanske presidenten som måtte gjøre seg opp en mening om «zionisme.» Hver president (med unntak av Ronald Reagan) fulgte hovedsaklig den samme pro-arabiske politikken.

        

Chaim Weizmann, som senere ble Israels første president, møtte Franklin Roosevelt en rekke ganger. Etter at han i 1941 møtte kong Ibn Saud, den føydale herskeren over Saudi-Arabia, uttalte Roosevelt:

 

«Jeg har lært mer om problemene rundt Palestina fra hans majestet Ibn Saud på fem minutter enn jeg har lært på femten år med møter sammen med dr. Weizmann» (”The Myth of America”, Christians For Israel Today, First Quarter 1999, side 16).

 

Under den andre verdenskrig, stilte Roosevelt seg:

 

«sterkt i mot bombing av de nazistiske dødsleirene og brukte alle tilgjengelige midler for å forhindre slike angrep. Dette gjorde han, til tross for at han hadde sikre beviser - som var hinsides tvil - at nazistene hver dag fra slutten av 1942 til 1944 utryddet mellom 5 000 og 10 000 jøder” (Ibid).

 

Harry Trumans vennskap med Israel er meget godt kjent. Han representerte det første landet som anerkjente staten Israel, i sterk opposisjon til sitt utenriksdepartements ønsker og anbefalinger. De korrekte fakta når det gjelder Trumans politikk overfor Israel er imidlertid ikke så godt kjent. Hans regjering gjorde alt de kunne for å forhindre erklæringen av staten Israel den 14. Mai 1948. De undersøkte til og om det fantes mulighet for FN å kansellere de klausulene som hadde med opprettelsen av en jødisk stat i et hjørne av Palestina (Ibid). Følgende den formelle erklæringen av staten (da Israel stod overfor en gigantisk militær trussel fra syv fullt trente ara-biske hærer, startet Truman en fullstendig våpenboikott av Israel" (Ibid).

 

President Eisenhower fulgte Truman og han la enormt press på Israel for å få dem til å gi fra seg en del av sitt minimale landområdet for å danne fri passasje mellom Egypt og Jordan (Ibid). Hadde Israel gitt etter for USAs press, ville de ha blitt halvert og gjort rede for utslettelse av den neste arabiske invasjonen. Akkurat som Truman, nektet Eisenhower å ta imot de israelske statsministrene i Det hvite hus, men tok imot arabiske ledere på plenen foran det hvite hus med pomp og prakt (Ibid).

 

Etter at Egypt hadde sperret Tiran-stredet for israelske skip og startet Suez-kampanjen i 1956, slo Eisenhower seg sammen med Sovjetunionen for å tvinge Israel til å trekke seg tilbake fra Sinai og Gaza-stripen. I 1957, da muligheten for en ny blokade av Tiran-stredet var réell, bandt Eisenhower Amerika til å garantere Israel fri passasje gjennom Tiran-stredet. Men han beholdt likevel våpenboikotten som ble innført av Truman (Ibid).

 

John F. Kennedy fulgte skikken med å ikke ta imot israelske statsministre i Det hvite Hus og la stort press på å presse Israel til å akseptere internasjonal overvåkning av atomkraft-stasjonen i Dimona (Ibid). Så stort var presset på den tiden at noen mener at det var grunnen til at David Ben-Gurion gikk av (Ibid).

 

Lyndon B. Johnson kom inn i det ovale kontor umiddelbart etter mordet på Kennedy. Han var den første presidenten som tok imot en israelsk statsminister (Levi Eshkol) i Det hvite Hus (Ibid).

Den 23. Mai 1967, blokkerte Egypt imidlertid nok en gang Tiran-stredet. Israel appellerte til Johnson om å holde løftet om å sikre Tiran-stredet for israelske skip. Johnson hevdet da at han «ikke kunne finne» dokumentene fra 1957 der Israel var lovet hjelp dersom Egypt igjen skulle stenge Tiran-stredet (Ibid).

 

De grove, klare bruddene i Amerikas løfter sendte et signal til araberne om at Israel var helt og holdent isolert på den internasjonale arena. Dette ryddet veien for seksdagers-krigen, noen få dager senere. Israel var omringet på alle sider av fem mektige arabiske arméer som var klare til angrep. Sikker på å bli beseiret hvis de ventet på angrepet, ble Israel tvunget til å gå til angrep først. Dette angrepet var så raskt og så effektivt at det stanset alle de fem arabiske arméene, sammen med deres respektive luftvåpen og sjøstridskrefter på mindre enn en uke.

 

På toppen av denne skammelige unnlatelsen som Amerika villig hadde tatt på seg selv, støttet Johnson-administrasjonen Storbritannias tilslutning til en resolusjon fra FNs Sikkerhetsråd i et forsøk på å presse Israel tilbake til de grensene de hadde hatt før krigen (Ibid).

 

En av de verste presidentene, sett fra Israels ståsted - var Richard Nixon. Dette var tydeligvis på grunn av Henry Kissingers nærvær under hele presidentperioden. Kissingers karriere «var alltid viktigere enn hans eget folks beste,»(Ibid) og:

 

”Han var bare altfor ivrig etter å demonstrere sin vilje til å implementere en anti-israelsk amerikansk politikk”(Ibid).

 

I 1970, under utmattelseskrigen, sa Israel seg enig i en Kissinger-forhandlet våpenhvile på USAs betingelser om at egyptiske SAM (bakke-Til-luft-missiler) missiler ikke kom til å bli flyttet nærmere Suez-kanalen. Kort tid etter våpenhvilen var inngått, ble SAM-rakettene flyttet fram uten protester fra USA (”Our Greatest Danger-Signed Undertakings of the United States”, The Research Center for International Relations, published in Jerusalem Post, 26 juni 1996). Disse missilene tok livet av mange israelske piloter i Jom Kippur-krigen i 1973.

 

Kissinger stilte seg på arabernes side og hans pro-arabiske retorikk hjalp til med å rydde veien for den ødeleggende krigen i 1973. Da krigen omsider brøt ut i oktober det året,

«gjorde Nixon-regjeringen, gjennom Kissinger, alt de kunne for å utsette bistand til Israel, for å svekke dem så mye som mulig og sette USA istand til å øve så mye press som de kunne»(”The Myth of America”, Christians For Israel Today, First Quarter 1999, side 17).

 

Umiddelbart etter Nixons avgang på grunn av Watergate- skandalen, ble Gerald Ford president. Ford-admmistrasjonen samarbeidet med Egypt og tvang Israel til å gi fra seg landområder uten å få noe tilbake. 1 1975 gav Israel fra seg strategiske fjellpassene Mitla og Gidi, samt oljefeltet ABU Rudeis i Sinai. I bytte fikk de en avtale med USA om leveranser av F16-jagerfly ene og alene til Israel, ingen forhandlinger med PLO uten Israels aksept og å ikke levere AWAC-spionfly til Saudi-Arabia (”Our Greatest Danger Signed Undertakings of the United States”, The Research Center for International Relations, published in Jerusalem Post, 26 juni 1996). Som en videre oppmuntring om å gi fra seg ABU-Rudeis-feltet til Egypt, skrev Ford et brev til daværende statsminister Rabin, datert 1. september 1975, der han lovet a det i:

 

«en hvilken som helst fredsavtale med Syria først måtte betinges at Israel beholdt Golan-høydene» (The Dangers facing Israel”, Jerusalem Institute of Western Defence, Bulleting 4, des. 1998).

 

Da forhandlingene med Syria begynte i 1990-årene, ble ikke brevet fra Ford nevnt fra den amerikanske siden og Rabin ble oppmuntret til å avskrive hele Golan - til Syria.

 

Jimmy Carter, en glødende sydstats-baptist, ble president i 1976. Han var utvilsomt den mest anti-israelske presidenten som har sittet ved makten i USA siden Israel ble til. Han brukte «ubarmhjertig press» på Israels Menachem Begin for å få ham til å oppgi hele Sinai, inkludert Rafah Salient og alle bosetningene som var bygget (”The Myth of America”, Christians For Israel Today, First Quarter 1999, side 17). I 1978 gikk Carter tilbake på avtalene som var inngått med Israel i 1975 (”Our Greatest Danger-Signed Undertakings of the United States”, The Research Center for International Relations, Published in Jerusalem Post, 26 juni 1996). Carter insisterte også på at Israel skulle anerkjenne «det palestinske folkets legitime rettigheter» (”The Myth of America”, Christians for Israel Today, First Quarter 1999, side 17), en uttale som ble Yitzhak Rabins rettferdiggjørelse for Oslo-prosessen.

 

Carters etterfølger var Ronald Reagan, den eneste presidenten med positive følelser for Israel og forståelse for hva det hele dreide seg om. I 1979 uttalte Reagan:

 

«Den egentlige saken i Midtøsten har å gjøre med arabiske protester mot å anerkjenne at Israel har rett til å eksistere som nasjon. A gi opp buffer- soner som Israel tok under seksdagerskrigen, ville være som å plassere en kanon på trappen rettet mot døren av dem som sier at hun må utslettes»(Ronald Reagen sitert i ”Recognizing the Israel Asset”, Washington Post, 15 aug. 1979).

Hva man enn hadde håpet på, så vek også Reagan-administrasjonen fra Israel og fulgte den arabiske linjen og arbeidet hardt for å forsøke å stanse utdrivelsen av PLO fra Beirut,”(The Myth of America”, Christians For Israel Today, First Quarter 1999, side 16) der Israel hadde omringet dem. Reagan brøt også løftene fra 1975 om å ikke selge AWACS-fly til Saudi-Arabia. Han utstyrte dem også med sofistikert spionasje-utstyr (”Our Greatest Danger-Signed Undertakings of the United States”, The Research Center for International Relations, published in Jerusalem Post, 26 juni 1996). Mot slutten av Reagans periode annonserte hans utenriksminister George Schultz åpning av dialog mellom USA og PLO - enda et brudd på de løfter som ble gitt i 1975 og en politisk linje som senatet motsatte seg (Ibid).

 

Reagen administrasjonen beklaget Israels bombing av Osiraq-reaktoren i 1981. Under Gulfkrigen i 1991, uttalte USAs forsvarsminister Richard Cheyney når det gjaldt den israelske bombingen av reaktoren: «Jeg takker Gud hver dag for Israels modige handling»(Ibid).

 

George Bush etterfulgte Reagan i Det hvite Hus og hans administrasjon ble også gjentatte ganger beskrevet som den mest uvennlig stilte amerikanske administrasjonen i Israels historie (Lederartikkel: ”Subtle melddling”, Jerusalem Post, 19 juni 1992). De gikk lengre enn å være «uvennlig stilt» - og var faktisk ikke mindre enn «fiendtlig innstilt»(Douglas Bloomfield: ”Bushs second front”, Jerusalem Post, 6 mars 1991) og «angrep»(Ibid) ofte Israel. Bush «ønsket ikke Israel alt godt,»(Ibid) og både han og hans utenriksminister James A. Baker III viste åpent sitt fiendskap mot Israel i kritiske tider (Dore Gold:”US and Israel enter new era”, Jerusalem Post, 28 Febr. 1992) en leder i Jerusalem Post i juni 1992 stod det:

 

«Mange mener at ingen amerikansk regjering har vært like uvennlig mot Israel som den sittende.

Dette kan ha like mye å gjøre med de harde uttalelsene som er gjort av president George Bush og hans utenriksminister James Baker selv» (Lederartikkel: ”Subtle meddling”, Jerusalem Post, 19 juni 1992).

 

«Hardhet» er knapt et ord som kan beskrive enkelte av de tingene Bush og Baker «uttalte.» Noen av de groveste uttalelsene kom fra utenriksminister Baker, en påstått gjenfødt, åndsfylt «kristen» da han sa: «Til helvete med jødene, de stemmer ikke på oss likevel»(Enkelte Israelske aviser publiserte Bakers rennesteinsspråk slik: ”Jødene kan dra til helvete!” Det korrekte sitatet står å lese i Mark Aarons & John Loftus bok: ”The Secret War Against the Jews, ”New York: St. Martins Press 1994) side VII). Bush var dessuten den første amerikanske presidenten som «ikke nølte med å åpent blande seg inn i de israelske valgene» (”The Myth of America”, Christians For Israel Today, First Quarter 1999, side 17).

 

William Jefferson (Bill) Clinton har vist seg selv som en større løgner enn Richard Nixon. Clinton opptrådte ikke tillitsvekkende, men klarte å skille dom og troverdighet likevel. Hans utroskaps-forhold til Monica Lewinsky og hans påstand «Jeg har ikke hatt seksuelle forbindelser med den kvinnen» - kan med letthet sammenlignes med måten han har behandlet Israel på.

 

På overflaten har Clinton vist ufattelig affeksjon for Israel. Likevel har alt han har gjort i forhold til Israel vært siktet inn mot å få jødene til å oppgi store deler av sitt vesle land. Han arbeidet aktivt for å dele deres gudgitte arv med araberne, som mellom seg har kontroll over 690 ganger så mye land, ti prosent av verdens samlede landmasse. Det er mer land enn noen annen etnisk gruppe på denne planeten. Han har uttrykt tillit til Jassir Arafats løfter om «fred» når nesten alle andre ytringer fra Arafat nevner det arabiske målet om å ødelegge den jødiske staten og okkupere hver minste tomme av deres land.

 

USAs utenriksdepartement har også utstedt talløse uttalelser som enten indikerer eller sier direkte at Arafat har oppfylt Oslo-avtalene, mens Israel ikke har det. Mange av uttalelsene inneholder intet annet enn grove løgner. Realiteten er at sannhet og internasjonal lov i dag er det som Washington ønsker det skal være.

Utenriksdepartementets evne til å overse fakta og lyve når det passer deres planer er ikke bare forkastelig, men også foraktelig.»Fakta» blir tilpasset politikken, ikke politikken til faktaene.

 

Hoffjøder som gjør saken enda vanskeligere for Israel blir brukt aktivt av Clinton-administrasjonen. Hoffjøder er jøder som er assimilerte og som har nådd fram til maktposisjoner i hedningenes maktsystemer. Flere av dem har blitt sendt for å øve press på Netanjahu-regjeringen. Disse inkluderer den spesielle freds-utsendingen Dennis Ross, utenriksministeren Madeleine Albright, assisterende utenriksminister for Midtøsten, Martin Indyk og tidligere utenriksminister Henry Kissinger. Den siste har møtt fremstående politiske ledere bak lukkede dører i årevis - og tvunget dem til å ta imot hans «råd.» I juli 1996, kort etter valget av Bibi Netanjahu og rett før hans første tur til USA som Israels statsminister, kom Kissinger til Israel og møtte ham i Jerusalem i et to timer langt møte. Etterpå ble det meldt at Kissinger sa:

 

«Det er nødvendig for Israel å fremme fredsprosessen og Benjamin Netanjahu kommer snart til å forstå dette» (Yochi Dreazen: ”Kissinger: PM will learn peace in Israels interest”, Jerusalem Post, 8 juli 1996).

 

Ifølge dem som var tilstede,

«kom Netanjahu ut fra møtet blek og hvit i ansiktet, og nektet å gjenta hva Kissinger hadde sagt til ham»(Barry Smith: ”Kissingers plan for Israel  in  NWO”, Omega Times, des. 1998, side 2).

 

Hvilken bedre måte å øve press mot Israel enn å bruke hoffjøder? Disse bøyer seg bakover for å vinne eller øke sin individuelle eller samlede politiske del. De er mer enn villige til å omfavne den arabiske posisjon for å vise sine hedenske sjefer at de ikke gir sine jødiske brødre noen fordeler.

 

Kongressen støtter ikke Clintons Midtøsten-politikk

 

Alle Oslos grunnleggende antakelser har sviktet én etter én, men Clinton-administrasjonen fikk likevel ikke seg selv til å anerkjenne at de hadde feilet. I måneder satt Oslo-avtalen fast i Arafats hengemyr av manglende vilje til å etterkomme, men Clinton tok imot Arafat i det hvite Hus flere ganger mens han utsatte Bibi Netanjahu for press.

 

Presset ble kontinuerlig rettet mot Netanjahu uten noe som helst korresponderende press mot Arafat. Oslo var dømt til å mislykkes før den begynte, men Netanjahu var en nyttig syndebukk for prosessens tilhengere. Netanjahu klarte å stå imot det meste av amerikansk press som har vært designet for å tvinge ham til å akseptere amerikanske diktater i «fredsprosessen».

 

Det amerikanske Utenriksdepartementet er en meget réell og farlig fiende for Israel. Ikke det amerikanske folket, ikke den amerikanske kongressen, men Utenriksdepartementet er det som arbeider gjennom de forskjellige regjeringene. USAs utenriksdepartement har gjort mer skade for Israel med sine løgner, sitt press og sin falske politikk enn de arabiske arméene har klart å gjøre med bruk av konvensjonelle våpen mot den jødiske staten. Kongressen har åpent protestert mot Clinton-administrasjonens behandling av Israel og har også vist tydelig støtte til den jødiske staten.

 

Tjue amerikanske kongressmenn sendte støttebrev til statsminister Netanjahu mot slutten av hans samtaler med USAs utenriksminister Madeleine Albright i desember 1997. Underskriverne sa at de ønsket å uttrykke sin:

«støtte for din regjering og dens forsøk på å motstå presset til å avgi mer land fra Judea, Samaria og Gaza til den palestinske selvstyremyndigheten.

 

Vi tror at slikt press fra det internasjonale samfunn er misforstått, farlig og en skade for nasjonale sikkerhetsinteresser i både Israel og USA.

 

I tillegg vil vi gjerne at du skal vite at mens det kan se ut som om det er mange i Clinton-administrasjonen og andre steder som roper på en israelsk tilbaketrekning fra slike strategiske områder fra Jordan-dalen, fjellene som ligger rundt og andre deler av Israel, så står den amerikanske kongressen urokkelig på din side»(”US Congressmen voice support for Netanyahu”, ICEJ News Service, 18 des. 1997).

 

Åttien av 100 amerikanske senatorer skrev et brev til president Clinton i april 1998 der de bad ham ikke å bruke offentlig press mot Israel (81 Senators urge Clinton not to pressure Israel”, ICEJ News Service, 6 april 1998). Brevet sa blant annet at offentlig press

 

«ville være spesielt urettferdig og motstridende, siden Israel har holdt sine løfter som ble gjort i Oslo-avtalene» (Ibid).

 

To hundre og tjue medlemmer av Representantenes Hus i USA sendte et brev til Clinton i mai 1998 og understreket derfor ham «å unngå offentlig press mot Israel»(Congressmen get annoyed with Clinton”, ICEJ News Service, 8 mai 1998). I brevet stod det blant annet:

 

«Våre mest lojale demokratiske allierte i regionen burde ikke straffes med trusler og ultimata, men bli vist vår sterkeste tillit mens de forsøker å balan¬sere sine behov for fred og sikkerhet»(Ibid).

 

I brevet stod det også at palestina-araberne:

 

«har ikke gjort noe av det de skulle gjøre, og likevel forblir Clinton-administrasjonen pro-Arafat, mens de forsøker å styrke den palestinske posisjonen og har brukt et offentlig ultimatum som «bestem dere innen neste uke — ellers» (Ibid).

 

USAs utenriksminister Albright uttalte, selv om hun ikke vet det, både administrasjonens årsaker til å presse Israel så nådeløst og også administrasjonens fremste bekymring:

«Når fredsprosessen står i sjakk, blir vår innflytelse i regionen påvirket»(Moshe Zak, OP-ED: We`re waiting for Albrights public apology”, Jerusalem Post, 5 des. 1997).

 

Fred er tydeligvis ikke det amerikanske målet i Midtøsten eller noe annet sted, for den saks skyld. Det fremste slaget fra USAs utenrikspolitikere er - sannsynligvis i rekkefølge bestemt av viktighetsgraden - amerikansk innflytelse, amerikansk makt og stor økonomisk profitt fra amerikansk big business. USA blander seg bare inn der de regner med å tjene| mest.

 

Formuer i endring

Selv da Israel var en viktig, strategisk alliert for USA mot den sovjetiske innflytelsen i Midtøsten, ble de ofte sveket av USAs regjeringer. Derfor: Å bli sveket ved å bli drevet inn i hendene til den arabiske verden i dag skulle egentlig ikke skape stor glede i israelske kretser. I går var Israel en viktig alliert. I dag er Israel et hinder for amerikanske interesser i Midtøsten og derfor kan de ofres. USAs stilling som «ærlig forhandler» er å snu hele Midtøsten på hodet basert på egne interesser. De kommer også til å endre lojaliteten i følge med strategiske og økonomiske interesser.

 

Sovjetunionens kollaps og Amerikas fremtreden som verdens voldgiftsmann faller sammen med den politiske gjenoppvåkning av den olje-rike og militante muslimske verden. Denne nye situasjonen påvirker meget alvorlig oppførselen og tenkningen til amerikanske politikere. Israel er ikke lenger en strategisk oase av innflytelse i det tidligere sovjet-dominerte Midtøsten. De arabiske nasjonene hadde mistet sin sovjetiske beskytter og Amerika tørstet etter å fylle tomrommet - på bekostning av Israel, om nødvendig.

 

Den politiske og økonomiske makten til rundt regnet fem millioner Israelere blekner sammenlignet med makten til 200 millioner arabere. USAs politikk overfor Israel har endret seg og har fortsatt å svaie og svinge hele tiden siden. På slutten av 1997, uttalte en fremstående amerikansk diplomat ved den israelske ambassaden i Washington bekymring over den stadig skiftende amerikanske politikken:

 

«Ledende arabiske elementer føler i disse tider at de står nær ved å motta noe meget stort som en følge av endringen i USAs politikk, og de er derfor viss på at hvis de øver press og venter, så kommer de til å få enda mer» (US threatens to support PLO state”, ICEJ News Service, 8 des. 1997).

 

Å vente er alt de arabiske lederne trenger å giøre.

Amerikansk big business forventer å tjene omkring 200 milliarden dollar (1,8 billioner kroner) fra den arabiske verden når «fred» er oppnådd i Midtøsten. Å gi den arabiske verden et beskåret Israel som ikke er istand til å forsvare seg effektivt kan føre til slutten for den jødiske stat. Washington sover ikke dårligere hvis Israel blir utslettet av araberne - fem millioner israelere står i veien for 200 milliarder dollar, og det betyr omkring 40 000 dollar per amerikaner. Business er business.

 

Bill Clinton blir ofte fotografert med en Bibel i hånden. Denne bibel viftende «kristne» presidenten bar, imidlertid, det «kristne» hjertet sitt utenpå klærne, da han ble tatt med buksene nede i flere utenomekteskapelige forhold og også da han løy om disse forholdene for storjuryen.

 

Clinton-administrasjonen drev en ondsinnet og aggressiv pro muslimsk utenrikspolitikk som skader både kristne og jøder. Og idet den islamske fastemåneden Ramadan gikk mot slutten i januar 2000, erklærte Clinton at Ramadan var en «gave fra Islam til verden»(Clinton to the rescue of Israel-Syria talks, agein”, ICEJ News Service, 7 jan. 2000). Han la til: «Vi ber at nymånen vil føre med seg en tidsalder av fred — »(Ibid).

 

Blindet av USAs innflytelse, makt og petrodollar, er det amerikanske utenriksdepartement helt rede til å gi et svekket Israel over i hendene til den arabiske og muslimske verden. De verken ser eller bryr seg om at Israel har en av de største konsentrasjonene av IQ’er i verden. Israel oppdager medisiner og medisinske prosedyrer som kommer hele verden til gode. De har produsert jordbrukstekniske goder som drypp-irrigasjon som bokstavelig talt endrer verdens utseende. Og de høyteknologiske data firmaene som fins ligger langt foran alle andre nasjoner. Å overgi Israel til utslettelse vil koste amerikanerne langt mer enn 200 milliarder dollar.

 

Jødene utgjør mindre enn en halv prosent av verdens befolkning, men har likevel fått nesten 30 prosent av alle Nobelprisene. Jødene har vunnet fram i medisin, vitenskap og kunst. De har gitt gaver til denne verden som er helt uproporsjonell i forhold til antallet. En tredjedel av alle verdens jøder ble likvidert av nazister under Holocaust. Hva var det egentlig nazistene stjal fra denne verden i tillegg til seks millioner jødiske sjeler og deres gull og kunstverker? Kanskje de stjal en kur for kreft og tusen andre kurer i tillegg. De stjal livene fra en tredjedel av alle levende jøder, derfor stjal de oppdagelser, arbeid og menneskevennlige tjenester som kunne ha ført til 10 prosent av Nobelprisene siden den gang. Hva vil Amerika komme til å stjele fra verden ved å overgi enda fem millioner jøder over til araberne for utslettelse?

 

USA er mektigere enn noen makt siden antikken (”The American Century in Europe”, Jerusalem Institute of Western Defence, Bulletin, 3 sept. 1996). De kan bestemme hva «det internasjonale samfunn» vil, velge sine allierte og sine fiender. De kan sågar skape eller ødelegge stater hvis de ønsker det. Som verdens eneste supermakt kan ikke USA være nøytral fordi de alltid har en skjult agenda. Amerikansk innblanding i en hvilken som helst situasjon eller konflikt er til syvende og sist en innblanding på enten den ene eller den andre siden. Dermed er Amerika som «ærlig forhandler» mellom Israel og den arabiske verden en vits. Araberne har den politiske makten fra 200 millioner pluss mennesker som lever på ti prosent av verdens tilgjengelige landområder og kontrollerer to tredjedeler av verdens kjente olje-reserver. Israel var engang viktig for USAs politikk, men den politikken har endret seg. Akkurat som en bleie full av skitt har Israel blitt kjøpt, brukt, skiftet og kastet bort.

 

Den Nye Verdens Kaos

Amerikas utenrikspolitikk tar sikte på å etablere en ny verdensorden med USA i spissen. Enhver nasjon som setter seg mot den amerikanske globale dominans er en opprører - en opprørsstat som må disiplineres via sanksjoner eller militære handlinger til de gir etter for USAs krav.

 

I juni 1997 la USAs utenriksminister Madeleine Albright frem en global orden under USAs globale lederskap til studentene ved Harvard (”Albright sees new world order”, LA Times-Washington Post Servie, 6 juni 1997). Albright sa til sine applauderende, patriotiske tilhørere:

 

«Ingen nasjon i verden trenger å bli utelatt av systemet vi konstruerer» (Ibid).

 

Amerikas nye verdensorden styrer «freds»-prosessen mellom Israel og PLO. Den seneste avtalen i Oslo-prosessen ble utarbeidet på Wye River-plantasjen, en fasilitet som er eid av Council on Foreign Relations (CFR). Medlemsskapet i CFR er en «hvem er hvem» blant alle lederne i den nye verdensorden. Wye River-plantasjen ble utsett til å være stedet der man skulle finne en løsning på Midtøstens problemer. Komiteen som står bak er dannet etter mønster av Helsinki-konvensjonen som var vital når det gjaldt oppløsningen av den tidligere Sovjetunionen (”Wye” no real peace?, Christians For Israel Today, Fall 1998, side 1).

 

Den nye verdensorden er et humanistisk forsøk av «dårer» til å innføre en ny utopisk global fred og som omsider kommer til å føre til den største av alle forførelser - antikrist. Den nye verdensorden kommer til å eliminere suverenitet og nasjonenes makt for å danne en en-verden-regjering ved hjelp av elektroniske overvåkingsmetoder og helt og holdent ødelegge både frihet og privatliv.

 

Hver eneste persons bevegelser kommer til å bli overvåket. Det samme gjelder alle salg og kjøp - ingen kan kjøpe eller selge uten Den Nye Verdens-Ordens aksept eller viten. Det kontantløse samfunn som for tiden blir påtvunget oss - ikke innført - er ganske enkelt en altomfattende overvåkingsmetode.

 

Mange av mine bekjente kommer til å synge lovsanger til det kontantløse samfunn og noen kommer sågar til å gjenta det Nye Verdens-Ordens propaganda om at kontanter og sjekker skaper unødig arbeid og er kostbare. Hvis dette var sant, hvorfor koster da en elektronisk bankoverføring fem ganger mer enn en sikret sjekk fra samme bank? En «arbeids-intensiverende, dyr» sjekk som blir sendt i posten i USA eller Europa tar mellom tre og fem dager for å bli levert. En enkel elektronisk transaksjon mellom to banker tar minst syv dager og noen ganger så lenge som ti dager, hvis bankene iklke har direkte kontakt. Og så er altså kontanter og sjekker dyre og arbeids-intensiverende å prosessere? Hvem er det son forsøker å lure hvem?

 

Den Nye Verdensorden, også kjent som En-Verden-Regjeringen, er kommet altfor langt til at den lar seg stanse. Slik som år 2000 ofte er blitt nevnt av Den Nye Verdens-Ordens ledere kan vi ganske sikkert regne med en dramatisk akselerasjon av deres aktiviteter i det 21. Århundre.

 

USAs Dobbeltmoral, Hykleri og Forræderi

Amerikansk utenrikspolitikk stinker. Mange svarer på denne påstanden med å si at Amerika er ekstremt generøse siden de yter bistand verdt mange milliarder dollar til en rekke nasjoner hvert år. Når en krokodille synes å smile mot et menneske er det ikke fordi den er høflig, det er fordi den funderer på hvordan den kan fange ham og ete ham. Slik er det med Amerika og deres utenriksbistand også. Washington ser ut som om de smiler og strekker fram never med bunkevis av dollar i bistand, men de har nøye beregnet hvor mye de kan tjene på dette og er klar til å svelge mottaker med hud og hår dersom de sluker åtet.

 

Israel har vært en trofast og viktig «alliert» for USA. Amerika garanterte Israel en kvalitativ fordel i militært utstyr, siden de er omringet av fiendtlige arabiske nasjoner som er i krig med dem og som allerede har iscenesatt tre større kriger mot den jødiske staten. USAs utenrikspolitikk bruker det som de kaller «våpenbalansen» i regionen, slik at når de selger våpen til Israel, selger de flere våpen til araberlandene. Det fins ingen logikk i å selge større mengder våpen til araberne, fordi det fins flere arabere enn jøder. Det fins ingen logikk i å selge færre våpen til ens allierte enn til de alliertes fiender. Den eneste logikken er å holde balansen. Det vil si, på bankkontiene.

 

Hvis Israel, som USA hevder, er en trofast alliert, hvorfor har da amerikanere gitt klassifisert informasjon om deres alliertes militære bevegelser og forsvar til de arabiske nasjonene i årevis? (Jerusalem Institute of Western Defence, Digest, 2 febr. 1995, side 2).

 

I 1983 undertegnet Israel og Amerika en avtale om å dele etter retninger mellom USA og Israel. I 1986 ble Jonathan Pollard, en sivil etterretningsanalytiker i den amerikanske marinen dømt til livstid for å ha overlevert amerikanske etterretningsopplysninger til Israel. Det var gjennom sitt arbeid at Pollard hadde stått ansikt til ansikt med det faktum at Amerika brøt avtalen ved å holde tilbake vital informasjon. Siden han var jødisk, følte Pollard at han hadde en moralsk forpliktelse overfor Israel og sendte denne informasjonen fra seg. Caspar Weinberger, som er en hoffjøde som hater seg selv, kjempet hardt for å få Pollard stengt inne «slik at han aldri mer kommer til å se dagslyset»(Lederartikkel: ”Pollard pardon due”, Jerusalem Post, 28 des. 1992). Konsekvensen var at Pollard fikk en dom som det ikke fantes presedens for: Livstid.

 

I mai 1997 ble det avslørt av Washington Post at National Security Agency (NSA) hadde snappet opp en konversasjon mellom tre israelske etterretningsagenter (Jonatan Black: Israeli spy historie has a few bugs”, New York Daily News, 12 mai 1997). Dette førte til oppstyr i den israelske etterretningstjenesten. De måtte stå ansikt til ansikt med det faktum at USA spionerte på Israel - en av deres fremste allierte - at de hadde brutt sitt løfte og lyttet på deres agenters telefonsamtaler. NSA spionerte på Israel i absolutt forstand. Pollard gav bare fra seg informasjon som var vital for Israel, USAs allierte, og som Amerika var forpliktet til å dele, men holdt tilbake. Hvis Pollard hadde spionert for Russland ville han kanskje ha fått fra to til fem år i fengsel. Men for å gjøre det kjent at Amerika løy for Israel, fikk han livstid - uten mulighet for prøveløslatelse.

 

Israels tidligere statsminister Bibi Netanjahu anklager president Clinton for å «gå tilbake på et utvetydig løfte»(Clinton reneged on promise to free Israeli spy”, ICEJ News Service, 25 juni, 1999) om å sette Pollard fri i bytte for Israels deltakelse i de Washington-støttede fredsforhandlingene på CFRs Wye River-plantasje i Maryland i oktober 1998. Da Clinton i september 1998, i Det hvite Hus, bad Netanjahu om å delta i en intensiv forhandlingsrunde i Maryland, sa Netanjahu at han ville ha Pollards frihet i bytte, så han hadde noe å ta med seg tilbake til israelerne (Ibid). Clinton aksepterte umiddelbart kravene (Ibid). Senere, da tiden kom for Israel til å ta ut betaling, gikk Clinton tilbake på sitt løfte.

 

Israel er ikke den eneste allierte som USA har sveket. Amerika har ikke blitt en ledende verdensmakt ved å følge spillereglene. Hvis USA kunne tjene ved å dolke sine «venner» i ryggen nølte de ikke med det. Og det fins et stort antall nasjoner som har amerikansk-påførte arr på ryggen i dag.

 

I 1998 ble det avslørt av en tidligere amerikansk ambassadør i Storbritannia at Amerika endog hadde gitt britisk etterretningsinformasjon til IRA (America ”leaked British secrets to IRA”, Sunday Telegraph, 18 jan. 1998)! En av følgene derav var at

 

«London sluttet å sende sensitive etterretningsopplysninger til Det hvite Hus»(Ibid)

 

Amerika ligger langt foran de vestlige siviliserte nasjonene med sine astronomiske tall i kriminalitet og mord, narkotikaproblemer og en porno-industri som er større enn filmin-dustrien og musikkindustrien sammenlagt. USAs skolemyndigheter konfiskerer kniver og håndvåpen fra elever ved inngangen til skolen og deler istedet ut kondomer for at elever skal kunne godtgjøre seg med «sikker sex.» Utenriksminister Albright ser for seg en ny verdensorden av nasjoner skapt i USAs bilde? Gud hjelpe oss!!

 

Selv om USA ikke er istand til å passe på sine egne gater, er de verdens selvutnevnte politi. Clinton-administrasjonens ambisjoner er å «kontrollere den internasjonale økonomi og den internasjonale politikk»(Ashraf Al-`Ajrami: A Victory for the United States – A Defeat for the World!” Al Ayyam, 10 juni 1999). I skrivende stund er USA fremdeles involvert i årelang bombing av Irak, og har akkurat fullført ødeleggelsen av Jugoslavia. I tillegg til deres aktive militære innblanding i et antall nasjoner, holder også USA oppe sanksjoner mot en rekke andre: Iran, Libya, India, Pakistan, Nord-Korea og Russland, for bare å nevne noen få.