Dette er hentet fra boken "Muren" med Ramon Bennet. Med god dokumentasjon avslører han USAs dobbeltmoral, fra den tiden Clinton satt ved makten, og ikke minst krigen i tidligere Jugoslavia. Det gir en helt annen versjon enn hva det offisielle Media gjør. Jeg er uenig med den påstanden at flertallet har rett. Tross alt, på 30 tallet, var Churchill en av de få som pekte på Hitler og Englands feighetspolitikk som ett problem, men ble også hånet for det. Men flertallet hadde da, som nå, feil. Vi trenger å lære av historien, så vi ikke til stadighet må gjenta dens gru!

Boken er fra 2000, og mye av det som skjedde da, legger også grunnen for ting vi opplever idag.

_______________________________________________

Muren: Kapittel 8, Venn eller fiende side 209-249

 

Folk flest ser på Amerika som Israels fremste venn, allierte og beskytter. Det er fordi de ikke kjenner alle fakta. Dette er en illusjon, en myte som de venstreradikale og mediene deres propagerer både ute og hjemme. Det er en myte som trenger til å bli avslørt. Det amerikanske folk er vennlige, varme, jnerøse og gjestfrie, mens deres ledere og utenriksdepartementets vise menn har aldri vært Israelsvenner.

 

La oss begynne med Franklin D. Roosevelt, den første amerikanske presidenten som måtte gjøre seg opp en mening om «zionisme.» Hver president (med unntak av Ronald Reagan) fulgte hovedsaklig den samme pro-arabiske politikken.

        

Chaim Weizmann, som senere ble Israels første president, møtte Franklin Roosevelt en rekke ganger. Etter at han i 1941 møtte kong Ibn Saud, den føydale herskeren over Saudi-Arabia, uttalte Roosevelt:

 

«Jeg har lært mer om problemene rundt Palestina fra hans majestet Ibn Saud på fem minutter enn jeg har lært på femten år med møter sammen med dr. Weizmann» (”The Myth of America”, Christians For Israel Today, First Quarter 1999, side 16).

 

Under den andre verdenskrig, stilte Roosevelt seg:

 

«sterkt i mot bombing av de nazistiske dødsleirene og brukte alle tilgjengelige midler for å forhindre slike angrep. Dette gjorde han, til tross for at han hadde sikre beviser - som var hinsides tvil - at nazistene hver dag fra slutten av 1942 til 1944 utryddet mellom 5 000 og 10 000 jøder” (Ibid).

 

Harry Trumans vennskap med Israel er meget godt kjent. Han representerte det første landet som anerkjente staten Israel, i sterk opposisjon til sitt utenriksdepartements ønsker og anbefalinger. De korrekte fakta når det gjelder Trumans politikk overfor Israel er imidlertid ikke så godt kjent. Hans regjering gjorde alt de kunne for å forhindre erklæringen av staten Israel den 14. Mai 1948. De undersøkte til og om det fantes mulighet for FN å kansellere de klausulene som hadde med opprettelsen av en jødisk stat i et hjørne av Palestina (Ibid). Følgende den formelle erklæringen av staten (da Israel stod overfor en gigantisk militær trussel fra syv fullt trente ara-biske hærer, startet Truman en fullstendig våpenboikott av Israel" (Ibid).

 

President Eisenhower fulgte Truman og han la enormt press på Israel for å få dem til å gi fra seg en del av sitt minimale landområdet for å danne fri passasje mellom Egypt og Jordan (Ibid). Hadde Israel gitt etter for USAs press, ville de ha blitt halvert og gjort rede for utslettelse av den neste arabiske invasjonen. Akkurat som Truman, nektet Eisenhower å ta imot de israelske statsministrene i Det hvite hus, men tok imot arabiske ledere på plenen foran det hvite hus med pomp og prakt (Ibid).

 

Etter at Egypt hadde sperret Tiran-stredet for israelske skip og startet Suez-kampanjen i 1956, slo Eisenhower seg sammen med Sovjetunionen for å tvinge Israel til å trekke seg tilbake fra Sinai og Gaza-stripen. I 1957, da muligheten for en ny blokade av Tiran-stredet var réell, bandt Eisenhower Amerika til å garantere Israel fri passasje gjennom Tiran-stredet. Men han beholdt likevel våpenboikotten som ble innført av Truman (Ibid).

 

John F. Kennedy fulgte skikken med å ikke ta imot israelske statsministre i Det hvite Hus og la stort press på å presse Israel til å akseptere internasjonal overvåkning av atomkraft-stasjonen i Dimona (Ibid). Så stort var presset på den tiden at noen mener at det var grunnen til at David Ben-Gurion gikk av (Ibid).

 

Lyndon B. Johnson kom inn i det ovale kontor umiddelbart etter mordet på Kennedy. Han var den første presidenten som tok imot en israelsk statsminister (Levi Eshkol) i Det hvite Hus (Ibid).

Den 23. Mai 1967, blokkerte Egypt imidlertid nok en gang Tiran-stredet. Israel appellerte til Johnson om å holde løftet om å sikre Tiran-stredet for israelske skip. Johnson hevdet da at han «ikke kunne finne» dokumentene fra 1957 der Israel var lovet hjelp dersom Egypt igjen skulle stenge Tiran-stredet (Ibid).

 

De grove, klare bruddene i Amerikas løfter sendte et signal til araberne om at Israel var helt og holdent isolert på den internasjonale arena. Dette ryddet veien for seksdagers-krigen, noen få dager senere. Israel var omringet på alle sider av fem mektige arabiske arméer som var klare til angrep. Sikker på å bli beseiret hvis de ventet på angrepet, ble Israel tvunget til å gå til angrep først. Dette angrepet var så raskt og så effektivt at det stanset alle de fem arabiske arméene, sammen med deres respektive luftvåpen og sjøstridskrefter på mindre enn en uke.

 

På toppen av denne skammelige unnlatelsen som Amerika villig hadde tatt på seg selv, støttet Johnson-administrasjonen Storbritannias tilslutning til en resolusjon fra FNs Sikkerhetsråd i et forsøk på å presse Israel tilbake til de grensene de hadde hatt før krigen (Ibid).

 

En av de verste presidentene, sett fra Israels ståsted - var Richard Nixon. Dette var tydeligvis på grunn av Henry Kissingers nærvær under hele presidentperioden. Kissingers karriere «var alltid viktigere enn hans eget folks beste,»(Ibid) og:

 

”Han var bare altfor ivrig etter å demonstrere sin vilje til å implementere en anti-israelsk amerikansk politikk”(Ibid).

 

I 1970, under utmattelseskrigen, sa Israel seg enig i en Kissinger-forhandlet våpenhvile på USAs betingelser om at egyptiske SAM (bakke-Til-luft-missiler) missiler ikke kom til å bli flyttet nærmere Suez-kanalen. Kort tid etter våpenhvilen var inngått, ble SAM-rakettene flyttet fram uten protester fra USA (”Our Greatest Danger-Signed Undertakings of the United States”, The Research Center for International Relations, published in Jerusalem Post, 26 juni 1996). Disse missilene tok livet av mange israelske piloter i Jom Kippur-krigen i 1973.

 

Kissinger stilte seg på arabernes side og hans pro-arabiske retorikk hjalp til med å rydde veien for den ødeleggende krigen i 1973. Da krigen omsider brøt ut i oktober det året,

«gjorde Nixon-regjeringen, gjennom Kissinger, alt de kunne for å utsette bistand til Israel, for å svekke dem så mye som mulig og sette USA istand til å øve så mye press som de kunne»(”The Myth of America”, Christians For Israel Today, First Quarter 1999, side 17).

 

Umiddelbart etter Nixons avgang på grunn av Watergate- skandalen, ble Gerald Ford president. Ford-admmistrasjonen samarbeidet med Egypt og tvang Israel til å gi fra seg landområder uten å få noe tilbake. 1 1975 gav Israel fra seg strategiske fjellpassene Mitla og Gidi, samt oljefeltet ABU Rudeis i Sinai. I bytte fikk de en avtale med USA om leveranser av F16-jagerfly ene og alene til Israel, ingen forhandlinger med PLO uten Israels aksept og å ikke levere AWAC-spionfly til Saudi-Arabia (”Our Greatest Danger Signed Undertakings of the United States”, The Research Center for International Relations, published in Jerusalem Post, 26 juni 1996). Som en videre oppmuntring om å gi fra seg ABU-Rudeis-feltet til Egypt, skrev Ford et brev til daværende statsminister Rabin, datert 1. september 1975, der han lovet a det i:

 

«en hvilken som helst fredsavtale med Syria først måtte betinges at Israel beholdt Golan-høydene» (The Dangers facing Israel”, Jerusalem Institute of Western Defence, Bulleting 4, des. 1998).

 

Da forhandlingene med Syria begynte i 1990-årene, ble ikke brevet fra Ford nevnt fra den amerikanske siden og Rabin ble oppmuntret til å avskrive hele Golan - til Syria.

 

Jimmy Carter, en glødende sydstats-baptist, ble president i 1976. Han var utvilsomt den mest anti-israelske presidenten som har sittet ved makten i USA siden Israel ble til. Han brukte «ubarmhjertig press» på Israels Menachem Begin for å få ham til å oppgi hele Sinai, inkludert Rafah Salient og alle bosetningene som var bygget (”The Myth of America”, Christians For Israel Today, First Quarter 1999, side 17). I 1978 gikk Carter tilbake på avtalene som var inngått med Israel i 1975 (”Our Greatest Danger-Signed Undertakings of the United States”, The Research Center for International Relations, Published in Jerusalem Post, 26 juni 1996). Carter insisterte også på at Israel skulle anerkjenne «det palestinske folkets legitime rettigheter» (”The Myth of America”, Christians for Israel Today, First Quarter 1999, side 17), en uttale som ble Yitzhak Rabins rettferdiggjørelse for Oslo-prosessen.

 

Carters etterfølger var Ronald Reagan, den eneste presidenten med positive følelser for Israel og forståelse for hva det hele dreide seg om. I 1979 uttalte Reagan:

 

«Den egentlige saken i Midtøsten har å gjøre med arabiske protester mot å anerkjenne at Israel har rett til å eksistere som nasjon. A gi opp buffer- soner som Israel tok under seksdagerskrigen, ville være som å plassere en kanon på trappen rettet mot døren av dem som sier at hun må utslettes»(Ronald Reagen sitert i ”Recognizing the Israel Asset”, Washington Post, 15 aug. 1979).

Hva man enn hadde håpet på, så vek også Reagan-administrasjonen fra Israel og fulgte den arabiske linjen og arbeidet hardt for å forsøke å stanse utdrivelsen av PLO fra Beirut,”(The Myth of America”, Christians For Israel Today, First Quarter 1999, side 16) der Israel hadde omringet dem. Reagan brøt også løftene fra 1975 om å ikke selge AWACS-fly til Saudi-Arabia. Han utstyrte dem også med sofistikert spionasje-utstyr (”Our Greatest Danger-Signed Undertakings of the United States”, The Research Center for International Relations, published in Jerusalem Post, 26 juni 1996). Mot slutten av Reagans periode annonserte hans utenriksminister George Schultz åpning av dialog mellom USA og PLO - enda et brudd på de løfter som ble gitt i 1975 og en politisk linje som senatet motsatte seg (Ibid).

 

Reagen administrasjonen beklaget Israels bombing av Osiraq-reaktoren i 1981. Under Gulfkrigen i 1991, uttalte USAs forsvarsminister Richard Cheyney når det gjaldt den israelske bombingen av reaktoren: «Jeg takker Gud hver dag for Israels modige handling»(Ibid).

 

George Bush etterfulgte Reagan i Det hvite Hus og hans administrasjon ble også gjentatte ganger beskrevet som den mest uvennlig stilte amerikanske administrasjonen i Israels historie (Lederartikkel: ”Subtle melddling”, Jerusalem Post, 19 juni 1992). De gikk lengre enn å være «uvennlig stilt» - og var faktisk ikke mindre enn «fiendtlig innstilt»(Douglas Bloomfield: ”Bushs second front”, Jerusalem Post, 6 mars 1991) og «angrep»(Ibid) ofte Israel. Bush «ønsket ikke Israel alt godt,»(Ibid) og både han og hans utenriksminister James A. Baker III viste åpent sitt fiendskap mot Israel i kritiske tider (Dore Gold:”US and Israel enter new era”, Jerusalem Post, 28 Febr. 1992) en leder i Jerusalem Post i juni 1992 stod det:

 

«Mange mener at ingen amerikansk regjering har vært like uvennlig mot Israel som den sittende.

Dette kan ha like mye å gjøre med de harde uttalelsene som er gjort av president George Bush og hans utenriksminister James Baker selv» (Lederartikkel: ”Subtle meddling”, Jerusalem Post, 19 juni 1992).

 

«Hardhet» er knapt et ord som kan beskrive enkelte av de tingene Bush og Baker «uttalte.» Noen av de groveste uttalelsene kom fra utenriksminister Baker, en påstått gjenfødt, åndsfylt «kristen» da han sa: «Til helvete med jødene, de stemmer ikke på oss likevel»(Enkelte Israelske aviser publiserte Bakers rennesteinsspråk slik: ”Jødene kan dra til helvete!” Det korrekte sitatet står å lese i Mark Aarons & John Loftus bok: ”The Secret War Against the Jews, ”New York: St. Martins Press 1994) side VII). Bush var dessuten den første amerikanske presidenten som «ikke nølte med å åpent blande seg inn i de israelske valgene» (”The Myth of America”, Christians For Israel Today, First Quarter 1999, side 17).

 

William Jefferson (Bill) Clinton har vist seg selv som en større løgner enn Richard Nixon. Clinton opptrådte ikke tillitsvekkende, men klarte å skille dom og troverdighet likevel. Hans utroskaps-forhold til Monica Lewinsky og hans påstand «Jeg har ikke hatt seksuelle forbindelser med den kvinnen» - kan med letthet sammenlignes med måten han har behandlet Israel på.

 

På overflaten har Clinton vist ufattelig affeksjon for Israel. Likevel har alt han har gjort i forhold til Israel vært siktet inn mot å få jødene til å oppgi store deler av sitt vesle land. Han arbeidet aktivt for å dele deres gudgitte arv med araberne, som mellom seg har kontroll over 690 ganger så mye land, ti prosent av verdens samlede landmasse. Det er mer land enn noen annen etnisk gruppe på denne planeten. Han har uttrykt tillit til Jassir Arafats løfter om «fred» når nesten alle andre ytringer fra Arafat nevner det arabiske målet om å ødelegge den jødiske staten og okkupere hver minste tomme av deres land.

 

USAs utenriksdepartement har også utstedt talløse uttalelser som enten indikerer eller sier direkte at Arafat har oppfylt Oslo-avtalene, mens Israel ikke har det. Mange av uttalelsene inneholder intet annet enn grove løgner. Realiteten er at sannhet og internasjonal lov i dag er det som Washington ønsker det skal være.

Utenriksdepartementets evne til å overse fakta og lyve når det passer deres planer er ikke bare forkastelig, men også foraktelig.»Fakta» blir tilpasset politikken, ikke politikken til faktaene.

 

Hoffjøder som gjør saken enda vanskeligere for Israel blir brukt aktivt av Clinton-administrasjonen. Hoffjøder er jøder som er assimilerte og som har nådd fram til maktposisjoner i hedningenes maktsystemer. Flere av dem har blitt sendt for å øve press på Netanjahu-regjeringen. Disse inkluderer den spesielle freds-utsendingen Dennis Ross, utenriksministeren Madeleine Albright, assisterende utenriksminister for Midtøsten, Martin Indyk og tidligere utenriksminister Henry Kissinger. Den siste har møtt fremstående politiske ledere bak lukkede dører i årevis - og tvunget dem til å ta imot hans «råd.» I juli 1996, kort etter valget av Bibi Netanjahu og rett før hans første tur til USA som Israels statsminister, kom Kissinger til Israel og møtte ham i Jerusalem i et to timer langt møte. Etterpå ble det meldt at Kissinger sa:

 

«Det er nødvendig for Israel å fremme fredsprosessen og Benjamin Netanjahu kommer snart til å forstå dette» (Yochi Dreazen: ”Kissinger: PM will learn peace in Israels interest”, Jerusalem Post, 8 juli 1996).

 

Ifølge dem som var tilstede,

«kom Netanjahu ut fra møtet blek og hvit i ansiktet, og nektet å gjenta hva Kissinger hadde sagt til ham»(Barry Smith: ”Kissingers plan for Israel  in  NWO”, Omega Times, des. 1998, side 2).

 

Hvilken bedre måte å øve press mot Israel enn å bruke hoffjøder? Disse bøyer seg bakover for å vinne eller øke sin individuelle eller samlede politiske del. De er mer enn villige til å omfavne den arabiske posisjon for å vise sine hedenske sjefer at de ikke gir sine jødiske brødre noen fordeler.

 

Kongressen støtter ikke Clintons Midtøsten-politikk

 

Alle Oslos grunnleggende antakelser har sviktet én etter én, men Clinton-administrasjonen fikk likevel ikke seg selv til å anerkjenne at de hadde feilet. I måneder satt Oslo-avtalen fast i Arafats hengemyr av manglende vilje til å etterkomme, men Clinton tok imot Arafat i det hvite Hus flere ganger mens han utsatte Bibi Netanjahu for press.

 

Presset ble kontinuerlig rettet mot Netanjahu uten noe som helst korresponderende press mot Arafat. Oslo var dømt til å mislykkes før den begynte, men Netanjahu var en nyttig syndebukk for prosessens tilhengere. Netanjahu klarte å stå imot det meste av amerikansk press som har vært designet for å tvinge ham til å akseptere amerikanske diktater i «fredsprosessen».

 

Det amerikanske Utenriksdepartementet er en meget réell og farlig fiende for Israel. Ikke det amerikanske folket, ikke den amerikanske kongressen, men Utenriksdepartementet er det som arbeider gjennom de forskjellige regjeringene. USAs utenriksdepartement har gjort mer skade for Israel med sine løgner, sitt press og sin falske politikk enn de arabiske arméene har klart å gjøre med bruk av konvensjonelle våpen mot den jødiske staten. Kongressen har åpent protestert mot Clinton-administrasjonens behandling av Israel og har også vist tydelig støtte til den jødiske staten.

 

Tjue amerikanske kongressmenn sendte støttebrev til statsminister Netanjahu mot slutten av hans samtaler med USAs utenriksminister Madeleine Albright i desember 1997. Underskriverne sa at de ønsket å uttrykke sin:

«støtte for din regjering og dens forsøk på å motstå presset til å avgi mer land fra Judea, Samaria og Gaza til den palestinske selvstyremyndigheten.

 

Vi tror at slikt press fra det internasjonale samfunn er misforstått, farlig og en skade for nasjonale sikkerhetsinteresser i både Israel og USA.

 

I tillegg vil vi gjerne at du skal vite at mens det kan se ut som om det er mange i Clinton-administrasjonen og andre steder som roper på en israelsk tilbaketrekning fra slike strategiske områder fra Jordan-dalen, fjellene som ligger rundt og andre deler av Israel, så står den amerikanske kongressen urokkelig på din side»(”US Congressmen voice support for Netanyahu”, ICEJ News Service, 18 des. 1997).

 

Åttien av 100 amerikanske senatorer skrev et brev til president Clinton i april 1998 der de bad ham ikke å bruke offentlig press mot Israel (81 Senators urge Clinton not to pressure Israel”, ICEJ News Service, 6 april 1998). Brevet sa blant annet at offentlig press

 

«ville være spesielt urettferdig og motstridende, siden Israel har holdt sine løfter som ble gjort i Oslo-avtalene» (Ibid).

 

To hundre og tjue medlemmer av Representantenes Hus i USA sendte et brev til Clinton i mai 1998 og understreket derfor ham «å unngå offentlig press mot Israel»(Congressmen get annoyed with Clinton”, ICEJ News Service, 8 mai 1998). I brevet stod det blant annet:

 

«Våre mest lojale demokratiske allierte i regionen burde ikke straffes med trusler og ultimata, men bli vist vår sterkeste tillit mens de forsøker å balan¬sere sine behov for fred og sikkerhet»(Ibid).

 

I brevet stod det også at palestina-araberne:

 

«har ikke gjort noe av det de skulle gjøre, og likevel forblir Clinton-administrasjonen pro-Arafat, mens de forsøker å styrke den palestinske posisjonen og har brukt et offentlig ultimatum som «bestem dere innen neste uke — ellers» (Ibid).

 

USAs utenriksminister Albright uttalte, selv om hun ikke vet det, både administrasjonens årsaker til å presse Israel så nådeløst og også administrasjonens fremste bekymring:

«Når fredsprosessen står i sjakk, blir vår innflytelse i regionen påvirket»(Moshe Zak, OP-ED: We`re waiting for Albrights public apology”, Jerusalem Post, 5 des. 1997).

 

Fred er tydeligvis ikke det amerikanske målet i Midtøsten eller noe annet sted, for den saks skyld. Det fremste slaget fra USAs utenrikspolitikere er - sannsynligvis i rekkefølge bestemt av viktighetsgraden - amerikansk innflytelse, amerikansk makt og stor økonomisk profitt fra amerikansk big business. USA blander seg bare inn der de regner med å tjene| mest.

 

Formuer i endring

Selv da Israel var en viktig, strategisk alliert for USA mot den sovjetiske innflytelsen i Midtøsten, ble de ofte sveket av USAs regjeringer. Derfor: Å bli sveket ved å bli drevet inn i hendene til den arabiske verden i dag skulle egentlig ikke skape stor glede i israelske kretser. I går var Israel en viktig alliert. I dag er Israel et hinder for amerikanske interesser i Midtøsten og derfor kan de ofres. USAs stilling som «ærlig forhandler» er å snu hele Midtøsten på hodet basert på egne interesser. De kommer også til å endre lojaliteten i følge med strategiske og økonomiske interesser.

 

Sovjetunionens kollaps og Amerikas fremtreden som verdens voldgiftsmann faller sammen med den politiske gjenoppvåkning av den olje-rike og militante muslimske verden. Denne nye situasjonen påvirker meget alvorlig oppførselen og tenkningen til amerikanske politikere. Israel er ikke lenger en strategisk oase av innflytelse i det tidligere sovjet-dominerte Midtøsten. De arabiske nasjonene hadde mistet sin sovjetiske beskytter og Amerika tørstet etter å fylle tomrommet - på bekostning av Israel, om nødvendig.

 

Den politiske og økonomiske makten til rundt regnet fem millioner Israelere blekner sammenlignet med makten til 200 millioner arabere. USAs politikk overfor Israel har endret seg og har fortsatt å svaie og svinge hele tiden siden. På slutten av 1997, uttalte en fremstående amerikansk diplomat ved den israelske ambassaden i Washington bekymring over den stadig skiftende amerikanske politikken:

 

«Ledende arabiske elementer føler i disse tider at de står nær ved å motta noe meget stort som en følge av endringen i USAs politikk, og de er derfor viss på at hvis de øver press og venter, så kommer de til å få enda mer» (US threatens to support PLO state”, ICEJ News Service, 8 des. 1997).

 

Å vente er alt de arabiske lederne trenger å giøre.

Amerikansk big business forventer å tjene omkring 200 milliarden dollar (1,8 billioner kroner) fra den arabiske verden når «fred» er oppnådd i Midtøsten. Å gi den arabiske verden et beskåret Israel som ikke er istand til å forsvare seg effektivt kan føre til slutten for den jødiske stat. Washington sover ikke dårligere hvis Israel blir utslettet av araberne - fem millioner israelere står i veien for 200 milliarder dollar, og det betyr omkring 40 000 dollar per amerikaner. Business er business.

 

Bill Clinton blir ofte fotografert med en Bibel i hånden. Denne bibel viftende «kristne» presidenten bar, imidlertid, det «kristne» hjertet sitt utenpå klærne, da han ble tatt med buksene nede i flere utenomekteskapelige forhold og også da han løy om disse forholdene for storjuryen.

 

Clinton-administrasjonen drev en ondsinnet og aggressiv pro muslimsk utenrikspolitikk som skader både kristne og jøder. Og idet den islamske fastemåneden Ramadan gikk mot slutten i januar 2000, erklærte Clinton at Ramadan var en «gave fra Islam til verden»(Clinton to the rescue of Israel-Syria talks, agein”, ICEJ News Service, 7 jan. 2000). Han la til: «Vi ber at nymånen vil føre med seg en tidsalder av fred — »(Ibid).

 

Blindet av USAs innflytelse, makt og petrodollar, er det amerikanske utenriksdepartement helt rede til å gi et svekket Israel over i hendene til den arabiske og muslimske verden. De verken ser eller bryr seg om at Israel har en av de største konsentrasjonene av IQ’er i verden. Israel oppdager medisiner og medisinske prosedyrer som kommer hele verden til gode. De har produsert jordbrukstekniske goder som drypp-irrigasjon som bokstavelig talt endrer verdens utseende. Og de høyteknologiske data firmaene som fins ligger langt foran alle andre nasjoner. Å overgi Israel til utslettelse vil koste amerikanerne langt mer enn 200 milliarder dollar.

 

Jødene utgjør mindre enn en halv prosent av verdens befolkning, men har likevel fått nesten 30 prosent av alle Nobelprisene. Jødene har vunnet fram i medisin, vitenskap og kunst. De har gitt gaver til denne verden som er helt uproporsjonell i forhold til antallet. En tredjedel av alle verdens jøder ble likvidert av nazister under Holocaust. Hva var det egentlig nazistene stjal fra denne verden i tillegg til seks millioner jødiske sjeler og deres gull og kunstverker? Kanskje de stjal en kur for kreft og tusen andre kurer i tillegg. De stjal livene fra en tredjedel av alle levende jøder, derfor stjal de oppdagelser, arbeid og menneskevennlige tjenester som kunne ha ført til 10 prosent av Nobelprisene siden den gang. Hva vil Amerika komme til å stjele fra verden ved å overgi enda fem millioner jøder over til araberne for utslettelse?

 

USA er mektigere enn noen makt siden antikken (”The American Century in Europe”, Jerusalem Institute of Western Defence, Bulletin, 3 sept. 1996). De kan bestemme hva «det internasjonale samfunn» vil, velge sine allierte og sine fiender. De kan sågar skape eller ødelegge stater hvis de ønsker det. Som verdens eneste supermakt kan ikke USA være nøytral fordi de alltid har en skjult agenda. Amerikansk innblanding i en hvilken som helst situasjon eller konflikt er til syvende og sist en innblanding på enten den ene eller den andre siden. Dermed er Amerika som «ærlig forhandler» mellom Israel og den arabiske verden en vits. Araberne har den politiske makten fra 200 millioner pluss mennesker som lever på ti prosent av verdens tilgjengelige landområder og kontrollerer to tredjedeler av verdens kjente olje-reserver. Israel var engang viktig for USAs politikk, men den politikken har endret seg. Akkurat som en bleie full av skitt har Israel blitt kjøpt, brukt, skiftet og kastet bort.

 

Den Nye Verdens Kaos

Amerikas utenrikspolitikk tar sikte på å etablere en ny verdensorden med USA i spissen. Enhver nasjon som setter seg mot den amerikanske globale dominans er en opprører - en opprørsstat som må disiplineres via sanksjoner eller militære handlinger til de gir etter for USAs krav.

 

I juni 1997 la USAs utenriksminister Madeleine Albright frem en global orden under USAs globale lederskap til studentene ved Harvard (”Albright sees new world order”, LA Times-Washington Post Servie, 6 juni 1997). Albright sa til sine applauderende, patriotiske tilhørere:

 

«Ingen nasjon i verden trenger å bli utelatt av systemet vi konstruerer» (Ibid).

 

Amerikas nye verdensorden styrer «freds»-prosessen mellom Israel og PLO. Den seneste avtalen i Oslo-prosessen ble utarbeidet på Wye River-plantasjen, en fasilitet som er eid av Council on Foreign Relations (CFR). Medlemsskapet i CFR er en «hvem er hvem» blant alle lederne i den nye verdensorden. Wye River-plantasjen ble utsett til å være stedet der man skulle finne en løsning på Midtøstens problemer. Komiteen som står bak er dannet etter mønster av Helsinki-konvensjonen som var vital når det gjaldt oppløsningen av den tidligere Sovjetunionen (”Wye” no real peace?, Christians For Israel Today, Fall 1998, side 1).

 

Den nye verdensorden er et humanistisk forsøk av «dårer» til å innføre en ny utopisk global fred og som omsider kommer til å føre til den største av alle forførelser - antikrist. Den nye verdensorden kommer til å eliminere suverenitet og nasjonenes makt for å danne en en-verden-regjering ved hjelp av elektroniske overvåkingsmetoder og helt og holdent ødelegge både frihet og privatliv.

 

Hver eneste persons bevegelser kommer til å bli overvåket. Det samme gjelder alle salg og kjøp - ingen kan kjøpe eller selge uten Den Nye Verdens-Ordens aksept eller viten. Det kontantløse samfunn som for tiden blir påtvunget oss - ikke innført - er ganske enkelt en altomfattende overvåkingsmetode.

 

Mange av mine bekjente kommer til å synge lovsanger til det kontantløse samfunn og noen kommer sågar til å gjenta det Nye Verdens-Ordens propaganda om at kontanter og sjekker skaper unødig arbeid og er kostbare. Hvis dette var sant, hvorfor koster da en elektronisk bankoverføring fem ganger mer enn en sikret sjekk fra samme bank? En «arbeids-intensiverende, dyr» sjekk som blir sendt i posten i USA eller Europa tar mellom tre og fem dager for å bli levert. En enkel elektronisk transaksjon mellom to banker tar minst syv dager og noen ganger så lenge som ti dager, hvis bankene iklke har direkte kontakt. Og så er altså kontanter og sjekker dyre og arbeids-intensiverende å prosessere? Hvem er det son forsøker å lure hvem?

 

Den Nye Verdensorden, også kjent som En-Verden-Regjeringen, er kommet altfor langt til at den lar seg stanse. Slik som år 2000 ofte er blitt nevnt av Den Nye Verdens-Ordens ledere kan vi ganske sikkert regne med en dramatisk akselerasjon av deres aktiviteter i det 21. Århundre.

 

USAs Dobbeltmoral, Hykleri og Forræderi

Amerikansk utenrikspolitikk stinker. Mange svarer på denne påstanden med å si at Amerika er ekstremt generøse siden de yter bistand verdt mange milliarder dollar til en rekke nasjoner hvert år. Når en krokodille synes å smile mot et menneske er det ikke fordi den er høflig, det er fordi den funderer på hvordan den kan fange ham og ete ham. Slik er det med Amerika og deres utenriksbistand også. Washington ser ut som om de smiler og strekker fram never med bunkevis av dollar i bistand, men de har nøye beregnet hvor mye de kan tjene på dette og er klar til å svelge mottaker med hud og hår dersom de sluker åtet.

 

Israel har vært en trofast og viktig «alliert» for USA. Amerika garanterte Israel en kvalitativ fordel i militært utstyr, siden de er omringet av fiendtlige arabiske nasjoner som er i krig med dem og som allerede har iscenesatt tre større kriger mot den jødiske staten. USAs utenrikspolitikk bruker det som de kaller «våpenbalansen» i regionen, slik at når de selger våpen til Israel, selger de flere våpen til araberlandene. Det fins ingen logikk i å selge større mengder våpen til araberne, fordi det fins flere arabere enn jøder. Det fins ingen logikk i å selge færre våpen til ens allierte enn til de alliertes fiender. Den eneste logikken er å holde balansen. Det vil si, på bankkontiene.

 

Hvis Israel, som USA hevder, er en trofast alliert, hvorfor har da amerikanere gitt klassifisert informasjon om deres alliertes militære bevegelser og forsvar til de arabiske nasjonene i årevis? (Jerusalem Institute of Western Defence, Digest, 2 febr. 1995, side 2).

 

I 1983 undertegnet Israel og Amerika en avtale om å dele etter retninger mellom USA og Israel. I 1986 ble Jonathan Pollard, en sivil etterretningsanalytiker i den amerikanske marinen dømt til livstid for å ha overlevert amerikanske etterretningsopplysninger til Israel. Det var gjennom sitt arbeid at Pollard hadde stått ansikt til ansikt med det faktum at Amerika brøt avtalen ved å holde tilbake vital informasjon. Siden han var jødisk, følte Pollard at han hadde en moralsk forpliktelse overfor Israel og sendte denne informasjonen fra seg. Caspar Weinberger, som er en hoffjøde som hater seg selv, kjempet hardt for å få Pollard stengt inne «slik at han aldri mer kommer til å se dagslyset»(Lederartikkel: ”Pollard pardon due”, Jerusalem Post, 28 des. 1992). Konsekvensen var at Pollard fikk en dom som det ikke fantes presedens for: Livstid.

 

I mai 1997 ble det avslørt av Washington Post at National Security Agency (NSA) hadde snappet opp en konversasjon mellom tre israelske etterretningsagenter (Jonatan Black: Israeli spy historie has a few bugs”, New York Daily News, 12 mai 1997). Dette førte til oppstyr i den israelske etterretningstjenesten. De måtte stå ansikt til ansikt med det faktum at USA spionerte på Israel - en av deres fremste allierte - at de hadde brutt sitt løfte og lyttet på deres agenters telefonsamtaler. NSA spionerte på Israel i absolutt forstand. Pollard gav bare fra seg informasjon som var vital for Israel, USAs allierte, og som Amerika var forpliktet til å dele, men holdt tilbake. Hvis Pollard hadde spionert for Russland ville han kanskje ha fått fra to til fem år i fengsel. Men for å gjøre det kjent at Amerika løy for Israel, fikk han livstid - uten mulighet for prøveløslatelse.

 

Israels tidligere statsminister Bibi Netanjahu anklager president Clinton for å «gå tilbake på et utvetydig løfte»(Clinton reneged on promise to free Israeli spy”, ICEJ News Service, 25 juni, 1999) om å sette Pollard fri i bytte for Israels deltakelse i de Washington-støttede fredsforhandlingene på CFRs Wye River-plantasje i Maryland i oktober 1998. Da Clinton i september 1998, i Det hvite Hus, bad Netanjahu om å delta i en intensiv forhandlingsrunde i Maryland, sa Netanjahu at han ville ha Pollards frihet i bytte, så han hadde noe å ta med seg tilbake til israelerne (Ibid). Clinton aksepterte umiddelbart kravene (Ibid). Senere, da tiden kom for Israel til å ta ut betaling, gikk Clinton tilbake på sitt løfte.

 

Israel er ikke den eneste allierte som USA har sveket. Amerika har ikke blitt en ledende verdensmakt ved å følge spillereglene. Hvis USA kunne tjene ved å dolke sine «venner» i ryggen nølte de ikke med det. Og det fins et stort antall nasjoner som har amerikansk-påførte arr på ryggen i dag.

 

I 1998 ble det avslørt av en tidligere amerikansk ambassadør i Storbritannia at Amerika endog hadde gitt britisk etterretningsinformasjon til IRA (America ”leaked British secrets to IRA”, Sunday Telegraph, 18 jan. 1998)! En av følgene derav var at

 

«London sluttet å sende sensitive etterretningsopplysninger til Det hvite Hus»(Ibid)

 

Amerika ligger langt foran de vestlige siviliserte nasjonene med sine astronomiske tall i kriminalitet og mord, narkotikaproblemer og en porno-industri som er større enn filmin-dustrien og musikkindustrien sammenlagt. USAs skolemyndigheter konfiskerer kniver og håndvåpen fra elever ved inngangen til skolen og deler istedet ut kondomer for at elever skal kunne godtgjøre seg med «sikker sex.» Utenriksminister Albright ser for seg en ny verdensorden av nasjoner skapt i USAs bilde? Gud hjelpe oss!!

 

Selv om USA ikke er istand til å passe på sine egne gater, er de verdens selvutnevnte politi. Clinton-administrasjonens ambisjoner er å «kontrollere den internasjonale økonomi og den internasjonale politikk»(Ashraf Al-`Ajrami: A Victory for the United States – A Defeat for the World!” Al Ayyam, 10 juni 1999). I skrivende stund er USA fremdeles involvert i årelang bombing av Irak, og har akkurat fullført ødeleggelsen av Jugoslavia. I tillegg til deres aktive militære innblanding i et antall nasjoner, holder også USA oppe sanksjoner mot en rekke andre: Iran, Libya, India, Pakistan, Nord-Korea og Russland, for bare å nevne noen få.

USAs Janus ansikt

USAs Janus Ansikt

 

Sanksjonene mot Iran skal etter sigende være på grunn av at nasjonen støtter terrorisme. Det gjør de da også. Men Syria, somm USA kultiverer Og smisker med, er en like stor sponsorav terrorisme som Iran er det.

Syrisk terrorisme slår ut i 360 grader fra Damaskus og ikke bare mot nabolandene Tyrkia, Jordan og Israel men mye lenger. Hizb’Allah, Hamas, Islamsk Jihad og PFLP-GC erbare noen av terroristorganisasjonene som er basert i Og opererer Ut fra Damaskus. USAs utenriksdepartement er vel vitende om Syrias involvering i bombingen av den israelskeambassaden i Buenos Aires i 1992 (Jerusalem Institute of Western Defence, Digest 1 jan. 1996) og er bombingen av det jødiske samfunnssenteret l Buenos Aires 1 1994, der 86 mennesker ble drept. Sistnevnte «forsøkte de uten å klare det å legge skylden på Iran for.»(Ibid) Amerika vet også at Syria kontrollerer aksjonene til Hizb Allah mot Israel i det syrisk-kontrollerte Libanon. Tross alt var det derfor de sendte USAs utenriksminister Warren Christopher i skytteltrafikk mellom Damaskus og Jerusalem istedet for mellom Beirut og Jerusalem, for å stanse Operasjon Vredens Druer i Libanon.

USAs utenriksdepartement har vært engasjert i forsøkene på å vaske Damaskus ren for terrorismens blodflekker, og det er sjokkerende å se hvor langt de egentlig er villige til å gå. Amerika la skylden på to libyiske etterretningsagenter for å

ha bombet det amerikanske PanAm Flight 103 over Lockerbie, Skottland i 1988, der 270 mennesker ble drept. Fordi Amerika insisterte, ble Libya resultatet av FN-sanksjoner fram til april 1999, da Libya omsider gav etter for presset og overleverte de to «mistenkte» agentene som skulle føres for retten i Holland. Når alt kommer til alt er Libya uskyldig i PanAm-bombingen. USA har visst dette fra begynnelsen, men de sørget likevel for at FN påla dem sanksjoner ved falske anklager.

 

Israelsk etterretning visste i mange år at Ahmed Jebrils Damaskusbaserte PFLP-GC var ansvarlig for bomben ombord i Pan Ams flight 103. CIA visste det også, og derfor visste de at Syria var implisert i bombingen. Men det var ikke før april 1996 at virkelig tungvektige beviser kom for dagen da hele historien ble offentliggjort. Den fullstendige historien om Pan Ams flight 103 ble først trykket i det tyske magazinet Focus som hadde intervjuet en leder innen CIA. Noen få uker senere ble et sammendrag av intervjuet publi-sert i en rapport fra Jerusalem Institute for Western Defence, i juni 1996 og en redigert versjon av dette i Jerusalem Post i juli samme år. Hele intervjuet med spørsmål og svar er altfor langt til å gjengi her. Det følgende er det som ble skrevet om bombingen i Jerusalem Post den 22 Juli, 1996:

«Inntil nylig kunne president Assad selge narkotika, sørge for frihavn for terrorister som opererer i Tyrkia, Israel og Jordan, samt sørge for at utenriksminister Christopher vred sine hender i timesvis samtidig som de ble smisket med av USA? Hvorfor?

En god grunn til dette kan være historien bak sprengningen av PanAms flight 103 over Lockerbie, Skottland i 1989.

Israels etterretning har lenge vært klar over at det Syrias elskede terroristleder, Ahmed Jebril som var involvert i den sprengningen. Det samme har CIA. Men detaljene har bare så vidt kommet fram i år da en toppleder CLA, som hadde arbeidet med antiterror i Midtøsten ble intervjuet av det tyske magazinet Focus

En CIA-agent med kodenavnet V-man infiltrerte en palestinsk organisasjon og møtte Ahmed Jebril, leder for PFLP-GC i Teheran i 1989. Jebril fortalte V-man personlig at han hadde vært ansvarlig for bombingen over Lockerbie.

Senere oppdaget CIA at bomben som ble sprengt i flight 103 var blitt laget i en PFLP-leir i Beqa’a dalen i Libanon. Syrias nasjonale flyselskap hadde fraktet den fra Damaskus til Berlin, der en av Jebrils terroristceller ventet på den. Bomben ble smuglet inn i Flight 103 av en amerikansk ansatt i PanAm, en narkotika-avhengig person som fikk betaling i kontanter og libanesisk narkotika.

Hvorfor Flight 103? PFLP valgte dette fordi ombord var medlemmer av USAs Secret Service og Narkotikaspesialister som skulle hjem til jul.

Bevisene var der. Men USA ville ha Syria med i fredsprosessen, og nektet derfor å legge noe nevneverdig press på Assad.

Så invaderte Irak Kuwait, og CLA-lederen fortalte Focus at «Vi trengte Syria som partner iden store anti-lrak-koalisjonen. Vi tvang Assad til a delta i Gulfkrigen CIA-lederen utbroderte ikke ytterligere.

Da han ble spurt hvorfor Washington noen måneder senere anklaget Libya for Lockerbie-bombingen, var svaret «Det er realpolitikk (bestrebelse etter å oppnå praktiske fordeler). Hvordan kunne vi demaskere våre partnere i en så vanskelig periode og vise dem fram som ansvarlige for en av de verste terrorhandlinger noensinne? Vi måtte beskytte Syria og samtidig skylde noen andre for de 270 livene som gikk tapt.

Vi valgte Libya, som vi lenge hadde hatt anstrengte forbindelser med — »

CIA-lederen la til: «Det er tvilsomt om min regjering noensinne vil bli i stand til a snu om fra den libyiske versjonen. Det er altfor mye som har hendt siden 1991. Frontene har helt tydelig blitt etablert. FN-sanksjonene (mot Libya) har forårsaket betydelige skader.

Syria står på grensen av en fredsavtale med Israel.

Jeg fornekter ikke at prisen for fred er (sannheten om) Lockerbie.» (Yohanan Ramati: "Alt for realpolitikk", Jerusalem post, 22 juli 1996).

Da dette ble skrevet, ventet de to libyiske agentene på å bli ført for retten for en forbrytelse de ikke hadde noen del i. Bare tiden kommer til å sørge for svaret om de to helt og holdent kommer til å bli kastet til løvene og funnet skyldige for å redde Washingtons redselsfulle ansikt.

I juni 1996 eksploderte en skrekkelig lastebilbombe utenfor USAs luftvåpen-base i Dhahran, Saudi-Arabia, og drepte 26 amerikanere og såret hundrevis. Skylden for bombingen ble lagt på iransk-støttede fanatiske anti-amerikanske saudiske muslimer. I juli 1996 ble det imidlertid meldt av det franske pressebyrået Agence France Presse (AFP) at:

«gjerningsmennene bak bombingen av det amerikanske militærhovedkvarteret i Dhahran — Var blitt trent i nærheten av Lattaqia i Syria» (Jerusalem Institute of Western Defence, Digest 8 aug., 1996, side 5).

Ifølge London Sunday Telegraph den 19. Januar 1997, hadde både:

«Saudiske og amerikanske etterforskere avslørt at syriske etterretningsoffiserer var nøkkelpersoner i Dhahran-bombingen av det amerikanske militærhovedkvarteret i fjor. Bomben var blitt laget i Beqa’a-dalen (som er under syrisk kontroll) i løpet av flere uker. En lastebil hadde transportert bomben til Dhahran via Syria og Jordan(Ibid, Digest 2 febr. 1997, side 7-8).

Videre konkluderte Saudi-Arabia med at:

«Iran var ikke innblandet i bombingen av amerikanske soldater i Dhahran (Global Intelligence Update, Stratfor Systems, Inc., 18 mai 1998),

Dermed sitter vi tilbake med fanatiske saudiske muslimer og Syria og en av de fremste saudiske mistenkte søkte tilflukt i Syria etter eksplosjonen. Da Saudi-Arabia bad Syria om å utlevere ham, ble han myrdet av syriske etterretningsagenter» (Jerusalem Institute of Western Defence, Digest 2 febr. 1997, side 8).

Det er tydelig at syrisk terrorisme er en grunnleggende trussel som ikke bare truer landene i Midtøsten, men også resten av den frie verden. Men USA hvitkalker bare pariastaten, og setter inn sanksjoner mot en nasjon med 5,5 millioner mennesker for å dekker over Syrias innblanding i bombingen

PanAm, flight 103, og mot slutten av møtet med Assad i 1994, uttalte President Clinton at han var: 

«fascinert over å ha møtt en person med såpass notorisk karakter»(AP: "Moments of tension" in Clinton-Assad talks". US leader facinated to meet with notorious chaaracter", Jerusalem Post, 17 jan 1994).

Martin Indyk, en annen av Washingtons «hoffjøder,» sa at «Syria burde ikke bli behandlet som en opprørsstat.»“ USAs smisking med Syria på grunn av "freds"-prosessen, viser

hvor fullstendig moralsk bankerott hele den amerikansk drevne prosessen er kommet. Når det gjelder Iran, ønsker Amerika at andre land skal gripe inn. Når det gjelder Syria ønsker de å hjelpe fordi Damaskus spiller en altfor viktig rolle i USAs utenrikspolitiske målsetninger.

 

Europa: Amerikas neste erobring?

 

Amerika har også planer om å dominere Europa. De grep fatt i sjansen da en krise vokste fram i borgerkrigen på Balkan og

etablerte fotfeste. Deretter konsoliderte de sine interesser i Kosovo-krisen. USAs ledere har mye a lære. USA har tjent milliarder på våpen salg til Irak, men har brukt mye mer i sine forsøk på å ødelegge de samme våpnene de solgte og også for å holde Irak tilbake og forhindre Saddam Hussein a true sine naboland. Amerika må fremdeles lære at all økonomisk og fysisk hjelp som de har pøst ut og fremdeles kommer til å pøse inn i den arabiske og muslimske verden, ikke har kjøpt dem en eneste venn som ikke vil stille seg på den muslimske verdens side i en alvorlig krise. Faktum er at Amerika er mer hatet av de islamske og arabiske nasjonene i dag enn før de åpnet sparegrisen og begynte å føye dem.

 

Jugoslavia ble skapt gjennom Versailles-traktaten ved enden av første verdenskrig. Det var en sammensmelting av seks republikker og opprinnelig omfattet de Slovenia, Kroatia og Serbia, men Bosnia og Hercegovina, Makedonia og Montenegro ble senere lagt til. I 1990-91 forsøkte Kroatia å trekke seg ut av Jugoslavia. Dette var gnisten som tente krigen pa Balkan. Jugoslavia hadde en konstitusjon og det var et brudd på den konstitusjonen for enhver republikk å trekke seg ut fra Jugoslavia.

 

Kroatene samarbeidet med nazistene i den andre verdenskrig og den fascistiske Ustasha-regjeringen myrdet 750 000 serbere, 60 000 jøder og 40 000 av romani-folket (sigøynere). Tyskland belønnet sine venner ved å være det første landet som anerkjente Kroatia. Jugoslavia ønsket ikke at noen av republikkene deres skulle trekke seg ut og sendte inn den nasjonale jugoslaviske hæren for å undertrykke løsrivelses- forsøket. Men Amerika, som brukte NATO som påskudd, la press på Jugoslavia ved sin militære innblanding - på bakker såvel som i luften (Willian N. Grigg: "Why Kosovo?", The New American, Mai 1999) - på Kroatias side, ledet av den tidligere nazi-støttcspilleren Franjo Tudjman og tvang Jugoslavia, til å trekke seg tilbake. Løsrivelsen av Kroatia tvang ikke bare tusenvis av serbere til å leve uvillig under kroatisk herredømme, men tente også den bosniske presidentens drømmer om å rive seg løs og starte en fundamentalistisk islamsk stat som også stengte de øst-ortodokse serberne inne under islamsk herredømme. Kroatene og de bosniske muslimene støttet nazistene mens serberne kjempet for de allierte og var vennlige mot jødene som nazistene utslettet.

 

«Det var et oppstyr som både var patetisk og skremmende: Hundretusener - kanskje en halv million eller mer - vettskremte sivilister som var drevet fra et land der folket deres hadde bodd i flere århundrer. De som ikke var heldige nok til å komme seg unna, falt som offer for nådeløse halv-militære dødsskvadroner som begikk grusomme gjerninger som plyndring, voldtekt og massedrap.

 

Tusenvis av sivilister døde og den menneskelige tidevannsbølgen som ble generert av denne triumferende «etniske rensningen» ble beskrevet av observatørene som den største flyktningekatastrofen i Europa siden den andre verdenskrig.

Er dette bilder fra Kosovo i 1999? Nei, dette er scener fra Krajina i 1995. Ofrene var ikke etniske albanere som ble drevet bort fra Kosovo av sikkerhetsstyrkene til den serbiske diktatoren Slobodan Milosevic, men snarere etniske serbere som ble drevet ut fra Kroatia under kommando av den kroatiske diktatoren Franjo Tudjman.

 

— Vara-representant for den kroatiske nasjonalforsamlingen Mate Mestrovic forklarte at Clinton- administrasjonen «gav oss grønt lys for å gjøre det som gjøres måtte» (Ibid).

 

Tudjman ble president i Kroatia etter at de løsrev seg fra Jugoslavia. På grunn av hans pro-nazi, anti-jødiske aktiviteter etter modell fra andre verdenskrig ble han konsekvent nektet invitasjon til Israel sammen med andre statsledere helt til han døde i 1999.

 

Under opprøret på Balkan, har serberne blitt brennemerket som «de onde» av vestlige ledere og medienes nesegruse beundring. Kynisk mediamanipulering har plassert største delen av den vestlige verden på samme side med dem som protesterer mot serberne. De vestlige mediene har gjort det samme mot serberne som Walter Duranty, den første journalisten i New York Times som vant Pulitzer-prisen, gjorde med russerne:

 

«Som en av de best kjente journalister i sin tid, endret Duranty nesten ene og alene den vestlige opinionen når det gjaldt Sovjetunionen med sine rapporter fra USSR i 30-årene. Hans historier var grusomme løgner og bevisste halv-sannheter, hvis fylde først ble oppdaget da sovjet-imperiet falt» (David Bar-Illan, Eye on the Media, side x).

 

Serberne har blitt demonisert - og framstilt i grimme detaljer som noe i nærheten av jungeldyr. Påståtte serbiske overgrep som har blitt kalt «etnisk rensing» var oftere enn ikke, grovt overdrevet i mediene - eller også fullstendige fabrikasjoner. Disse løgnene ble servert kontinuerlig til hele verden mens de kroatiske og muslimske overgrepene ikke engang ble nevnt.

Spesielt gjaldt dette amerikanske medier.

 

Tusener på tusener av serbere ble drept, ofte med grusomme metoder, av kroater og bosniske muslimer uten at de ble nevnt i amerikanske medier. Serberne ble anklaget for etnisk rensning," men faktum er at i 1995 hjalp Amerika til med å drive 300.000 serbere borte fra sine hjem i Krajina-regionen i Kroatia der de hadde bodd som folk i seks hundre år. Det fins rikelig med dokumentasjon tilgjengelig - hvis noen ønsker å høre sannheten.

 

Amerika, FN og NATO (FN og NATO er i realiteten USAi marionett-organisasjoner) har inntatt et knallhard innstilling mot serberne og blandet seg inn militært i en borgerkrig i en sivil stat. At NATO er en amerikansk marionett-organisasjon blir dokumentert av Stratfors Global Intelligens Update datert 24. Desember 1999, der det står at NATO først og fremst er et politisk system som:

 

«skal tillate de forente stater å ha et instrument til

å influere og kontrollere europeiske affærer» ("Decade Forecast: Europa", Global Intelligence Update, 24 des. 1999, Stratfor, Inc. Austin, Texas).

 

Et annet høyt profilert etterretningsbyrå sier:

 

«De forente stater har allerede bevist at de er rede til å starte krig uten nevneverdig grunn, hvis dette kan fremme deres politiske mål»(Points to note and developments to watch", Jerusalem Institute of Western Defence, Digest 11 nov. 1999, side 1).

 

NATO-angrepene skapte en farlig presedens når det gjelder internasjonale affærer. Den israelske utenriksminister Ariel Sharon hadde rett da han kritiserte NATOs luftangrep mot serberne i april 1999 som «luftangrep mot en suveren stat borgerkrigstilstand»(Jediot Aharonot, 2 april 1999). Da han merket seg at arabere i Galilea presset på for å oppnå selvstyre, fortsatte Sharon med å si:

 

«Hvis vi støtter maktbruk for å løse regionale konflikter, kan det være at vi blir det neste offeret» (Ibid).

 

NATO ble dannet som en allianse for å forsvare medlemslandene mot angrep fra fiendtlige land. Jugoslavia er ikke medlem i NATO og de har aldri angrepet noe NATO-land. Jugoslavia er en suveren stat med borgerkrig innenfor sine grenser:

NATO har absolutt ingen grunn til å ta parti i en borgerkrig og dessuten angripe en suveren stat som har retten på sin side. Hvorom allting er, definerer Washington sin innblanding i pakt med sine ambisjoner.

 

Krig er en skrekkelig ting, men det gjør mennesker rike -spesielt vestlige våpenprodusenter og våpenhandlere. Konflikter blir derfor ikke bare ønsket velkommen, men ofte hisset opp til eller så blir ilden pustet på til den brenner. Nå det gjelder Clinton-administrasjonen så har de skamløst grepet alle sjanser for å utnytte Balkan-krisen til Amerikas fordel.

 

Det fins kanskje noen som vil etterligne Madelein Albrights linje og si at Amerika har forsvart vestlige verdier på Balkan. Dette er ikke annet enn tullpreik. Før den amerikansk-ledede NATO-intervensjonen, ble ikke dødsfall på Balkan målt i hundrevis, men knapt dusin:

 

«Flere mennesker døde på Borneo i forrige uke enn i dette årets blodsutgytelse i Kosovo. Flere døde i ett enkelt russisk bombedropp; i ett enkelt voldsutbrudd på Øst-Timor; på en enkel dag i Rwanda. Kina har også vært blodigere i år" (William N. Grikk siterer Detroit News spaltisten Tony Snow, 29 mars 1999: "Why Kosovo?", The New American, mai 1999).

 

Forsvare vestlige verdier? Amerikanske verdier er umoralske og USA blander seg garantert ikke inn i noe hvis de ikke tjener grovt på det. Den amerikansk-anførte NATO-bombingen av Jugoslavia var intet annet enn en USA-støttet terroraksjon der:

«anslagene av kostnadene for å bygge opp skadene kommer opp mot 100 milliarder dollar, men der kostnadene i menneskelige tragedier ikke kan måles i penger" (Phyllis Schlafly: The truth Leaks out about Kosovo", Phyllis Schlafly column, 24 nov. 1999).

 

Hvorfor en slik amerikansk besettelse over Balkan Hvorfor Kroatia? Hvorfor Bosnia Hercegovina? Hvorfor Kosovo? Kan det tenkes at kunnskapen om at det fins olje verdt fire billioner (norske billioner! o.a.) dollar i regionen rundt det Kaspiske Hav kan være av interesse for Vestens grådige handelsmenn? Eller kan det tenkes at Kosovo sitter på de rikeste bly sølv og gull-forekomstene i Øst-Europa? Forsvare vestlige verdier? Jammen sa jeg smør. Fundér litt på denne rapporten fra New York Times vel to år før: Kosovokrigen ble så mye som en rykning i Madeleine Albrights øye:

 

«Glem felles penger, nyttegjenstander og konsern som fusjonerer seg. Glem Sør-Afrikanske diamanter, europeiske myntenheter og Thailandske aksjer. Den største konsentrasjonen av utappet rikdom som er kjent noe sted er i olje og gassfeltene under det kaspiske hav og landet omkring — . De strategiske implikasjonene av dette hypnotiserer vestlige sikkerhetsplanleggere like sterkt som finansene fortryller lederne i oljeselskapene" (New York Times, 21 sept, 1997. Cited by Carl Limbacher and Caron Grichin: The Caspian Connection: Pipeline Politics and the Balkan war", 9 Juni 1999).

 

Det ovenstående er bekreftet av International Herald Tribune i januar 1998, da det ble rapportert at Leon Fuerth, visepresident Al Gores nasjonale sikkerhetsrådgiver:

 

«ledet et amerikansk forsøk på å lede utvinningen av olje og gass fra det kaspiske hav, verdens største utappede olje-reserver» (Barton Gellman, Washington Post Service: "Iran Missiles Mire U.S. in A Debate on Sanctions", International Herald Tribune, 2 jan, 1998).

 

USA var ikke noe sted å finne da millioner ble slaktet ned i Rwanda under den verste «etniske rensningen» siden nazistenes slaktning av jødene under Holocaust. Det fantes ingen verdier for USA i Rwanda, derfor lot de millioner av uskyldige mennesker dø. De har ikke involvert seg i de regionale konfliktene i Etiopia, Uganda, Kenya, etc. Fordi det fins ingenting av verdi i disse områdene. Som det var nevnt tidligere involverer Amerika seg bare der det fins mest å hente.

 

Tyrkia invaderte Kypros i 1974 og okkuperer fremdeles den nordre delen av øya. Hvorfor har ikke USA blandet seg inn og forsvart vestlige verdier ved å jage tyrkerne bort fra kypriotenes land? Fordi det ikke ville ha vært profitabelt for amerikanske interesser. Istedet har USA gått inn i en militær allianse med Tyrkia.

 

Når det gjelder alt USAs bråk og Iran, og den stramme gjennomføringen av FNs sanksjoner som USA har tatt initiativet til mot den radikale islamske regimet, har Washington i hemmelighet akseptert våpensalg fra Iran til kroatene. Også til bosniske muslimer som kjempet mot serberne i Bosnia Hercegovina i 1996 i direkte motsetning til FNs politikk. Blant benektelsene fra både utenriksdepartement og Det hvite Hus, ble det trykket av både Sunday Telegraph og Sunday Times to nesten likelydende artikler den 7. April 1996. Der bli det hevdet at USAs utenriksdepartement hadde godkjent iransk salg av våpen til Bosnia og at president Clinton personlig hadde godkjent de hemmelige våpenlastene (Barry Smith: "Clinton faces curse of Iran in arms to Bosnia scandal", Omega Times, Mai 1996).

 

Som til svar på amerikansk press i mai 1996, uttalte også den iranske presidenten Ali Akbar Hashemi-Rafsanjani en advarsel til USA at han:

 

«ville avsløre «hemmelige dokumenter» som viste hvordan Clinton-administrasjonen samarbeidet med Iran for å levere våpen til de bosniske muslimene" (Jeremy Burns: "Time to end critical dalogue with Iran", Wall street Journal, 10 juni 1996).

 

USAs utenriksdepartement ønsket en muslimsk regjering ledet av Alija Izatbegovic i Bosnia, og la derfor alt til rette for det, på samme måte som de tilrettela valgene i «Palestina» i januar 1996. Hvis Washington vil ha Izatbegovic og Arafat til å bli valgt til presidenter, skjer det, uavhengig av hva de virkelige valgresultatene blir.

 

De eneste to maktene som vokser i dag er Amerika og det fundamentalistiske islam. USAs utenriksdepartement er rede til å slå seg sammen med bosniske og kosovariske muslimer mot de kristne serberne på grunn av globalistenes grådighet etter personlige og institusjonell profitt. USA trenger å tømme sine lagre for gamle våpen, samt teste de moderne og det er høyst nyttig for USAs økonomi at andre betaler regningene. Husker du Henry Kissingers doktor-grads-avhandling som ble sitert tidligere. Henry Kissinger sa at det var nødvendig å utvikle:

«pågående små kriger på planeten for å beholde den økonomiske balansen mellom supermaktene" (Se kapittelet "Bit for bit" under mellomtittelen: "Den Europeiske Unionen")

 

De fleste mennesker skjønner, merkelig nok ikke i hvor stor grad USA jukset med valgene i Bosnia.

 

Herr Izatbegovic «vant» valgene med en margin på 41 00 stemmer over sin bosnisk-serbiske rival Momcilo Krajisnik. Uavhengige valgkontrollører krevde at de bosniske valgene ble erklært for ugyldige etter at opptellingen viste syv prosent flere stemmer enn stemmeberettigede (Guardin despatch, 24 sept. 1996. Omtalt i Jerusalem Institute of Western Defence, Bulletin No. 4 des. 1996, side 11).

 

Et nyhetstelegram i The Guardian bar tittelen: «Vesten dekker over enormt valgfusk i de bosniske presidentvalgene»(Ibid). USA presset imidlertid Organisasjonen for Sikkerhet og Samarbeid i Europa (OSSE) «til å legge en demper på bevisene for valgfusk»(Ibid). Dermed ble bosniske kristne serbere tvunget til å levt under muslimsk styre.

 

Under dekke av et flyangrep fra NATO mot Jugoslavia i 1999, skjærer Amerika nå bort en stor bit av Serbia til de albanske muslimene, til tross for at Kosovo har vært en del av Serbia i 600 år.

 

NATOs tvungne «freds»-samtaler mellom etniske albanske muslimer (KLA - Kosovo Liberation Army) og representantet fra den serbiske presidenten Slobodan Milosevics jugoslaviske regjering, brøt sammen i mars 1999. Milosevics forhandlere nektet å signere en fredsavtale der de gir Kosovo til de etniske albanerne slik at de kan danne en uavhengig muslimsk stat. De etniske albanerne - som nå har fått den poetiske tittelen «kosovarer» - har ført en blodig kamp mot serberne i et forsøk på å presse Milosevic til å gi dem uavhengighet Milosevic var villig til å gi Kosovo selvstyre, men ikke uavhengighet. På grunn av at han nektet å gi uavhengighet til de muslimske «kosovarene», ble Serbia systematisk ødelagt gjennom døgnet-rundt-bombing fra NATO (les: USA) i flere uker. Flere hundre amerikanske krigsfly og krysserraketter var tatt i bruk. USA fulgte jungelens lov i Jugoslavia og brøt alle internasjonale normer.

 

Før leserne, spesielt dere som bor i Amerika - begynner å forbanne undertegnede og skrike opp om at bombingen av Jugoslavia var en NATO-aksjon som tilsvar mot serbisk overgrep mot «kosovarene», burde dere først undersøke følgende harde, kalde, fakta:

 

Først annonserte NATO tidlig i sin aksjon at de hadde «mer enn 400» (BBC Radio News, 24 Mars 1999) krigsfly som deltok i bombingen av serbisk mål. To uker senere ble det annonsert at:

 

«USA har sendt 82 flere fly inn i NATO-kampen, slik at antallet amerikanske fly som er med i aksjonen er 480» (Ibid., 4 April 1999).

 

Av NATOs opprinnelige «mer enn 400» fly var 378 amerikanske som etterlot seg en balanse på 25 fly fordelt mellom de 18 andre NATO-landene (ikke inkludert nylig aksepterte medlemmer). Storbritannia, med sine Harrier-jetfly, dekket mer enn halvparten av de ikke-amerikanske flyene. Dermed var resten av NATO-landene i realiteten bare med, symbolsk sett. Tyskland deltok for eksempel med to fly for å holde masken.

 

Enkelte NATO-land nektet å involvere seg i det hele tatt mens andre protesterte mot aksjonen. Derfor var bombingen av Jugoslavia en amerikansk krig der de maktet å presse noen få andre til motvillig å delta. Storbritannia trengte liten påvirkning siden Tony Blair har bevist seg overivrig etter å gjenvinne noe av Storbritannias tapte makt innad i Europa Tyskland tok imot sjansen til å spille med musklene og bli involvert i sin første militære aksjon siden den andre verdenskrig - mot serberne som overvant dem på Balkan under den krigen.

 

To uker etter at de fikk 82 ekstra amerikanske fly, sendte «NATO» ut en «begjæring» om enda 300 fly fra USA (Ibid, 13 april 1999).

 

Dernest, den 6. April 1999, etter flere dager med bombing døgnet rundt, ble det meldt over europeiske TV-stasjoner at president Slobodan Milosevic bad om en «ensidig våpenhvile» (Ibid., 6 april 1999). Tidlig neste morgen ble det meldt at «Washington hadde forkastet» (Ibid., 7 april 1999) begjæringen fra Milosevic. NATOs hovedkvarter ligger i Belgias hovedstad Brussel, ikke i Washington. Først senere på dagen ble det rapportert at «NATO hadde avvist de jugoslaviske tilbudet om våpenhvile" (Ibid).

 

Etter ny intensivering og økning i antallet luftangrep mot Jugoslavia den 15. April - deriblant bombing av hovedstaden Montenegro, en selvstyrende, nøytral republikk i Jugoslavia og i tillegg en som er kritisk innstilt mot Slobodan Milosevic uttalte president Clinton:

 

«De intense NATO-bombingene kommer til å fortsette. Hvis ikke, kan USAs makt aldri mer brukes" (Clintons speech broadcast på Ibid, 16 april, 1999).

                       

Fakta etterlater seg intet rom for tvil om at bombingen av Jugoslavia var en amerikansk militær-aksjon mot Slobodan Milosevic, med NATO som maske. Bak handlingene lå en fullstendig umoralsk tanke. Jugoslavia er ødelagt og tusenvis av uskyldige sivile er blitt drept (både serbere og etniske albanere). Det massive etniske albanske flyktningeproblemet som oppstod på grunn av frivillig flukt og på grunn av NATOs teppebombing, og til tross for det faktum at NATO hevdet at angrepene:

 

«hadde lite nedslag på serbiske forsvarssystemer

eller serbiske angrepsstyrker" (BBC Radio News, 9 april 1999).

 

Clinton hevdet at USA måtte fortsette sin uhyrlige krig mot Jugoslavia. Hvis de ikke gjorde det, ville Amerika miste sin evne til å skremme, plage og mobbe nasjoner i fremtiden. Det var intet mindre enn blatant hykleri fra en bevist militærnekter ("The rise and rise of Bill Clinton", Jerusalem Post, 16 juli 1997) og motstander av krigen i Vietnam (David J. Forman: "Can`t get no satisfaction", Jerusalem Post, 16 juli 1997).

 

Dernest, den 7. April 1999, uttalte den amerikanske uten-riksministeren Madeleine Albright seg til forsvar for både seg selv og NATOs handlinger på amerikansk TV. Hun uttalte på TV at NATOs handlinger i Jugoslavia «ikke er min personlige krig» (Radio Kol Yisrael, 8 april 1999). Albright fortsatte med å si, «USA kjemper for sine verdier på Balkan»(Ibid). Verdier? USAs utenrikspolitiske verdier er like umoralske som president Clinton. Både USAs utenriksdepartement og Bill Clinton er vedtatte løgnere, og hver av dem synes å konkurrere med den andre i hvem som er sluest. Intet individ eller organisasjon kan ta ferie fra moralen og forbli moralsk. Likevel har USAs utenriksdepartement og Clinton reist på ferie fra moralen - de har emigrert.

 

Første gang Bibelen nevner Babylon er i 1 Mosebok 10:10- Etter syndefloden forsøkte folket å overta himmelens makt ved å bygge et høyt tårn. Tårnets navn betyr bokstavelig «forvirring», men det representerer menneskets stolthet. Grunnen til Babylons fall i Bibelen var hennes dårlige innflytelse. Babylon hadde latt nasjonene drikke av sin urene vin- korrumpert dem med sine onde gjerninger. Denne urenheten førte til at Babylon ble utsatt for den allmektige Guds vrede. Amerika i dag passer meget godt på beskrivelsen av Babylon, og det kan ikke være lang tid før Guds vrede faller over nasjonen.

 

Mediene deinoniserer serberne, og NATO følger med NATOs talsmann, Jamie Shea, siterte «troverdige kilder» da han rapporterte «serbiske overgrep». Men etter at serberne fremskaffet flere etniske albanere som ifølge «troverdige NATO-kilder» var blitt torturert og henrettet, uttalte selv BBC at:

 

«de troverdige kildene hadde vist seg å være full-stendig upålitelige og at dette kastet tvilens skygge over NATOs uttalelser»(Ibid, 6 april 1999).

 

Alle som kjenner noe til journalistikk, vet at når «en tro-verdig kilde» blir sitert er det ofte rykter som en spesiell reporter ønsker å akseptere som fakta. Hvorfor har det seg slik at mennesker generelt tror at det bare er fienden som benytter seg av klare løgner, halve sannheter og forvrengninger i propagandaen? Vestens propagandamaskineri står ikke tilbake for noen.

 

Da bombingen av Jugoslavia fortsatte, sendte serberne tusener på tusener av etniske albanere ut fra Kosovo til de omkringliggende landene. Dette var ikke «etnisk rensning» men et svakt partis forsøk på å skape enorme problemer og lage et ramaskrik slik at den sterke, NATO, kom til å bli presset til å stanse bombingen. Strategien virket imidlertid ikke. Det motsatte skjedde. Bombingen ble intensivert.

 

Hundretusenvis av flyktninger flyktet også fra bombeområdene i frykt for miste livet. De flyktet til nabolandene av egen fri vilje, men det ble meldt at serberne tvang dem alle til å flykte. Dette er helt usant.

 

Tidlig under krigen, hevdet Jugoslavia å ha skutt ned fire NATO-fly (å skyte ned 4 av 400 fly var ikke mye). NATO avviste det hele som Jugoslavisk propaganda. NATOs benektelser fortsatte i dagevis, men serbisk TV sendte ut nyheter med bilder av flyvrakene som de hevdet å ha skutt ned. NATOs til- svar var nesten spottende da de sa at de Jugoslaviske meldingene var absurde. Men noen dager etter at angrepene begynte ble det meldt at Amerika sendte 12 nye Stealth-bombere inn i konflikten -

 

«for å doble antallet Stealth-bombere som var til¬gjengelig for angrepene og for å fylle tomrommet etter en Stealthbomber som ble skutt ned en uke tidligere»(Ibid, 3 april 1999).

 

Hvis ett av de «usynlige» flyene ble skutt ned av serberne, hvor mye troverdighet kan man da tillegge NATOs gjentatte fornektelser av å ha tapt andre fly? Vi burde dessuten ta med i beregningen at NATO selv har innrømt at deres egne angrep hadde gjort liten skade på serbisk luftforsvar (se side 116). Det er tydelig at ingen som er ansvarlig for luftangrepene ønsket å fortelle «folket hjemme,» at noen av deres gutter døde i et «lav-risiko»-angrep mot Jugoslavia. Bare en gang under hele BBC News dekning av NATOs aksjon, fikk denne forfatteren høre den standardiserte rapporten fra luft-angrepene om at «Alle flyene vendte trygt tilbake til basen»(BBC Radio News, 9 april, 1999).

 

Den 15. april bombet NATOs fly en etnisk albansk konvoi med flyktninger som reiste i private biler, på traktorer og til fots. Rundt 70 mennesker ble drept (Ibid, 16 april 1999). Skylden ble umiddelbart lagt på serberne, men uavhengige vestlige observatører fjernet tvilen om at skylden på lå på NATO ved hjelp av serienummer på bombedeler som lå spredt «blant lemmer, torsoer og forkullede lik»(Ibid). og (Ibid) Dagen etter unnskyldte «NATO» seg for bombingen av flyktningene (som flyktet fra bombingen) men sa at angrepene måtte fortsette til tross for den grusomme feiltakelsen (Ibid). Gjenfortellinger om bombingen av konvoien fra de overlevende var enstemmig: Fire jugoslaviske fly hadde bombet dem (Ibid). Disse rapportene ble stemplet som troverdige til tross for at bombingen beviselig var blitt utført av NATO.

 

Anti-serbiske «øyenvitner» fra etniske albanske muslimer som flyktet fra Kosovo bør ytes samme grad av troverdighet som arabiske muslimske «øyenvitneskildringer av israelske overgrep.» En «øyenvitneskildring» av israelske soldater som ifølge «vitnet» skjøt en uskyldig araber i hjel, uten grunn, ble sendt på TV den 13. Mars 1992:

 

«Jeg så det med mine egne øyne. Med mine egne øye, hvordan tre soldater som drepte ham, bøyde seg over ham på bakken og drakk blodet hans»(David Bar-Illan: "Eyewitness accounts: Yes, people do lie", Jerusalem Post).

 

Muslimske albanske «øyenvitners» beskrivelser av serbere som massakrerte forsvarsløse etniske albanske sivile og muslimske albanske flyktningers vitnesbyrd om serbiske overgrep, er bare reprise på muslimske arabiske anklager mot israelske overgrep. Og akkurat som muslimske arabere stilte seg på rekke for å bli betalt for anti-israelske demonstrasjoner som ble filmet av Vestlige TV-stasjoner, (Bar-Illan, Eye on the Media, side 409) viste også BBC TV News NATO-offiserer som betalte etniske albanere for deres historier (BBC TV News, 10 mai, 1999).

 

Gnisten som i realiteten tente NATOs angrep mot Slobodan Milosevic var en påstått massakre av 45 etnisk albanske muslimer i landsbyen Racak den 15. januar 1999.

 

Selvsagt var det rikelig med etniske albanske «øyenvitner» til massakren. Det fantes imidlertid også et vitne som verken var etnisk albaner eller muslim som var vitne til hendelsene - en spesialkorrespondent fra Le Figaro i Kosovo, ved navn Renaud Girard. Under følger et sammendrag av hans artikkel fra Kosovo, trykket i Le Figaro den 20. Januar 1999:

 

«Bildene som ble tatt under et sammenstøt i landsbyen Racak og de som ble tatt av vår spesialkorrespondent Renaud Girard, motbeviser påstandene fra OSSE og albanske separatister om at serbiske styrker slaktet ned 45 sivile der, fredag den 15. januar. Jugoslaviske eksperter på rettsmedisin, som begynte å obdusere likene i går, sier at det ikke finnes noe bevis på at noen av ofrene ble henrettet.Siden det fins tvil om dette, gjengir vi her en eksakt kronologi over det som skjedde:

 

Ved daggry den 15. januar omringet serbisk politi Racak og gikk til angrep. Racak var tilholdssted for KLA, den Kosovo-albanske frigjøringshæren. Siden de ikke hadde noe å skjule, inviterte de med seg to TV-reportere fra Associated Press for å bevitne aksjonen klokken 08.30 om morgenen. Politiet meldte også fra til OSSE, som sendte to biler med amerikanske diplomatiske skilter til stedet. Observatørene ble værene hele dagen på en høyde med utsikt over landsbyen. Klokken 15:00 ble det utstedt en politirapport fra det Internasjonale Pressesenteret i Pristina der det ble meldt at 15 KLA-terrorister var døde i et sammenstøt og at en stor mengde våpen var beslaglagt. Klokken 15:30 forlot det serbiske politiet byen fulgt av TV-teamet fra AP, med ett 12,7 mm maskingevær, to automatrifler, to snikskyttergeværer og 30 kinesisk-produserte Kalashnikov-geværer. Klokken 16:40 kjørte vår reporter gjennom landsbyen og så tre oransje kjøretøy fra OSSE. OSSE-mannskapene snakket med tre gamle etniske albanske sivile. Da han vendte tilbake klokken 18:00 så han fire lett sårede menn og kvinner bli kjørt bort. De fortalte vår reporter, uten nevneverdige bekymringer, at de ikke var istand til å anslå antallet døde i angrepet.

 

Likene av 45 etniske albanere, kledd i sivile klær og liggende i en grøft, ble oppdaget av reportere dagen etter klokken 09:00, Da svermet Racak av KLA-terro- rister, som viste vei til utenlandske observatører og OSSE-mannskaper til det påståtte massakreringsstedet, straks de ankom. USAs ambassadør, William Walker, kom til Racak rundt middagstid og uttalte sin indignasjon. Alle de albanske vitnene gav samstemmige vitneprov om sammenstøtet og sa at serbisk politi hadde angrepet landsbyen midt på dagen den 15de, skilt kvinnene fra mennene, før de tok mennene til en høyde for å henrette dem på stedet. TV-opptaket fra TV-teamet til Associated Press, som også ble sett av Le Figaro motsier disse vitnesbyrdene. Det viser serbisk politi innta en tom landsby tidlig om morgenen, mens de beveger seg forsiktig langs husveggene for å beskytte seg selv. De ble skutt mot av KLA-terrorister i skyttergraver som var gravd ned i en høyde ikke langt unna. Kampen tiltok. AP-teamet, som skjulte seg nær en moské, forstod at de omringede KLA-geriljasoldatene forsøkte å komme seg bort. Cirka 20 av dem klarte det, noe også politiet bekreftet.

 

Hva var det som virkelig skjedde? Samlet KLA lik av menn som var blitt drept i kampene om natten mellom den 15de og 16de for å lage et falsk bilde av kaldblodige henrettelser? Reporteren så nesten ingen tomhylser i nærheten av grøften der likene ble funnet (Le Figaro, 20 jan. 1999. Pblished in Jerusalem Institute of Western Defence, Digest 2, febr. 1999, side 12, 13).

 

Den ovenstående rapporten fra Le Figaro ansporte en rekke spekulasjoner i Frankrike. Renaud Girard ble intervjuet på radiostasjonene «Europe 1» og «France Info» og bekreftet at dette stemte (Jerusalem Institute of Western Defence, Digest 2, feb. 1999, side 13).

 

Informasjonsrådgiveren til Ibrahim Rugova innrømte i en uttalelse som ble sendt til den albanske avisen Koha Ditore at terroristene i landsbyen Racak jaktet på lik»(Ibid). KLAs nærvær i Racak den 16de blir forklart med at serberne forlot byen tidlig på ettermiddagen. William Walker kom dit før etterforskningen var blitt gjennomført og anklaget umiddelbart serberne for «en skrekkelig massakre» (Ibid) Han ble erklært som Persona Non Grata og bedt om å forlate Jugoslavia innen 48 timer. Han nektet. Likevel var «NATOs» uttalte intensjon å «ødelegge alt som var kjært for Milosevic" (Radio Kol Yisrael, 17 april 1999).

 

Dette var stort sett basert på «øyenvitneskilringer» av en massakre utført av serberhatende muslimer - Skildringer som ble motbevist av en skribent i Le Figaro, en film tatt av reportere fra Associated Press og de faktiske likene av terroristene. («Vitnene» sa at mennene var blitt skilt fra kvinnene, flyttet bort og henrettet. Likene som ble funnet i grøften omfattet forøvrig flere kvinner).

 

Mediene elsker å fremstille serberne som monstre. Det er derfor ikke annet enn rettferdig å ta med et utsnitt av en rapport fra Bill Schiller om den serber-hatende bosniske krigslederen Nasir Oric, som ble trykket i den canadiske avisen Toronto Star:

 

« — Oric er en fryktinngytende mann og stolt over det. Jeg møtte ham i januar 1994, i hans hjem i Srebrenica, som lå omringet av serbere. En kald og snøfull kveld satt jeg i stuen hans og så på et sjokkerende video-opptak av det som godt kan kalles «Nasir Orics Greatest Hits». Bildene viste brennende hus, døde kropper, avhugde hoder og flyktende mennesker.

 

Oric satt hele tiden og smilte, mens han beundret sitt håndverk. »Vi falt dem i ryggen,» sa han da et antall døde serbere ble vist på skjermen. Den neste rekken av døde kropper var blitt drept av eksplosiver: «Vi sendte disse folka til månen,» skrøt han.

Da bildene av en gjennomhullet spøkelsesby uten noen synlige lik kom på skjermen, la Oric til: «Vi drepte 114 serbere der.» Senere feiret vi. Vi hadde sangere med skjelvende røster som sang lovsanger» (Toronto Star, 16 juli, 1995. Gjengitt i Jerusalem Institute of Western Defence, Digest, 9. sept. 1996, side 12).

 

Det var tydelig at serberne ikke alltid er «de onde» som mediene bevisst har fremstilt dem som. I flere år enn de orker å huske, har serberne blitt angrepet av kroatiske nazi-sympatiører, etniske bosniske muslimer og i senere tid også av etniske albanske muslimer. I de tre månedene som fulgte udertegnelsen av en avtale mellom USAs spesialutsending chard Holbrook og president Milosevic - perioden fra 13. oktober 1998 til 14. Januar 1999 - ble det utført 599 angrep på serbere av etniske albanske terrorister -186 av dem mot sivile » (Jerusalem Institute of Western Defence, Digest, 2 feb. 1999, side 13).

 

Serberne viste seg som virkelige venner av det jødiske folk under andre verdenskrig. Kan det tenkes at grunnen til det intense media-hatet har sin bakgrunn i deres sympati for jødene? Serberne får omtrent samme behandling fra mediene som har blitt servert Israel, og også omtrent den samme islamske retorikken som Israel har blitt utsatt for:

 

«Muslimer overalt er forpliktet til å kjempe mot serberne som kjemper mot muslimene på Balkan - fysisk, økonomisk og verbalt til alle muslimske land er satt fri»(Anjem Chouday, generalsektretær for Society of Muslim Lawyers. Sitert i Al Muhajirouns Press Release, 25 mars 1999).

 

Det er ikke bare etniske albanske muslimer som utgjør KLA-geriljaen mot serberne. Muslimer fra Saudi-Arabia, Jemen, Afghanistan og Iran har også deltatt. Ubekrefede rapporter indikerer også at Osama bin Laden (saudi-arabisk oljemilliardær som finansierer internasjonal terrorisme o.a.) har vært involvert.

Serberne er praktisk talt sveiset sammen med Israel:

 

«Vi erklærer at vi ikke vil hvile før Kosovo blir gitt tilbake til muslimene og de oppnår sin uavhengighet som en muslimsk nasjon. Vi erklærer at vi ikke vil stanse Jihad mot serbere og israelske okkuperende makter uansett hva FN sier eller gjør»(Ibid).

 

Det bør understrekes at muslimene regner verbale angrep som jevnbyrdige med væpnet kamp eller finansiering av våpenkjøp. Dermed er muslimske «øyenvitneskildringer serbiske eller israelske «overgrep» en del av den pakken som kalles Jihad - muslimenes «hellige krig.»

 

Mye falsk og forvrengt informasjon har blitt servert folket på medias tallerkener når det gjelder Kosovo. Mange journalister og analytikere har imidlertid fremskaffet fakta som sender lys innover de bevisste gråe og svarte rapportene USAs nesegruse beundrende medier. Den skrekkelige ondskapen som blir gjort mot serberne av den USA-anførte ødeleggelsen av Kosovo og Jugoslavia blir bevisst skjult fra folks øyne. Kan du som leser dette endog tenke deg det blodbadet som ble påført serbiske sivilister fra tusenvis av amerikanske klasebomber fra 5000 meters høyde? Hele sannheten kommer til å komme fram. Det skjer alltid før eller senere. Kanskje Clinton likevel kommer til å finne seg stilt foran Krigsforbryterdomstolen som regjeringen hans opprett, (William N. Grigg: "Why Kosovo?" The New American, mai 1999) som krigsforbryter anklaget for folkemord? Phyllis Schlafl: skrev i sin spalte:

 

«Clinton/NATO-bombingen ble utført i 78 dager med fullstendig manglende respekt for menneskelivet. Bombene drepte tusenvis av uskyldige sivile og ødela dessuten sykehus og skoler»(Phyllis Schlafly: "The truth Leaks out About Kosovo", Phyllis Schlafly column, 24 nov. 1999).

 

Ifølge Human Rights Watch, var det i november 1999 et faktum at 164 000 serbere var drevet ut av Kosovo av etniske albanere slik at det var flere NATO-soldater i Kosovo enn serbere (Ibid). NATO har vist seg selv som en enhet som ikke bryr seg og som er maktesløse til å forhindre etniske albanere fra å slakte ned serbere i Kosovo (Ibid). Flere serbiske sivile har blitt drept siden bombingen stanset enn etniske albanere siden bombingen begynte (Ibid).

 

En annen journalist, John Laughland, i den britiske avisen Express skrev en omfattende artikkel i juli 1999. Under følger en del av et sammendrag av den artikkelen, slik den ble sitert av Jerusalem Institute for Western Defence:

 

«Offisielt er det ingen flyktninger i det hele tatt i Serbia. Deres eksistens beviser at Jugoslavia har mistet kontrollen med Kosovo. Selv om NATO innrømte på papiret at Kosovo er en integrert del av Jugoslavia har NATO og KLA nå fullstendig kontroll. For NATO ødelegger imidlertid strømmen av flyktninger bildet av en krig som ble ført for moralske prinsippers skyld. Om igjen og om igjen uttalte herr Blair: «Dette er ikke en krig for territorium, men en krig for verdier.» Etnisk rensning var uakseptabelt og måtte stanses. Likevel, hvis dette var den réelle grunnen for krigen, burde NATO nå bombe den albanske hovedstaden Tirana eller angripe KLAs hovedkvarter over hele Kosovo.

 

Istedet vender NATO sine blinde øyne mot de albanske overgrepene. Langt fra å øve press mot KLA, ble herr Blair nylig fotografert da han sammen med lederen for KLA lo av en vits. Og mens den Internasjonale Krigsforbryterdomstolens leder, Louise Arbor, reiser rundt i Kosovo og samler beviser på serbiske overgrep mot albanere som ble begått for mange måneder siden, overser hun samtidig de overgrepene som albanerne nå begår rett foran øynene hennes. De vestlige militære ser sågar den andre veien når den albanske mafiaen krever penger av albanske flyktninger før de forlater leirene og flytter hjem igjen.

 

Hundrevis av serbere og sigøynere som har overlevd, strømmer gjennom de serbiske grensepostene hver eneste dag. De fortalte meg at de ble jaget fra sine hjem som ble brent foran øynene deres; de fortalte meg hvordan kvinnene ble voldtatt, naboene skutt eller halsen deres ble skåret over. De klaget over at albanerne drepte albanske kosovarer som hadde arbeidet for den jugoslaviske staten som postbud eller i fabrikker. NATO-soldatene gjør ingenting for å beskytte flyktningene. En 30 år gammel mor til tre forsøkte å varsle en britisk soldat om vold og ran som ble utført av albanerne. Han svarte bare: «Vi har ikke mandat til å arrestere noen.» I den franske sektoren gikk uniformerte KLA-soldater rundt uten å bli fratatt våpnene, selv om dette var slått fast i demilitariserings-avtalen.»

 

Sigøynernes (Romani-folkets) skjebne er spesielt skrekkinngytende. Over hele Øst-Europa er de en forfulgt minoritet. Bare i Serbia får de leve fritt uten å bli diskriminert. Albanerne synes å hate dem spesielt. Jeg ble tatt med til en tidligere sigøyner-bydel i landsbyen Kosovska Mitrovica. Alle husene var tomme, nedbrente og knust av albaner ne.» Vi kan ikke leve sammen med albanerne lenger,» ropte en desperat sigøynerkvinne som satt ved veikanten sammen med sin familie og noen få kofferter. »De er som ville dyr.»

 

Hvis NATO nå avviser prinsippene de omfavnet for bare noen få uker siden, hvor troverdig er da deres rettferdiggjørelse av krigen? To elementer må vekke skepsisen blant oss. Først og fremst fantes det ingen flyktningekrise (og dermed heller ingen «etnisk rensning») før bombingen startet. Det var mange fordrevne mennesker i Kosovo som flyktet fra borgerkrigen, men massebevegelsen inn i Makedonia og Albania begynte først etter at bombingen startet. Jo flere bomber, jo flere flyktninger ble det. De flyktet fra bombene - ikke fra serberne. Hundretusenvis av albanere ble værende i Kosovo under krigen uten å bli berørt av serberne.

Dernest, som en KLA-leder i Istanbul fortalte en amerikansk journalist for to år siden, var KL As strategi for Kosovos uavhengighet (utført fra janunar 1998 og deretter) å angripe og drepe serbere for a provosere til motangrep. Disse ble deretter presentert for Vesten som en rasemessig motivert etnisk rensning. I virkeligheten var de en brutal reaksjon på en brutal terrorist-oppstand - et faktum som systematisk har blitt tildekket av NATOs propaganda»(Utdrag fra et sammendrag av John Laughlands artikkel, "Kosovo", The Express, 20 juli 1999. Gjentgitt i Jerusalem Institute of Western Defence, Digest 9 sept. 1999).

 

Laughlands artikkel viser nøyaktig det som denne forfatteren har sagt tidligere. Men hva da med det serbiske «folkemordet» som har blitt meldt fant sted på Kosovos «dødsmarker.» Disse rapportene kom fra etnisk albanske muslimer og de angitte tallene av etniske albanske muslimer som ble «massakrert» av serberne, begynte ifølge USAs utenrikspolitiske vise menn på 10 000 før de raskt steg til 11 000. Dernest fulgte tall som 100. OOO (Phyllis Schlafly: "The Truth leaks Out About Kosovo", Phyllis Schlafly column, 24. nov 1999)døde og USAs utenriksdepartement hevdet sågar at 500 000 (Ibid) var fryktet massakrert. Dette var den påståtte motivasjonen for ødeleggelsen av en nasjon, selv om Utenriksdepartementets talsmann, James Rubin, innrømte at enkelte av tallene som var oppgitt kom fra KLAs leder Hashim Thaci, og «ikke nødvendigvis var faktiske» (William N. Grigg: "Why Kosovo?", The New American, mai 1999).

 

Da han talte til NATOs kampflyvere ved flybasen i Aviano i Italia den 8. april 1999, sa den amerikanske forsvarsministe-ren William Cohen følgende:

 

"Milosevic og hans tilhengere deltar i voldtekter, rov og massemord i en skala som vi ikke har sett siden den andre verdenskrig sluttet" (USAs forsvarsminister William Cohen sitert av William N. Grikk: "Why Kosovo?", The New Amerikcan, mai 1999).

 

Det ble imidlertid bevist på slutten av november 1999, etter fem måneders etterforskning og oppgraving av alle de døde i Kosovo, at FNs etterforskere hadde funnet kun 2108 (Phylis Schlafly: "The truth Leaks Out About Kosovo", Phyllis Schlafly column, 24 nov. 1999) lik som inkluderte en rekke underlige dødsfall som ikke kunne anklages noen spesielle (Ibid).  Det var tallet 2108 som ledende anklager for FNs krigsforbryterdomstol, Carla Del Ponte, bekreftet i sin rapport til FNs Sikkerhetsråd (Ibid). Hvor ble det så av alle de tusener på tusener av massakrerte etniske albanere som skal være begravd? Hvor er alle gravene med lik av ofrene etter massemordet som Cohen sammenlignet med den andre verdenskrig - verre enn den «etniske rensningen» eller «folkemordet» som fant sted i Rwanda - etter hans mening? Det skjedde aldri noen «etnisk rensning» eller «folkemord» ved serbiske hender. Rapportene var bare et resultatet av islams trang til a utslette det kristne Serbia. Når kommer det godtroende og naive Vesten til å forstå at løgner er en del av islams Jihad - hellige krig mot Vesten? Jihad er simpelthen «et islamsk ord som andre nasjoner bruker i betydningen «krig»« (Sheik Abdullah Goshah i:D.F. Green, Arab Theologians on Jews and Israel (Geneve: Editions de l`Avenir, 1974), side 22). Og ordet Jihad er av en muslimsk autoritet definert som:

 

«Å kjempe for Allahs sak med penn, tale eller sverd

- det er Jihad» (Islam at a Glance, brosjyre distribuert i Birmingham, England i juli 1985).

 

Historiene om serbiske overgrep var praktisk talt intet annet enn islamske løgner produsert for å øke den amerikanske interveneringen i Jugoslavia. KLA visste at USA bare trengte en liten ansporing for å bryte opp mer av Jugoslavia til fordel for muslimene og ved å gjøre dette, samle hendene sine om den største konsentrasjonen av verdens rikdommer.

 

Det kan ikke være tvil om de fakta undertegnede her har presentert når det gjelder Kosovo. De rettsmedisinske teamene kom fra 15 nasjoner: Belgia, Canada, Danmark, Finland, Frankrike, Island, Luxembourg, Nederland, Spania, Storbritannia, Sveits, Sverige, Tyskland, USA og Østerrike.

 

Disse teamene finkjemmet Kosovo og inspiserte hundrevis av steder der albanske muslimer hadde «vitnet» om at det fantes massegraver. FBI gjorde den største innsatsen for å finne lik, men fant ikke mer enn 200 ("Where are Kosovos Killing Fields", Global Intelligence Update, Stratfor Systems, Inc., 18 okt. 1999). Det sammenlagte resultatet av de femten teamene ble nevnt ovenfor, men ingen unnskyldninger eller kompensasjon fra dem som ødela Jugoslavia har dukket opp. Den jugoslaviske presidenten, Slobodan Milosevic, kan ikke reise ut fra sitt eget land, fordi han da vil bli arrestert anklaget for «krigsforbrytelser» ("Arafat invites Milosevic for Orthodox Christmas", ICEJ News Service, 3 des. 1999).

 

Den etniske albanske kampanjen for en uavhengig muslimsk stat i Kosovo er bare en av et dusin eller så muslimske konflikter som forsøker å etablere uavhengige muslimske stater med væpnet makt rundt om verden i dag. Antallet drap begått ved islamsk voldelighet er ubetydelig for muslimene. Da det ble påpekt at NATO-angrepene mot Jugoslavia ville føre til serbiske gjengjeldelses-angrep, svarte en KLA-leder:

 

«Det bryr vi oss ikke om. Vi er villige til å ofre 400 000 kosovarer for vår uavhengighet»(En diplomatisk innsidekontakt sitert av Chicago Tribune, 1 april 1999 og gjengitt i William N. Grigg: : Why Kosovo?,  The New American, mai 1999).

 

Hvor mange amerikanske kristne skjønner at deres forsvarsbudsjett blir brukt til å angripe kristne på vegne av islam?

 

Amerikas forente stater ble til under gudelige menns lederskap -  En nasjon under Gud. I dag er de en nasjon som står til halsen i synd. Hør dette, Amerika! Du er bare kort vei fra å være under synden - og under dommen.

 

Et annet punkt som kan være verdt å fundere på, er dette: «Gjennomsnittsalderen på verdens største sivilisasjoner har vært 200 år»(Fraser Tytler, The Decline and Fall of the Athenian Republic, circa 1810).

 

Amerikas offisielle fødselsdag er 4de juli, datoen for underskrivingen av Uavhengighetserklæringen i 1776, selv om kongressens medlemmer ikke signerte den før i August. Uavhengig av om hvorvidt Amerikas fødselsdag er den 4de juli eller om et er 2dre august, kommer Amerikas forente stater til å feire sin 224de årsdag: «Hvor lenge skal de onde, Herre, hvor lenge skal de onde fryde seg?» (Salme 94:3)

 

Undertegnede er av den formening at USAs angrep på serberne var like umoralsk som presidenten deres er det. Det samme gjelder de grusomme sanksjonene som ble pålagt hele Libyas befolkning for å beskytte Syria. Amerika kunne ikke stanse bombingen av Jugoslavia fordi de da ville miste ansikt og troverdighet. Når japanere mister ansikt tar de sitt eget liv. Når araberne mister ansikt dreper de andre. Men for å redde Amerikas ansikt, bombet Clinton-administrasjonen en «ei nasjon sønder og sammen. Kosovo er en høyst dødelig Presedens -

«Den farligste leksjonen fra den jugoslaviske krigen er at det kan skje igjen, hvor som helst og når som helst. Hvis amerikanske interesser krever at den eller den staten blir ødelagt, eller også en eller annen politisk bevegelse, kommer maktbruken til å begynne igjen. I motsetning til under den kalde krigen, er det bare en supermakt i dag, og de bryr seg ikke om meningene til sine allierte eller sine venner. Det fins alvorlige indikasjoner på at vår (Midtøsten) region kommer til å bli Amerikas neste lekeplass»(Ashraf Al-Ajrami: A Victory for the United States...A Defeat for the World!" Al Ayyam, 10 juni 1999).

 

 

Hvor sann er ikke den ovenstående observasjonen. I går Jugoslavia, i morgen kanskje Israel.

 

Den 15. April 1999 uttalte en fremstående leder i PA, Ahmed Abdel Rahman til reportere at:

 

«krigen i Jugoslavia er tegn på en ny utvikling i internasjonale forhold, der det internasjonale samfunn bruker makt for å presse gjennom internasjonale avtaler»(Ledende skikkelse i PA: NATO shoul also act to end Israeli "occupation", ICEJ News Service, 16 april 1999).

 

Abdel Rahman hintet også:

 

«at det internasjonale samfunn bør adoptere midler liknende dem som ble brukt på Balkan for å gjøre slutt på «den israelske okkupasjonen»(Ibid).

 

Før leserne avviser alt arabisk håp, bør de tenke igjennom at Bibelen forteller oss at alle verdens nasjoner skal gå til angrep på Jerusalem. De som overlever denne opplevelsen vil ikke glemme den bibelske sannheten at Navnet til Israels Hellige bor der.

 

Det amerikanske og europeiske presset for å oppnå «fred» er ikke basert på et virkelig ønske om fred. Det er tyrannisk press for å produsere en situasjon der politisk makt blir økt og nøye kalkulert profitt blir høstet inn. Hvem det enn er som blir dyttet rundt, og/eller utslettet, under prosessen er ubetydelig for de makthungrige og den grådige handelseliten. Business er business.

 

Siden oppbruddet av sovjet-imperiet i 1991, har Amerika ydmyket Russland gjentatte ganger ved å behandle den tidligere supermakten på fullstendig nedlatende vis. Russland gulpet og svelget talløse diplomatiske fornærmelser. Men da USA bestemte seg for at de ville bombe de amerikansk-pålagte «flyforbudssonene» i Irak - sammen med sin nyfunne britiske lakei uten FNs Sikkerhetsråd i ryggen, eller å rådføre seg med Russland, ble Russland mer forbitret og begynte å kjempe for å gjenvinne sin tapte innflytelse.

 

Russland reiste seg i protest mot Clintons/NATOs bombing av Jugoslavia og ødeleggelsen av deres venn og allierte var strået som knekket den russiske kamelens rygg. Boris Jeltsin trakk seg som president på nyttårskvelden år 2000, og Vladimir Putin ble fungerende president til valget kunne avholdes i mars.

 

Putin er tidligere KGB-toppleder som ikke finner seg i noe tull. Jeltsin nominerte Putin som sin etterfølger før han trakk seg tilbake, og sa at landet var i gode hender. Putin samlet seg god støtte fra det russiske folk ved sin behandling av Russlands militære beleiring av Grosnyj, Tsjetsjenia, og også ved å ignorere vestlige fordømmelser av krigen. Men Putins omgjørelse av Russlands løfte om å aldri være den første til å bruke atomvåpen,(The Putin Doctrine: Nuclear Threats and Russias Place in the world", Global Intelligence Update, Stratfor Systems, Inc., 28 Mai 1998) i januar 2000, var et utvetydig budskap til USA om at den kalde krigens etterkrigstid har tatt slutt. Putins annonsering om tilbakekallelsen av løftet om ikke å gå først til angrep sendte sjokkbølger rundt i verden. Det var Russlands måte å fortelle USA at de var trøtt og lei av å bli behandlet som en tredjerangs makt og at enhver gjentagelse av en Kosovo-lignende makt kan føre til at kjernefysiske stridshoder regner ned over amerikanske hoder. Det gjenstår å se om supertenkerne blant Clintons utenrikspolitiske vise menn kommer til å ta Russlands kalde skulder på alvor og roe seg ned.

 

Krigen har gjennomsyret historien så sterkt at det ikke fins noe sted en kan anta at krig ikke kan skje, fordi et land har «fred.» Historien er tettpakket av eksempler og det er ren dårskap å la spørsmålet om nasjonal sikkerhet råde på det barnslige premisset om at freden varer evig.

 

Historien beviser at «fred» i dag ikke er noen garanti for fremtiden. De tidsaldrene som vi i tilbakeblikk kan se som de fredeligste var da det ikke stod på dagsorden å søke «fred». Land som forbereder seg på krig har større sjanse til å forhindre krig. Israel må forsikre sin overlevelse ved å motstå USAs press til å bøye seg for alle arabiske krav. Israel må garantere sikkerheten for sitt folk ved å beholde et sterkt militære og så mye som mulig av sitt strategiske territorium. Å gjøre noe annet er jevngodt med selvmord.

 

Verdensopinionens og fordømmelsens tidevannsbølge mot Israel, fordi de ikke gir etter for PLO og andre arabiske krav, øker daglig. USA, FN og EU presser Israel til å inngå «fred,» men det er umulig å inngå fred med dem som har som sitt største ønske å utslette den som de angivelig skal forhandle om fred med.

 

Det jødiske folket har overlevd tyranner og velmenende herskere og i skrivende stund også «freds»-prosessen. De har ikke bare overlevd, men er hjemme i sitt eget land. Dette er på grunn av en eneste grunn - den allmektige Gud. USA oppfører seg nå som om de var Gud og FN, EU og NATO streber alle etter å oppnå samme posisjon. Hvorom allting er, hvis disse nasjonene virkelig avgjør Israels skjebne, så ville jødene sannsynligvis ha laget mørtel i Egypt igjen for lenge siden.

 

«Fredsprosessen» er en farse.» Den er egentlig en FoRDelingS-prosess» der Israel blir brutt i stykker, bit for bit. Vesten blir drevet av en umettelig appetitt etter rikdom og politisk makt og Israel kan unnværes, fordi de reduserer Vestens økonomiske og politiske profitt.

 

Jo mer jødiske «dårer» fokuserer på fred, jo mer kommer freden til å unnvike dem. Deres eneste mulighet for virkelig fred ligger i å gjøre sin egen fred med Gud. Jødiske «dårer» slettet Guds navn fra Israels Uavhengighetserklæring som proklamerte opprettelsen av den jødiske staten, og nå taper de sin gudgitte arv til dem som tilber Allah.

 

Millioner av mennesker, deriblant mange kristne, setter sin lit til «fred» i Midtøsten. De burde istedet skjønne at «fred» mellom Israel og den arabiske verden bare kommer til å vare så lenge alle andre fredsavtaler har vart i denne regionen. Helt til den neste krigen begynner. Det siste ordet her bør komme fra Gud, og det gjelder alle som setter sin lit en snar fred:

 

Når de sier: Fred og ingen fare! - da kommer en brå undergang over dem. Den kommer som rier over en kvinne som skal føde, og de skal slett ikke slippe unna. (1 Tessalonikerbrev 5:3).