Dagsaktuelle nyhetsoppdateringer fra Israel kan leses her:

Karmel.net

6 april 2015 - Wallströms malstrøm

Det er få ting som er mer motbydelig i politikk, enn feighet og falskhet. Sveriges utenriksminister Margot Wallström besitter begge beskrivelser.

Som utenriksminister i den svenske regjeringen siden 2014 var hun med å anerkjenne en PLO-stat i Israel, til tross for at PLO-myndigheten ikke har til hensikt å gi jødene noen anerkjennelse så lenge de lever eller innføre grunnleggende menneskerettigheter i sine selvstyreområder.

Da Israel reagerte negativt på dette, rettet fru Wallström en belærende pekefinger mot Jerusalem og beskyldte regjeringen for å ha på egen hånd pådratt seg vrede fra venner og allierte ved å kritisere Sverige. Med full støtte fra sin egen regjering og resten av EU hevdet hun at «Israel hadde opptrådt på uakseptabel måte» med sin reaksjon. Hun gikk så langt som å si at Israel regelmessig opptrådte «ekstremt aggressivt» mot palestina-araberne.

Nyfeministen Wallström må ha fått blod på tann for da hun var ferdig med Israel valgte hun å galoppere mot Saudi-Arabia som hun med rette kritiserte for brudd på menneskerettigheter, kvinneundertrykkelse, sensur og tortur, og praktisering av sharia-lov, bare for å nevne noe. Ja, hun betegnet regimet i sanddynene som «middelaldersk».

Det gikk ikke mange dagene før Saudi-Arabia kalte hjem sin ambassadør fra Sverige, kansellerte våpenavtaler og nektet svenske forretningsmenn visum til Saudi-Arabia. I et mesterverk av mediemanipulasjon fremstilte sjeikene hennes kritikk som et angrep på islam og Wallström som alvorlig lidende av islamofobi. De forente arabiske emirater slo følge med åndsfrendene i Riyadh og Organisasjonen for islamsk samarbeid – som representerer 56 nasjoner – beskyldte Sverige for å ikke respektere andre nasjoners «rike og varierte etiske standarder» og for å blande seg inn i andre lands interne anliggender.

Belærende Wallström befant seg nå i en politisk malstrøm som ville teste hennes prinsippfasthet. Hun ga ikke bare etter for press, men kapitulerte helt. «Svenskakungen» var blant dem som kalte henne inn på teppet og ba om et kompromiss, sammen med andre politiske ledere, foruten representanter for flere titalls svenske konsern som har lukrative avtaler med de islamske landene. Det endte med at de sendte brev til Saudi-Arabia og ba om unnskyldning for kritikken…

Dette er hykleri og dobbeltmoral av verste sort. Blant Wallströms ankepunkter mot Saudi-Arabia var bruken av strikt islamsk lovgivning, også kjent som sharia-lov. Palestina-araberne bruker samme lov, men fru Wallström beskyldte Israel for undertrykkelse av palestina-araberne. Fru Wallström og den sosialistiske regjeringen i Sverige ble tatt i lære av Saudi-Arabia, som vil ha seg frabedt kritikk, noe regjeringen i Stockholm tok til etterretning da de kapitulerte. Sverige vet i likhet med resten av Europa at de kan kritisere Israel og USA uten å risikere noe som helst, annet enn at de styrker sin egen politiske kapital på hjemmebane. Samtidig vet det aldrende, grå kontinentet Europa, at de trenger penger. Det islamske markedet er stort, og selv nøytrale, «fredselskende» Sverige som er verdens 12. største eksportør av våpen, kan ikke si nei til eksport til Saudi-Arabia som utgjør 1,3 milliarder dollar i året.

Så når Sverige snakker om prinsipper og menneskerettigheter, betyr det i prinsippet svært lite.

 

Av Knut-Einar Norberg i USA

4 april 2015 - «Fredsindustrien»

Den såkalte «fredsprosessen» mellom Israel og palestina-araberne er ingen prosess i seg selv. Den er blitt til en industriplattform hvor byråkrater og politikere på jakt etter nye muligheter finner ny karriere, bedre lønn og status som uunnværlig for menneskeheten og medias synsende yndling. De vet meget godt at de ikke vil bli arbeidsledig med det første. De forsvarer sine posisjoner og sine nasjoners økonomiske bidrag til denne «prosessen» med sitt arbeid som krever mer enn noe annet. De har gjort seg selv uunnværlig for «freden».

«Fredsprosessen» i Midt-Østen er angivelig den diplomatiske forestillingen som har strukket seg lengst i moderne historie. Noen vil starte tidsregningen fra tiden rundt Den første verdenskrig da jødenes aspirasjon om eget hjemland for alvor begynte å ta form etter at britene tok over kontrollen av mandatområdet Palestina fra Det ottomanske imperium. Kommisjonsrapporter, formelle og uformelle samtaler og forhandlinger, krig og debatter har fulgt med i generasjonene som er gått.

Den foreløpig siste runden i disse forhandlingene kan skrives tilbake til inngåelsen av Oslo-avtalen fra 1993 – for 22 år siden. Amerikanske presidenter har forsøkt tvunget igjennom den ene avtale etter den andre, og avdankede politikere i USA har gjort karriere i å reise i skytteltrafikk mellom Washington, Jerusalem, Ramallah og FN i New York. Og arbeidet deres er så dyrebart og viktig, at disse «fredens emissærer» bare må fortsette dette.

I år er det 70 år siden Den andre verdenskrig ble avsluttet. Ikke ved forhandlinger men ved at den ene parten (den gode parten) vant over den andre (onde) parten. Hele krigen tok til sammenligning med «fredsprosessen» i Midt-Østen – fem år.

Av Knut-Einar Norberg i USA

4 mars 2015 - Leder for den frie verden

La det være klart at USAs president Barack Hussein Obama ikke er leder for den frie verden. Den tittelen går til Israels statsminister Binyamin Netanyahu. Hans tale i den amerikanske kongressen 3. mars 2015 levnet ingen tvil om dette.

Israels eksistens er truet som følge av Irans atomprogram. Statsminister Netanyahu gjorde det media de siste 10 årene ikke har gjort, han knyttet nemlig sammen ulike tråder som danner et reip rundt den frie verden. Nesten alle disse trådene fører til det islamske presteskapet i Iran.

Netanyahu klarte på under 40 minutter å tegne et faktabasert skrekkinngytende bilde av Iran. Landets regimet har jukset og holdt tilbake informasjon om sitt atomprogram i flere tiår, og selv i dag, så medgir FN at Iran ikke er villig til å gi deres inspektører tilgang til stedene hvor de mistenker at atomprogrammet pågår. Dersom de ikke har noe å skjule tilsier sunn fornuft at de burde slippe inspektørene til. Men det gjør de ikke.

Iran finansierer terror i nesten alle verdensdeler. Fra Sør-Amerika og Nord-Amerika til Asia, Afrika, Europa og Midt-Østen. Ved hjelp av terrorgrupper som de finansierer bringer de død og underkastelse. De kontrollerer nå Libanon, Irak, Yemen og Syria. Man kan saktens lure på hvilken hensikt de har. Netanyahu sammenlignet den amerikanske konstitusjonen som lover enkeltindividets «rett til liv, frihet og lykke» med den iranske, som lover «død, tyranni og Jihad» for å underlegge verden islam. Det er Irans mål ifølge deres egen grunnlov.

Iran har gjentatte ganger tatt til orde for utslettelse av Israel, de utvikler atomvåpen og de utvikler interkontinentale ballistiske raketter. Netanyahu poengterte at den frie verdens største trussel er «ekteskapet mellom atomvåpen og islamsk fundamentalisme». Og det er nettopp dette Iran er i ferd med å oppnå. Netanyahu lyktes meget godt i å tegne et realistisk bilde av korsveien verden står overfor.

Kan en statsleder som Netanyahu klare å endre verdens kurs? Tiden vil vise dette. Det er ingen tvil om at talen havnet i samme historiske kategori som den Englands statsminister Winston Churchill holdt i den amerikanske kongressen i desember 1941, etter at Japan angrep Pearl Harbor, Hawaii. Churchill advarte kongressen mot den truende fienden som da var Tyskland og Japan og han tok til orde for at de ble holdt ansvarlig for sin ondskap. Det er verdt å merke seg at det bare er to statsledere som har talt i den amerikanske kongressen tre ganger: Winston Churchill og Binyamin Netanyahu. Kanskje derfor var det passende at speaker John Boehner som inviterte Netanyahu til å tale, overrakte ham en byste av ingen ringere enn Churchill.

Det er ingen tvil om at Binyamin Netanyahu er den standhaftige leder av den frie verden, som ikke vil inngå kompromiss med ondskap (Iran). Han gikk så langt som å si at dersom ingen andre vil støtte Israel i denne saken, så er Israel rede til å gå veien alene.

Av Knut-Einar Norberg i USA

28 jan. 2015 - Obamas protokoller

Aldri før under president Barack Hussein Obamas seks år i Det hvite hus har det vært så tindrende klart hvor lite de har til overs for Israel – den lille jødestaten de under valgkampen ynder å kalle «USAs nærmeste allierte». Men det var før Obama sikret seg de jødiske stemmene og vant sin andre termin som president i 2012.

De siste ukene har gnisningene mellom USA  og Israel kommet klart frem. Israel har lenge ventet på at USA skulle gjøre alvor av truslene om å sørge for at Iran aldri får atomvåpen. Mens de amerikanske forhandlingene med Iran nå drar ut igjen og er inne i sitt andre år, spinner de iranske sentrifugene som anriker uranet som aldri før, og for hver dag som går kommer Iran et skritt nærmere en atombombe.

Israel er ikke alene i å være nervøs over det som skjer. Den amerikanske kongressen deler dette synet og det er noe av årsaken til at lederen i kongressen, republikaneren John Boehner nylig inviterte statsminister Binyamin Netanyahu til å tale i kongressen. Det er ventet at Netanyahu vil ta opp Iran og trusselen det islamske regimet utgjør ikke bare mot Israel men Europa og USA også.

Da nyheten om invitasjonen ble kjent vakte den “sjokk og avsky” i Det hvite hus som hevdet at de ikke var orientert om statsbesøket. Det har seg nemlig slik i amerikansk politikk at statsoverhoder som taler i kongressen gjør det med presidentens velsignelse og orientering. Obamas rådgivere hevdet med rette at det er et «brudd med diplomatisk protokoll» for Netanyahu å gå direkte til kongressen å tale og ikke ha orientert administrasjonen.

Det ble ikke bedre da det ble kjent at utenriksminister John F. Kerry hadde samtaler med Israels ambassadør i Washington etter at Netanyahu hadde fått invitasjonen og takket ja til den. De fant det ikke nødvendig å informere Kerry om dette, og det gjorde vondt verre, selv om andre kilder har hevdet at Boehner hadde informert Det hvite hus om dette.

Det er ikke uten grunn at Netanyahu ønsker å tale i kongressen. For Israel utgjør et Iran med atomvåpen en eksistensiell trussel, og som Netanyahu sa, så er han villig til å tale til alle som vil lytte spesielt kongressen. Israel og kongressen frykter nemlig at administrasjonens forhandlinger med Iran ikke vil føre frem, og at de kanskje kan komme til å tolerere et Iran på terskelen til å bli atommakt.

Når det gjelder «diplomatiske protokoller» og brudd på sådanne, så er ikke Obama-administrasjonen spesielt nøye med å følge dem for sin egen del. Det ble hevdet fra presidentens side at det var upassende av en alliert å ta imot invitasjonen og at de heller ikke ville invitere Netanyahu til Det hvite hus fordi det snart er valg i Israel og de vil ikke på noen måte ta parti med Netanyahu eller på annen måte blandet seg inn i israelsk politikk. Dette er også “diplomatisk protokoll”.

Dette høres kanskje flott ut for det utrente øret, men vi vet fra før av at «Obamas protokoller» tilsier noe annet. De blandet seg indirekte inn i forrige valg i Israel i håp om at Likud skulle tape til fordel for venstresiden. Og denne uken ble det kjent at en gruppe politiske rådgivere under navnet «One Voice» har reist fra USA til Israel for å hjelpe opposisjonen med å nedkjempe høyresiden i valget i mars. One Voice er finansiert av venstresiden i USA og er ledet av Obamas dyktige valgkampeksperter, deriblant Jeremy Bird.

Obamas nærmeste rådgivere har gjort det klart i amerikanske medier at Netanyahu og Israel skal få betale en høy pris for å ha forbipassert administrasjonen og “Obamas protokoller”.

Av Knut-Einar Norberg i USA

28 jan. 2015 - ett historisk vendepunkt

Den delen av verden som er fri, markerte 27. januar 2015 Den internasjonale Holocaustdagen til minne om de over 6 millioner jøder som ble systematisk utryddet av Nazi-Tyskland under Den andre verdenskrig.

I løpet av de siste sju tiårene har Tyskland og Europa vist sin avsky over det som hendte jødene under krigen, ofte etterfulgt av ordene «aldri igjen». Men mye tyder på at 70-årsmarkeringen også er slutten på epoken da Europa følte skam over det de påførte jødene. For det siste året har antisemittismen vist sitt sanne ansikt i flere europeiske land, og skammen og sorgen over det som hendte for over 70 år siden ser ut til å være ved veis ende.

Det er igjen allment akseptert å være mot jødene i dag. Frankrike er et av de farligste landene å være jøde i. Mange grundige spørreundersøkelser blant jøder i Europa viser at et flertall av dem ikke tror de har noen fremtid på kontinentet, derav konklusjonen om at skammen og sorgen over det som rammet 6 millioner jøder, bare fordi de var jøder, trolig er kommet til veis ende. Det er ikke uvanlig å høre at noen fornekter Holocaust i vår tid; ikke bare i Iran, men også i Europa. Og dette er trolig en pekepinn på hva som kommer. Den amerikanske evangelisten Franklin Graha, sønn av den kjente evangelisten Billy Graham, sa i forbindelse med Holocaustdagen at det som skjedde for over 70 år siden burde tjene som en påminnelse om hva som kan skje når verden unnlater å reagere mot ekstremistiske ideologier.

På lang sikt er det vel liten tvil om at Europa vil bli jødefritt og at de fleste reiser til Israel. Det er dessverre ikke noe aksiom i at de finner trygghet og sikkerhet der heller. Det Adolf Hitler og Tyskland påførte jødene under Den andre verdenskrig har det islamske regimet i Iran gjentatte ganger tatt til orde for å fullføre i vår tid. Mens det tok fem år å utrydde 6 millioner jøder, kan et Iran med atomvåpen klare det samme på under en dag, dersom de slipper uhindret til.

Av Knut-Einar Norberg i USA

23 jan 2015 - Midt-Østen i dyp krise

Den konstante flommen av nyheter som beskriver omveltningene i Midt-Østen er så stor at det kanskje ikke er så rart at meningmann ikke lenger klarer å følge med. Men vi står overfor et Midt-Østen som er inne i det som er betegnet som en dødsspiral.

Nyheten om at regimet i Yemen falt denne uken er i seg selv en meget alvorlig hendelse. Yemen er også base for flere radikale islamske terrorgrupper deriblant Al Qaida. Regimet som falt var en alliert av USA, og var lenge holdt frem av USAs president Barack Hussein Obama som et eksempel på at hans policy hadde lyktes. Men slik ble det ikke. Denne uken falt regimet og det er kaos i landet, og Iran ser ut til å være den som tjener på kaoset fordi de støtter fraksjonen som nå er i ferd med å ta over styringen av hovedstaden.

I flere år har Pentagon advart om at Iran er i ferd med å bygge interkontinentale ballistiske raketter. På hverdagsspråk kan dette oversettes med «raketter med stridshoder som kan krysse ett eller flere kontinent». Denne uken brakte den israelske fjernsynsstasjoner satellittbilder som viste en slik rakett som er 27 meter lang og som nå er satt opp på en base utenfor Teheran. Selvsagt kan denne raketten tenkes brukt til å sende satellitter til verdensrommet eller annen vitenskapelig bruk, men ut fra det regimet har sagt tidligere, så er sikrest å frykte det verste, nemlig at det er til militært bruk. Dette sammen med landets intense arbeid for å skaffe seg atomvåpen er et ubehagelig scenario.

Statsminister Binyamin Netanyahu har lenge advart vesten og USA om at disse langtrekkende rakettene ikke er tenkt brukt mot Israel. «Iran har raketter som kan nå Israel. Disse rakettene er rettet mot Europa og USA» påpekte han.

Det er kaos i Syria også. Vinteren 2013 gjorde president Obama det klart at regimet til diktator Bashar Assad måtte gå slik at islamistene (ISIS) ikke skulle klare å komme til makten. Assad er fremdeles i Syria og har ingen planer om å fjerne seg selv, akkurat som USA ikke har planer om å fjerne ham heller. Morderiske ISIS kontrollerer deler av Syria og Irak. I Libanon hersker Hizballah, i Irak er det kaos etter at Obama trakk ut alle amerikanske styrker, mens situasjonen er foreløpig stabil i Saudi Arabia etter at kong Abdullah gikk bort 23. januar, 2015.

Det er kaos i Midt-Østen med unntak av i Israel.

Av Knut-Einar Norberg i USA

12 aug 2014 - Media, Hamas og krigen i Gaza

Paraplyorganisasjonen for utenlandske journalister i Israel og palestina-arabernes selvstyreområder, Foreign Press Association, kom nylig ut med en sterk fordømmelse av Hamas. Det har seg nemlig slik at Hamas brukte «uortodokse» metoder mot mange av journalistene som dekte krigen mellom Israel og Hamas i juli og august i år. Blant annet truet de journalister som ikke ville formidle det nyhetsbildet Hamas ønsket fra krigen. Dette forklarer hvorfor verden nesten aldri fikk se Hamas terrorister i aksjon, hvordan de forskanset seg i tettbygde strøk, i moskeer, sykehus og andre steder med store mengder sivile innbyggere. Og dette forklarer hvorfor sivile ble drept under krigshandlingene.

Dette burde ikke kommet som noen nyhet på de som har fulgt med på nyhetene i Midt-Østen de siste par tiårene, spesielt fra konflikten mellom Israel og araberne. Reuters fotografer har flere ganger lagt til både røyk og støv fra israelske bombetokt på sine bilder, som blir brukt av medier rundt om i verden. Det ble også oppdaget bilder på sosiale medier av barn og familier som var «drept av israelske bomber» bare forsterket av kritiske røster som Mads Gilbert. Flere av disse bildene kom imidlertid fra Syria. Ett av dem viste en familie som var drept under borgerkrigen i Syria de siste årene, og familien «reiste» så videre til Gaza hvor de ble drept på nytt, denne gangen av Israel. Fordømmelsene lot ikke vente på seg.

Når slike usannheter blir oppdaget og tilbakevist er det dessverre ofte for sent. Forbrukerne av media og sosiale medier spesielt, har da allerede gjort seg opp en mening om krigen og om Israel og Hamas. Kanskje ikke så rart at nordmenn spesielt har det synet på Midt-Østen som de har. Det var vel få om noen norske korrespondenter som ble truet av Hamas mens de var i Gaza. Mange av dem er tilsynelatende «nyttige idioter» for Hamas propagandakrig.

Men vi vet nå at Hamas brukte flere FN-skoler som lagerplass for sine raketter som ble brukt mot Israel. De skjøt raketter fra skoler og sykehus, moskeer og boligblokker, vel vitende om at et svar fra Israel ville kunne treffe disse stedene og dette ville påvirke opinionen mot Israel. Dette er også brudd på internasjonal lov, men man bør ikke holde pusten i påvente av at FN skal tiltale Hamas.

Av Knut-Einar Norberg i USA