Utdrag fra boken "filisterne" 1995

Islam er en stor religion med mange mennesker. Og de siste 10 årene, så har Vesten mer og mer bøyd kne for Islam, pga handelen med Olje. Derfor er det viktig å vite hva Islam er for noe, og hvorfor er det så mye død og ødeleggelse der hvor Islam går frem?

Dette er utdrag fra boken til Ramon Bennett "Filisterne" angående Islam. Henvisninger er satt i klammer, og Ibid betyr at man har hentet informasjon fra forrige henvisning. Boken er skrevet i 1995.

::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::

Ordene "araber" og "Islam" er like synonyme som "snø" og "is". Arabere var ansvarlige for å introdusere islam, og islam er ansvarlige for å holde den arabiske verden i den mørke middelalder. Arabere er grusomme, og islam er en grusom religion. Islams tilhengere blir oppmuntret å drepe for Allahs skyld, og der den islamske hellige lov (Sharia) gjelder, kan man ikke stå imot islam eller vende seg til en annen religion eller tro. Å gjøre det er å innby til en alvorlig straff - ved sverdet, henging, steining eller korsfestelse.

Voldelig, rå oppførsel finner man tradisjonelt sett blant primitive stammefolk som holder seg til en tro på en eller flere demoniske ånder. Islam er en primitiv stammereligion. Islam har fastslått at den eneste måten man kan spise i dag, er den som Muhammed spiste i Arabia for 1300 år siden, og de eneste klærne man kan bruke i noen nasjoner (i øst eller vest), er de som ble brukt av analfabetiske ørkenboere i det sjuende århundres Arabia.

For dem som ikke er så begeistret for islam, befaler Koranen at deres straff skal være: "Henrettelse eller korsfestelse, eller avhugging av hender og føtter på motsatt side" (Sura 5:33. Merk: Vers i Koranen kan skille i den engelske oversettelsen med så mye som 10 vers, se innenfor dette området og begynn med ett vers opp eller ned hvis de oppgite henvisninger ikke korresponderer). I Saudi-Arabia i oktober 1993, der lovene ikke tillater at man praktiserer noen annen religon enn islam, ble en far og sønn halshodt sammen for "å ha kommet til tro på Kristus. Hvis det ikke hadde vært for de internasjonale protestene, ville de saudiske myndighetene ha henrettet to andre kristne på første juledag ("Sound the Alarm! Jerusalem Courier & Prophesy Digest, bind 11, 1993).

En venn, som ikke kan identifiseres her, var nylig i Riyadh i Saudi-Arabia på en fredag, på det som kalles "Hogg-hogg-plassen". Her finner henrettelser sted etter bønnemøtene. Han skrev: "Plassen var fylt av tusenvis av muslimer. Vi hørte den muslimske presten forkynne fra moskeen gjennom høyttaleren. Fredagsbønnen endte med at alle vendte seg mot Mekka og bøyde seg til marken. Med en gang de reiste seg opp, menn gikk frem. En bare et sverd og ga det til den største av de to. Han løftet sverdet, og med ett slag var hodet hogd av fra kroppen til den pakistanske mannen. Det er slik muslimene avslutter sin fredagsbønn i Riyadh. Dagens henrettelser blir bekjentgjort på TV-nyhetene om kvelden".

 Min venn skrev også: "Det religøse politiet arresterer folk på gatene i sentrum av Riyadh hvis de ikke er i moskeen når det er bønnetid". Matowa, det mektige religøse politiet, "passer på at alle butikker stenger under bønnetid og tvinger folk inn i moskeene. De som kommer for sent til bønnemøte, blir slått med en kjepp" (Laffin, The Arabi MInd, side 121).

Selv medfølende handlinger kan bli klassifisert som en fornærmelse mot Allah og blir behandlet deretter. Under fastemåneden ramadan feks., når man ikke har lov til å spise eller drikke mellom soloppgang og solnedgang i en hel måned, må de som jobber i den stekende ørkenheten gjennomgå ekstreme påkjenninger, og mange arbeidere kollapser. Under ramadan i 1986 i Saudi-Arabia falt en mann bevisstløls om, og en annen arbeider helte litt vann inn i munnen hans i et forsøk på å gjenoppvekke ham. Den medfølende mannen måtte bøte med livet, og den lidende mannen fikk amputert høyre-hånden sin.

Koranen lærer at kvinner er underlegne menn og oppfordrer til og med ektemenn å slå sine koner (Sure 4:34. Noen engelske oversettelser bruker ordet "slå". Det arabiske ordet er imidertid "piske"). Ifølge en nylig undersøkelse trodde 80 prosent av de arabiske kvinnene som ble intervjuet at regelmessig koneplaging er "normalt og fordelaktig for familiens stabilitet og disiplin" ("Har vi alle slått våre hustruer i dag? Jerusalem Post, 30 aug. 1991). Og i det minste en sekt tror at kvinner ikka har noen sjel, og derfor vil de ikke gjenoppstå (Ray A. Pritz, Nazarene Jewish Christianity (Jerusalem Magnus, 1988), side 17).

Diskrimineringen av kvinner er vanskelig for vestlige å fatte. I Bangladesh i desember 1994 ble en ung kvinne voldtatt på en åker der hun samlet grønnsaker. Istedenfor at forbryteren ble tiltalt, ble den 20 år gamle jenta selv dømt til "80 slag med en spenstig grønn bambusstand for å ha hatt ulovelig sex" (Rapport fra Associated Press, "Woman flogged by clerics in outlaw justice," New Zealand). Kvinnen besvimte under påsyn av 200 tilskuere etter 35 slag, og hun klarte ikke å "skaffe tre mannlige vinter som støttet hennes påstand om at hun var blitt voldtatt" (Ibid).

I noen islamske land vil en kvinne som omvender seg fra Islam og omfavner kristendommen bli hengt offentlig. Og hvis hun har barn, vil de under fem år bli hengt sammen med moren. Nasking blir straffet med å kutte av hender eller føtter, eller begge, både for menn og kvinner. "Avhugging av hender, føtter, ører, tunge og hode; og utstikkingen av øyne - alle disse tingene er en del av islamsk lov i dag" (Ali Sashti, 23 years: A study of the Prophetic Career of Mohammed (London: George Allen& Unwin, 1985), side 56 Sitert i Robert Morey, Den islamske invasjon: Et nærbilde av en religion på fremmarsj (Oslo: Rex Forlag, 1993).

Under islamsk lov blir dødsstraffen for ekteskapsbrudd utført ved steining, men henrettelsesmetoden varierer. I den iranske byen Qom "blir kvinner begravet i marken opp til armhulene, mens menn blir begravet til livet før steiningen begynner" (Israel Vistas, vår/sommer 1994, side 7).

De fleste jøder vil ikke omvende seg til Islam, og mange betaler med sine liv. Feysulla Mechubad (77), en leder i det lille iranske jødiske samfunnet, måtte tåle straffen for å være jøde den 25 februar 1994. Han fikk "øynene stukket ut før henrettelsen. Han hadde også vært koblet til torturinstrumenter og ble alvorlig pisket på ryggen, lemmene og i ansiktet før han ble henrettet" (Ibid, side 9). 

Som araberne selv, er den islamske religionen grusom og regjerer med frykt og terror. Irans fanatiske islam har henrettet 95.000 politiske fanger - kritkere og frafalne - siden revolusjonen i 1979 (Internationa Institute for the Study of Islam and Christianity, Press Release, januar 1994). Velkommen til islams verden, den "høyeste" religion som Iran og araberne planlegger å bringe med makt til hele verden.

Uvitenhet og naivitet

I dette siste tiåret i det 20. århundret, mens vi nå raskt nærmer oss de siste dagene i endens tid, er to ting klarer enn alt annet: at de vestlige nasjonene har en kosmisk uvitenhet om årsaken til den arabisk-israelske konflikten, og at menigheten er bunnløst naiv i sine taker om islam.

Det store flertallet av vestlige tror at tvister om landområdet er årsaken til den arabisk-israelske konflikten. Det går nesten ikke en dag ute at massemedia propaganderer for disse tankene. Og den populære kjetterske oppfatningen om at jødene, de kristne og muslimene tjener samem Gud, og at vi må ha "forståelse og dialog mellom religionene", vil være til like stor fordel for menigheten som jegeren sitt kompromiss; Grizzlybjørnen fikk måltidet sitt, og jegeren var inni grizzlybjørnens pelskåpe.

Jeg har i en årrekke gitt uttrykk for min tro på at islam er den vestlige verdens potensielt farligste fiende. Lenge før Sovjetunionens og den kommunistiske ideologiens kollaps, hadde jeg sagt at kommunismen ikke var så langt nær så farlig som islams trussel mo Vesten. Jeg har gjentatte ganger advart om det som ligger foran, hvis ikke man tar definitive skritt for å stanse framdriften til fundamentalistisk islam, men det virker som om advarslene har falt for døve ører.

Hvis våre ledere skal forstå hvilken fare islam utgjør for både Israel og VEsten, for at de skal bli motivert til å gjøre noe, trenger de først å vite noe om det. Islam er det stikk motsatte av bibelsk kristendom. Kristendom snakker om kjærlighet og medlidenhet mot Gud og din neste; Islam fremmer hat og grusomhet - djevelsk grusomhet. Henrettelser, korsfestelse, avhogging av hender, føtter og tunge, utstikking av øyne er alle en del av islams "underordning under Allahs vilje".

 

Koranen

Muhammed, islams grunnlegger, skrev Koranen, muslimenes hellige bok. Det er en blanding av ørkensagn og skikker, åpenbaringer av Muhammed, og elementer av undervisning fra både jødedom og kristendom. Muslimene tror at Koranen er Allahs direkte, nøyaktige, guddommelige åpenbaring til hans profet gjennom englene og at boka er perfekt og feilfri. Muslimene tror også at arabisk er Allahs språk og at Koranens arabisk er den "perfekte, nøyaktige representasjon av Allahs ord" (Anis A. Shorrosh, Islam Revealed: A Christian Arab`s View of Islam (Thomas Nelson, 1988), side 198).

Disse påstandene er åpenlyst falske. Koranens arabisk har et antall grammatiske feil, slik som i "sura 2:177,192; 3:59; 4:162; 5:69; 7:160; 13:28; 20:66; 63:10, etc." (Morey, Den islamske invasjon). Koranen inneholder "setninger som er ufullstendige og ikke fullt forståelige," (Ali Dashti. Ibid). Og Koranen er såvisst ikke "rent arabisk," siden den også inneholder mer enn 100 "egyptiske, hebraiske, greske, syriske, akkadiske, etipiske og persiske ord og uttrykk" (Arthur Jeffrey, Ibid). Mange muslimer hevder at de originale manuskriptene til Koranen fortsatt eksisterer og at alle kopier av Koranen kommer fra dette ene manuskriptet. En ny innlysende absurd påstand, Ikke bare er deler av Koranen gått tapt eller fjernet med hensikt, men "hele vers har kapitler er lagt til" (Ibid, side 123).

Mye av den informasjonen som fins i Koranen minner lite om historiske fakta. Maria, Jesu mor, levde 600 år før Muhammed Den arabiske formen for navnet hennes er Maryam. Miriam, Moses`og Arons søster, hvis arabiske navn også er maryam, levde 1300 år før Maria, Jesu mor. Men i begynnelsen av Koranen blir de to kvinnene framstilt som en og samme person! Det står at kona til Moses`far, Imram (Amram), Fødte Maryam, som i sin tur fødte Jesus (Sura 3:35ff). Og til og med i andre halvdel av Koranen blir fortsatt Maryam Jesu mor tiltalt som "Arons søster" (Sura 19:28). Muslimske kommentatorer og oversettere svikter fullstendig i sine svake forsøk på å forklare disse feilene.

På samme måte blir Haman, skurken i Esters bok, framstil som samtidig med Farao på Moses`tid, og det sies at han hjalp til med å bygge Babels tårn (Sura 27:4-6; 28:6,38; 29:39; 40:23,24, 36-37). Koranen hevder også at Abraham ble kastet inn i en ild av Nimrod (Sura 21:68, 69; 9:69). Det enkle faktum at Nimrod døde flere hundre år før Abraham ble født, er ikke så viktig. Koranen inneholder mange slike feil.

Muhammed

Som barn ble Muhammed pleiet av en beduinsk kvinne ved navn Halima. I hans tredje og fjerde leveår "hadde barnet hatt et antall anfall, som fill Halima til å tro at han var demonbesatt" (Shorrosh, Islam Revealed, side 48). Tidlig muslimsk tradisjon nevner at da Muhammed skulle få en åpenbaring fra Allah, "kunne han ofte falle ned på bakken, kroppen hans kunne begynne å rykke, øynene hans kunne rulle bakover, og han kunne svette voldsomt. De ville ofte dekke ham med et teppe når slike episoder inntraff" (Morey, Den islamske invasjon). Det var mens Muhammed var i denne "tranceliknende" tilstanden at han mottok sine "guddommelige" åpenbaringer. "Etter trancen ville han reise seg og proklamere det som var blitt gitt ham" (Ibid). De fleste vestlige og mange arabere som har skrevet biografier om Muhammed tror at han led av epilepsi.

Muhammed var mester i å motta "guddommelige" åpenbaringer som gjorde ham i stand til å leve på sin egen måte. Koranen forbyr menn å ta mer enn fire hustruer (Sura 4:3), men Muhammed hadde "en appetitt etter kvinner" (Ali Dashti, 23 Years, side 120-138. Sitert i Morey, The Islamic Invasion, side 85) og giftet seg med 15 hustruer (Shorrosh, Islam Revealed, side 56), inkludert ei 10 år gammel jente" (Ibid, side 58). Han giftet seg til og med med den tidligere kona til hans adopterte sønn som ble skilt fra sinn mann nettopp med den hensikten (Ibid, side 62). Ekteskapet ble en slik skandale at Muhammed fikk en "guddommelig" åpenbaring om at han var gift på Allahs direkte befaling (Ibid). Samme Sura (en inndelning eller kapittel av Koranen) som han fikk fra Allah for å rettferdiggjøre ekteskapet med sin adopterte sønns hustru, tillot ham også å ta mer en de foreskrevne fire hustruene som alle andre muslimer var og er begrenset til (Sura 33:50). Muhammed ga også muslimene anledning til å ha et ubegrenset antall elskerinner (seksuelle partnere), i tillegg til de fire konene som er foreskrevet i loven (Sura 4:24). 

De sataniske vers

I februar 1989 skrev Salman Rushdie, en muslim som bor i Storbritannia, en roman kalt Sataniske vers, som førte til en verdensomspennende storm blant muslimer. Istednfor å få en forfatterpris, satte avdøde ayatollah Khomeini fra Iran en pris på tre milioner dollar på hodet hans, og denne belønningen skal betales til hvem det enn er som dreper ham. Rushdie gikk under jorda, og seks år senere er han fortsatt i skjul. I februar 1995 gjentok Iran både dødsdommen og belønningen og sa: "Muslimer vil ikke glemme Rushdies fornærmelser mot islamske helligdommer ("Evil anniversary, "Jerusalem Post, 17 februar 1995).

Forlag ble redde for å ha med Rushdies bok å gjøre, spesielt etter at hans italienske forlegger ble myrdet av en muslim i 1992. Boka var grunnlagt på de "satansike vers" som Muhammed angivelig skal ha fått fra satan, og som ifølge ryktene skal ha vært en del av de første versjonene av Koranen.

Et spørsmål vi burde stille er dette: "Eksisterte de versene noen gang?" Ifølge ekspertene er svaret et høyt og enstemmig ja! Versene handlet om Muhammeds pasifisering av hedningene i Mekka. Han fikk "guddommelige" åpenbaring om at det var "fullstendig i orden å be og tilbe Allahs tre døtre: Al-lat, Al-Uzza og Manat" (Morey, Den islamske invasjon).

Versene forårsaket en annen storm innenfor islam fordi de fornektet monoteisme til fordel for polyteisme. Men Muhammed omvendte seg senere til monoteismen og fikk deretter en åpenbaring om Allahs evne til å "oppheve", det vil si å utslette en tidligere åpenbaring og erstatte den med en "lignende" eller "bedre" åpenbaring (Sura 2:106). De "sataniske vers" var ikke med i Koranens tekst etter Muhammeds død - de ble "opphevet" (Morey. Den islamske invasjon). Bevisene for at Koranens "satansike vers" har eksistert, er overveldende: "Litteraturlista om de `sataniske vers`er så enorm at det kunne skrives et helt bind om dette ene emnet. Hvert generelt og islamsk verk, muslimsk eller vestlig, snakker om dem i likhet med alle Muhammeds biografier" (Ibid).

Hajj

Det forventes at alle muslimer at de minst èn gang i livet gjør en pilegrimsreise til Mekka. Denne pilegrimsreisen er kjent som hajj, og "hajj er en vesentlig bestanddel for å vinne frelse" (Shorrosh, Islam REvealed, Side 34). Muslimenes oppmuntres til å foreta reisen med et attraktivt tilbud: "Siden en pilegrimsreise til Mekka automatisk vinner tilgivelse for synder som allerede er gjort og alle som kommer til å gjøres i framtiden, vil dette tildele pilegrimmen immunitet" (Laffin, The Arab Mind, fotnote side 35). 

Da Muhammed prøvde å oppmuntre jødene til å ta imot ham som en profet, ba muslimene fem ganger om dagen vendt mot Jerusalem og holdt også den jødiske sabbaten og andre jødiske lover. Når det ble mer og mer tydelig at jødene ikke i det hele tatt var interessert i å bli hans disipler, forandret den rasende profeten bønneretningen ved å snu ryggen til Jerusalem og vende mot Mekka isteden. Han kastet også de jødiske lovene og innførte den hedenske fredagssabbaten istedenfor den jødiske sabbaten (Morey. Den Islamske invasjon). Hedningene i det pre-islamske Arabia hadde allerede fastsatt visse bønnetider da de snudde seg mot Mekka, og de hadde også insistert på at alle burde gjøre minst èn pilegrimsreise til Mekka for å tilbe ved Kaàbah (Ibid), der avgudene deres var.

Når det gjelder den muslimske pilegrimsreisen til Mekka, skriver den muslimske lærde og statsmannen Ali Dashti: "Det historiske beviset er krystallklart, at Muhammed tok i bruk den religiøse riten som pilegrimsreisen til Mekka var for å tilbe ved Ka`abah for å pasifisere kjøpemennene i Mekka, som tjente store penger på disse pilegrimsreisene. Det var dermed av økonomiske og kulturelle grunner som islam innførte pilegrimsreisen til Mekka" (Ibid).

 

Allah, islams gud

De fleste kristne og jøder tror at Allah bare er det arabiske navnet på Gud - Gud Skaperen, Abrahams, Isaks og Jakobs Gud - Israels hellige. Denne troen er et resultat av uvitenhet og er meget farlig, fordi den ganske enkelt ikke er sann. Muslimer elsker å latterliggjøre jødenes Gud, som også er de bibelske kristnes Gud. De sier f.eks.: "Hvis du visste hvilke egenskaper de tilskriver sin Gud, og som de har smykket Ham med, da ville du blitt forbløffet. Jehova, Hærskarenes Herre, Israels Herre, befaler dem å stryke saueblod på husene sine for å redde sønnene sine og la egypterne forgå. Han er en Gud som angrer på å ha skapt Adam og for å ha satt Saul på tronen. Han er blodtørstig, ustadig, streng og grådig. Han finner behag i svindel og bedrag. Han er snakkesalig og pasjonert glad i langte taler" (Jordansk tekstbok for kunststudenter i andre klasse på gymnas: Gnerals History, Ancient and Medieval Cililizations, side 160).

Hvis islams Allah ikke er jødenes og de kristnes Gud, hver er han da? For å svare på dette spørsmålet, må vi reise til Ka`abah, til islams rot.

Islams røtter er begravet i Arabia - i Mekka - i en kvadratisk steinbygning kalt Ka`abah, som følge Koranen ble bygd av Abraham. I Ka`abah var det 360 jinn (ånder - avguder, engler og demoner), og en av dem het Allah (Morey. Den islamske invasjon).

"Ordet `Allah`kommer fra det sammensatte arabiske ordet al-ilah. Al er den bestemte artikkelen [tilsv. engelsk `the`], og ilah er et arabisk ord for `gud`"(Ibid). 

"Allah er et rent arabisk uttrykk som blir brukt med henvisning til en arabisk guddom" (Ibid).

"Allah er et egennavn som bare kan brukes om deres [arabernes] spesielle Gud" (Hastings Encyclopedia of Religion ant Ethicks, Ibid).

"Opprinnelsen til denne [Allah] går tilbake til før-muslimske tider. Al-lah er ikke et fellesnavn som betyr `Gud`(eller en `gud`)" (Ibid, side 49).

"Allah er et før-islamsk navn...som korresponerer med det baylonske Bel" (Encyckopedia of Religion, Ibid, side 48).

"Allah var kjent for de før-islamske araberne; han var en av guddommene i Mekka" (Encyclopedia of Islam, Ibid).

"Allah-tilbedelse var i likhet med Baal-tilbedelse en stjerne-religion, ved at de tilbad sola, månen og stjernene" (E.M. Wherry, A Comprehensive Commentary on the Quran (Osnbruck: Otto Zeller VErlag, 1973), side 36, Ibid, side 50).

"I Arabia ble solguden betraktet som en kvinnelig gudinne og månen som en mannlig gud...Navnet Allah ble brukt som et personlig navn på måneguden" (Ibid).

"Allah, måneguden, giftet seg med solgudinnen. Sammen produserte de tre gudinner som ble kalt `Allahs døtre`. Disse tre gudinnene het Al-lat, Al-Uzza og Manat [fra de `sataniske vers`]" (Ibid).

"Koranens Allah er ikke Bibelens Gud" (Dr. Anis Shorrosh Sitert i Jerusalem Post International Edition, 1 Mai 1993).

Overbevist? Kan du nå gjette hva det gbamle symbolet på Allah, måneguden var? Korrekt. Halvmånen. "Hans symbol var halvmånen som nå smykker alle moskeer i den muslimske verden" (Chuck Missler, Pesonal Update, vol 4, no 2, februar 1994, side 8).

Etter at jødene konsekvent hadde nektet å følge Muhammed, endret han bønneretning fra Jerusalem til Mekka og sluttet seg til hedningene i Arabia som ba mot Ka`aba i Mekka, for det var der deres guder var. Og "siden bildet av deres månegud Allah var i Mekka, ba de [muslimene] mot Mekka" (Morey. Den islamske invasjonen). Det var den jødiske vegringen til å akseptere Muhammed som sin profet som tilskyndet det rå islamske hatet mot dem. Og da bønneretningen ble endret til Ka`aba, begynte Muhammed å bruke sverdet mot de "jødiske vantro".

Dernest befalte Allah Muhammed å ødelegge alle de andre avgudene i Ka`aba, og dermed ble måneguden Allah til Allah, og islam - "absolutt underordning" (N.J. Dawood, The Koran (London: Penguin 1993), side 2. - ble født. Islam er den eneste post-kristne religionen og verdens nest største religion. Det er også verdens raskest voksende religion. Styrt av en demonisk ånd er islam "mer undertrykkende enn kommunismen" (Dr. Anis Shorrosh: Sitert i Jerusalem Post international Edition, 1 Mai 1993).

Islam og Israel

Det har tidligere blitt sagt at ordene "araber" og "islam" er synonyme. Det er virkelig en alvorlig feil å tro at religion betyr det samme for muslimer som for dem i den vestlige verden. Vestlige mennesker er generelt settt i høyden lunkne i sin holdning til religion. Det er bare noen få ivrige som lar religionen styre livene deres. Det er ikke slik for en araber og en iraner. For det tradisjonelle flertallet i hvert araberland og Iran forblir religion livets normgivende senter. Islam gjennomsyrer en muslims liv. Det er navet som alt annet stråler ut fra. Hver aktivitet, hver tanke, følelse eller skikk er regulert av islams lover, som blir trodd uten å stille spørsmål av sinn som gir den sin troskap. På denne måten står muslimene "i skarp kontrast til dem som bekjenner seg til andre religioner" (Bernard Lewis, The Political lnaguage of Islam (Chicago University of Chicago,, 1988), side 3).

Midt-Østen er islams hjemland. Det er der islam ble født. Det er - ifølge den arabiske mentalitet - Allahs land. Og i 1948 fratok jødene (som Muhammed, Allahs profet, bagatelliserer i Koranen og oppmuntrer sine etterfølgere å drepe) Allah en del av landet hans. Ikke bare fratok disse "fryktelige" jødene landet til Allah og etablerte en suveren jødisk stat der, men de etablerte den i selve hjertet av det islamske hjemlandet.

Muslimene tror blindt på at Koranen er Guds endelige og sanne åpenbaring, og den bakvasker jødene som et lumsk folk som bare er verdig forakt, straff og død. Hadith, den muslimske tradisjonen, bringer hatet videre:

"Den som er sendt av Allah [Muhammed], har allerede sagt at den store timen ikke vil komme før muslimene fører krig mot jødene og dreper så mange av dem at når en jøde vil gjenne seg bak et tre eller en stein, vil dissse gjenstandene tale og si: Ò muslim, Guds tjener, det er en jødebak meg. Kom og drept ham!" (Hadith, para 7).

Andre muslimske skrifter blir også revet med i denne bevegelsen: "Allahs budbringer - må fred være over ham - har befalt: Kjemp mot jødene og drep dem! Jag dem helt til en stein vil si: Kom her, muslim, det er en jøde som gjemmer seg under meg. Drep ham! Drep ham raskt!" (Nedskrevet i Sahith Moslem annalene. Sitert i George Grant, The Blood of the Moon (Brentwood: Wolgemuth & Hyatt, 1991), side 49).

Den jødiske seieren i 1948 skapte dermed den endelige utfordringen for den islamske verden - den slo til ved selve hjertet av islamsk teologi og tro og undergravde den. Størrelsen på Staten Israel er uvesentlig; araberne har (Netanyahu, A Place Among the Nations, side 41) 14 millioner kvadratkilometer territorium, og Israel bare (The World Almanac and Book of Fact (New York: Pharos, 1993), side 766) 20.000 kvadratkilometer uten de "okkuperte" territoriene. Men denne lille flekken på et verdenskart er en fornærmelse mot islam.

Derfor ble 1948 "den største skammens dag i arabernes moderne historie" (Leder i Al-Ahram, 15 mai 1964. Sitert i Laffin, The Arab Mind, side 82). Den arabiske nasjonens "ansikt" ble "svertet" av skam, i likhet med deres guds ansikt. Den uopphørlige ropet om Israels tilintetgjørelse kommer ikke fra den arabiske verden som sådan, men fra islam og til Allahs ære. Kanskje noen av de uttalelesene som er gjort av arabiske ledere nå vil være mer forståelige for leseren. Legg merke til de islamske uttrykkene:

"Vår krig mot jødene er en gammel krig som begynte med Muhammed......Det er vår plikt å kjempe mot jødene for Allahs og religionens skyld, og det er vår plikt å avslutte den kampen som Muhammed påbegynte" (Publisert i Al-Abram, 26 nov. 1955. Sitert i Ibid, side 157).

Jeg lover å knuse Israel og sende dem tilbake til den ydmykelsen og elendigheten som er fastsatt i Koranen" (Answar Sadat, 25 april 1972, sitert i David Berger, History and Hate. The Dimensions of Anti-Semitism (New York: Jegish Publication Society, 1986), side 89).

Sannelig, Allahs dom er reservert for dem [jødene] inntil Palestina går over fra dar al-harb [krigens hus] til dar al-islam [islams hus]" (Yassar Arafat sitert i Grant, The Blood of the Moon, side 47).

Israel vil eksistere og fortsette å eksistere inntil islam eliminerer dem, akkurat som de eliminerte det som fantes før," (med henvisning til korsfarernes nederlag)" (Imam Hassan al-Bana, tidligere leder for Egyptians Muslim Brotherhood, sitert i David Dolan, Hellig krig om det hellige land (Hermon forlag 1991).

"Vi skal bare akseptere krig - jihad - den hellige krigen. Vi har besluttet å gjøre landene Palestina og Arabia gjennombløte av de vantros blod eller å akseptere å bli martyrer til Allahs ære" (Kong Abdul Aziz Ibn Saud, sitert i Grant, The Blood of the Moon, side 59).

"Jødene i Palestina må utryddes. Det finnes ingen annen utvei for oss som høyakter navnet Allah. Det vil bare være jihad" (Kong Farouk av Egypt, Ibid, side 54).

"Den sionistiske erobringen av Palestina er en hån mot alle muslimer. Det kan ikke forekomme noe kompromiss før alle jøder er døde og borte" (Kong Idris av Libya, Ibid).

"Allah har gitt os det sjeldne privelegiet å fullføre det Hitler bare begynte. La jihad begynne. Drep jødene! Drep dem alle!" (Haj Amin el Husseini, muslimsk mufti, 1946, Ibid, side 53).

"Guds fiender har vært aggressive mot muslimsk land og vanæret våre helligdommer. Det er blitt alle muslimers plikt å foreta ofringen for å befri muslimske territorier" (Dr. Abdul Halim Mahmoud, storsjeik av Al-Azhar, 8 okt. 1973).

"Å kjempe mot jødene og Israel er en religiøs og en guddommelig plikt" (Dokument signert av Ibrahim Ghousha, en av de øverste lederne i Hamas,. 2 jan. 1991). 

"Hvert problem i vår region kan spores tilbake til dette enkle dilemmaet: Okkupasjonen av dar al-islam [islams hus] av jødiske vantro" (Hashemi Rafsanjani, Irans president, 1991, sitert i Grant, The Blood of the Moon, side 56).

Konflikten mellom arabere og israelere begynte i det sjuende århundret da jødene nektet å følge Muhammed og hans nye religion, som i dag er blitt beskrevet som "hedenskap i monoteistisk form" (Professor Augustus H. Strong, sitert i Morey, The Islamic Invasion, side43). Dagens konflikt er resultatet av at den "foraktelige" jøden har beseiret de islamske "jihad-krigerne" (Yassar Arafat som talte i en moske i Johannesburdg, 10 mai 1994). Ingen sann muslim kan vhile før Israel som nasjon er utslettet. Allah, islams gud, er blitt fratatt en del av sitt land, og hans ære er blitt skitnet til, i likhet med hans "krigeres" ære - Israel må utryddes for å gjenopprette den æren.

Dagens hendelser gir inntrykk av at den arabiske nasjonen endelig stifter fred med sin fellesk fiende, og verden er i ekstase. Men Koranen forbyr den jødiske statens eksistens, og det kan ikke være noen fred i Midt-Østen så lenge den eksisterer. Alle de ovennevnte uttalelsene fra islamske ledere ble gjort før avtalen mellom Israel og PLO ble undertegnet i september 1993. Osloavtalen vil ikke føre til noen endring i islamske holdninger ovenfor Israel, og følgende uttalelse fire måneder etter undertegnelsen viser dette:

"Du forstår ikke...islam kan aldri forhandle med eller anerkjenne Israel" (Hamas-leder i et intervju med BBC, tidlig i januar 1994). 

Ingenting er forandret. Og ingenting kan forandres, for Muhammed, som alle muslimer respekterer, sa på sin dødsseng: "To religioner eksisterer aldri i Arabia" (Sitert av sjeik Abd Alla Al Meshad i D.F. Green, Arab Theologiand on Jews and israel (Geneve: Editions de l`Avenir, 1974), side 22).

Arabernes hensikt med "fredsavtalen" er ikke å stifte varig fred, men å skape en taktisk islamsk "våpenhvile" for å kunne ødelegge Israel i rett tid innen 10 til 20 år fra september 1993. Israel har bevist gang på gang at de ikke kan beseires av direkte militære konfrontasjoner. Til og med når de blir tatt på senga og er underlegne fire mot èn i antall menn, fly og tanks, har Israel alltid påført dem et sviende nederlag på bare 10 dager. Israels nåværende grenser gjenspeiler resultatet av deres kamper mot arabisk agresjon. Disse grensene må reduseres ved "forhandlinger" rundt "fredsbordet", redusert til der nasjonen ikke kan forsvares, og der man kan opprette en plattform for islams neste og kanskje siste krig mot Israel.

 

Jihad og verdensherredømme

Muslimer tror at deres islamske nasjon danner en enkelt islamsk stat, og at denne "staten" er bestemt til å bli en "islamsk verdensrepublikk" (Muslimsk talsmann sitert i Signs Following, et offiselt nyhetsbrev fra Mahesh Chavda Ministries International, våren 1988) som omfatter alle land i verden. Den islamske staten er delt inn i to deler: Dar al-islam [islams hus] og dar al-harb [krigens hus]. De nasjonene som er under muslimsk kontroll, tilhører "islams hus". Alle andre hører med til "krigens hus".

Nasjoner i "krigens hus" kan utsettes for jihad, eller hellig krig, inntil de underordner seg islam og blir en del av "islams hus". Det kan ikke eksistere "noen fred eller noen avtale" (Lewis, The Political Language of Islam, side 78). Jihad betyr "å fjerne hindringer som forsinker islams spredning i ikke-muslimske land" (Sjeik Mohammed Abu Zahra, sitert i Green, Arab Theologians on Jews and Israel, side 55). Jihad er "et islamsk ord som andre nasjoner bruker i betydningen `krig`" (Sjeik Abdullah Ghoshab, Ibid, side 61). "Å kjempe for Allahs sak med penn, tale eller sverd - det er jihad" (Islam at a Glance, en brosjyre som ble distribuert i Birmingham, England i juli 1985).

Sverdet gir resultater raskere enn både penn og tale. Derfor er det praktisk talt slik at alle steder der muslimer finnes i store antall, finner man også vold. Alle land i den følgende listen er enten for tiden omtalt i avisoverskriftene, eller de har nylig vært omtalt i overskriftene, for utbrudd av vold som involverer muslimer: 

Afganistan, Algerie, Armenia, Aserbajdsajn, Bangladesh, Egypt, Etiopia, Fiji, Filippinerne, Frankrike, India, Irak, Israel, Jordan, (min mrk: Tidligere:)Jugoslavia, Kenya, Libanon, Libya, Marokko, Niger, Pakistan, Russland, Saudi Arabia, Somalia, Sudan, Tunisia, Tyrkia og Yemen.

Uro fins overalt i og utenfor den muslimske verden. Hvis et område ikke er under islam, blir jihad igangsatt for å bringe det under islam. Hvis det allerede er under islam, kjemper det fanatiske muslimske brødreskapet for å få dem til å overholde islam nøyere. Det blir ofte henvist til den islamske religionen som "islams sverd" på grunn av deres mani for å føre krig og utgyte blod. Avdøde ayatolla Khomeini, Irans fanatiske leder som styrtet Sjahen og førte med seg en gjenoppbulsning av islamsk fundamentalisme i Midt-Østen, forkyte til med at "den reneste glede i islam er å drepe og blir drept for Allah" (Shorrosh, Islam Revealed, side 35).

Slik forkynnelse er bare et ekko av Muhammed, islams grunnlegger, som lærte sine etterfølgere: "En dag og en natt med kamp ved fronten er bedre enn en måned med bønn og faste" ("Basic Tenets of Islam," Bridges for Peace, Tenets 2 kvatal 1990, side 1).

Og hans etterfølgere kjempet. De kjempet for Allah, og de døde for paradiset. Et øyenvitne fra den tiden forteller: "Det er nesten som om de er drevet av demonene fra selve helvete.....de setter pris på kampens hete og ønsker dødens gru velkommen" (Lameh Chrysostine, sitert i Grant, The Blood of the Moon, side 64).

Muhammeds undervisning presset hans etterfølgere fram og inspirerer fortsatt til uttalelser som den som tidligere var sitert av det muslimske regjeringsmedlemmet, om at "vold er muslimenes mest positive form for bønn".

Å drepe og bli drept for islam vil for "jihads krigere" sikre dem adgang til Allahs paradis, som har med seg løfte om "houris`tjenste, de evige unge, vakdre og jomfruelige, mørkøyde jentene" (Patai, The Arab Mind, side 146). Når vi tar i betrakning "krigerens" besettelse av sex, kan vi forstå hvorfor de er ivrige etter å dø og komme til paradis. Lohn Laffin kommenterer: "Jeg har spurt mange arabere hva som skjer med jomfruene når de har mistet sin jomfruelighet i paradisets hager, som de helt sikkert gjør meget raskt. Blir de kastet ut av paradis og friske jomfruer brakt inn? Ingen har vært i stand til å gi meg et svar" (Laffin, The Arab Mind, side 93).

I det sjuende århundret sa Muhammed: "Sverd er nøkkelen til paradis". For dagens muslimske "kriger" er bomber nøkkelen. Muslimske ledere i Gaza oppmuntrer unge arabere til å detonere sprengstoff som de bærer på kroppen og bli "selvmords-bombere" for Allah. i deres hat mot jødene lover disse muslimske geistlige sine unge, lystfulle rekrutter "forlystelser i Edens hage side om side med 70 jomfruer" ("Living bom", Eton Yerushaliyim, 20 april 1995).

En 15 år gammel gutt, Mousa Ziada, som ble arrestert i april 1995, fortalte om den kvelden da han skulle dø at de geistlige lovte "å feste en nøkkel til de 8 kg med sprengstoff han hadde, og denne nøkkelen kunne han bruke til å komme inn i Edens hage med" (Ibid). Ved å sprenge seg selv og et antall jøder i filler, ville gutten ha blitt en "helt" og "en hellig" og fortjent en plass ved siden av Allah i paradis. Ziada sa at han "så gjerne ønsket å dø og få de 70 vakre kvinnen som Allh ville gi ham til rådighet" (Ibid).

Verden i dag er inndelt i islams hus og resten av oss. Og den iranske ayatollah Fazl-Allah Mahalati skriver: "Men han som tar opp en pistol, en dolk, en kjøkkenkniv eller til og med en stein som han vil såre og drpe troens fiender med, har sin plass sikret i himmelen.....En islamsk stat er en krigsstat inntil hele verden ser og aksepterer lyset fra den sanne tro" (Sitert i Amir Taheri, Holy Terror: The inside story of islamic terrorism (London: Sphere Books, 1987). Sitert i Middle East Intelligens Digest, Aug. 1994, side 6).


I boka War and Peace in the Law of Islam (Krig og fred i islams lov) skriver professor Majid Khadduri, en av de fremst eksperter på islamsk lov, at den islamske stat søker å "etablere islam som den dominerende ideologi over hele verden" (Sitert i "Behind the PLO boss`s words, " Jerusalem Post, 27 mai 1994). Og at den islamske stat nekter "å erkjenne sameksistensen til ikke-muslimske land, bortsett fra kanskje som underordnede enheter" (Ibid). Med "underordnede enheter" mener Khadduri at minoritetsgrupper kan få lov til å forbli i den islamske staten som shimmi, vantro av en lavere klase som underordner seg muslimsk styre og betaler skatt til den islamske staten (Lewis, The Political Language of Islam, side 77).

De arabiske kongene og de muslimske imamene tror at det er islams guddommelige skjebne å ha "herredømme over jorda" (Kong Abdullah av Jordan, september 1947). Bare en dåre vil avvise dette med lett sinn. Islam i dag holder sin hånd over 20 prosent av jorden befolkning - en av fem personer, i alle nasjoenr i verden. Og islam sprer seg videre med en brennende retorikk:

"Verdens regjeringer burde vite at islam ikke kan beseires. Islam vil seire i alle land i verden, og islam og Koranens undervisning vil vinne framgang over hele verden" (Ayatolla Khomeini, sitert i Grant, The Blood of the Moon, side 72).

"Våpen i vår hånd blir brukt for å realisere guddomelige og islamske mål. Jo flere mennesker som dør for vår sak, jo sterke vil vår jihad bli" (Ibid).

"Vi skal eksportere vår revolusjon til hele verden. Inntil ropet Allahu akbar gir gjenlyd over hele verden, vil det være kamp. Det vilr være jihad" (Ibid).

Når en muslim stikker en kniv elelr en øks i et uskyldig jødisk offer, roper han "Allahu akbar" (Allah er større), og dette krigsropet hører også med til muslimsk geværild, håndgranater og bensinbomber. Det ble brukt av Muhammed som et uttrykk for glede, (Shorrosh, Islam Revealed, side 56), men senere ble det det muslimske krigsropet som "helliggjør drapene og omformer det som ellers ville ha vært mord til en rettferdig gjering" ("Holy Axe", In Jerusalem, 18 mars 1994).

 

Jøder og kristne

La ikke leseren ta feil; både jøder og kristne er mål for total utslettelse, hvis ikke de er villige til å underordne seg islam. Og la den kristne leser også merke seg at islam godt kan være det instrument som Gud vil bruke for å rense Sin menighet fra alle flekker og lyter som forberedelse for Hans herlige, snare komme. Kristne må lytte til det som muslimer i Midt-Østen roper i sine demonstrasjoner: "Først skal vi kjemp mot lørdagsfolket; så skal vi kjempe mot søndagsfolket" (Sitert fra "On the Threshold of Critical Mass Part 1," Middle East Intelligence Digest vol. 3, no. 7, mai 1993, side 6). Og i krigene synger de i gatene: "Vi skal kjempe på lørdag og så på søndag" ("Sound the Alarm! Jerusalem Courier & Prophecy Digest, vol. 11, 1993).

I en artikkel kalt The Hidden Sword of Islam (Islams skjulte sverd), klargjør en amerikansk skribent de to sitatene: "Kanskje den enkle formularet som blir uttrykt av muslimene selv, er den beste måten å se deres hensikter på. I deres hellige krig mot de vantro i den jøde-kristne troen, erklærer de at de først vil ta seg av `lørdag`(det vil si å beseire jødene). Så vil `søndag`falle for de seirende hordene til profeten og hans gud, Allah. Islam vil dermed triumfere over den `kristne`verden" (Elwood McQuaid, offentliggjort i Jerusalem Post International edition, 26, des. 1992). 

Når islam seirer, oppfører de monumenter om sine erobringer. Islams mest hellige steder (bortsett fra de to i Mekka og Median) er tidligere jødiske eller kristne hellige steder. Slik står Omarmoskeen (Klippemoskeen) over der som det jødiske templet stod for å legge vekt på islams overhøyet over jødedommen. Og bare et steinkast unna, står monumentet over islams overhøyet over kristendommen, Aqsamoskeen - bygd over Salomos bueganger, der den kristne menigheten ble startet (Johannes 10:23; Ap.Gj. 3:11; 5:12). Mange hundre kirker over hele verden (rundt 500 i Storbritannia) er blitt omgjort til moskeer. Islam marsjerer; menigheten trekker seg tilbake.

Og muslimer godtar ingen kritikk av sin religion, av Koranen, Muhammed elelr Allah. Akkurat som dødsdommen ble utdelt til Salman Rushdie for å ha skrevet om de sataniske vers, slik ble den også utdelt til en annen forfatter, Taslima Nasrin fra Bangladesh i juni 1994. Nasrin hadde mot til å hevde at Koranen "burde bli grundig revidert" ("Missing feminist writer mystifies Bangladesh police," Jersualem Post, 15 Juni 1994). Regjeringen i Bangladesh beordret at hun skulle arresteres, og politet jager henne fortsatt. Den lokale islamske lederen, mufti Nazrul Islam, utlovte om en belønning på 100.000 aka (15.000 kroner) til den som ville drepe Nasrin, fordi hun hadde "begått en utilgivelig forbrytelse mot islam og må dømmes til døden" (Ibid). Titusenvis av fundamentalister har senere demonstrert i Dhaka og andre steder for at hun skal dø" (Ibid). Jeg er klar over at jeg har satt livet mitt i stor fare ved å skrive denne boka, men jeg føler meg tvunget til å gjøre kjent den trusselsen som både vi, våre barn, våre barnebarn og hele den vestlige verden står ovenfor.

Muslimer føler seg fullstendig frie til å kritisere Bibelen og forakte både Gud og Jesus. Som vi så tidligere, vil de trykke sin gudsbespottelse til og med i tekstbøker på skolen uten å tenke noe særlig på det. Og i alle diskusjoner som har med religion å gjøre, vil nesten alle muslimer si noe lginende: "Se! Deres jødiske og kristne forfattere til deres bibler gjorde feil. Profeten gjorde ingen feil, for han srkev ned Guds nøyaktige ord" (Sitert fra "Islam and democracy - Squaring the ancient circle," Ibid, 18 jan. 1992). Hvis du påpeker at Koranen inneholder utallige åpenbare unøyaktigheter, inviterer du ham til å utøse hele sin vrede. Den som våger å kritisere Koranen, Muhammed eller Allah, drar vanligvis hjemmefra og ender opp med en bolig på kirkegården. Når islam holder maktens tøyler, kan ikke kristne forvente noen barmhjertighet. og ved å ta de islamsk-arabiske staters side i kampen mot Israel, "hjelper vestlige nasjoner til med å grave den grav der islam planlegger å begrave den kristne sivilisasjonen, når de har gjort ende på jdøene" ("The West - Digging Its Own Grave," Middle East Intelligence Digest, Mai 1993, side 2).

Nå for tiden er det røster som taler for å henrette hele det iranske samfunnet som har omvendt seg til kristendommen, som antas å telle rundt 10.000 personer (International Institute for the Study of Islam and Christianity, Prss Release, Januar 1994).

Den 4 januar 1994 forutsa den iranske presidenten Hashemi Rafsanjani en økning i jihad mot kristne og indikerte at dette året kan være siste gang som julen feires i Teheran ("Fanatics on the warpath", Middle East Intelligence Digest, mai 1993, side 2). Og observatører rapporterer: " Alle beviser peker på det faktum at en masiv holocaust mot de kristne i Midt-Østen har begynt" (Christian Institute for Middle East Studies, rapportert i Israel Vistas, vår/sommer 1994, side 9).

Den tradisjonelle islamske Sharia-loven ble introdusert i Sudan i 1983. Sudans regjering under ledelse av Omar Al Bashir har "siktet seg inn mot kristne og animister for å assimilere eller utrydde dem" ("Sudan: A brutal preview," Jeruslame Post International Edition, 9 april 1994). Det ble rapportert i New York Times at regjeringen hadde "drevet 400.000 svarte kristne ut i ørkenen uten mat eller drikke rfor å dø av sult, tørst og varme - hvis de ikke omvendte seg til islam" (Rapportert i "The Sudanese Connection", Ibid, 23 jan. 1993). En annen kilde rapporterer at "kristne blir korsfestet over hele det sørlige Sudan" ("Sudan," Middle East Intelligence Digest, mai 1993, side 4).

En sudanesisk kristen som nå bor i USA skrev: "I 1989 tok radikale fundamentalister av den iranske typen makten. Bevæpnet av den arabiske verden og også av Iran, begikk de folkemord mot oss. Våre kvinner ble voldtatt i titusenvis, våre unge menn ble kidnappet og tvunget til å kjempe mot dem de elsket. Hele områder ble brent ned til marken, folket der ble brent levende eller tatt som slaver. Over 2 millioner av mitt folk er blitt slaktet eller sultet i hjel av dem som en gang lovte fred" (Sitert fra "Promises", Jerusalem Post International Edition, 12 febr. 1994). Den nesten utrolige dødsraten som er gitt ivenfor, er ikke overdrevet. pålitelige kilder, slik som USAs Committee for Refugees, avslører at minst "1,8 millioner har dødd siden mar 1983" (Rapportert i "The Sudanese Conection", Ibid, 23 Jan. 1993).

Muslimske angrep på kristne finner for tiden sted i hele Midt-Østen. I Egypt "åpnet muslimske terrorister ild med automatvåpen mot en skare koptiske kristne kirkegjengere i det sørlige Egypt. De drepte fem - to av dem var prester - og såret fire andre. Denne massakren, som fant sted vet et gammelt koptisk kloster i begynnelsen av en høytid, var den siste i en lang serie med muslimske angrep på kristne i Egypt" ("Massacre in Egypt," Ibid, 16 april 1994).

Mordene på en fransk munk og ei fransk nonne i begynnelsen av mai 1994, og fire katolske prester - tre franske og en belgisk - i desember 1994, hjalp til med å bringe dødsraten på utlendinger i Algerie til over 70 siden september 1993 ("Islamic Guerillas kill four priests", New Zealand Herald, 29 desember 1994). Muslimske fundamentalister offenliggjorde en uttalelse om at mordene var "innenfor rammen av en politikk om å likvidere jøder, kristne og vantro" ("Agence France Presse, sitert i The Jerusalem Institute for Western Defence, Digest 6, juni 1994, side 2).

Siden januar 1992 har anslagvis 30.000 mennesker dødd en voldsom død i Algerie for hendene på islamske fundamentalister" ("Algeria`s week of killing spreee continues as pop singer in slain", Jerusalem Post, 17 febr. 1995).

Libanon var det eneste "kristne" landet i Midt-Østen, og dets kristne befolkning utgjorde en majoritet av innbyggerne i landet. I dag utgjør de kanpt 25 prosent av befolkningen på grunn av utstoppelig muslimsk press og stygg brutalitet. Så nylig som i februar 1994 eksploderte en bombe under en nadverd. Bomben var gjent under alteret i en kirke i Beirut, og den drepte tre prester og ni i forsamlingen (inkludert ei fire år gammel jente), og såret 54 andre ("Church Bomb"," Jerusalem Post International Edition, 26 mars 1994). Tre andre udetonerte bomber ble funnet i kirken og desarmert.

Israel har tradisjonelt fått skylden for den høye emigrasjonsraten blant lokale arabiske kristne, men nylig ble myten sprengt offentlig av en arabisk katolsk prest i Betlehem da han skrev at "emigrasjonen av arabiske kristne fra landet er et resultat av press fra muslimer....Muslimene....ønsker å `islamisere`landet; og til dette har de muslimske statene bidratt med en stor pengesum.... I mitt eget sogn var det en kristen familie som ønsket å selge eiendommen sin og som fortalte mulige kjøpere at de helst ville selgte til kristne. Kort etter ble hjemmet deres påtent. I den muslimske verden kan det ikke være.... et pluralistisk eller demokratisk samfunn" ("Moslem exclusivism blamed for emigration of Christians" Ibid, 5 des. 1992). Det utbrøt en storm da denne artikkelen ble publisert, og presten ble "tvunget til å benekte at han hadde skrevet artikkelen" ("Christian Minorities in the Middle East", Middle East Intelligenc Digest, juni 1994, side 7).

Arabiske kristne i Betlehem er vitne til en stadig økning i islamske angrep på deres samfunn. Muslimene har bokstavelig talt tatt over mange kristne hjem og erstattet korsene med bilder av Al Aqsa-moskeen og vers fra Koranen ("Oh, little town of Betlehem", Ibid, Febr. 1995, side 6).

Det er bare Israels 27 år lange tøylende hånd i de "okkuperte territoriene" som har forhindret et kristent blodbad så langt. Nå har Gaza, Jeriko, Betlehem og andre byer blitt overlevert til PLOs kontroll. Grafittien på veggene i Gaza repeterer de nevnte advarslene til de kristne, ved å si at når de islamske fundamentalistene "er ferdige med lørdagsfolket, vil de begynne med søndagsfolket" ("Christian Minorities in the Middle East", Ibid, juni 1994, side 7). Og PLO-flagg som vaiet i de trradisjonelt kristne arabiske byene Betlehem og Beit Sahour i desember 1993, bar det samme trykte budskapet: "På lørdag skal vi drepe jødene; på søndag skal vi drepe de kristne" ( "Oh, little town of Betlehem," Ibid, febr. 1995, side 6). I dag (min mrk: 1995) bor mellom 17 og 20 millioner kristne i landene i Midt-Østen, men eksperter spår: "Om 30 år vil det ikke være noen kristne igjen i Midt-Østen" ( "Moslem exclusivism blamed for emigration of Christians", Jerusalem Post International Edition, 5, des. 1992).

Imamene og ayatollahene i Iran roper om Tredje verdenskrig. Det 21. århundret er islams århundre. Iran og den arabiske verden burde dermed logsik sett enten ta hån om Israeø før å 2000 eller kort etter. I mars 1994 undertegnet 140 medlemmer av det iranske parlament et opprop om at Israel burde ødelegges ( Rapportert på Voice of Israel Radio, 2 mars 1994). Også i mars 1994 var det noen militante muslimske fundamentalister i Storbritannia som henviste til "islams århundre", og de fortalte studenter ved Islamic University of London at "den messianske tidsalder - omvendelsen til isalm av alle jordas innbyggere - ikke ville komme hvis det ikke forekom en masseslakt av jøder. `Vi har snakket om å drepe sionister. la oss ikke nevnte sionister. Jødene er våre fiender, og hvis det behager Allah, skal vi gjøre slutt på dem`" (Eye on the Media", Jerusalem Post International Edition, 12 mars 1994).

Islam er en "satanisk religion" ("Palestinian Baptist slams Islam," Jerusalem Post, 23 Sept 1994), og islams guds ånd går berserk over jorda. Den er på kollisjonskurs med en mektigste kraften i universet - Jakobs Veldige.