24 oktober 2017 - Mannen bak innvandringsregnskapene får ikke forske for SSB

Holmøy sier at han er sint og lei seg. Han er usikker på hva han skal gjøre videre: – Jeg opplever at jeg har mistet jobben min.

Forskningsleder Erling Holmøy blir omplassert og får ikke lenger drive med forskning i Statistisk sentralbyrå (SSB). Han sier han er sint og lei seg.

Holmøy har de siste årene blant annet gjort seg bemerket med fremskrivninger av økonomiske konsekvenser av innvandring til Norge.

Blant arbeidene han har deltatt i, er Perspektivmeldingen 2017 og Brochmann II-utvalget, som utredet konsekvenser av høy innvandring til Norge.

I september la Holmøy fram tall som viser at innvandring til Norge vil koste 10.000 kroner ekstra i skatt per person hvert år fra 2025.

Urettferdig behandling

Mandag fikk Holmøy beskjed om at han ikke lenger får jobbe med forskning i byrået. Begrunnelsen er at han ikke har publisert på nivå 2, altså i de høyest rangerte tidsskriftene.

– Jeg føler meg urettferdig behandlet etter at jeg i svært mange år har fått beskjed fra både ledelse og eksterne oppdragsgivere om at jeg har gjort en god innsats på prosjekter som SSB har villet at jeg skulle jobbe med, fordi helt nye vurderingskriterier nå gis tilbakevirkende kraft, sier han til Minerva.

I tillegg til Holmøy blir også 25 andre forskere omplassert.

Les hele artikkelen her.

20 sept. 2017 - Hvorfor debatten om «norske verdier» aldri kommer av flekken

Henrik Ibsen ville lære nordmenn å tenke stort. Det merkelige ved dagens Norge er at man har invitert hele verden inn og fremdeles later som om Norge kan fungere som før. At det kan være mer «norsk» enn noen gang. Denne insisteringen på at ting er som før, er en form for destruktiv nostalgi. Valget var et tegn på oppbrudd.  

Artikkelen kan leses her.

For den som husker barnelærdommen, er Trumps taler lette å forstå. Han snakker om de verdiene, idealene som gjorde Amerika great. Det er de samme verdiene som ligger bak norsk fedrelandskjærlighet: nøysomhet, flid, sparsomhet, stahet, praktisk sans. Trofasthet.

Hans motstandere skal ha det til at det er noe egoistisk over denne politikken.

For å opprettholde svartmalingen av Trump, kan de ikke tillate en strime lys å trenge gjennom. Hvis Trumps taler ble gjengitt for hva de er, ville folk sagt: Yes! Dét tar ikke mediene og ekspertene sjansen på. I tillegg tror jeg de er så dypt inne i sin egen verden at de ikke lenger klarer å se den fra en annen vinkel.

Den vinkelen er den mest opplagte av alle: oss selv, vårt eget ståsted.

Vår elite ivaretar ikke lenger folkets interesser. Det er den største trusselen ved Trump. Han rører ved det mest følsomme: Hvem representerer de styrende? Er det folket eller noe annet? Er det «handel»? For hvem? Hvis handelen skjer på prinsipper som selger ut norske hjørnestensbedrifter, er det å ivareta norske interesser? F.eks. salget av Cermaq, den største produsenten av laksefôr.

Kina følger ikke slike prinsipper: at all handel er bra handel. Da ville verden sett annerledes ut. Men vestlige ledere hyller all handel, selv når det betyr å selge ut vital industri. Denne blindheten gjør at innvendinger ikke blir hørt. For noen år siden ville Telenor velge kinesiske Huawei som leverandør. Da advarte folk i Forsvaret, som sa det ikke finnes noen mur mellom Huawei og den kinesiske staten. Man kan ikke vite om servere brukes til «andre formål». En opplagt innvendig, som ble ignorert.

Kina bruker det enorme handelsoverskuddet sitt til å kjøpe opp nøkkelbedrifter over hele verden; i Vesten vil det si høyteknologi. De projiserer makt.

Apple eller Google bryr seg ikke om at Kina overtar, de er anti-nasjonale. De skummer de største talentene over hele verden. USA har gitt studieplass til 50.000 kinesiske studenter, men hvor mange amerikanere studerer i Kina? Det er som å etterlyse kirkeklokker i Saudi-Arabia.

Friheten har en pris. Den kan bli uthulet hvis det blir en énveiskjørt gate.

En nasjon er noe annet enn et multinasjonalt selskap. De har ulike interesser.

Trump sier det høyt, han sier at hans jobb er å forsvare det amerikanske folks interesser. Ikke Apples eller Facebooks.

I den lavere ende strømmer det til lavtlønte arbeidere som presser lønningene og øker presset på boligmarkedet. Det tar seg fint ut på overflaten: vekst. Mediene og politikerne er enige om at man ikke snakker om underskuddet og regningen som sendes til fremtidige generasjoner.

Trump har brakt en bevissthet om prisen for demokrati, at det forutsetter grenser og valg. Man kan ikke tilfredsstille alle.

Dialog-kulturen er et historisk feilsteg som allerede har gjort at Europa synker ned i uoverstigelige problemer. Verdenssystemet er så svekket at tyranner tør å utfordre USAs hegemoni. Risikoen for krig er høyst reell.

I en slik situasjon er det nedslående å høre en norsk statsminister og norske «eksperter» uttale seg som om det er Trump som har et problem.

Erna Solberg tror det er Trump som har gitt USA problemer. Hun viser at hun ikke forstår at et Norge som ikke kan forsvare sine egne interesser, ikke vil få den hjelpen vi regner med. USA kan ikke bære allierte som ikke kan forsvare seg selv, det er en umulighet og en selvmotsigelse.

Trump viser at det er en sammenheng, fra grunnlaget for samfunnet, kjernefamilien, til handel, utenrikspolitikk, fred innenfor grensene. Enkle prinsipper som ethvert barn en gang forsto. Vi lærte bibelhistorie og krigshistorie og feiret 17. mai og fikk tradisjonen inn med morsmelken.

Det er nå borte, og alle mulige kampanjer kan ikke erstatte den. Erna forstår ikke dette tapet. Hun tror Norge er det samme som da hun selv vokste opp. Hvis det er annerledes, så er det til det bedre.

I Urix på NRK sto Janne Haaland Matlary og NUPIs Ulf Sverderup. Ingen hadde noe godt å si om Trump. Det var vel derfor de var invitert. NRK er blitt en propagandasentral, mot norske interesser.

Fra NUPI skal man ikke vente for mye, det er et haleheng  til Ap-apparatet, men at Matlary var  svak, var nedslående.

De var helt blanke, stonewall. Ikke noe av det Trump hadde sagt, hadde sunket inn. De snakket om ham som en original, en ekstentriker, en man må bære over med og håpe at det holder ut perioden.

Man kan kalle det «den norske uvirkelighet».

Jeg merket samme fenomen etter valget: Først dramatikken, og så ble den tatt ned. Når Jon Gelius står der med Marius Takvam, er det back to business. I partilederdebatten tirsdag 12. september var det Gahr Støre som igjen kunne tre inn i rollen som den som refset Erna, og Erna fikk de smale, innbitte øynene som sier at hun ikke gir seg.

Men når hun står overfor den største politiske omveltningen i vår tid, valget av Trump, da skjønner hun ingenting. Da spiller hun overbærende eller bekymret.

En amerikansk president som snakker den vanlige amerikaners sak er et problem?

Har ikke den norske eliten forstått at åtte år med Obama var en stor desillusjonering? Amerikanerne ble lovet mye, og han innfridde ikke. Han var ikke change, han var en polarisator.

Norge vil tro på fredsprisvinneren Obama. Det er ham det offisielle Norge tror på. Vi har eierskap til fredsprisen og bestemmer hvem som fortjener den, også i ettertid. Vi forvalter den grunnen fredsprisen står på. Den er blitt ideologisk.

Derfor er «Norge» skuffet over Aung San Suu Kyi. Hun viser seg ikke verdig. Den ene norske politikeren etter den andre står frem og sier: Hun leverte ikke. Espen Barth Eide var vonbroten. Suu Kyi forstår ikke at hun må lære burmeserne «andre holdninger».

Kampanjen mot Myanmar og Suu Kyi er massiv. En moralsk svikt. Utilgivelig. Vold mot muslimer står i en egen kategori, selv om det ikke sies direkte.

BBCs Newshour Special hadde 8. september rohingya som tema. Tidligere amerikansk ambassadør til Myanmar kunne fortelle at de var blitt radikalisert av al-Qaida og IS-krigere. 70 lokale rohingya-ledere var drept. Lederen for Salvation Front sitter i Pakistan og har støtte fra Saudi-Arabia, der det finnes et aktivt rohingya-miljø. Under angrepet på 30 politistasjoner 25. august deltok 6000. Også vanlige buddhister og andre er angrepet. Suu Kyi har derfor sine ord i behold når hun sier at situasjonen er mer kompleks.

Jihad er altså kommet til Myanmar. Den pågår i det sørlige Thailand, på Filippinene, og i den mest folkerike muslimske nasjonen, Indonesia, øker islamiseringen.

Men for det bestemte norske mindset finnes ikke dette perspektivet: Det er dystopisk.

Vi har hørt disse tonene før. Det gikk ikke så bra.

Vi hadde en gang et land. Gerhard Helskog kaller det «vårt lille land». Det forbindes med noe uskyldig, tillitsfullt.

I den nye virkeligheten vi har invitert inn, overlever man ikke lenge med disse verdiene. Vi har skapt et samfunn som gjør «norske verdier» dysfunksjonelle – ja, farlige.

Derfor kommer debatten om «norske verdier» aldri av flekken.

Vi har avskaffet dem selv. Da er det ikke så rart at vi klynger oss til den ene fredsprisvinneren som er ekspert på å dupere publikum og refser den andre, som forsvarer sitt folk.

Tror Erna Solberg, Janne Haaland Matlary og Ulf Sverderup at dette er en farbar vei? Tror de det er Obama som vinner?

Eller skal de følge Trumps anvisning og spørre det norske folk?