18 juni 2015 - Belgiske leger tar livet av Pasienter uten deres samtykke

CNSNews.com ) - En studie publisert denne måneden i Journal of Medical Ethics fant ut i følge deres undersøkelser at det ble utført "bevisst" avliving av pasienter i Belgia uten deres eksplisitte frivillig samtykke, slik loven krever.

Studiens forfatter, Raphael Cohen-Almagor, professor i filosofi og etikk ved Storbritannias Hull University, fant at livsvarende legemidler ble brukt "med den hensikt å forkorte livet og uten eksplisitt avtale" i 1,7 prosent av alle dødsfall i Belgia i 2013.

I 52,7 prosent av disse tilfellene var pasientene 80 år eller eldre. Beslutningen om å avlive ble ikke diskutert med pasienten i 77,9 prosent av tilfellene fordi han / hun var bevisstløs, hadde demens, eller "fordi diskusjonen ville vært skadelig for pasientens beste interesse", ifølge studien.

Belgia vedtok Avlivning loven i 2002, som sier at bare frivillig aktiv dødshjelp er lovlig.

"I hjertet av denne lovgivningen er den frie vilje til pasienten som ber om aktiv dødshjelp," Cohen-Almagor bemerket. "Det er bekymringsfullt at noen leger tar på seg ansvaret for å bevisst forkorte pasienters liv uten en klar indikasjon fra pasientene at dette er hva de ønsker."

Hele artikkelen kan leses her.

Admin: Aktiv dødshjelp og selvmord

Sånn jeg forstår skriften, så er all form for dødshjelp, om det er på en selv eller på andre, helt feil.

Selvmord eller aktiv dødshjelp er feil i følge Guds Ord

Som kristen så er det feil å ta liv. Budet å ikke drepe, gjelder like så godt din neste som deg selv. Det er en synd. Det står riktignok ikke direkte, så jeg har sett det, om selvmord. Men vi leser at de rettferdige, uansett hvor mye de led, så tok de aldri sitt eget liv.

Saul tok selvmord, men han var da frafallen og levde utenfor Guds pakt, og la også den synden til alt annet han gjorde ondt.

En kristen tok selvmord

Jeg husker når jeg gikk på bibelskole i Sverige, så var det en som tok selvmord. En mann som hadde psykiske problemer, og til slutt rant det over, og han avsluttet sitt liv. Bibellæreren mente at han likevel kom til himmelen, ettersom han ikke hadde forherdet sitt hjerte (alt gikk så fort for denne mannen). Jeg vet ikke, men jeg vet at Gud er nådig mot de små av hans barn som sliter. Men det er bare Gud som vet hvor grensen går.

Johannes sa "Dersom noen ser sin bror gjøre en synd som ikke er til døden, da skal han be, og han skal gi ham liv - jeg mener dem som ikke synder til døden. Der er synd til døden; det er ikke om den jeg sier at han skal be.  Enhver urettferdighet er synd, og der er synd som ikke er til døden. " 1 Joh. 5:16-17.

Synd til døden og forherdelse

Som kristen må man være forsiktig med synd som er til døden, dvs enten at man forherder sitt hjerte pga synd man lever i (og det går gjerne over tid, så man venner seg til det og samvittigheten reagerer ikke lengre), og man kan gå så langt at det ikke finnes omvendelse, eller man klarer ikke å vende om, som teks. Esau når han med tårer søkte omvendelse, men fikk det ikke.

Så å ta selvmord er synd, men jeg er usikker om det er synd til åndelig død. Spørsmålet er om en kristen er nyfrelst, og har kommet i traumatiske og psykiske lidelser og i forvirring kan ta selvmord, uten at det nødvendigvis fører til åndelig død. Men man skal være forsiktig med det å bli fristet til det, for i de fleste fall så kan det føre mennesket til evig fortapelse. Og husk, Gud har alltid løsninger for de som søker Han med utholdenhet og pågåendehet.

Aktiv Dødshjelp

I verden så ser man ikke at det er noe etter døden, og om man gjør det, så tror man at livet etter døden kan være bedre enn her. De skiller ikke på himmel og helvete, og har lite Gudsfrykt. Når samfunnet prater om å tillate aktiv dødshjelp, så tror jeg at du inviterer til kortsiktige løsninger på hva smerte og problemer er. Aktiv dødshjelp er ett annet ord for mord.

Den Evige smerten er verre enn den timelige

For en som mottar dødshjelp for å slippe unna smertene, vil da våkne opp i Dødsriket, og se at smertene der er mye, mye verre, og at de aldri i evighet vil slutte med å pine deg. Fordi mennesket er en evig skapelse, skapt i Guds bilde, for alltid å være sammen med Gud. Når vi da fornekter Han, så finnes det bare en plass å være, i pine, borte fra Guds ansikt.

Aktiv dødshjelp, ett stort skritt for samfunnets oppløsning

Men en annen ting med Dødshjelp, er at det er en ugudelig lov, og når det har fått gått en stund, så mister man kontroll på det. Jeg har hørt historier fra eks. Nederland, hvor mennesker som er gamle og er en byrde på samfunnet, ikke tørr å ta kontakt med lege, ettersom de er redd for legens avgjørelser til Eutanasi. Altså det som skulle være en mulighet for ett fritt valg, kan fort bli gjort om til at legen/myndighetene blir en bøddel, med ett øye for å være dommer over hva de ser som verdig å leve eller ikke leve.

Og jeg er også redd for å bli gammel, da jeg tror den yngre generasjonen som da vil styre vår nasjon, allerede står klar til å ta livet av alle eldre og andre, som da vi ikke lengre er noen ressurs. Det kan virke virkelighetsfjernt nå, men etter som jeg har studert hvordan livet mer og mer ble foraktet for hvert år som har gått, siden Abort loven ble innført, så tror jeg at dette må bli framtiden, om ikke Gud sender en stor vekkelse og forandrer hele samfunnet på dypet.

Hitlers massemord kan lett gjentas som en demokratisk ordning i dagens samfunn

Det er lett å gjøre om det Hitler gjorde i Tyskland med de uønskede psykiske syke ol., til noe som er normalt. Men ettersom alt skjer på klinikken, og ingen ser det, så tenker få på det. Men i realiteten så er det massedrap.

Vi må tenke på at når vi sår vind, så vil vi høste storm. Når vi innførte aborloven i 1979, og på en "lovlig" måte innførte massedrap på de mest uskyldige, så vil det også komme en høst på det i vår senere generasjon. De som innførte lovene til jubel i 1979, kan også være de samme som blir ofret av den generasjonen gjennom Eutanasi. Med andre ord, man sådde død, og får høste det i en mye verre utgave, hvor ressurssvake mennesker må møte sitt endelikt.

Når det skjer, så har vi reversert kristendommen ut av landet, og går så tilbake til Vikingtiden og hedendommen der. Der satt de uønskede barn ut i skogen for å dø.

Ett trist vittnesbyrd

Jeg husker en mann, som jeg kjente under oppveksten. Han var fra Nederland og hadde MS, og vi opplevde mye hyggelig sammen med ham. Så ble vi kristne, og han fikk høre om Jesus. Men han nektet å tro. Senere så tok sykdommen helt over, og han havnet på ett pleiehjem. Så jeg hørte, så ba han om å bli sendt til Nederland, for å få Eutanasi. Men ble nektet det da (vi har enda ikke kommet så langt at vi tillater det, enda...). Han trodde at døden skulle redde han fra smerten, men døden gir ingen lindring for de som ikke er født på ny. Nå er han død, og jeg synes alt sammen er trist.

 

9 mars 2015 - Dødsengelen som den barmhjertige samaritan

BARMHJERTIGHET: Ser du etter, vil du finne at herfra føres alle debatter. Enten det gjelder abort, surrogati, homofilt ekteskap eller dødshjelp. Det handler alltid om å gjøre livet verdig, og å rydde av veien de som nekter en et verdig liv. Eller for å si det på en annen måte; rydde av veien de ubarmhjertige, skriver Ståle Halsne.  Foto: Frank May

Artikkelen kan leses her.

Når noen av våre lider, lider vi med dem. Vi lider med ved å ta på oss deres lidelse, og dermed gjøre det lettere for den som lider. Dette er noe av det store ved mennesket, nemlig evnen til empati og medlidenhet. Men det betyr at dersom jeg skal lide med min neste, må jeg selv ofre noe.

Debatten om aktiv dødshjelp, eutanasi, er igjen aktuell.

 Denne gangen er det NRK som setter standarden med dokumentarfilmen «Den siste reisen» og debatten i Aktuelt på NRK 4. mars.

Og med innledningen til Ole Torp skjønner vi hvor det bærer. Han spør; «Hvorfor kan ikke uhelbredelig syke som ønsker å dø, få lov til å avslutte livet?».

Dødsengelen er plutselig blitt den barmhjertige samaritan. Og hvem er så ubarmhjertig at man stanser den barmhjertige samaritan?

Det er bare snakk om tid før eutanasi blir lovlig i Norge. For det finnes ingen som klarer å argumentere for hvorfor vi ikke skal drepe i barmhjertighet. Heller ikke Olaug Bollestad. Men hvorfor ikke?

Om du legger merke til hvordan debatten føres, snakkes det nå om uverdig og verdig død. Og her menes den subjektive følelsen av verdighet. Man må sørge for at mennesker kan få en verdig død. Det skylder vi dem nærmest.

Men hva er en uverdig død? Jo, det henger sammen med lidelse. Smerte og lidelse er uverdig.

Som Kari Kjønaas Kjos (leder for Helse- og omsorgskomitéen, Frp) sier i Aktuelt; «Det er ikke alle gitt å få dø på en god og verdig måte, uten smerter. Og det må vi forholde oss til at vi ikke klarer å gi dette til alle.»

Og med en slik definisjon kan Bollestad snakke om verdighet ved å leve så mye hun vil, men glemmer at følelsen av verdighet er høyst subjektiv. Det nytter ikke hva Bollestad sier, når min følelse av livet mitt er at det er uverdig.

La meg presisere: Lidelse er ikke det samme som smerte. Lidelse er å lide, enten det gjelder fysiske smerter, psykiske plager, lengsel eller savn. Å lide er å ikke ha det greit.

Så er det grader også her. Men her er vi ved kjernen av dagens debatt, for i det øyeblikk vi gjør aktiv dødshjelp om til et spørsmål om lindring av lidelse eller ikke, har vi ikke noe annet valg enn døden når lidelsen ikke er mulig å lindre. For lar den seg ikke lindre, er vi ikke lenger i stand til å takle den. For det selvrealiserende mennesket er lidelse utenkelig. Lidelsen er blitt uverdig.

Og herfra er det debatten føres. Ser du etter, vil du finne at herfra føres alle debatter. Enten det gjelder abort, surrogati, homofilt ekteskap eller dødshjelp. Det handler alltid om å gjøre livet verdig, og å rydde av veien de som nekter en et verdig liv. Eller for å si det på en annen måte; rydde av veien de ubarmhjertige.

Men lidelse er ikke uverdig. Det er faktisk en del av livet. Og det har det vært gjennom alle generasjoner. Det er menneskets lodd å lide.

Og midt i dette finnes det noe stort. For ser vi på ordet lidelse finnes det her et begrep som er svært nært beslektet; medlidenhet. Med lide. Lide med. Når noen av våre lider, lider vi med dem.

Vi lider med ved å ta på oss deres lidelse, og dermed gjøre det lettere for den som lider. Dette er noe av det store ved mennesket, nemlig evnen til empati og medlidenhet.

Men det betyr at dersom jeg skal lide med min neste, må jeg selv ofre noe. Det er bare at vi liker ikke offer. Og her er vi i ferd med å miste oss selv. For vi har flyttet kjærlighet fra å handle om offer til å handle om nytelse.

Nettopp derfor makter vi heller ikke tanken på å lide med. Ole Torp kunne faktisk vise til en anonym innringer som sa det rett ut; «Det er viktig å få frem pårørende-perspektivet. Det tar på for pårørende å pleie langvarig syke som ønsker å dø, og det tar lang tid å komme seg etter en slik situasjon.» Så er det altså et argument for å drepe den syke at jeg som den nærmeste må ofre av meg selv og lide med. Offer er ikke lenger kjærlighet. Det er faktisk blitt en plage.

Vi feiler når vi i barmhjertighetens navn dreper. Samfunnet vårt må møte lidelse med en forståelse av at det er normalt. Som den barmhjertige samaritan må vi lindre, trøste og lide med. Dødsengelen er ikke barmhjertig. Den gjør bare det eneste den kan – den dreper.
 

3 jan 2015 - Eksperter fastslår ett skred i dødshjelpspraksis

 

Vi er vidne til en glidebane, som flere kritikere har advaret imod i forbindelse med dødshjælp, mener etiksprofessor.   Foto:

 

Det er som om eutanasi var den eneste verdige måten å komme fra her på, sier lege

Artikkelen kan leses her.

Opprinnelig dødshjelp i Nederland reservert for den dødssyke, ble senere utvidet mulighet for psykisk syke og ensomme.  I Belgia dødshjelp opprinnelig reservert for voksne, senere ble det utvidet til barn.  Og i Sveits, hvor assistert selvmord har fått lov i flere tiår, i 2014 presenterte flere eksempler på at eldre mennesker blir hjulpet til å dø, selv om de ikke er syke, men bare markere levetid.

 Thomas Plough, etikk professor ved Aalborg Universitet, er ikke i tvil.  Det vi er vitne til er den glatte bakken, som flere kritikere har advart mot i forhold til aktiv dødshjelp.

 Les også: En enkeltbillett til Zürich

 "Vi ser bevis på at når du åpner en praksis, vil det bli brukt i lang mer omfattende enn opprinnelig tenkt.  Forklaringen er enkel: Hvis argumentet for aktiv dødshjelp i utgangspunktet er at det er barmhjertig og god til å hjelpe et lidende menneske til å oppfylle sitt ønske om å dø, er det et argument som kan brukes til å drepe folk i et bredt antall situasjoner.  Så kan det også - for å si det rett ut - brukt til å ta livet av mennesker som lider av sitt utseende, "sier han.

 Ole Hartling, overlege i nukleærmedisin ved Vejle Hospital og tidligere president i Etikkrådet mener også at det har vært en drift om aktiv dødshjelp.  Assistert selvmord er for tiden lovlig i Sveits, Nederland, Luxembourg og en rekke stater i USA, men også i Tyskland, Storbritannia og Frankrike har de siste årene reist om det skal få lov til å hjelpe folk til å dø.

 

 "Det er nå som om eutanasi var den eneste verdige måten å komme fra her på, hvis du er alvorlig syk.  Fordi loven har nå lov i landet, er det lettere å tenke "hvorfor ikke gjøre det?", "Sier Ole Hartling.

 Han er bekymret for utviklingen, siden han frykter at sårbare mennesker vil føle seg tvunget til å begå assistert selvmord eller få hjelp for aktiv dødshjelp.

 "Folk kan føle seg ekskludert, kan de ikke ha en kvalitetsgaranti nettverk og må nå også de nekter samfunnet.  De kan da føle oppmuntret til å finne en løsning på deres situasjon.  Hvis vi som samfunn er klare og si "vi forstår det, og at vi godt kan klare seg uten dem," vi få en brutalisert menneskelige natur at sårbare mennesker, slik at de kan bli kjørt til dødshjelp, "sier Ole Hartling.

 Assistert selvmord har vært lovlig i Sveits siden 1942, og det er de enkelte klinikker som avgjør om de ønsker å ta imot utlendinger.  Det gjør bare Dignitas og Livet Circle.  I Sveits driver også Exit International.  Ifølge nettsiden deres får de hvert år mer enn 2000 forespørsler om hjelp med assistert selvmord.  Så langt 450 sveitsiske fullført en assistert selvmord.  Om lag en tredjedel av disse menneskene led av en uhelbredelig sykdom, sa Exit International.

 Hvis det var til Exit International, veien til en assistert selvmord være kortere enn det er i dag.  I mai i år besluttet foreningen for politisk engasjement, slik at pasienter eldre enn 85 år ikke trenger å gå gjennom den samme prosessen som noen under 85 år.  I dag krever hjelp med en assistert selvmord ved Exit International og de andre klinikkene at pasienter først gjennomfører psykologisk rådgivning og sende medisinske poster for å sikre foreningen at pasienten faktisk ønsker å dø.  Men slike krefter eldre mennesker ikke gjør det, sier Bernhard Sutter, visepresident for Avslutter avdeling i Sveits.

 "Assistert selvmord er en langvarig prosess.  Leger må ta prøver og snakke med pasienter i timevis for å få dem til å rettferdiggjøre deres motivasjon.  Eldre mennesker har ikke energi til alt dette, og det er ikke verdig, "sier han.

 Avslutt International håper at eldre får lettere tilgang til assistert selvmord støttes ikke av den sveitsiske Medical Association.  Foreningens president, lege Jürg Schlup, frykter at en regelendring vil bety at eldre mennesker kan føle seg presset til å ta sine egne liv.

 Han henviser i stedet til Legeforeningens egne anbefalinger.

 "Hvis helsepersonell møter noen som ønsker en assistert selvmord, bør helsepersonell utforske alle mulige forbedringer i sin behandling og omsorg."

En fars død

Mens dette skrives, ligger et ukjent antall pasienter og dør av dehydrering på norske sykehjem, skriver Ketil Bjørnstad. FOTO: TOR G. STENERSEN

For ett år siden døde far. I dødsannonsen sto det at han sovnet stille inn. Det sto ikke at han faktisk både sultet og tørstet ihjel.

Artikkelen kan leses her.

Ni måneder tidligere hadde han sittet ved mors dødsleie. Det eneste som opptok ham da, var at mor skulle klare å spise og drikke, i hvert fall et minimum, slik at væskebalansen i kroppen kunne opprettholdes. De var et aldrende ektepar, med hvert sitt rom på et av de mest moderne sykehjemmene i Norge. Hver formiddag kom far stavrende skrått over gangen og inn til mor. Det eneste som sto i hodet på ham, var at hun som han kalte «skatten min» skulle få den pleien hun fortjente helt til det siste.

 

LES OGSÅ

– Min far 
sovnet ikke 
stille inn, 
han tørstet 
og sultet ihjel

I januar i fjor døde Ketil Bjørnstads 89 år gamle far på sykehjem. Han ble ikke matet og fikk ikke drikke den siste uken.

I månedsvis satt han hos henne og ga henne den ekstraforpleiningen han mente hun trengte. Han kranglet med leger og sykepleiere, påpekte mangler og var en sint gammel mann av den typen Hollywood lager animasjonsfilmer om.

 

Han kunne ikke forstå eller akseptere den situasjonen de begge var kommet i. Han forsto ikke at nattevakter måtte la mor tisse i bleien istedenfor å hjelpe henne på do. Han skjønte ikke at de ikke kunne ha ekte smør og ordentlig saft til maten. Han aksepterte ikke at den øverste ledelsen ved sykehjemmet unnlot å vise seg i gangene og snakke med ham om alle problemene han mente han og mor hadde i det daglige.

Og allikevel var han takknemlig for å leve sine siste år akkurat her, på et moderne sykehjem på beste vestkant i Oslo. Han visste meget godt at mange hadde det adskillig verre.

Har du historier fra nære slektningers dødsleie som du vil dele med oss? Jobber du eller har du jobbet på sykehus eller sykehjem og vil dele noen historier med oss? Send oss en e-post til 2286@aftenposten.no.

En idealist

Kanskje var han altfor mye av en idealist, en drømmer. Han som på femtitallet tok med sine barn på demonstrasjoner i regi av Folkereisning Mot Krig, trodde at det meste var mulig, bare mennesker viste engasjement. Derfor unnlot han aldri å si ifra om det han oppfattet som mangelfullt i systemet.

Så sikker var han på at ting kunne foredles og forbedres at han nærmest med forundring opplevde at mor døde, bokstavelig talt mellom hendene hans, mens han prøvde å få i henne en siste slurk med vann eller en liten brødbit.

Takket være far, døde mor fredelig. Han visste at hun hadde smerter på slutten, men han ønsket ikke at hun skulle dopes ned med morfin. Han ville at hun skulle være åndsfrisk og bevisst til det siste, og det lyktes han med. Bare to dager før mor døde, la de nye planer for livet sammen.

Så gikk det ni måneder. Far hadde ikke lenger noen korridor han skulle krysse, ikke noe rom å gå til, der noen trengte ham. Da han begynte å få små slag, kjempet han kampen om sin egen verdighet alene, uten noen ved hans side som kunne sitte og mate ham i timevis. Han ønsket ingen livsforlengende behandling. Han var rasjonell og realistisk til det siste.

Men da det avgjørende slaget kom, og han delvis mistet evnen til å snakke, og lungene var så fulle av væske at de ansvarlige på sykehjemmet lurte på om det i det hele tatt var noen vits i å sende ham på sykehus, ble broren min og jeg kontaktet. Vi skulle ta ansvaret for alle valg fra nå av. Det var det ikke noe å si på. Samtidig var far åndsfrisk og nærværende nok til å kunne nikke eller riste på hodet. En ansvarshavende sykesøster spurte ham, etter vår oppfordring, om far ønsket å bli sendt til sykehus en siste gang, eller bli værende i de trygge omgivelsene på sykehjemmet, hvor de lovet «å pleie ham», som hun sa.

Kuttet næringstilførsel

Far nikket til det siste forslaget. Å bli værende. Å bli pleiet. Det hverken han eller broren min og jeg visste, var at pleie, på dette stadiet av livet, betydde at de ansvarlige på sykehjemmet kuttet all næringstilførsel fra det øyeblikket far hadde samtykket. Han fikk hverken et glass vann, intravenøs væske eller annen næring i den lange uken det gikk fra beslutningen var tatt til han døde.

Det var en forferdelig tid. De faglærte på sykehjemmet forsikret oss om at dette var den eneste naturlige måten å dø på. Han kunne ikke tygge eller svelge, sa de. Alt det far hadde kjempet for at mor ikke skulle oppleve, fikk han selv erfare. Å dehydrere. Langsomt å sulte og tørste ihjel.

Marerittdager

Jeg ringte legevenner jeg hadde. En gang hadde jeg opplevd hvordan en døende pasient våknet til live igjen etter å ha fått intravenøs næring. Det var nesten som et mirakel. Noen leger reagerte med vantro på det jeg fortalte. «Selvsagt skal væskebalansen i kroppen opprettholdes», sa de. «Å dehydrere er en meget smertefull måte å dø på.» Andre sa at dette var vanlig praksis i Norge i dag. Man koblet fra alle slanger og lot naturen gå sin egen gang.

Dette var marerittdager. Straks far våknet av søvn og stirret på oss, var det eneste vi ønsket å gi ham et glass vann eller litt mat. Isteden kom de profesjonelle sykepleierne og fuktet leppene hans med en liten svamp og forsikret oss om at han ikke hadde det vondt.

Aktiv dødshjelp

Da det hadde gått tre dager, følte jeg at vi allerede hadde drept ham. Men han skulle leve i ytterligere fire dager. Ved hjelp av en legevenn sørget vi for at far fikk den morfinen han ikke ville gi til mor. Min bror og jeg ønsket at han i hvert fall skulle ha minst mulig smerte. Og morfinen virket. Far ble utsatt for aktiv dødshjelp fra to kanter. Først den offisielle: Å sulte og tørste ihjel. Så den uoffisielle: Morfinen.

Til slutt orket ikke hjertet hans mer. Han døde tidlig en morgen i januar, mens snøen falt i store flak utenfor vinduet. Nattsykepleieren lot meg ta beslutningen om den siste morfinsprøyten.

I Norge i dag har vi aktiv dødshjelp, men vi snakker ikke om den. Mens dette skrives ligger et ukjent antall pasienter og dør av dehydrering på norske sykehjem. Som oftest dør de fort.

Stilltiende overenskomst

Men for oss, som opplevde denne seigpiningen på nært hold, er det vanskelig å skjønne at dette skjer helt uten diskusjon, som en stilltiende overenskomst mellom helsepersonalet og de pårørende. Hva hvis den ansvarlige sykepleieren hadde sagt til far: «Du har valget mellom å komme til sykehus og få næring, eller å sulte og tørste ihjel her på sykehjemmet.» Hva ville han sagt? Selvsagt ville han tenkt at de ukene han muligens kunne fått ekstra, ikke ville vært verdt strevet, så lenge han ikke kunne snakke og trengte hjelp til alt. Men samtidig: Å skulle samtykke i ikke lenger å få et glass vann, ikke lenger å få en liten brødbit med leverpostei, uten skorpe?

Det er vanskelig å skrive dette. Blant de ansatte på sykehjemmet var det uunnværlige mennesker, som betydde mye for mor og far mens de levde. Samtidig fikk man følelsen av at tiden til omsorg var begrenset. Ingen kunne sitte og mate far slik han selv hadde matet sin kone. Det måtte i så fall de pårørende gjøre. Vi gjorde det ikke. Vi hørte på det de faglærte sa. Nå lever vi med minnene, og avgjørelsen som ble tatt. Og noe har vi lært: En dag skal vi ligge der selv, og langsomt sulte og tørste ihjel.