Den forbudte vekkelsen i Kina

Vekkelse, en nasjons håp

Da jeg var nyfrelst i 1988 til idag, så hadde jeg alltid en lengsel etter vekkelse. Vekkelse kommer ut av ordet i Ef 5:10-14:

«Prøv hva som er til glede for Herren!  Ta ikke del i mørkets gjerninger, for de bærer ingen frukt. Avslør dem heller!  Det som slike folk driver med i det skjulte, er det en skam bare å nevne. Men alt kommer for dagen når det blir avslørt av lyset,  og alt som kommer for dagen, er lys. Derfor heter det:

          Våkn opp, du som sover,

          stå opp fra de døde,

          og Kristus skal lyse for deg.»

Vekkelse omhandler at vi som kaller oss kristne våkner ut av vår søvn, og gjør Herrens gjerninger i Åndens kraft og våkenhet. Søvn kan også defineres som at man har sluknet ilden i sitt hjerte, men er fortsatt frelst (eller på grenseland) eller at man faktisk er frafallen og borte fra Gud (og noen ganger uten at man skjønner det). En ikke kristen er etter bibelens definisjon åndelig død, og kan dermed ikke vekkes. Han må stå opp fra de døde (bli født på ny), for så å få frelsens gaver.

All vekkelse starter alltid at den kristne våkner, eventuelt er våken, og sprer den våkenheten gjennom Guds Ords åpenbaring og ved Guds Ånds kraft.

Da jeg var nyfrelst, så fikk jeg meg mange opplevelser personlig og jeg fikk høre mange vittnesbyrd fra de menneskene som jeg da omgis med. De hadde eller var på vei ut av sitt sammenheng, og inn i noe nytt spennende (som på den tid var Livets Ord). Man kan si mye om Livets Ord, men den startet som en vekkelse, og som vekkelser ofte gjør, så dabber det ut, og går ofte inn i motstand av nyere vekkelser.

Ulf Ekmans, grunderen av Livets Ord, som var en mann som alltid sto for vekkelse, havnet selv inn i den Katolske kirken, en av de få kirkesamfunn som aldri har blitt startet av en vekkelse, men heller startet for å stoppe vekkelse. Etableringen at den katolske kirken sprang ut fra røttene til det første konsilet i Nikea i 325 e.kr. Konsilet ble etablert av keiser Konstantin. Og vi må aldri glemme at satan vil alltid kopiere Guds ekte vekkelse, ved å organisere kirker og nyåndelige såkalte vekkelser som ligner på det som er fra Gud. Det finnes millionvis av avguder og masse tross-samunn kristne og ikke kristne, religioner etc., som alene er satt der for å villede folk bort fra det som er ekte. Det er det en krig handler om, propaganda og tåkelegging. Og mange kristne har fått ødelagt livet av det uekte. Og fortapelsen er full av mennesker som satan har bedratt.

Leser man historien om vekkelser og frafall, enten det er i bibelen eller i historiske materiell, så vill du forstå at vekkelse er det noe det er kamp på (oftest får sanne vekkelser motstand fra kristne mennesker som selv lever i frafall eller lunkenhet).

Når Guds Ånd begynner å flyte, så begynner også djevelen å bevege seg. Demoner hater vekkelse, fordi det avslører deres fester, deres mørke hjemmesteder og hvordan de binder mennesker i en åndelig blindhet.

Og ett ufrelst menneske, uansett hvor fri det mennesket tror den er, så vill en Åndsugytelse fra Jesus Kristus få frem deres egen bundenhet og ofte vil de miste kontrollen og mistrives, om de da ikke vender om og får fred med Gud. Satan er fortsatt denne verdens herre, selv om han ble overvunnet ved Korset, så har han enda rettigheter å bevege seg. Men Jesus tok alle Hans våpen og ga de til menigheten, om menigheten vandrer i lydighet og nær sin Herre.

En vekkelse kommer ofte når ett samfunn er nede i bunnen av en skittenhet, fattigdom, nød, fortvilelser etc. og ut av det, så søker man Gud i desperasjon og i sult etter å få sitt indre mettet. Og når da Gud kommer, så forandrer Guds kraft mennesker, og ofte kan det forandre hele samfunn.

Men vekkelse er helt avhengig at Gud har troende kristne som Han kan spille på lag med. Derfor vil man også se, at under en vekkelsestid, så vil satan konsentrere seg om å få lederskapet til å falle i synd og lignende. Får djevelen tak i dem, så vil som oftest hele vekkelsen forsvinne. Det er aldri Gud som stopper en åndsutgytelse, men vi mennesker. En annen ting er at vekkelse virker bare om det er motstand mot det, fordi ett sikkert tegn på at ilden er på vei bort, er når motstanden minker.

Paulus sier sånn "Alle som vil leve et gudfryktig liv i Kristus Jesus, skal bli forfulgt." 2 Tim. 3:12.

En annen ting med vekkelse, er at det finnes mye tårer og smerte i det. Mange tenker at vekkelse er full av herlighet, og det er det også. Men bibelen lover at det ikke er enkelt å nå frem til herligheten. Det er kamp hele veien. Og for å få vekkelse, må det betales en pris. Det kan ønske vekkelse, men det er ikke behagelig. Gud vil også forme deg enda mer i sitt nærvære, og det kan gjøre vondt. For at du kan bære enda mer av Hans herlighet. Uten smerte, så har ting lett for å bli overfladisk.

På en rask søk på Nettbibelen, fant jeg ut at ordet "lide" faktisk ble funnet 29 ganger i 1930 oversettelsen.

Og Paulus sier også "Jeg mener at det vi må lide i den tiden som nå er, ikke kan regnes for noe mot den herligheten som en gang skal åpenbares og bli vår" Rom. 8:18.

Og "Ånden selv vitner sammen med vår ånd om at vi er Guds barn.  Men er vi barn, er vi også arvinger. Vi er Guds arvinger og Kristi medarvinger, så sant vi lider med ham, så vi også skal få del i herligheten sammen med ham. " Rom 8:16-17.

Uten lidelse er vi ikke ekte barn, fordi Far former oss gjennom smerte. Og jo mer smerte du har kjent på, jo mer kan du kjenne andres smerte og få medynk med de andre som lider. Vekkelse handler jo ikke om at dine behov skal møtes, men at andres behov skal møtes: At de halvlunkne/hellunkne vender om, og at når Menigheten er satt i orden, at verden kommer til Menigheten for å finne frelse.

I Pensacola vekkelsen så sa lovsangslederen dette: "Ikke be om vekkelse, men be om å vandre nærmere med Jesus". Og det er det viktigste. Åndelige opplevlser kan komme og gå, men Jesus Han er alltid nær.

 

Vekkelsen i Wales

Utdrag under er hentet fra boken "Store Vekkelser" av Stig Hällzon.

Ett eksempel er vekkelsen i Wales i 1904. Landet var i alvorlig forfall og det var en kritisk tid for Wales. Industrialiseringen medførte store forandringer i samfunnet. Folket ble konsentrert til plasser og tettbygde områder. Det førte til store sklidninger i de gamle livsformene. Religionsløshet og likegyldighet grep om seg som en åndelig smitte. Drukkenskap og moralsk fordervelse økte urovekkende. Det religiøse livet og det åndelige livet viste tegn på en alvorlig avamttelse. I Wales hadde man sett liberalteologien ødelegge troen på Gud og folkets håp. En gudløs psykologi slo seg også om.

De kristne som var våkne og så den alvorlige åndelige tilstanden, ble grepet av en intensiv lengsel etter en besøkelsetid fra Gud. Bønnebehovet kom som en reaksjon mot den økende ondskapen. En viktig årsak til vekkelsen var det «sirkulerende bønnemøtet», en arv fra den tid da antall kapell og prester var lite. Man brukte før å samles en gang i året på en eller annen bondegård til felles bønn og oppbyggelse. Møteformene var frie. Hvem som helst fikk være med.

I 1902 i England på en konferanse som ble kalt for Keswick konferansen, ble det opprettet 2000 bønnesirkler som ba om vekkelse og trodde at den skulle komme.

13 Walesere var i 1896 på besøk på den konferansen. De ble samlet til ett spesielt bønnemøte og ba om muligheten at en lignende konferanse i Wales. Dette skjedde i august 1903, da ett stort antall prester, pastorer og evangelister ble samlet. Samtalen omhandlet nødvendigheten av å lege bort al bevisst synd og ta imot Den Hellige Ånds kraft. En av deltagerne sa om denne konferansen «En ny verden har åpnet seg og vi kan ikke noe annet enn å lede andre dit»

Blant dem som deltok i denne Keswick-konferansen i Wales var den kjente engelske baptistpredikanten F.B. Meyer i London. Hans besøk fikk stor betydning for den kommende vekkelsen. Han talte om behovet av at en vekkelse og ba om sånne som var villige til å be om det. En skare unge menn sa at de ville ofre minst en dag i måneden ig bønn for vekkelse. Evan Robert, som ble Guds redskap i vekkelsen i Wales, var en av dem som deltok. Han besluttet seg da for at studere teologi og utdanne seg til predikant.

Det fantes en biskop i Wales, som var 83 år gammel. Han var en av dem som kjente en stor nød for sitt land og folk. Han innså det store behovet av en åndelig oppvåkning. Han skrev i en avis i Wales i januar 1903 ett budskap, som viste seg å være profetisk: Han oppmuntret alle til å "Skape en kjede av inderlige forbedere". Det fremste målet med disse bønnene var en allmenn vekkelse. "Mitt land og mitt elskede folks behov er en åndelig vekkelse gjennom en spesiell utgytelse av Den Hellige Ånd." Skrev han.

I byen New Quay hadde en metodistpastor J. Jenkins fått spesiell nød for den åndelige tilstanden. Han hadde lest en bok, som gav ham ett rikere liv med Gud. Han ble døpt i Den Hellige Ånd. Han kom til klarhet om at ingenting annet en en mektig åndsutgytelse kunne redde forsamlingen og verden. Tilsammens med en annen pastor besluttet an å kalle mennesker sammens til en konferanse, om ble holdt i august 1904. Da var man en en hel natt i bønn om at Gud skulle reise opp redskaper for den vekkelsen man ventet på. Resultatet ble at sjeler ble frelst i flere forsamlinger og Guds Ånd var mektig tilstede. Bønnemøter ble holdt hver kveld i en 3 ukers tid

Hvordan vekkelsen begynte

Det finnes flere ulike informasjoner om hvordan vekkelsen i Wales begynte, men det som jeg sier her er dokumentert sant:

En søndagsformiddag hadde pastor Jenkins oppmuntret ungdommene i forsamlingen sin at legge fram vittnesbyrd for Herren. Etter en stunds stillhet reiste en ung jente seg, hun het Florrie Evens. Hun hadde nylig blitt frelst. Hun var sjernert og forsagd. Men Guds Ånd virket, og med foldede hender, dirrende stemme og under dyp bevegelse ropte hun ut under tårer på walesisk: "Om ingen vil si noe, så må jeg si at jeg elsker Herren Jesus av hele mitt hjerte". Det var totalt uventet i denne vanlige og stødige gudstjenesten.

Dette var enkelt men inspirerende uttrykk for kjærlighet til Jesus og var som en gnist i tørt gress. Så begynte Guds ild å brenne til en vekkelse som skulle berøre tusenvis av sjeler.

Vekkelsens ild begynner å brenne

Fra dette møtet begynte Guds velsignelse å falle inn i de avgrensede byene og plassene og satte mange hjerter i brann som hadde vært åndelige døde.

Vekkelsens ild falt over by til by, og fra plass til plass i Wales. Den nådde til en by i vestre Wales, der det var en konferanse i en metodistkirke. Vekkelsens ild flammet til i gudstjenesten og mennesker ble overveldet av Guds kraft. Ved dette tilfellet var Evan Roberts til stede. Han ble Guds store redskap i vekkelsen i Wales.

Under 5 år hadde Seth Joshua, en vekkelsesevangelist i Wales, bedt om vekkelse. Han brukte å gå langs en elv og ropte til Gud å vekke opp en mann, akkurat som han vekte opp Elisa fra feltet. Han ba Gud om en mann bokstavelig fra feltet i Wales. Gud gjorde noe mer enn det. Han vekte opp en mann fra gruvene under dette feltet. Denne mannen var Evan Roberts.

Ett utvalgt redskap

Evan roberts var ett av 10 søsken, fødd år 1878 i SydWales. Han vokste opp i ett gudfryktig metodisthjem, der barna fikk lære seg åndelige sannheter. Men det var harde tider. Når Evan var tolv år gammel, ble han gruvearbeider. Noen år senere forlot han gruvene og ble smed. Men allerede var Guds hånd over ham. Han merket en kallelse til tjeneste for Gud. Han hadde begynt en forberedende skole for pastorkandidater. Men han fikk ikke fullføre denne utdannelsen, ettersom Gud før det kalte ham ut i sin tjeneste.

Fra tidlige år var Evan en flittig bibelleser. Han hadde alltid Bibelen med seg ned i gruven. På alle ledige stunder leste han Bibelen, spesielt Hesekiel og Åpenbaringsboken. Han interesserte seg også for kirkehistorie og leste helst om de store vekkelsene. I elve år hadde han bedt om en vekkelse over Wales og i tretten år om Åndens fullhet.

Under sine selvstudier i sitt hjem gjorde han en merkelig opplevelse, som betydde mye for ham. Han fikk en dyp nød over situasjonen blant de kristne. Det ledet ham å be om en åndsutgytelse akkurat lik som på den første kristne tiden.

"Ser du det teppet", sa Evan Roberts en gang til en besøkende og pekte på ett enkelt slitt teppe med ett stort hull i. "Der begynte vekkelsen i Wales. Jeg slet ut dette hullet med mine kne, da jeg ba om ett besøk av Den Hellige Ånd i en overbevisende kraft over mitt folk".

Seks uker før vekkelsen brøt ut, tok Evan imot Åndens dåp. "Etter dette kunne jeg ikke gjøre mitt skolearbeid", fortalte han. "Jeg ønsket å gjøre det og hadde besluttet meg for å gjøre det, men kunne ikke. Guds kraft var for sterk for at jeg skulle kunne motstå den".

Innfor Guds ansikt

En natt ble han vekt ut av søvnen. Han kjente seg full av en utrolig glede og følte han sto innenfor Guds ansikt. Han talte til Gud og fikk oppleve hvordan en ny vishet kom inn i ham. Han ble fylt av en ny glede og ett nytt håp.

Han fortalte "Det var ingen drøm, jeg var helt våken. Og det hendte ikke bare den natten uten hver natt under tre eller fire måneder. Hver gang gledet jeg meg i fire timer herlig samvære med Gud. Jeg kan ikke beskrive det. Jeg kjente det, og det virket som om det forandret hele min natur. Jeg så ting i ett helt annet lys. Jeg visste at Gud sto i ferd med å virke i landet, ikke bare i Wales, men i hele verden".

Evan Roberts var altså en av de som var på møtet i metodistkirken, som vi akkurat nevnte. Akkurat på vei til møtet, som begynte kl 07 på morgenen, opplevde Evan og hans venner hvordan Gud virket i deres hjerter, da de sang:

"Å, Den kommer, å, den kommer, Den Hellige Ånds store kraft. Jeg mottar, jeg mottar Den Hellige Ånds store kraft".

Under bønn og sang kom ungdomsskaren til morgenmøtet. Evan var dypt rørt og ble helt sønderknust, da Seth Joshua ved slutten av møtet bba: "Bøy oss Herre!" Evan stemte i denne bønnen.  Ved møtet kl 09 ble ennå flere grepet av bønnens Ånd. Evan falt ned på sine kne, og gråtende ropte han høyt "Bøy meg! Bøy Meg! Bøy oss!" Gud hadde smeltet ned hans hjerte gjennom en åpenbaring av kjærligheten fra Golgata. En stor byrde for fortapte sjeler kom over ham når forsamlingen siden sang "Jeg kommer, jeg kommer, Herre, til deg!"

En byrde for de fortapte

Evans byrde for de fortapte ble så sterkt at han ikke kunne stå i predikantskolen. Han kjente seg ledet å dra tilbake til sin hjemby. Han ba pastoren om lov å holde bønnemøte i kirken. Ført var denne motvillig til det men ga til slutt tillatelse. Selv om disse møtene ikke ble annonsert, kom folk dit kveld etter kveld, til lokalet ble fullpakket. Ved de store samlingene sang de "Bøy meg ned ved Jesu føtter!" Det ble en smelteprosess, mens de var i Guds nærhet. Menneskene fikk en fersk åpenbaring om frelsens storhet, hva det kostet Gud å elske en verden av fortapte syndere og hva det betydde for vår elskede frelser at gi sitt liv til forsoning for syndere.

Lange møter

Hele samfunnet kom i bevegelse. Butikkene stengte ett par timer tidligere for at personalet skulle kunne besøke møtene. Arbeiderne kom direkte fra sine arbeidsplasser til møtene sin sine arbeidsklær, ettersom de ikke hadde tid til å skifte.

Møtene fortsatte helt til kl. 04 på morgenene. Mange ble frelst, blant dem flere som hadde synket dypest som alkoholikere og andre. Det ble en bønnevekkelse. Avisene skrev om den, og nyhetene om den ble spredd i hele verden.

Sånn skrev en avis om ett av Roberts første møte: " En kveld var entusiasmen, som vekte denne unge vekkelsepredikanten, så sterk at etter hans tale, som hadde blitt holdt i 2 timer, så ble den store forsamlingen igjen i bønn og syngende til halv tre på natten. Butikkeierne stengte tidlig for å få en plass i kapellet. Stålarbeidere og andre kom i store skarer til plassen i sine arbeidsklær".

Seksten ga sin bekjennelse

Det var bare sytten personer ved Roberst første møte 31 oktober 1904. Evan Roberts forteller selv: "Ved mitt første møte var seksten tilstede utenom meg selv. Flere av disse var medlemmer av min egen familie. Innen møtet var slutt, hadde hver og en av dissse seksten stykken stått opp og bekjent Jesus offentlig. De hadde alle vært kristne før, men ingen av dem hadde noensinne bekjent sin tro. Noen av disse hadde nesten heller dødd en å tale i møte om sin kjærlighet til Jesus. Det tok bare omkring to timer for dem å bekjenne".

Roberts forteller videre: "Ved det andre møtet på tirsdag gav ytterligere seks sin bekjennelse. Kraften var veldig sterk. Det var tårer over hele lokalet. På onsdag deltok fem menn og kvinner fra en annen kirke og de ga også sin bekjennelse. På torsdag kveld hadde vi ett merkelig bevis for at Gd hører på bønn. Jeg var ikke fornøyd uten ba Herren om ti til. Bønnen ble besvart og bare ti bekjente og møtet ble avsluttet. Både på torsdags- og fredagskvelden begynte folk å komme fra andre kirker i samfunnet. På søndag kveld begynte det siste møtet under den første uken kl. 1800 og kl. 2100 hadde vi ett dåp av Hellig Ånd og ild. Hver kveld under den andre uken, utenom tirsdags kveld, fill flere en dåp i Den Hellige Ånd. Møtet varte til kl 0230 på natten og t.o.m. til kl 0500. Skarer av sterke men over hele lokalet gråt som små barn. Hver kveld nådde det ett høydepunkt. Vi visste aldri når dette høydepunktet kom, før vi så den".

Ånden blir utgytt

Samme dag som vekkelsen brøt ut ved Evan Roberts møter, begynte en møtesserie på en annen plass i Wales. En pastor hadde blitt innbydt av flere forsamlinger. Møtene ble holdt i den største kirken og de ulike meninghetene hadde innstilt sine egne møter. Den første uken møter ble brukt for bekjennende kristne for å lede dem å rydde unna hinder i sine liv, så at de kunne overgi seg til Jesus og ta imot Den Hellige Ånd. Ved slutten av uken sto kristne i tjeneste opp og bekjente sin kraftløshet. Andre bekjente sine mangel på frelsningsvisshet. Sytti bekjennende kristne reiste seg opp og gikk inn i sakrestien som ett tegn på deres fulle overgivelse til Jesus. Etter det åpnet det opp strømmer fra himmelen, og Ånden ble utgytt på en mektig måte. Forsamlingen økte, så at møteslokalene ikke kunne romme dem. Tusenvis ble ivrige på å delta i møtene. Vekkelsen hadde kommet!

Disse møtene ble på kort tid så omtalt at den kjente amerikanske pastoren R. A. Torrey, som ved denne tid besøkte London, sa positive ord om dem.

"Som ett jordskjelv"

David Lloyd George, som senere ble Storbritannias statsminister under første verdenskrig, sa om denne vekkelsen to måneder etter at den hadde begynt: "Denne merkelige omveltningen, som virker som om den rister livet i Wales, som ett stort jordskjelv, er sikkert den mest merkelige åndelige bevegelsen som denne generasjonen har vært vitne til". Dette vittnesbyrdet fra en politiker er en sterk bevis om betydningen av det som skjedde under disse månedene.

Mange kom til Wales for å skape ett eget inntrykk av hva som skjedde. Flere kom med kritiske hjerter. Men alle ble grepet av vekkelsen og de deltok i bønnen og sangen. Noen skrev: "De som ønsker å kritisere bør gjøre det på avstand, for på selve plassen er det ikke mulig".

Vekkelsen spredte seg over hele Wales. Evan Roberts fikk mange innbydelser for å komme og forkynne så han måtte ansette en person bare for å svare på alle forespørslene.

Fri møtesledelse

Ett øyevittne fortalte om hvordan det meste gikk til på møtene: "Man begynte med felles sang. Deretter leste noen ett stykke fra Bibelen. Roberts kom frem for å tale. Hans øyer ble fylt av tårer, idet han pekte på Kristi kors, på blodet som rant for vår skyld og på denne kjærlighetens makt! Ånden maner til det. Han virker iblant dere, men har dere blitt døpt i Den Hellige Ånd?

Det er fire vesentlige vilkår, som gjør at Ånden ikke kan mottas:

1. Det gamle må være klart. Er det noen synd i ditt liv, som du ikke har bekjent for Gud? Fall da straks på kne! Du må overgi din fortid og ble renset.

2. Er det noe tvetydig i ditt gudsforhold, noe som du ikke vet, om det er godt eller ondt? Bort med det! Det får ikke finnes en skygge mellom deg og Gud. Har du tilgitt alle? Om ikke, vent ikke at du blir tilgitt for dine egne synder.

3. Gjør det som Ånden leder deg til å gjøre! Lyd Åndens røst uten å drøye det ut og forbehold, uten halvhet og tvil.

4. Bekjenn Kristus offentlig innenfor menneskene!"

Roberts poengterte hvert punkt i sitt budskap i hvert møte og lærte tilskuerne å be i tro: "Herre, send den Hellige Ånd, Herre, send den Hellige Ånd nå. Send den Hellige Ånd i Jesu navn".

Folk kom i syndenød og fikk forbønn å komme igjennom til frelse og frigjørelse.

Under de månedene som Evan Roberts var i tjeneste for Gud, hadde han ingen planlagte program for møtene. Ofte så annonserte han ikke den spesielle kirken han skulle virke i. Dette begrenset ikke Guds verk, for alle kirker ble velsignet.

Merkelige omvendelser

Vekkelsen ble spredt over hele Wales på noen måneder. Man talte overalt om den. Kristendommen ble en levende virkelighet. Folk som kom til møtene av den livsstrøm som vellet frem.

Her er noen eksempler på de omvendelser som skjedde:

Ved en midnatt sluttet forsamlingen å synge, når en velkjent ateist kom inn i kapellet og bekjente: "Jeg har brent mine bøker som sier at det ikke finnes noen Gud. Jeg var skipsbrudden og bølgene kom imot det som sto mellom meg og helvete. Men Gud kalte på meg, og jeg kom til Ham og ble løftet ut av fordervelsen".

En mann i sytti års alderen hadde bedt hele dagen i et kapell for sin far, som var nesten hundre år gammel. Når han på kvelden holdte på å avslutte sin bønn, fikk han se en gammel man stable seg frem, hans far. Den botferdige synderen ropte ut: "Hele mitt liv har jeg levd i synd, men til slutt har lyset kommet!" Den store tilskuermassen braste ut i en spontan takksigelse.

En gruvearbeider gikk ensom ned i en av gruvene. Til sin store overraskelse møtte han en av sine sjefer, som sa at han hadde ventet på gruvearbeideren i to timer for å vite hvordan han skulle bli frelst.

Folket gikk heller til kirken

Avisene skrev mer om vekkelsen enn om politikken og idrett. De var så påvirket av vekkelsen at de, uten noe ønske eller press fra kirken, ga ut spesielle ukeopplag, de de bare publiserte nyheter om vekkelsen.

Overallt sang man sanger og salmer. Mange arrangemang som teaterforestillinger, fornøyelsesforestillinger og fotballkamper ble innstilt, derfor at folket heller gikk til kirken. Menneskene i Wales hadde rykte på seg å være "fotballgale", men både spillere og tilskuere glemte bort fotballen. De samlinger som ble holdt var bønnemøter. Konsertprogrammer ble forandret fra profan sang og musikk til åndelige salmer og sanger.

Politiske møter ble gudstjenester. De ble også innstilt, ettersom ingen var intressert. De politikske talene, t.o.m. sånn fra parlamentet i London, henga seg til vekkelsesmøtene. Når kirkene var overfulle, ble møtene isteden holdt i teaterlokalene. Det fantes spesielle tog, "gospeltrains", som førte menneskene til de plassene der møtene ble holdt.

Den kjente pastoren G. Campbell Morgon fra London besøkte vekkelsesmøtene og rapporterte at han ble en del av en stående skare så tett pakket, at man ikke kunne løfte hendene på tre timer. "Det var en ordning, som ikke skjedde gjennom mennesker, uten møtene ble karakterisert fra starten til slutten av Guds Ånds ordning", fortalte han.

Ett forvandlet samfunn

På grunn av vekkelsen minsket forbrytelsene. Det ble mindre rettssaker, iblant ingen. Antallet innsatte i Wales ble forminsket med 40 prosent av forrige års siffrer. Tyver og mordere omvendte seg til Herren. Ved markedene hadde det før vært bråk og slagsmål. Nå forsvant disse og politiet hadde ikke noe å gjøre ved disse tilfellene.

Drukkenskapen gikk ned med 50 prosent. Menneskene hadde ikke behov av sprit og derfor opphørte slagsmål, som hadde sin årsak i fyll. Krogene ble tømt for mennesker. Bryggeriene som solgte alkohol måtte si opp personal, ettersom de fikk lite å gjøre, ettersom det ikke lengre fantes behov for sprit. Avrusningsarbeidere fikk se Guds Ånd gjøre ting på 3 måneder, som de selv hadde arbeidet for i 40 år.

Som ett eksempel på hvordan vekkelsen gjorde slutt på alkoholproblemene kan man nevne ett tog i en trakt av Wales. Det siste toget en lørdagskveldt ble kalt for "det fulle toget". Ett øyenvittne forteller "Jeg kan enda huske skrekken, den vedvarende skrekken, i å reise med dette toget, som jeg alltid unngikk om jeg hadde muligheten. Hver kupè var fullsatt av menn, og majoriteten av håpløst fulle. Noen av dem spydde, alle forbannet og bannet uetiske eder.

Under vekkelsens år gjennomgikk det siste lørdagstoget en forvandling. Det var halvtomt til å begynne med, og en fullt menneske ble ett sjeldent syn. Fra å være en pine og en straff ble det siste lørdagstoget en reise av glede. Dette var en overraskelse og garantert ikke organisert resultat av vekkelsen i gruvegangene i Wales.

Fiender ble venner

Folk gjorde opp med uoppgjorte saker med hverandre. De som hadde vært fiender ble venner. Man betalte sine gamle gjeld, og leverte tilbake det man hadde stjålet. Gamle foreldre, som barna ikke hadde brydd seg om, fikk forlate sine institusjoner og vende tilbake hjem sin sine barn eller andre slektninger, som nå tok hånd om dem.

Fra en plass, der en streik forårsaket mye bitterhet, ble det fortalt at familier og forsamlinger ble splittet gjennom uenighetene og det ble slutt på livslange vennskap. Så bitter var splittelsen at mange sa at det ikke kunne bli noen forandring på en generasjon. Vekkelsen kom og med den ble situasjonen forandret totalt og plutselig. Kvinner som hadde baksnakket hverandre innenfor domstoler, bad side ved side i samme møte! Medlemmer i familier, som ikke hadde snakket med hverandre på åresvis, møttes i hjertelig kjærlighet. På fjorten dager gjenopprettets den normale ordningen gjennom Guds kraft. Konflikter og meningsdiskusjoner ble glømt bort. Fred og harmoni erstattet missnøye og fiendelighet.

Det ble en stor etterspørsel på åndelig litteratur. Bokhandlerne solgte flere bibler og kristne bøker enn noen gang. Ifølge Bibelselskapets rapporter ble det solgt 3 ganger så mye bibler når vekkelsen brøt ut. Problemet med salget var å få bibler å selge.

Forandring i gruvene

Vekkelsen forandret menneskene. I Wales var de fleste kullgruvearbeidere. Når de omvende seg, sluttet de med sine banneord og forbannelser og snakket ett fint språk med hverandre. Krangel og stridigheter opphørte.

I begynnelsen minsket produksjonen i gruvene, og det hadde en helt spesiell årsak. I gruvene fantes det hester som kjørte malmen. De hadde vært vant til forbannelser og piskeslag (Min mrk: For å gå eller stoppe). Når dette nå forsvant, fordi de hadde fått arbeidere som hadde blitt forandret, ble de forvirret. Men minskingen var bare tilfeldig. Siden steg produksjonen igjen, når hestene hadde vent seg til den nye ordningen.

Arbeidet i gruvene begynte nå med en times felles bønn og bibellesning. "Det er søndag hver dag i gruven nå for tiden", kunne en av sjefene ved gruvene si, etter forandringen som skjedde gjennom vekkelsen.

En skribent i en dagsavis beskrev ett møte i gruvene sånn: "Arbeiderne på nattskiftet hadde gått ned en halv time tidligere en vanlig. Vi kom ned til bønnemøtet. En av arbeiderne holdt på å lese i Matteus kap 6, for 80 kamerater. Han sto mitt i gruppen og leste i ett dunkelt fantastisk lys, som rørte seg med de svingende lampene og forsvant mykt inn i det omgivende mørket. Ett antall lamper var festet ved en gruvestøtte, som holdt taket oppe. Rundt om den utrykksfulle skikkelsen hadde gruvearbeiderne samlet seg".

Selv i skolene merkte man vekkelsen. Skolebarna ba iblant sine lærere å få bruke klasserommet til møter og til bønn. Det ble ordnet bønnesikler i skolene. Det ble bønn overalt.

Virkelig Jul

Julen 1904 var den første virkelig jul som mange i Wales - både barn, menn og kvinner - noensinne hadde hatt.

 

Skriver mer når jeg får tid.