Leksjoner fra historien - under bearbeiding

Dette er hentet fra boken "Muren" ved Ramon Bennett. Fra side 151

__________________________________

Georg Wilhelm Friedrich Hegel etterlot seg disse udødelige ordene: "Historien lærer oss dette: At menneskene ikke lærer noe av historien". Årsaken til at mennesker ikke lærer noe av historien fins i ordene til en som Gud er definert som en "dåre"  - Israels tidligere statsminister Shimon Peres: "Historien er nonsens"(Se side 13-17 i boken Muren). Og som George Santayana har sagt det: "De som ikke lærer av historien er dømt til å måtte gjenta den". Dermed har vi en ond sirkel. Mennesker som gjentar historiens feil fordi de er for opptatt til å lære noe av den.

Erobringen av Tsjekkoslovakia var vital i Adolf Hitlers planer når det gjaldt å overkjøre resten av Europa. Tsjekkoslovakia var et lite land som lå strategisk plassert i hjertet av Europa, samtidig som de hadde en av Europas sterkeste armèer. De kunne mobilisere mer enn 800.000 menn og våpenindustrien deres var både velkjent og meget effektiv.

Det som gjorde saken vanskelig for Hitler var den fysiske barrierien kjent som Sudeten-fjellene mot grensen til Tyskland. Fjellene voktet inngangen til Tsjekkoslovakias kjerneland, så vel som til Praha (utt: Prag), hovedstaden. Gjennom årtier hadde fjellpassene blitt fortifisert av tsjekkerne og ethvert angrep på dem vill koste mange liv og mye utstyr. Hitlers generaler var enstemmige i opposisjonen mot å presse seg gjennom. De følte at prisen ville bli for høy, og at muligheten for suksess ville være bortimot umulig

Med den militære opsjonen overstyrt av sine generaler; valgte Hitler en "diplomatisk" løsning. Han planla å presse tsjekkerne til å oppgi fjellpassene med politiske midler: Ved dette vill han pratisk talt gjøre Tsjekkoslovakia forsvarsløst.

Hitler satte igang sin kampanje ved å overbevise Vestmaktene, spesielt Storbritannia og Frankrike, om at tre millioner tyskere bodde i Sudetenland og at landområdene derfor tilhørte Tyskland. Sudet-tyskerne hadde økonomisk framgang og fulle borgerretter; men Hitlers propagandaminister Paul Josef Gõbbels satte igang en enorm kampanje som presenterte dem som "undertrykte" mennesker som bodde i "okkupert" land

Hitler skapte og grunnla en sudetisk politisk organisasjon som tjente hans målsetninger - en som krevde så mye at det var umulig å etterkomme kravene. Den tyske minoriteten i Tsjekkoslovakia var bare et vikarierende argument, men la et rasjonelt grunnlag for Hitlers plan om å annektere området til Tyskland. Lederne i Frankrike og Storbritannia så ikke skogen for bare trær. Hitler overbeviste dem om at alt han ønsket seg var rettferdighetor sine tyske brødreHitler proklamerte at hans sudetiske brødre måtte ha retten til "selvstyre", og også at de måtte "settes fri fra den tsjekkoslovakiske okkupasjonen".

Hitler organiserte nøye planlagte voldelige opprør som tsjekkerne måtte bruke makt for å undertrykke. Deretterframstilte han tsjekkerne som et hinder for fred i verden. Hitler strammet stadig til sine krav helt til han ville at den tyske hæren skulle innta Sudetenland og at tsjekkerne skulle drives ut fra området innen 28. september 1938. Hvis man ikke etterkom kravene, sa Hitler, kom det til å bli krig i regionen. Hitler fortsatte å tale oppildnende taler som krevde at tyskerne i Tsjekkoslovakia måtte bli gjenforent med sitt hjemland, og det virket som om krigen stod for døren.

Frankrike hadde en militær allianse med Tsjekkoslovakia, og Storbritannia var bundet til å støtte Frankrike. Disse maktene var imidlertid ikke villig til å forsvare Tsjekkoslovakia og begge ønsket å unngå en militær konfrontasjon med Tyskland - for enhver pris. Den franske statsministeren - Edouard Daladier og Storbritannias statsminister Neville Chamberlain begynte et ritt som skulle roe ned Hitler. Prisen var Tsjekkoslovakia. Hitler fortsatte å fremsette sine krav og tsjekkerne ble tvunget av Storbritannia og Frankrike til å bøye seg.

I September, i et siste øyeblikks forsøk på å unngå krig, møttes Chamberlain, Daladier og den italienske diktatoren Benito Mussolini i München. Mussolini formet det som senere ble kjent som "München-avtalen". Flere år senere viste det seg at den såkalte italienske planen var ført i pennen av det tyske utenriksdepartementet. Avtalen ble undertegnet. Den tyske hæren skulle fullføre okkupasjonen av Sudetenland og en internasjonal kommisjon skulle avgjøre fremtiden for andre omdiskuterte områder:

Både Daladier og Chamberlain vendte tilbake til jublende skarer som var lettet over at trusselen om krig var stanset. Chamberlain fortalte det britiske folket at han hadde oppnådd "Fred med ære. Jeg tror det blir fred i vår tid". Tsjekkoslovakia ble kort tid etter informert av Storbritannia og Frankrike om at de enten kunne motstå Tyskland alene eller bøye seg for annekteringen. Den tsjekkiske regjeringen hadde intet annet valg enn å bøye seg.

Chamberlain og Daladier mistet hele sin troverdighet året etter. Hitler annekterte resten av Tsjekkoslovakia i mars og startet deretter den andre verdenskrig ved å invadere Polen i september.

Land for fred

Den såkalte "fredsprosessen" som amerikanerne, europeerne og det russiske utenriksdepartementet pålegger Israel ligner ikke en virkelig fred. Handlingene deres er helt og holdent i deres egen politiske egeninteresse - de ønsker alle å legge en demper på den arabiske verden og vinne godvilje hos dem. Amerika er sterkt avhengig av arabiske olje og alle ser på den arabiske verden som et enormt marked for våpen og konsumprodukter:

"Fredsprosessen", sier de, kan bare bygges på at Israel anerkjenner prinsippet "Land for fred". Kanskje de burde ha begynt å spørre de amerikanske indianerne hvordan "land for fred" fungerte for dem!

Ifølge nasjonenes eksperter på utenrikspolitikk og nyhetsmediene er årsaken til den stadig pågående krigen mellom Israel og araberne at Israel okkuperer arabisk land. Dette blir gjentatt til det kjedsommelige, og denne politiske propagandaen er blitt gravert inn i menneskenes tanker: Araberne gikk til krig allerede da araberne hadde kontroll over landet - det er derfor de tapte det. Israels eksistens er problemet - uansett grenser. Når den arabiske verden krever "bare fred", sier de praktisk talt at "fred" bare kan komme når Israel ikke lenger eksisterer og at det "bare" fins arabiske nasjoner i Midtøsten.

Historien gjentar seg selv

Helt siden dagen etter David Ben-Gurion erklærte staten Israel den 14. mai 1948, har arabiske armèer kontinuerlig angrepet Israel i forsøk på å utslette land og folk. Hver ny krig så større og bedre armèer som angrep Israel. Da araberne tapte den fjerde krigen i 1973 besluttet de at den militære opsjonen var ubrukelig - for en tid. Selv om de hadde fire ganger så mange soldater og maskiner som den israelske hæren, og samtidig hadde fordelen av et overraskelsesangrp, ble de arabiske armèene atter engang beseiret av den israelske hæren. De skjønte nå at "diplomati" er den eneste måten å beseire Israel på, og de arabiske lederne bestemte seg for en "politisk" løsning.

Mange Vestlige mennesker tror at araberne generelt er tilbøyelig til å være litt tilbakestående. Dette er høyst usant og meget urettferdig. Kulturelle forskjeller kan skape store skiller mellom måten mennesker opptrer på og uttrykker seg selv på. Den arabiske kulturen er slik at de fleste Vestlige ikke engang overhodet forstår den. Araberne er bedre i de fleste ting enn deres Vestlige motstykker: Araberne er ofte slue mens Vestlige menneser ofte er naive og arabiske ledere vet å utnytte dette fullt ut.

 Jøder blir kreditert med å ha den høyeste intelligensen i noen rase, men som vi har sett i noen av sitatene, kan egoistiske ambisjoner rive ned selv den høyeste intelligens. Shimon Peres skryter av å ha en høy IQ, men sier at "historien er nonsens", dermed vitner han om sannheten i sitatene av både Hegel og Santayana (se side 141). Den palestinske frigjøringsorganisasjonens (PLOs) leder Jassir Arafat, tenker på sin side diametralt motsatt av Peres. Arafat siterer det arabiske ordtaket om at "Nåtiden kan bare beseires med fortidens midler (Ordtaket sitert av Basam Abu Sharif, PLO talsmann og Arafats Rådgiver, Kuwait News Agency, May 1986). Araberne beviser at det fins unntak til Hegels regel. De forstår at man ved å lære leksjoner fra historien kan klare å påvirke nådtiden. I Midtøsten beviser "fredsprosessen" at de studerer historien nøye. Vestlige leder har; hvorom alltidn er, ikke blitt smartere enn Chamberlain og Daladier: De klarer heller ikke å se skogen. Det er simpelthen for mange trær i veien.

Skygger fra Munchen

I likhet med de fleste muslimske arabere er Jassir Arafat en meget ivrig beundrer av Adolf Hitler: Han har også ett eksemplar av Hitlers Mein Kampf på pulten sin. Under Arafats lederskap har PLO adoptert de to meste brukte nazi-symbolene, nemlig ørnene og den famøse høyrehåndhilsenen.

Arafats Onkel Haj Amin al-Husseini, var den glødende antisemittiske stormuftien av Jerusalem. Muftien var en nær venn av Hitler og hjalp til med å planlegge "den endelige løsningen" - masseutryddelsen av Europas jøder.

Jassir Arafat er ikke Arafats virkelige navn. Arafat er et av fornavnene hans, ikke slektsnavnet hans. Han tok dessuten navnet Jassir til minnet om Jassir al-Birah, en av anførerne i stormuftiens terrorregime mot jødene i 1930 årene (Kilde: Realities, A Journal of Timely Analysis, reprintet in Dispatch From Jerusalem, Jan.-Feb. 1994, side 2). Arafats slektsnavn er al-Husseini (Ibid). Han bruker ikke slektsnavnet sitt fordi han ønsker å skjule slektskapet til sin onkel. Yitzhak Rabins regjering hjalp Arafat med å få et meget stort og berømt bilde av Hitler der han sitter sammen med Haj Amin al-Husseini fjernet fra Jad Vashem - Israels Holocaust museum i Jerusalem. Musèet hevder i dag å ikke vite hvor bildet er:

Personer som Haj Amin al-Husseini gjorde Holocaust mulig. De trengte en Hitler; en Himmler; en Eichmann og et nazistisk lederskap, men uten det mer enn vilige samarbeidet fra Arafats onkel. ville omfanget av Holocaust ha vært sterkt redusert.

Det fjerde militære arabiske angrepet i 1973 met et uforberedt Israel endte med et ydmykende nederlag for angriperne. Derfor har PLO siden 1974, endret strategien for å utslette Israel. Strategien er nøye formet etter Hitlers "politiske" forhandlinger med Tsjekkoslovakia. Den arabiske verden har organisert en propagandamaskin som ville ha blitt tiljublet av Göbbels. Den blir finansiert av milliarder av arabiske petro-dollar og praktisk talt er alle nyhets-; utdannelses-; informasjons-; og reisemedium gjennomsyret av det.

Den arabiske propagandamaskinen tar sikte på å delegitimere jødenes historiske rett til landet. Araberne har propagert hundrevis av grove løgner som mange millioner generelt naive og godtroende mennesker svelger. Løgner som sier at "jødene har ingen historisk rett eller religiøse bånd til Palestina", eller at "Jerusalem har vært en arabisk by i 5000 år", er fullstendig latterlig, men blir likevel trodd. Med udiskutabelt bibelsk materiale og museumgjenstander satt til side, kan man ganske enkelt besøke gravene til Israels konger og profeter som dateres tilbake 3000 år eller mer og forstå hvor stor vekt araberne legger på løgnen i sin propaganda. Men som Hitlers propagandasjef Göbbels argumenterte: "En løgn spres proporsjonelt i forhold til løgnens størrelse" (Paul Josef Göbbels sitert i: Benjamin Netanyahu, A Place Among The Nations: Israel and the World (New York: Bantam, 1993), fotnote side 27).

Bland denne fryktelige anti-Israel propagandaen med en god dose terrorangrep mot israelske sivilister: Krydre så gryten med godt organiserte voldelige opprør som intifadaen og minikrigen som ble satt i scene da Israel åpnet en 2200 år gammel utgang til den hasmoneiske tunnelen, og budskapet blir tydeliggjort: Israel er et "hinder for fred i verden". Det er tydelig at Israel er en ekspansjonistisk og rasistisk enhet som har stjålet eldgammelt arabisk land, at de undertrykker de rette eierne og tvinger dem til å leve et liv som undertrykte under militær okkupasjon. "Fred" kan bare forsikres ved at "palestinerne" frigjøres fra "israelsk okkupasjon", og får "retten til selvbestemmelse" og at de jødiske aggressorene gir fra seg alt land som "rettmessig tilhører araberne".

Glødende taler mot Israel blir holdt hver eneste dag og alle Hitlers klisèer fra kampen om Tsjekkoslovakia har blitt renset for møllkuler og hentet fram til daglig bruk igjen. Og hvis PLOs "rettferdige" krav ikke etterkommes "kommer hele regionen til å bli kastet ut i en stor krig".

En "palestinsk politistyrke" (PLOs terrorister i forkledning) må okkupere "et frigjorte" landet og alle jødene må "evakueres". I Sør-Afrikas nasjonalforsamling i august 1998, talte Arafat og krevde "effektive økonomiske snksjoner mot den israelske regjeringen"(Arafat demands Israel sanctions", Reuters, 14 Aug., 1998) for å presse dem til å etterkomme PLOs krav. Arafat fortsatte med å si:

"Det som trengs er et rèelt og effektivt press på den israelske regjeringen av den amerikanske administrasjonen, EU og det internasjonale samfunn" (Ibid).

Arafat ble møtt med "stående ovasjon" (Ibid).

Det landet som PLO krever er det bibelske Judea og Samaria - Israels fjell (Esekiel 6:23; 19:9; 33:28; 34:13-14; 35;12; 36:1-8; 37:22; 38:8; 39:2-4, 17), og de ønsker også at Syria skal kontrollere Golanhøydene - det bibelske Bashan, det landet som var tildelt Manassa sin stamme (5 Mosebok 4:43; Josva 20:8, 21,27). Israel har sitt varselanlegg installert på toppene av fjellene i Judea, Samaria og Golan. Teknologiske utviklinger har ikke elimenert strategisk verdi når det gjelder observasjonsposter på høye fjell. Å tape høylandet, varselpostene og mulighetene til å manøvrere sitt militære utstyr gjør i realiteten Israel forsvarsløst.

Nesten 80 prosent av Israels vann kommer fra reservoarer under Judea og Samaria og fra kilder under Golan. Hvis de mister det livgivende vannet kan Israel overkjøres av sine fiender i løpet av få dager - og i alle fall i løpet av får uker.

Amerika sier at de forstår Israels problemer, men presser likevel Israel til å oppgi territoriene. Den sittende amerikanske regjeringen har sågar tilbudt seg å garantere Israels sikkerhet. I fortiden ser vi imidlertid at Amerika har brutt bortimot hvert eneste løfte de noensinne har gitt til Israel på det militære området. Det er liten grunn for Israel til å tro at Amerika ville opptre annerledes i fremtiden. Det er en strategisk bommert å legge nevneverdig vekt på undertegnede avtaler og tro at politske enheter er bundet av disse. Nasjonene er bare bundet av avtaler så lenge som det står i deres interesse å gjøre nettopp det. En ny "München-avtale" kan bli produsert i PLOs utenriksdepartement og deretter legges fram for Israel som et "amerikansk initiativ".

Nasjonalt selvmord

Hemmelige avtaler fant sted mellom noen av Yitzhak Rabins "dårer" og PLOs ledere i Oslo i Norge i 1993. Frukten av disse hemmelige møtene - som var stregt forbudt i Israels ordre for å forhindre terrorisme - blir offisielt kalt "oslo-avtalene". PLO har oppdaget at denne frukten smaker søtt og godt. For Israel har frukten imidlertid vist seg både illeluktende og bitter. Oslo-avtalens fødsel var besmittet, illegitim og de har ført til hat uten sidestykke blant palestina-araberne. Oslo-avtalene er ikke bare en blanding av selvforførelse og selvødeleggelse, de er også en hån. Oslo var begynnelsen på den prosessen som fører til Israels selvutslettelse. Praktisk tlat er Oslo et fire-bokstavers ord for "Selvmord".

Den 17 November 1973, skrev Jonathan (Joni) Netanjahu, som blir husket av de fleste israelere, det følgende:

".....det er med sorg og stor vrede at jeg ser hvordan en del av folket fremdeles klynger seg til håpet om å nå fram til en fredsavtale med araberne. Sunt bondevette fortelelr også dem at araberne ikke har forlatt sitt grunnleggende mål når det gjelder ødeleggelsen av staten. Men de samme forførelser og løgner som alltid har plaget jødene skjer igjen. Det er vår store ulykke. De ønsker å tor, derfor tror de. De ønsker ikke å se, derfor lukker de øynene. De vil ikke lære fra tusenvis av års historie, derfor forvrenger de den. De ønsker å legge fram et offer; og det gjør de også. Det ville ha vært komisk, hvis det ikke var så tragisk (Selvportrett av en helt: Jonathan Netanjahus brev: Jonathan (Joni) Netanjahu, eldre bror av den forhenværende israelske statsministeren, Bibi Netanjahu, var den eneste kommando-soldatene som ble drept da et israelsk redningsteam reddet mer en 100 gisler i et raid på Ugandas Entebbe-flyplass den 4. juli 1976. Joni førte an raidet etter at arabiske terrorister hadde kapret et fly fra Air France og styrt det til den afrikanske nasjonens som ble regjert av Idi Amin).

Oslo

Mange nordmenn er stolte over sitt lands hemmelige "fredsskapende" gjeringer mellom Rabins kadere og PLO. Noen av disse stolte nordmennene er gjenfødte kristne. Det fins tusenvis av gjenfødte kristne i Norge som er overbevist om at landet deres har solgt Israel til deres fiender: De begjærer, håper og ber om at Oslo-avtalen skal byttet ut med en bedre avtale. De som utgjør denne siste grupper kjenner tydeligvis sin Bibel og sin Gud. De har ikke latt seg lure av Jassir Arafat slik som Chamberlain og Daladier lot seg lure av Hitler.

Millioner av mennesker tror at oslo-avtalene ikke er noe mindre enn ett modig skritt i tro av to tradisjonelle fiender for å gjøre slutt på en lang og blodig konflikt. De tror også at nordmennene som var vertskap for de hemmelige møtene bør æres.

Yitzhak Rabin var kjent som en mann som falt sammen under press. Han inntok statsministerkontoret i begynnelsen av jul 1992 og nesten øyeblikkelig fyrte Syria to SCUD c-missiler som var i stand til å treffe hvilken som helst del av Israel. Syrias president al-Assad ønsket å sende Rabin et budskap, og budskapet nådde fram. Rabin glemte raskt alle sine valgløfter og skyndte seg å anerkjenne terroristorgansiasjonen PLO. Dermed satte han "fredsavtalen" i høygir.

Under Jassir Arafats lederskap har PLOs terrorister utført hundrevis av angrep rundt om i verden. "Bombinger, nedskytninger, kapringer, rakettangrep og kidnappinger i 26 land (John Laffin, The PLO Connections (London: Transworld, 1982), side 18). Arafat er ansvarlig for å ha utgytt mer jødisk blod enn noen annen siden Hitler: Likevel er de fleste av ofrene hans og mer enn 90 prosent av de mange tusener av gisler han har tatt ikke israelere (Ibid). Terror vant navn og berømmelse for Arafat som den internasjonale terrorismens gudfar. Men terroren kunne ikke utslette staten Israel. Han skiftet spor og begynte å bruke de samme teknikkene som Hitler brukte for å erobre Tsjekkoslovakia. Hitler lurte Englands Chamberlain og Frankrikes Daladier og ble nominert til Nobels Fredspris. Arafat har gått lenger enn Hitler. Han har lurt bortimot hele verden og fikk utdelt Nobels fredspris i november 1994.

Langt fra å være et modig skritt i tro var det Rabins vantro og frykt som drev ham til å ta tak i den blodflekkede hånden til Israels verste fiende. Og det var islam og dets hat mot jødene som førte Arafat til "forhandlingsbordet". Derfor kan vi stille spørsmålet. Hva var det som fikk nordmennene til å være verskap for de hemmelige møtene? Hva var motivasjonen?

Ansvaret for innledningen og mediteringen bak de hemmelige møtene mellom Rabins gudløse regjering og PLO ligger på Terje Rød-Larsen og hans hustru Mona Juul. Rød-Larsen var norsk planleggingsminister i Thorbjørn Jaglands regjering. Han var også direktør for Forskningsstifelsen FAFO i Norge. I 1996, da Rød-Larsen ble en offentlig kjendis, ble en økonomisk skandale omkring misbruk av FAFO-midler kjent gjennom norske medier; flere år etter at det rèellt skjedde ("More rot at Oslos core", Middle East Digest, Sept/Okt. 1996).

Rød-Larsen var tidligere involvert i "de øvre lag av den hemmelige bevegelsen kjent som Druidene" (Sitert fra et kommunikè fra forfatteren til daværende Dagen-journalist, Lars Toralf Storstrand, den 22. sept 1998). Han er tidligere medlem av Arbeidernes Kommunistparti marxist-leninistiske fløy (AKP-ml) og dessuten tidligere medlem i Arbeiderpartiets ungdomsforbund (AUF) (The Norway Connection II", Middle East Digest, Sept/Okt 1996).

Rød-Larsen har sterke anti-israelske og pro-arabiske synspunkter. Han satt i redaksjonskomitèen i den norske publikasjonen Palestina-Nytt (Nr1) hvor følgende sitat er hentet fra:

"Bekjemp den zionistiske staten Israel, USAs imperialisme og det palestinske folks fiender i den arabiske verden. Si "Nei" til en to-stats løsning - støtt krigen for frigjøringen av hele Palestina ("More rot at Oslos core", Middle East Digest, Des. 1996).

I mai 1994, skapte FNs generalsekretær Boutros Boutros-Ghali en ny stilling for Terje Rød-larsen, som ble FNs visegeneralsekretær for Midtøsten (AP: "Norwegian peacemaker gets UN post", Jerusalem Post, 26 mai 1994). Senere samme år ble det sagt at "intet annet sted er rå antisemittisme mer tydelig enn i FN" (Lederartikkel: "The UN antisemitism resolution", Jerusalem Post, 13 mars 1994).

Rød-Larsen bodde og arbeidet i Gaza der kontoret hans lå. Han var ansvarlig for å formulere planen som førte til at det ble satt inn en norsk observasjonsenhet i Hebron. Når det gjelder denne styrken, ble det meldt på israelsk TV: "Den norske Observasjonsstyrken i Hebron er "anti-Israel". De bryr seg ikke om arabiske steinkasting. Det var PLO som bad dem komme" (Radio Kol Yisrael, 20 Aug. 1994). På samme måte har den norske UNIFIL-styrken i Libanon også vært anti-Israel. Når israelske soldater inntok en PLO-bunker i Libanon under Operasjon Fred for Galilea, fant de "en skriftelig avtale mellom kommandanten for den norske UNIFIL-enheten og PLO som lovet at de norske ikke skulle blande seg inn i noen terrorist-aktivitet som fant sted i deres sone" (Jerusalem Post, 9 juli 1982. Omtalt i: Dr. Irving Moskowitz, Should America Guarantee Israels Safety? (New York: Americans For A Safe Israel, 1993), side 24).

Rød-Larsens hustru, Mona Juul, var kontorsjef på statsministerens kontor; og som sådan var hun involvert i å organisere noen av de hemmelige arrangementene (Greer Fay Cashman: "Jordanian envoy goes public - thanks to his Norwegian host", Jerusalem Post, 20 jan. 1995). Juul er for tiden andresekretær ved den norske Ambassaden i Tel Aviv (David Makovsky: "Norway agrees to extend TIPH mandate", Jerusalem Post, 13 aug. 1996).

Statsminister Gro Harlem Brundtland dannet sin første regjering i 1981 som Norges yngste og første kvinnelige statsminister (AP: "Terje Larsen named to Norwegian Cabinet", Jerusalem Post, 27 okt 1996): Brundtland var "i lang tid, fan av" ("More rot at Oslos core", Middle East Digest, des. 1996) Jasser Arafat og talte "varmt" (Ibid) om han etter deres møte i 1983. Tolv år senere tok hun erketerroristen i hånden og førte ham langs den røde løperen for å motta Nobels Fredspris (Stan Goodenough: "No honest broker", Jerusalem Post, 8 mai 1996). Brundtland gikk av i oktober 1996 og tok over tømmene i Verdens Helseorganisasjon (WHO).

Skriver mer når jeg får tid....