Leksjoner fra fortiden - nåtid - og norske APs innblanding i Oslo prosessen

 

Dette er hentet fra boken "Muren" ved Ramon Bennett. Fra side 151-166 (utdrag fra noe av kapittelet). Fra kapittel 7 - Bit for bit.

Referanse er satt i klamme bak og Ibid referer til siste referanse.

________________________________

 

Georg Wilhelm Friedrich Hegel etterlot seg disse udødelige ordene: "Historien lærer oss dette: At menneskene ikke lærer noe av historien". Årsaken til at mennesker ikke lærer noe av historien fins i ordene til en som Gud er definert som en "dåre"  - Israels tidligere statsminister Shimon Peres: "Historien er nonsens"(Se side 13-17 i boken Muren). Og som George Santayana har sagt det: "De som ikke lærer av historien er dømt til å måtte gjenta den". Dermed har vi en ond sirkel. Mennesker som gjentar historiens feil fordi de er for opptatt til å lære noe av den.

 

Erobringen av Tsjekkoslovakia var vital i Adolf Hitlers planer når det gjaldt å overkjøre resten av Europa. Tsjekkoslovakia var et lite land som lå strategisk plassert i hjertet av Europa, samtidig som de hadde en av Europas sterkeste armèer. De kunne mobilisere mer enn 800.000 menn og våpenindustrien deres var både velkjent og meget effektiv.

 

Det som gjorde saken vanskelig for Hitler var den fysiske barrierien kjent som Sudeten-fjellene mot grensen til Tyskland. Fjellene voktet inngangen til Tsjekkoslovakias kjerneland, så vel som til Praha (utt: Prag), hovedstaden. Gjennom årtier hadde fjellpassene blitt fortifisert av tsjekkerne og ethvert angrep på dem vill koste mange liv og mye utstyr. Hitlers generaler var enstemmige i opposisjonen mot å presse seg gjennom. De følte at prisen ville bli for høy, og at muligheten for suksess ville være bortimot umulig

 

Med den militære opsjonen overstyrt av sine generaler; valgte Hitler en "diplomatisk" løsning. Han planla å presse tsjekkerne til å oppgi fjellpassene med politiske midler: Ved dette vill han praktisk talt gjøre Tsjekkoslovakia forsvarsløst.

 

Hitler satte igang sin kampanje ved å overbevise Vestmaktene, spesielt Storbritannia og Frankrike, om at tre millioner tyskere bodde i Sudetenland og at landområdene derfor tilhørte Tyskland. Sudet-tyskerne hadde økonomisk framgang og fulle borgerretter; men Hitlers propagandaminister Paul Josef Gõbbels satte igang en enorm kampanje som presenterte dem som "undertrykte" mennesker som bodde i "okkupert" land

 

Hitler skapte og grunnla en sudetisk politisk organisasjon som tjente hans målsetninger - en som krevde så mye at det var umulig å etterkomme kravene. Den tyske minoriteten i Tsjekkoslovakia var bare et vikarierende argument, men la et rasjonelt grunnlag for Hitlers plan om å annektere området til Tyskland. Lederne i Frankrike og Storbritannia så ikke skogen for bare trær. Hitler overbeviste dem om at alt han ønsket seg var rettferdighet for sine tyske brødre. Hitler proklamerte at hans sudetiske brødre måtte ha retten til "selvstyre", og også at de måtte "settes fri fra den tsjekkoslovakiske okkupasjonen".

 

Hitler organiserte nøye planlagte voldelige opprør som tsjekkerne måtte bruke makt for å undertrykke. Deretter framstilte han tsjekkerne som et hinder for fred i verden. Hitler strammet stadig til sine krav helt til han ville at den tyske hæren skulle innta Sudetenland og at tsjekkerne skulle drives ut fra området innen 28. september 1938. Hvis man ikke etterkom kravene, sa Hitler, kom det til å bli krig i regionen. Hitler fortsatte å tale oppildnende taler som krevde at tyskerne i Tsjekkoslovakia måtte bli gjenforent med sitt hjemland, og det virket som om krigen stod for døren.

 

Frankrike hadde en militær allianse med Tsjekkoslovakia, og Storbritannia var bundet til å støtte Frankrike. Disse maktene var imidlertid ikke villig til å forsvare Tsjekkoslovakia og begge ønsket å unngå en militær konfrontasjon med Tyskland - for enhver pris. Den franske statsministeren - Edouard Daladier og Storbritannias statsminister Neville Chamberlain begynte et ritt som skulle roe ned Hitler. Prisen var Tsjekkoslovakia. Hitler fortsatte å fremsette sine krav og tsjekkerne ble tvunget av Storbritannia og Frankrike til å bøye seg.

 

I September, i et siste øyeblikks forsøk på å unngå krig, møttes Chamberlain, Daladier og den italienske diktatoren Benito Mussolini i München. Mussolini formet det som senere ble kjent som "München-avtalen". Flere år senere viste det seg at den såkalte italienske planen var ført i pennen av det tyske utenriksdepartementet. Avtalen ble undertegnet. Den tyske hæren skulle fullføre okkupasjonen av Sudetenland og en internasjonal kommisjon skulle avgjøre fremtiden for andre omdiskuterte områder:

 

Både Daladier og Chamberlain vendte tilbake til jublende skarer som var lettet over at trusselen om krig var stanset. Chamberlain fortalte det britiske folket at han hadde oppnådd "Fred med ære. Jeg tror det blir fred i vår tid". Tsjekkoslovakia ble kort tid etter informert av Storbritannia og Frankrike om at de enten kunne motstå Tyskland alene eller bøye seg for annekteringen. Den tsjekkiske regjeringen hadde intet annet valg enn å bøye seg.

 

Chamberlain og Daladier mistet hele sin troverdighet året etter. Hitler annekterte resten av Tsjekkoslovakia i mars og startet deretter den andre verdenskrig ved å invadere Polen i september.

 

Land for fred

 

Den såkalte "fredsprosessen" som amerikanerne, europeerne og det russiske utenriksdepartementet pålegger Israel ligner ikke en virkelig fred. Handlingene deres er helt og holdent i deres egen politiske egeninteresse - de ønsker alle å legge en demper på den arabiske verden og vinne godvilje hos dem. Amerika er sterkt avhengig av arabiske olje og alle ser på den arabiske verden som et enormt marked for våpen og konsumprodukter:

 

"Fredsprosessen", sier de, kan bare bygges på at Israel anerkjenner prinsippet "Land for fred". Kanskje de burde ha begynt å spørre de amerikanske indianerne hvordan "land for fred" fungerte for dem!

 

Ifølge nasjonenes eksperter på utenrikspolitikk og nyhetsmediene er årsaken til den stadig pågående krigen mellom Israel og araberne at Israel okkuperer arabisk land. Dette blir gjentatt til det kjedsommelige, og denne politiske propagandaen er blitt gravert inn i menneskenes tanker: Araberne gikk til krig allerede da araberne hadde kontroll over landet - det er derfor de tapte det. Israels eksistens er problemet - uansett grenser. Når den arabiske verden krever "bare fred", sier de praktisk talt at "fred" bare kan komme når Israel ikke lenger eksisterer og at det "bare" fins arabiske nasjoner i Midtøsten.

 

Historien gjentar seg selv

 

Helt siden dagen etter David Ben-Gurion erklærte staten Israel den 14. mai 1948, har arabiske armèer kontinuerlig angrepet Israel i forsøk på å utslette land og folk. Hver ny krig så større og bedre armèer som angrep Israel. Da araberne tapte den fjerde krigen i 1973 besluttet de at den militære opsjonen var ubrukelig - for en tid. Selv om de hadde fire ganger så mange soldater og maskiner som den israelske hæren, og samtidig hadde fordelen av et overraskelsesangrp, ble de arabiske armèene atter engang beseiret av den israelske hæren. De skjønte nå at "diplomati" er den eneste måten å beseire Israel på, og de arabiske lederne bestemte seg for en "politisk" løsning.

 

Mange Vestlige mennesker tror at araberne generelt er tilbøyelig til å være litt tilbakestående. Dette er høyst usant og meget urettferdig. Kulturelle forskjeller kan skape store skiller mellom måten mennesker opptrer på og uttrykker seg selv på. Den arabiske kulturen er slik at de fleste Vestlige ikke engang overhodet forstår den. Araberne er bedre i de fleste ting enn deres Vestlige motstykker: Araberne er ofte slue mens Vestlige mennesker ofte er naive og arabiske ledere vet å utnytte dette fullt ut.

 

Jøder blir kreditert med å ha den høyeste intelligensen i noen rase, men som vi har sett i noen av sitatene, kan egoistiske ambisjoner rive ned selv den høyeste intelligens. Shimon Peres skryter av å ha en høy IQ, men sier at "historien er nonsens", dermed vitner han om sannheten i sitatene av både Hegel og Santayana (se side 141). Den palestinske frigjøringsorganisasjonens (PLOs) leder Jassir Arafat, tenker på sin side diametralt motsatt av Peres. Arafat siterer det arabiske ordtaket om at "Nåtiden kan bare beseires med fortidens midler (Ordtaket sitert av Basam Abu Sharif, PLO talsmann og Arafats Rådgiver, Kuwait News Agency, May 1986). Araberne beviser at det fins unntak til Hegels regel. De forstår at man ved å lære leksjoner fra historien kan klare å påvirke nådtiden. I Midtøsten beviser "fredsprosessen" at de studerer historien nøye. Vestlige leder har; hvorom allting er, ikke blitt smartere enn Chamberlain og Daladier: De klarer heller ikke å se skogen. Det er simpelthen for mange trær i veien.

 

Skygger fra Munchen

 

I likhet med de fleste muslimske arabere er Jassir Arafat en meget ivrig beundrer av Adolf Hitler: Han har også ett eksemplar av Hitlers Mein Kampf på pulten sin. Under Arafats lederskap har PLO adoptert de to meste brukte nazi-symbolene, nemlig ørnene og den famøse høyrehåndhilsenen.

 

Arafats Onkel Haj Amin al-Husseini, var den glødende antisemittiske stormuftien av Jerusalem. Muftien var en nær venn av Hitler og hjalp til med å planlegge "den endelige løsningen" - masseutryddelsen av Europas jøder.

 

Jassir Arafat er ikke Arafats virkelige navn. Arafat er et av fornavnene hans, ikke slektsnavnet hans. Han tok dessuten navnet Jassir til minnet om Jassir al-Birah, en av anførerne i stormuftiens terrorregime mot jødene i 1930 årene (Kilde: Realities, A Journal of Timely Analysis, reprintet in Dispatch From Jerusalem, Jan.-Feb. 1994, side 2). Arafats slektsnavn er al-Husseini (Ibid). Han bruker ikke slektsnavnet sitt fordi han ønsker å skjule slektskapet til sin onkel. Yitzhak Rabins regjering hjalp Arafat med å få et meget stort og berømt bilde av Hitler der han sitter sammen med Haj Amin al-Husseini fjernet fra Jad Vashem - Israels Holocaust museum i Jerusalem. Musèet hevder i dag å ikke vite hvor bildet er:

 

Personer som Haj Amin al-Husseini gjorde Holocaust mulig. De trengte en Hitler; en Himmler; en Eichmann og et nazistisk lederskap, men uten det mer enn vilige samarbeidet fra Arafats onkel. ville omfanget av Holocaust ha vært sterkt redusert.

 

Det fjerde militære arabiske angrepet i 1973 med et uforberedt Israel endte med et ydmykende nederlag for angriperne. Derfor har PLO siden 1974, endret strategien for å utslette Israel. Strategien er nøye formet etter Hitlers "politiske" forhandlinger med Tsjekkoslovakia. Den arabiske verden har organisert en propagandamaskin som ville ha blitt tiljublet av Göbbels. Den blir finansiert av milliarder av arabiske petro-dollar og praktisk talt er alle nyhets-; utdannelses-; informasjons-; og reisemedium gjennomsyret av det.

 

Den arabiske propagandamaskinen tar sikte på å delegitimere jødenes historiske rett til landet. Araberne har propagert hundrevis av grove løgner som mange millioner generelt naive og godtroende mennesker svelger. Løgner som sier at "jødene har ingen historisk rett eller religiøse bånd til Palestina", eller at "Jerusalem har vært en arabisk by i 5000 år", er fullstendig latterlig, men blir likevel trodd. Med udiskutabelt bibelsk materiale og museumgjenstander satt til side, kan man ganske enkelt besøke gravene til Israels konger og profeter som dateres tilbake 3000 år eller mer og forstå hvor stor vekt araberne legger på løgnen i sin propaganda. Men som Hitlers propagandasjef Göbbels argumenterte: "En løgn spres proporsjonelt i forhold til løgnens størrelse" (Paul Josef Göbbels sitert i: Benjamin Netanyahu, A Place Among The Nations: Israel and the World (New York: Bantam, 1993), fotnote side 27).

 

 

Bland denne fryktelige anti-Israel propagandaen med en god dose terrorangrep mot israelske sivilister: Krydre så gryten med godt organiserte voldelige opprør som intifadaen og minikrigen som ble satt i scene da Israel åpnet en 2200 år gammel utgang til den hasmoneiske tunnelen, og budskapet blir tydeliggjort: Israel er et "hinder for fred i verden". Det er tydelig at Israel er en ekspansjonistisk og rasistisk enhet som har stjålet eldgammelt arabisk land, at de undertrykker de rette eierne og tvinger dem til å leve et liv som undertrykte under militær okkupasjon. "Fred" kan bare forsikres ved at "palestinerne" frigjøres fra "israelsk okkupasjon", og får "retten til selvbestemmelse" og at de jødiske aggressorene gir fra seg alt land som "rettmessig tilhører araberne".

 

Glødende taler mot Israel blir holdt hver eneste dag og alle Hitlers klisèer fra kampen om Tsjekkoslovakia har blitt renset for møllkuler og hentet fram til daglig bruk igjen. Og hvis PLOs "rettferdige" krav ikke etterkommes "kommer hele regionen til å bli kastet ut i en stor krig".

 

En "palestinsk politistyrke" (PLOs terrorister i forkledning) må okkupere "et frigjorte" landet og alle jødene må "evakueres". I Sør-Afrikas nasjonalforsamling i august 1998, talte Arafat og krevde "effektive økonomiske sanksjoner mot den israelske regjeringen"(Arafat demands Israel sanctions", Reuters, 14 Aug., 1998) for å presse dem til å etterkomme PLOs krav. Arafat fortsatte med å si:

 

"Det som trengs er et rèelt og effektivt press på den israelske regjeringen av den amerikanske administrasjonen, EU og det internasjonale samfunn" (Ibid).

 

Arafat ble møtt med "stående ovasjon" (Ibid).

 

Det landet som PLO krever er det bibelske Judea og Samaria - Israels fjell (Esekiel 6:23; 19:9; 33:28; 34:13-14; 35;12; 36:1-8; 37:22; 38:8; 39:2-4, 17), og de ønsker også at Syria skal kontrollere Golanhøydene - det bibelske Bashan, det landet som var tildelt Manassa sin stamme (5 Mosebok 4:43; Josva 20:8, 21,27). Israel har sitt varselanlegg installert på toppene av fjellene i JudeaSamaria og Golan. Teknologiske utviklinger har ikke elimenert strategisk verdi når det gjelder observasjonsposter på høye fjell. Å tape høylandet, varselpostene og mulighetene til å manøvrere sitt militære utstyr gjør i realiteten Israel forsvarsløst.

 

Nesten 80 prosent av Israels vann kommer fra reservoarer under Judea og Samaria og fra kilder under Golan. Hvis de mister det livgivende vannet kan Israel overkjøres av sine fiender i løpet av få dager - og i alle fall i løpet av får uker.

 

Amerika sier at de forstår Israels problemer, men presser likevel Israel til å oppgi territoriene. Den sittende amerikanske regjeringen har sågar tilbudt seg å garantere Israels sikkerhet. I fortiden ser vi imidlertid at Amerika har brutt bortimot hvert eneste løfte de noensinne har gitt til Israel på det militære området. Det er liten grunn for Israel til å tro at Amerika ville opptre annerledes i fremtiden. Det er en strategisk bommert å legge nevneverdig vekt på undertegnede avtaler og tro at politiske enheter er bundet av disse. Nasjonene er bare bundet av avtaler så lenge som det står i deres interesse å gjøre nettopp det. En ny "München-avtale" kan bli produsert i PLOs utenriksdepartement og deretter legges fram for Israel som et "amerikansk initiativ".

 

Nasjonalt selvmord

 

Hemmelige avtaler fant sted mellom noen av Yitzhak Rabins "dårer" og PLOs ledere i Oslo i Norge i 1993. Frukten av disse hemmelige møtene - som var strengt forbudt i Israels ordre for å forhindre terrorisme - blir offisielt kalt "oslo-avtalene". PLO har oppdaget at denne frukten smaker søtt og godt. For Israel har frukten imidlertid vist seg både illeluktende og bitter. Oslo-avtalens fødsel var besmittet, illegitim og de har ført til hat uten sidestykke blant palestina-araberne. Oslo-avtalene er ikke bare en blanding av selvforførelse og selvødeleggelse, de er også en hån. Oslo var begynnelsen på den prosessen som fører til Israels selvutslettelse. Praktisk talt er Oslo et fire-bokstavers ord for "Selvmord".

 

Den 17 November 1973, skrev Jonathan (Joni) Netanjahu, som blir husket av de fleste israelere, det følgende:

 

".....det er med sorg og stor vrede at jeg ser hvordan en del av folket fremdeles klynger seg til håpet om å nå fram til en fredsavtale med araberne. Sunt bondevett forteller også dem at araberne ikke har forlatt sitt grunnleggende mål når det gjelder ødeleggelsen av staten. Men de samme forførelser og løgner som alltid har plaget jødene skjer igjen. Det er vår store ulykke. De ønsker å tro, derfor tror de. De ønsker ikke å se, derfor lukker de øynene. De vil ikke lære fra tusenvis av års historie, derfor forvrenger de den. De ønsker å legge fram et offer; og det gjør de også. Det ville ha vært komisk, hvis det ikke var så tragisk (Selvportrett av en helt: Jonathan Netanjahus brev: Jonathan (Joni) Netanjahu, eldre bror av den forhenværende israelske statsministeren, Bibi Netanjahu, var den eneste av kommandosoldatene som ble drept da et israelsk redningsteam reddet mer en 100 gisler i et raid på Ugandas Entebbe-flyplass den 4. juli 1976. Joni førte an raidet etter at arabiske terrorister hadde kapret et fly fra Air France og styrt det til den afrikanske nasjonens som ble regjert av Idi Amin).

 

Oslo

 

Mange nordmenn er stolte over sitt lands hemmelige "fredsskapende" gjerninger mellom Rabins kadere og PLO. Noen av disse stolte nordmennene er gjenfødte kristne. Det fins tusenvis av gjenfødte kristne i Norge som er overbevist om at landet deres har solgt Israel til deres fiender: De begjærer, håper og ber om at Oslo-avtalen skal byttet ut med en bedre avtale. De som utgjør denne siste grupper kjenner tydeligvis sin Bibel og sin Gud. De har ikke latt seg lure av Jassir Arafat slik som Chamberlain og Daladier lot seg lure av Hitler.

 

Millioner av mennesker tror at oslo-avtalene ikke er noe mindre enn ett modig skritt i tro av to tradisjonelle fiender for å gjøre slutt på en lang og blodig konflikt. De tror også at nordmennene som var vertskap for de hemmelige møtene bør æres.

 

Yitzhak Rabin var kjent som en mann som falt sammen under press. Han inntok statsministerkontoret i begynnelsen av jul 1992 og nesten øyeblikkelig fyrte Syria to SCUD C-missiler som var i stand til å treffe hvilken som helst del av Israel. Syrias president al-Assad ønsket å sende Rabin et budskap, og budskapet nådde fram. Rabin glemte raskt alle sine valgløfter og skyndte seg å anerkjenne terroristorgansiasjonen PLO. Dermed satte han "fredsavtalen" i høygir.

 

Under Jassir Arafats lederskap har PLOs terrorister utført hundrevis av angrep rundt om i verden. "Bombinger, nedskytninger, kapringer, rakettangrep og kidnappinger i 26 land (John Laffin, The PLO Connections (London: Transworld, 1982), side 18). Arafat er ansvarlig for å ha utgytt mer jødisk blod enn noen annen siden Hitler: Likevel er de fleste av ofrene hans og mer enn 90 prosent av de mange tusener av gisler han har tatt ikke israelere (Ibid). Terror vant navn og berømmelse for Arafat som den internasjonale terrorismens gudfar. Men terroren kunne ikke utslette staten Israel. Han skiftet spor og begynte å bruke de samme teknikkene som Hitler brukte for å erobre Tsjekkoslovakia. Hitler lurte Englands Chamberlain og Frankrikes Daladier og ble nominert til Nobels Fredspris. Arafat har gått lenger enn Hitler. Han har lurt bortimot hele verden og fikk utdelt Nobels fredspris i november 1994.

 

Langt fra å være et modig skritt i tro var det Rabins vantro og frykt som drev ham til å ta tak i den blodflekkede hånden til Israels verste fiende. Og det var islam og dets hat mot jødene som førte Arafat til "forhandlingsbordet". Derfor kan vi stille spørsmålet. Hva var det som fikk nordmennene til å være vertskap for de hemmelige møtene? Hva var motivasjonen?

 

Ansvaret for innledningen og mediteringen bak de hemmelige møtene mellom Rabins gudløse regjering og PLO ligger på Terje Rød-Larsen og hans hustru Mona Juul. Rød-Larsen var norsk planleggingsminister i Thorbjørn Jaglands regjering. Han var også direktør for Forskningsstifelsen FAFO i Norge. I 1996, da Rød-Larsen ble en offentlig kjendis, ble en økonomisk skandale omkring misbruk av FAFO-midler kjent gjennom norske medier; flere år etter at det rèellt skjedde ("More rot at Oslos core", Middle East Digest, Sept/Okt. 1996).

 

Rød-Larsen var tidligere involvert i "de øvre lag av den hemmelige bevegelsen kjent som Druidene" (Sitert fra et kommunikè fra forfatteren til daværende Dagen-journalist, Lars Toralf Storstrand, den 22. sept 1998). Han er tidligere medlem av Arbeidernes Kommunistparti marxist-leninistiske fløy (AKP-ml) og dessuten tidligere medlem i Arbeiderpartiets ungdomsforbund (AUF) (The Norway Connection II", Middle East Digest, Sept/Okt 1996).

 

Rød-Larsen har sterke anti-israelske og pro-arabiske synspunkter. Han satt i redaksjonskomitèen i den norske publikasjonen Palestina-Nytt (Nr1) hvor følgende sitat er hentet fra:

 

"Bekjemp den zionistiske staten Israel, USAs imperialisme og det palestinske folks fiender i den arabiske verden. Si "Nei" til en to-stats løsning - støtt krigen for frigjøringen av hele Palestina ("More rot at Oslos core", Middle East Digest, Des. 1996).

 

I mai 1994, skapte FNs generalsekretær Boutros Boutros-Ghali en ny stilling for Terje Rød-larsen, som ble FNs visegeneralsekretær for Midtøsten (AP: "Norwegian peacemaker gets UN post", Jerusalem Post, 26 mai 1994). Senere samme år ble det sagt at "intet annet sted er rå antisemittisme mer tydelig enn i FN" (Lederartikkel: "The UN antisemitism resolution", Jerusalem Post, 13 mars 1994).

 

Rød-Larsen bodde og arbeidet i Gaza der kontoret hans lå. Han var ansvarlig for å formulere planen som førte til at det ble satt inn en norsk observasjonsenhet i Hebron. Når det gjelder denne styrken, ble det meldt på israelsk TV: "Den norske Observasjonsstyrken i Hebron er "anti-Israel". De bryr seg ikke om arabiske steinkasting. Det var PLO som bad dem komme" (Radio Kol Yisrael, 20 Aug. 1994). På samme måte har den norske UNIFIL-styrken i Libanon også vært anti-Israel. Når israelske soldater inntok en PLO-bunker i Libanon under Operasjon Fred for Galilea, fant de "en skriftelig avtale mellom kommandanten for den norske UNIFIL-enheten og PLO som lovet at de norske ikke skulle blande seg inn i noen terrorist-aktivitet som fant sted i deres sone" (Jerusalem Post, 9 juli 1982. Omtalt i: Dr. Irving Moskowitz, Should America Guarantee Israels Safety? (New York: Americans For A Safe Israel, 1993), side 24).

 

Rød-Larsens hustru, Mona Juul, var kontorsjef på statsministerens kontor; og som sådan var hun involvert i å organisere noen av de hemmelige arrangementene (Greer Fay Cashman: "Jordanian envoy goes public - thanks to his Norwegian host", Jerusalem Post, 20 jan. 1995). Juul er for tiden andresekretær ved den norske Ambassaden i Tel Aviv (David Makovsky: "Norway agrees to extend TIPH mandate", Jerusalem Post, 13 aug. 1996).

 

Statsminister Gro Harlem Brundtland dannet sin første regjering i 1981 som Norges yngste og første kvinnelige statsminister (AP: "Terje Larsen named to Norwegian Cabinet", Jerusalem Post, 27 okt 1996): Brundtland var "i lang tid, fan av" ("More rot at Oslos core", Middle East Digest, des. 1996) Jasser Arafat og talte "varmt" (Ibid) om han etter deres møte i 1983. Tolv år senere tok hun erketerroristen i hånden og førte ham langs den røde løperen for å motta Nobels Fredspris (Stan Goodenough: "No honest broker", Jerusalem Post, 8 mai 1996). Brundtland gikk av i oktober 1996 og tok over tømmene i Verdens Helseorganisasjon (WHO).

 

Thorbjørn Jagland, en "venstreradikaler" (AP: "Terje Larsen named to Norwegian cabinet," Jerusalem Post, 27 okt. 1996) fulgte Brundtland som Norges statsminister: Under hans innvielse som Brundtlands etterfølger avslørte Jagland sitt:

 

"Langvarige kjærlighetsforhold til PLO da han med stolthet mintes sitt møte med Arafat i "nattens mulm og mørke" i Beirut i 1978" ("More rot at Oslos core," Middle East Digest, Des. 1996).

 

Dette fant sted under den tiden da:

«PLO voldtok og ranet Libanon og kapret busser og myrdet sivile i Israel" (Ibid).

Da han inntok statsministerkontoret utpekte han umiddel­bart Terje Rød-Larsen til sin regjering selv om han åpenbart kjente til skandalen med FAFO-midlene (Ibid). To uker senere ble skandalen kjent og enda en måned senere måtte Rød-Larsen trekke seg fra sin stilling (AP:"Terje Larsen resigns after month in Norwegian government," Jerusalem Post, 28 Nov. 1996). Jaglands første utenlandske gjest var Jassir Arafat (News agencies: "Arafat opens European trip," Jerusalem Post, 29 Okt. 1996). Jagland sa at han var «glad for at hans før­ste offentlige gjerning som statsminister var å hilse på Arafat," (Ibid) og Arafat svarte: «Jeg er her for å skaffe hjelp fra våre norske venner" (Ibid). Tom Berntzen er sjef for nyhetsavdelingen i NRK, norsk offentlig og PLO-støttende nyhetskanal. Berntzen er Jaglands svoger.

Johan Jørgen Holst var utenriksminister i Brundtlands regje­ring og var «gammel venn av Arafat" (Sitert fra et kommunikè fra forfatteren til daværende Dagen-Journalist, Lars Toralf Storstrand, 22 sept. 1998). Holst var involvert i de hemmelige møtene og var tilstede på undertegningen av Oslo-avtalene. Han døde brått og «tilsynelatende av slag" (AP: "Peres, Arafat: Progress in Oslo talks," Jerusalem Post, 23 Jan. 1994) bare fire måneder etter undertegningen. Han var gift med Marianne Heiberg.

Marianne Heiberg var involvert i de hemmelige møtene med PLO og Rabins regjerings. Heiberg utførte undersøkelser på FAFO da Rød-Larsen var direktør (Michael Parks skriver for Los Angeles Times: "Israelis, Palestinians poses as professors in Secret Oslo talks," Jerusalem Post, 15 sept 1993).Hun var forsker på pales­tinske økonomiske forhold i Gaza (David Makovsky: "When enemies made peace - an night to remeber," Jerusalem Post, 19 Aug. 1994) og er for tiden direktør for FNs hjelpeorganisasjon UNRWA i Jerusalem, som tar seg av arabisk «flyktninge»-bistand (Reuter: "Holst widow to work for UNRWA," Jerusalem Post, 19 Juni 1994).

Bjørn Tore Godal ble utenriksminister etter at Holst døde og hadde også vært involvert i de hemmelige møtene i Oslo. Godal er nær venn av Terje Rød-Larsen, ("The Norway Connection II," Middle East Digest, Sept/okt 1996) og tidligere for­mann i AUF. Som leder for AUF godkjent Godal den følgende uttalelsen:

«AUF vil støtte de styrkene som søker nasjonal og sosial frigjøring for det palestinske folk.

Kvalifikasjonen for varig fred må være at Israel opphører og eksistere som jødisk stat og at en pro­gressiv palestinsk stat blir etablert hvor alle etnis­ke gruppering kan leve side om side i full likestil­ling" (Sitert fra boken "Slik jeg ser det: Del2 av tidligere generalsektretær i Det Norske Arbeiderparti, Haakon Lie og sitert i: "Norges utenriksminister Bjørn Tore Godal krevde Israels utslettelse i "71", Dagen, 2 Mai 1996).

 

Den norske dagsavisen Dagen beskrev AUFs resolusjon som «vendepunktet i Norges tidligere varme forhold til Israel» (Steve Rodan: ”Norwegian leaders supported termination of Jewish state,” Jerusalem Post, 5 Mai,1996). Godal forblir til denne dag «en fremstående tilheng­er av en palestinsk stat»(Ibid).

 

Godal ble henrykt da han hørte at hans nære venn Rød- Larsen var blitt bedt av FNs generalsekretær Boutros Boutros-Ghali om å være hans utsending til Gaza. Godal uttalte:

 

«Vi ønsket oss en sterkere rolle for FN i Midtøsten.

 Dette vil bidra til det»(AP:”Norwegian peacemakter gets UN post,” Jerusalem Post, 26 mai 1994).

  

Med sin nære venn Rød-Larsen i Gaza, mens han laget pla­ner for å innføre det første utenlandske nærværet i Israel, så Godal sin drøm bevege seg mot oppfyllelsen. Den 14. Mai 1996 kom Godal til Hebron for å se den norske observatørstyrken (The Norway Connection II,” Middle East Digest, Sept/okt. 1996) med 120 nordmenn, italienere og dansker bli implementert.

 

Knut Frydenlund, en tidligere norsk utenriksminister, var også involvert i de hemmelige samtalene i Oslo. Han had­de besøkt Arafat i Tunis kort etter at Israel kastet PLO ut av Libanon. Frydenlund mente personlig at Arafat var en opp­riktig person og mente dette så lenge han levde.

 

Thorvald Stoltenberg var en annen av de norske jordmø­drene som hjalp til å føde Oslo-monsteret. Stoltenberg var tid­ligere utenriksminister og hadde også besøkt Arafat i Tunis etter at de ble kastet ut av Beirut. Stoltenberg var begeistret over Arafat.

 

Jan Egeland var statssekretær for det norske Utenriksdepartementet og var involvert i de hemmelige møtene i Oslo. Egeland var tidligere leder for Amnesty Internationals nor­ske avdeling(”Moore rot at Oslos core,” Middle East Digest, des. 1996). Amnesty International har vært skeivstilt til Israel nesten siden organisasjonen ble dannet. Nesten hvert eneste år må Israel protestere på Amnestys rapporter om Israel. I 1989 kalte:

 

«Det israelske justisdepartementet Amnestys seneste rapport om Israel «skeiv, ubalansert og med sterk mangel på objektivitet” (Ben Lynfield:”Morocco hits back at Amnesty,” Jerusalem Post, 28 Febr.1990).

 

 

Nei, nordmennene har intet krav på berømmelse. De nor­ske lederne som er involvert i Oslo-prosessen ønsker tydelig­vis å se staten Israel byttet ut med en palestinsk stat nummer to. Dette har alltid vært mål nummer én for både den arabiske og muslimske verden, og nå også grunnen til deres deltagelse i «fredsprosessen.»

 

11994 uttalte FNs generalsekretær Boutros Boutros-Ghali:

 

«Jødene må oppgi sin status som nasjon og Israel som stat og la seg assimilere som et samfunn i den arabiske verden» (Boutros-Ghali sitert i "An ill Wind blowing," Middle East Intelligence Digest, Mars/april 1995, side 8).

 

Alternativet, fastslo han, kunne være «gjentatte kriger» (Ibid).1996 sa Egypts utenriksminister Amr Moussa det samme med andre ord. Han sa at:

 

«Innenfor rammeverket av de mange fredsarrangementene som fins, må Israel vende tilbake til si naturlige størrelse. Sagt med andre ord, uten evne til å true arabere og omsider bli absorbert i den arabiske enhet» (Stan Goodenough: "No honest broker," Jerusalem Post, 8 Mai 1996).

 

Boutros-Ghali og Moussa taler begge for den arabiske og muslimske verden og budskapet er klart: Det fins ingen plass for en jødisk stat i den muslimske Midtøsten. Israel må slutte å eksistere som stat. Jødene må bli underlagt dhimmi-status - annenrangs borgere med få eller ingen rettigheter og absorbert i det arabiske miljøet.

 

Den israelske superdåren Shimon Peres var en av de fremste initiativtakerne til «fredsinitiativet» som involverte PLO og deltok også på det siste av de hemmelige møtene i Oslo. Han la fram sin visjon for et «nytt Midtøsten» i november 1994. Peres sier at han ser for seg en «integrasjon av Israel i den muslimske Midtøsten» (Shimon Peres sitert av: The Jerusalem "For Western Defense: "Periodic News Digest from the Arab World and Iran," Digest 6 Des. 1994 p.1.) Selv mens Peres omfavner og kysser sine nyvunne muslimske arabiske leder-venner, fortsetter de arbeidet mot sin visjon for regionen, som omfatter disintegrasjon av Israel i det muslimske Midtøsten.

 

Siden Norge fødte fram Oslo avtalen har landet opplevd sin «verste økonomiske krise på mer enn ti år»("Dark Nighet of the Soul," Time, 14 sept. 1998) Som verdens nest største oljeeksportør og naturgass kjente Norge sterkt det 35 prosent tunge fallet i verdens oljepriser. Den resulterende spekulasjonen mot den norske kronen tvang gjentatte renteøkninger som omsider doblet lånerentene og halverte salget av nye hus (Ibid). Nasjonens plager ligner på det som har rammet politikerne som er for Oslo-avtalen. Død, vanære og depresjon. Time Magazine kalte situasjonen «den norske sjels mørkeste natt» (Ibid).

 

Kjell Magne Bondevik ble statsminister i 1997 etter i Kristelig Folkeparti vant over Thorbjørn Jagland i meningsmålingene i september. Bondevik, som er ordinert til luthersk prest, gav en rekke valgløfter når det gjaldt Israel, men sviktet når det gjaldt å oppfylle noen av dem. Som kristen prest burde Bondevik vite at Israels Gud sier, helt utvetydig:

 

«Jeg skal velsigne dem som velsigner deg, og jeg skal forbanne dem som forakter deg.» (1 Mosebok 12:3, bokstavelig oversettelse)

 

Istedet stilte Bondevik seg sammen med pro-Oslo-politikerne og PLO mot Israel. Han ble syk og deprimert og ble tvunget til å søke forbønn hos sin far (Ibid). Bondeviks regjering ble ikke sittende lenge. De stilte kabinettspørsmål etter mistillit mars 2000 og den venstreradikale politikeren Jens Stoltenberg i Arbeiderpartiet, som er meget pro-Oslo, ble av kong Harald bedt om å danne en ny regjering. Jens Stoltenberg er sønn av Thorvald Stoltenberg som besøkte Arafat i Tunis etter at Israel drev ham og hans PLO-terroris ter ut av Beirut.

 

Maskespill

 

Israels fremste «partner» i freds-maske-spillet, er PLO. Definisjonen av fred inkluderer opphør av vold og krig, men PLO har aldri forsøkt å engang skjule sine egentlige intensjoner. For Jassir Arafat har «diplomati» aldri vært noe annet enn en krig ført med andre midler. Han forblir å kle seg i en kvasi-uniform med revolver ved hoften og har en uke gammelt skjegg som symboliserer skjegget på en soldat i skyttergravene. Keffiyehen hans er alltid nøye arrangert for å forme grenselinjene til staten Israel, som han kjemper for å få. Arafat sender visuelle budskap til både den arabiske og den muslimske verden - og hvem som helst som bryr seg med å kontrollere - finner med letthet ut at han er helt og fullt opptatt med å kjempe en krig der det er ødeleggelsen av Israel som står på kartet.

 

Glødende og opphissede taler er Arafats varemerke. I september 1996, holdt han flere slike taler i løpet av noen få dager. I Gaza, den 24. September talte han til sine sikkerhetsstyrker, den 45 000 mann store (Dette tallet fremsatt i "Covenant deadline unmet," Jerusalem Post, 27 okt 1996. Det rèelle antallet PLO politifolk, kan overstige 80.000). «politistyrken» som Rabin og Peres utstyrte med maskinpistoler:

 

«Vil skal kjempe for Allahs sak. Vi skal drepe og bli drept. Dette er ærlig ment — vårt blod er billig sammenlignet med den sak som har ført oss sammen — Palestina er vårt land og Jerusalem er vår hovedstad. (Arafat sitert i: "A counterproductive letter, Jerusalem Post, 6 des. 1996).

 

To dager senere vendte hans «politimenn» som var på en fellespatrulje med soldater fra den israelske hæren våpnene sine mot de uforberedte israelerne og myrdet 16 av dem.

Et medlem av PLOs «forhandlings»-team og PLOs fremste leder i Jerusalem, Faisal al-Husseini - Arafats fetter og grand- nevø av Hitlers nære venn og allierte, stormuftien Haj Amin al-Husseini - uttalte i november 1994, 14 måneder etter under-tegningen av Oslo-avtalen:

 

«Fred betyr for oss Israels utslettelse. Vi forbereder oss på en full krig — vi har blitt Israels farligste fiende. Vi skal ikke hvile — før vi utsletter Israel" (Feisal al-Husseini, menmber of the PLO negotiating team, Nov. 1994, sitert i: "Terrorisme and the PLO: September 13 plus seven months," Bulletin of The Jerusalem Institute for Western Defence, Bulleting 2, Juni 1994, side 11).

 

Den 4. August 1999 feiret Arafat sin 70-års dag. For å markere hendelsen fortalte han sine mange gratulanter:

 

«Hvis Allah vil skal vi fortsette vår kamp, vår Jihad— og enda en gang skal vi innta Jerusalem slik muslimene gjorde det første gang" (Arafat Calls for Jihad, makes bid for Christian support," ICEJ News Service, 6 aug. 1999).

 

Da muslimene inntok Jerusalem for første gang i 638 EK gav de bysantinske kristne etter uten kamp. Den følgende avtalen som ble inngått mellom muslimene og de bysantinske herskerne inkluderte en betingelse som forbød jødene å bosette seg i byen. Det var dette Arafat henviste til.

De som er ansvarlige for Oslo avtalene, og de som la grunnen for den nye staten «Palestina,» vender blinde øyne og døve ører mot PLOs vold og retorikk.

 

Internasjonale givere pøser milliarder av dollar inn i de palestina-arabiske selvstyreområdene med forventninger om å høste enorm profitt straks Arafat formelt erklærer den palestinske staten. Ifølge en intern revisjon som ble utført på midten av 1997, var det mer enn 40 prosent manko i budsjettet ("Graft in his government weakens Arafats grip," Business week, 25 Aug. 1997). Selv det beviselige faktum at 323 millioner dollar av pengene var blitt overført til Arafat og hans nærmeste rådgiveres private konti, skremte ikke disse grådighets-mestrene. De sa bare til Arafat at nå måtte han skjerpe seg (Ibid).

 

Nabil Sha’ath, en fremstående leder innen PLO bet skarpt tilbake i et intervju med Radio Monte Carlo, om korrupsjo­nen:

 

«Jeg beklager at det er slik, men korrupsjonen er i de statene som støtter oss, ikke i den palestinske selvstyremyndighetene. De gir ikke penger direkte til PA, men kanaliserer dem gjennom verdensban­ken og FNs utviklingsprosjekt (UNDP) til kontrak­tører og leverandører. PA får ingenting. Europas problem er korrupsjonen i EU, noe som påvirker PA" (Radio Mono Carlo, 30 juni 1999. Omtalt i Jerusalem Institute of Western Defence, Deigest 8 aug. 1998, side 3).

 

Den mest latterlige reaksjonen på korrupsjonen i Arafats administrasjon kom fra det skjødet som fødte Oslo-fiaskoen.

En fremstående norsk politiker forklarte til nasjonens skatte­betalere på TV, at pengene som var blitt stjålet, var penger som kom fra andre giverland. Norske penger var overhodet ikke forsvunnet. Nordmenn har rykte på seg for å være «blå­øyde». De som svelget regjeringens «forklaring», fortjener virkelig et slikt rykte.

 

Arafat «påberopte seg offentlig konkurs" ("Corruption in the PLOs Financial empire," Middle East Digest, Juni 1998). Da PLO begynte å motta milliarder av dollar i støtte fra Vestlige giverland, deriblant 500 millioner dollar i året fra USA"(Ibid). Alle mottaker­ne av amerikansk hjelp må kunne legge fram sine regnskap for kongressen, men kongressens regnskapsbyrå, GAO, møtte en mur av stein (Ibid) da de bad om å få se PLOs regnskaper.

Kongressen «stanset dermed USAs ytelser til PA" (Ibid) til de mottok den informasjonen de ønsket. En rapport ble utgitt med detaljer om Arafats og PLOs personlige konti. En velin­formert kilde, som kjenner innholdet i rapporten kunne bare bekrefte at Arafat og PLO har mer enn 10 milliarder dollar i verdier (Ibid). Disse verdiene blir kontrollert ene og alene av Arafat, (Tom Gross: "Hackers uncover Secret billions of Arafats PLO," Electronic Telegraph, 5 des. 1999) og på en tid da tusenvis av gazanere ikke hadde arbeid, mat eller medisinsk utstyr, satt han selv på et verita­belt fjell av gull. Mellom 1995 og 1997 betalte også Israels regjering mer enn en milliard dollar inn på Arafats private bankkonti i Tel Aviv (Forhenværende Statsminister Netanyahu i en tale til utenlandske diplomater i Jerusalem, den 22 mai 1998. Han siterte summen 4,1 millarder shekel gitt til PLO fra 1995-1997 og foralte at tallene for 1998 ikke var tilgjengelige ennå). I dag fortsetter Barak-regjeringen å betale 35 millioner israelske shekel (75 millioner kroner) inn på Arafats konto hver måned (Ha`aretz, 8 okt. 1999).