27 sept 2017 "Sønn av Hamas" skapte sjokkbølger i FN

De arabiske landene og Nord Korea anklager som vanlig Israel, for det de selv gjør. Men Mosab Hassan Yousef, som vokste opp som sønn av en av grunderne av Hamas, tilbakeviser kritikken, og peker på Palestinerne egen voldelige og hatefulle fremferd mot sine egne, hvor de så skyldte på Israel. Han sier - Mine ord er til de palestinske selvstyremyndighetene, som hevder å være den eneste legitime representanten for de palestinske folket. Jeg spør: Hvor kommer legitimiteten deres fra? Dere er ikke valgt av det palestinske folk, og de har ikke utnevnt dere til å representere dem. Dere er selvutnevnt. - Dere handler ikke ansvarlig ovenfor deres eget folk. Beviset er deres totale brudd på menneskerettighetene. Faktisk er dere ikke det minste bekymret for palestinerne og deres utvikling. Dere kidnapper palestinske studenter fra universitetsområdet og torturerer dem i deres fengsler. Dere torturerer politiske rivaler. Det palestinske folkets lidelse er resultatet av deres egoistiske politiske interesser. Dere er den største fiende av det palestinske folket, tordnet han. - Hvis Israel ikke eksisterte, ville dere ikke ha noen å klandre. Ta ansvar for utfallet av deres egne handlinger. Dere holder flammene vedlike i konflikten, for å opprettholde deres egen brutale makt, anklaget Yousef. - Dere bruker denne plattformen til å villede det internasjonale samfunnet og til å villede det palestinske samfunnet til å tro at Israel er ansvarlig for problemene deres skaper, avsluttet han.

18 sept 2014 - Er Israels okkupasjon av Vestbredden ulovlig?

Hva er en okkupasjon?

I den norske debatten om Palestina-konflikten legger mange til grunn at Israels okkupasjon av Vestbredden er folkerettsstridig. Synspunktet er imidlertid tvilsomt og sannsynligvis galt.

I folkerettslig forstand foreligger en okkupasjon når en stat ved militærmakt tar i besittelse en fremmed makts territorium. Folkeretten godkjenner imidlertid en slik selvtekt hvis det foreligger sterke grunner for okkupasjon, vanligvis forhold for å beskytte statens og borgernes sikkerhet.

En forutsetning for at man kan snakke om okkupasjon er altså at en annen stat hevder å være eier av det område som okkuperes. Eierløst land har en uavklart rettslig tilstand.

Hva er så den historiske og rettslige situasjon for Vestbredden?

Den jødiske immigrasjonen til Palestina

Da det etter Balfourerklæringen ble klart at jødene skulle få sitt eget hjemland tiltok immigrasjon fra jøder over hele verden. Denne immigrasjonen begynte imidlertid allerede fra omkring 1834.

På 1800-tallet var Palestina nesten ikke bebodd. En forsker beskrev situasjonen på midten av 1880-tallet slik at de få arabere som bodde der«var en liten rest av en folkegruppe som hadde vært på stadig flyttefot, på grunn av endeløse konflikter mellom lokale stammer og lokale despoter. Sykdom hadde gjort store innhugg blant dem».

ANNONSE

I 1857 skrev en britisk konsul at «landet er i betraktelig grad uten innbyggere, og dets største behov er derfor en befolkningsgruppe».

Andre historikere beskrev den arabiske befolkning som minkende, og landet delvis som ubebodd og ubesatt. Dette kom delvis av sykdom men også av mangel på vann. Araberne ble beskrevet som en ustadig og omstreifende gruppe. Faste bosetninger var det nesten ikke.

Mark Twain som var på oppdagelsesreise i Østen skriver at Palestina i 1867 var «en ødemark, ubefolket, ubefolkede ørkener, med barbariske innbyggere, Jerusalem minner om en amerikansk landsby, livløst, fattigdomspreget og trist landskap».

En stor del av innbyggerne på 1800-tallet var dessuten kommet til det vestlige Palestina fra øst-Palestina (Jordan og Syria) eller innvandret etter den egyptiske erobring i 1832. Det har vært anslått at ca 25 % av muslimene som bodde i Palestina i 1882, opprinnelig kom fra Egypt.

Innvandringen av jøder tiltok fra midten av 1890. Enkelte hevder at jødene allerede fra midten av 1890 tallet var den største befolkningsgruppe innenfor det område som de senere i 1947 fikk tildelt av FN. Dette er neppe riktig.

I 1880 anslås det at det var ca 400 000 innbyggere i Palestina, av disse var ca 24 000 av jødisk opprinnelse. I 1914 var det jødiske folketallet økt til ca 90 000 jøder, araberne til 500 000. Den jødiske innvandringen økte deretter eksplosivt. Det var plass til alle.

På midten av 1890 var Palestina fortsatt tynt befolket. Det var derfor ikke nødvendig å fordrive noen arabiske folkegrupper fra gård og grunn. Landet som jødene fikk tildelt eller bosatte seg på ble enten kjøpt fra rike jordeiere, eller ansett som ingenmannsland. Araberne solgte gladelig jord som de anså som verdiløs ørken.

Det jødiske jordkjøpet av land i Palestina 

Under høringene i den såkalte Shawkommisjonen i 1929 ble det hevdet at 90% av oppkjøpt land var kjøpt av godseiere uten lokal tilknytning. Jødisk oppkjøp av land begynte allerede i 1873. En vesentlig bakgrunn for de jødiske oppkjøpene var den landreformen som osmanerne innførte i 1839. Før hadde jorda vært kollektivt eid av de forskjellige klanene, hamulaen, mens bruksretten gikk på omgang mellom dem. Jordreformen innebar nå at jorda kunne kjøpes opp av privatpersoner. All jord skulle registreres på personlige eiere, stort sett av skattemessige årsaker. Den osmanske staten ville ha større inntekter til statskassen.

Rike arabiske privatpersoner og kristne rikfolk kjøpte land i stort omfang, land som de senere solgte til de jødiske immigranter. Immigrantene benyttet seg av et helt lovlig rettslig instistutt og kan ikke kritiseres for det. Oppkjøpene førte til at et stort antall landsbyboere plutselig ikke kunne dyrke jorda som før, men måtte ta seg jobb som landarbeidere eller dra til byene for å finne jobb. Mange Palestina-arabere fikk arbeid på de jødiske kollektivene. Misnøyen blant jordarbeiderne og de fattige førte imidlertid til at i 1920, 1921 og 1929 ble til sammen 227 jøder og 180 palestinere drept i voldsomme opptøyer. Opptøyene rettet seg like mye mot den rike arabiske overklasse som mot jøder og kristne.

Da det i forbindelse med utskillelsen av Jordan i 1922 ble klart at jødene skulle få et eget hjemland i Vest-Palestina, vakte det sterk motstand blant palestinaaraberne, med etter hvert voldelige aksjoner, både mot britene og de jødiske bosettingene. Araberne hadde allerede under det osmanske styret prøvd å stoppe innvandringen.   Noe det osmanske styret bøyde seg for, men immigrasjonen fortsatte likevel, ofte ved hjelp av bestikkelser til lokale tjenestemenn.

Delingen av Palestina 

Vestbredden tilhører det såkalte Palestina. Jødene kaller Vestbredden for Judea og Samaria, kjente navn fra historiske kilder i Bibelen. Etter den 1. verdenskrig ble blant annet Palestina, som til da hadde tilhørt det osmanske (tyrkisk-muslimske) rike, lagt under britisk administrasjon i henhold til mandat fra Folkeforbundet i 1922. Osmanerne hadde erobret Palestina i 1516 og området hadde frem til 1922 vært en del av den osmanske provinsen Damaskus, som igjen var delt i en rekke distrikter. Palestina har altså aldri vært noen egen geopolitisk betegnelse.

Allerede under 1. verdenskrig ble jødespørsmålet diskutert blant aksemaktene. 17. nov. 1917 kom Balfourerklæringen. Det var den britiske utenriksminister Arthur Balfour . som skrev «brev» til en fremtredende representant for jødene i England, lord Rothschild, og lovet å bidra til«opprettelsen av et nasjonalt hjem for det jødiske folk i Palestina». Vestmaktene bekreftet på San Remokonferansen i 1920 jødenes rett til et hjemland.

I 1922 ble Balfourerklæringen stadfestet av Folkeforbundet. Nøyaktig område for den jødiske staten var ikke angitt. I erklæringen ble det fastsatt at under opprettelsen av en jødisk stat skulle det tas tilbørlig hensyn til rettighetene til «andre ikke-jødiske samfunn», dvs palestinerne.

Først ble Jordan i 1922 skilt ut fra Øst-Palestina. Deretter gikk britene videre med å opprette et eget jødisk hjemland. Da dette ble kjent vakte det raseri blant palestinaaraberne.

En rekke terrorangrep ble utført. I tidsrommet 1936 til 1939 ble det utført mer enn 6000 aksjoner mot britiske militære og jødiske kollektiver. Det palestinske opprøret førte til at 10% av den voksne, mannlige palestinske befolkning ble drept, fengslet eller utvist fra Palestina, men det er antatt at de største tapstallene skrev seg fra palestinernes kamp mot hverandre! På slutten av 1930-tallet talte den palestinske befolkning kanskje over en million, men tallene er usikre, jfr nedenfor.

Spørsmålet om et jødisk hjemland var nå blitt et problem for britene. De trakk seg ut etter krigen og overlot styringen til FN. I 1947 vedtok FN å dele Vest-Palestina i en jødisk og en palestinsk del.

Afulahagana
Israelske soldater ved Afula, 1948. Kilde: Wikipedia-Commons.

Jødene godtok denne planen men ikke palestinerne. Det hastet nå å få opprettet et jødisk nasjonalhjem. Den 14.mai 1948 ble staten Israel opprettet i.h.t. FN`s delingsplan. FN selv anga den gang at delingsplanen omfattet ca 538.000 jøder og 397.000 arabere, inklusive kristne arabere. Arabiske kilder oppgir antallet palestina-arabere til ca 1,2 million. Det er imidlertid uklart om de har tatt med palestinerne både i Jordan, Vestbredden og Gaza.

Umiddelbart etter opprettelsen av staten Israel gikk araberlandene til angrep på den nye staten. Etter flere måneders krig hadde Israel nedkjempet disse styrkene og det ble erklært våpenhvile i 1949. Israel tok da kontroll over det område som FN hadde tildelt dem ved delingen samt utvidet de landterritoriet med ca 50 %. I det maktvakuum som oppsto under krigen benyttet Jordan dessuten sjansen og okkuperte Vestbredden i 1948. Dette er første gang man kan snakke om en okkupasjon av Vestbredden.

Israel.Soldiers_in_Battle

Etter Seksdagerskrigen i 1967 erobret Israel Vestbredden, foruten Sinaihalvøya og Golanhøydene. Jordan og Israel innledet deretter samtaler om en fredsplan.

Etter Yum Kippur krigen i 1973 beholdt Israel kontrollen over de okkuperte områder.

Fredsforhandlingene mellom Jordan og Israel fortsatte. I 1992 ble det fremlagt en strategiplan for en fredsavtale mellom Jordan og Israel, men Vestbreddens status sto i veien for at Jordan kunne inngå en ensidig avtale med Israel. Da Osloavtalen ble inngått i 1993 med PLO om en omforent deling av Vestbredden, var det siste hinder for en fredsavtale fjernet, og Jordan og Israel inngikk fredsavtale i 1994. Etter det oppga Jordan formelt sine krav på Vestbredden.

Israelis_at_Faluja

Den palestinske folkeforsamling i eksil proklamerte i 1988 en selvstendig stat på Vestbredden og i Gaza. Vestbredden er imidlertid fortsatt ikke godkjent som «palestinsk territorium». I Osloavtalen fra 1993 ble Vestbredden delt opp i 3 deler. Det største området, C, ble lagt under jødisk kontroll. For første gang ble Israel godkjent av PLO. Osloavtalen ble imidlertid sabotert av palestinerne slik at i 2000 ansås avtalen å være bortfalt.

I 2005 trakk Israel seg ut fra Gaza. De palestinske selvstyremaktene kontrollerte etter enighet med Israel i 2005 ca 17 % av de omstridte områder på Vestbredden.

Er Israels okkupasjon ulovlig?

Folkeretten har ikke regler om når okkupasjon blir « ulovlig». Det spesielle med Palestinakonflikten er at her foreligger mange kryssende hensyn, både etniske og historiske hensyn. Videre kommer at først PLO, og siden 2005, Hamas, ikke har godkjent Israel som stat, og fortsatt truer med å utslette Israel. Dermed har sikre grenser ikke kunnet etableres. I en slik situasjon gir hensynene bak krigens rett den truede stat, Israel, rett til å opprettholde okkupasjonen.

I tillegg kommer at store deler av Vestbredden i folkerettslig henseende fortsatt er å anse som «omstridt område». Da foreligger ingen okkupasjon av en «fremmed stats» territorium. Vestbredden har siden midten av 1800 tallet vært gjenstand for større jødisk fast bosetting. Vestbredden har aldri vært et rent palestinsk område som vist ovenfor. Den rettslige status til disse områder er derfor uavklart.

Hva så med FN`s resolusjoner som har krevd tilbaketrekking   fra okkuperte områder? Etter Seksdagerskrigen vedtok FN resolusjon nr 242 som krevde at Israel trakk seg tilbake fra «okkuperte områder». Denne formulering ble den gang med hensikt gjort tvetydig da det ikke var enighet i Sikkerhetsrådet om hvilke områder som var «okkuperte». Forutsetningen var dessuten at araberlandene skulle akseptere Israels grenser. Hamas har fortsatt ikke godkjent den israelske staten og vil kaste jødene på havet.

Heller ikke senere vedtak av FN, resolusjon 338 fra 1973, får noen betydning da den bare krevde at Israel skulle «implementere» gjennomføringen av resolusjon 242.

FN-paktens artikkel 2 kommer heller ikke til anvendelse i saker som går på okkupasjon.

Konklusjonen er at det vanskelig lar seg hevde at Israels okkupasjon av Vestbredden er ulovlig. For å få fred i Midt-Østen må Israel og de palestinske selvstyremyndigheter innlede nye samtaler om en permanent deling av Vestbredden, som både ivaretar historiske og tradisjonsmessige forhold. Ulykken er at palestinerne ofte blir villedet av sine egne ledere, nå sist Hamas.

Palestina

Hentet fra boken "Filisterne" skrevet av Ramon Bennett fra 1995. Kildehenvisninger står i klamme, mens IBID er fortsettelse fra foregående kildehenvisning.

:::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::

Det har vært et aggresivt forsøk på å tilrane seg hele historien til den gamle jødiske nasjonen. Denne tilvaningen - denne omskrivningen av historien - er blitt utført i samarbeid mellom arabere, nyhetsmedia og de akademiske. Dette er en tredelt manipulering av fakta, støttet av en sammensvergelse mellom mektige, motiverende krefter - religion og hat, hvis respektive navn er Islam og antisemitisme.

Thucydides, den fremragende greske historikeren fra det fremte århundret f.kr. skrev i Historien om den pelopensiske krigen: "De fleste mennesker vil ikke gjøre seg umake for å finne ut sannheten om ting, de er mer tilbøyelige til å godta den første historien de hører."

Thucydides`bermerkning er like sann i dag som den var for 2500 år siden. Jeg kan ikke genta ofte nok at de som kontrollerer folkets informasjons, til slutt vil kontrollere deres dømmekraft, mening og handling. Dette har vist seg å være sant i Israels tilfelle.

Islamsk hat mot jødene motiverer araberne til å omskrive historien om Midt-Østen. Antisemitisme motiverer nyhetsmedia til å si at det jødiske nærværet i Midt-Østen ikke er legitimt, ved å publisere forfalskede fakta og til og med strake løgner. Og den iboende antisemitismen motiverer også de vestlige akademikere til å omskrive de historiske beretningene og forfalske tekstbøker.

 De som er ansvarlige for innsamlingen, redigeringen og spredningen av nyheter, er intelligente mennesker, akkurat som de som skriver akdemiske artikler er det. Fordreiningen og manipuleringen av fakta er gjort med vilje. Deres mål er å omskrive Midt-Østens historie.

En av massemedias populære for å forfalske fakta, er noe som blir definert som "en kynisk omgjøring eller fordreining av fakta, som feks. får offeret til å se ut som skurken" (Peters, From Time Immemorial, fotnote side 173). Og når det gjelder akademikeren: "Alle historikere velger det som passer dem selv fra `avfallshaugen av tilgjengelige fakta` og fordunkler det gjenværende" (Aharon Megged, "The Israeli suicide drive," Jerusalem post International Edition, 2 Juli 1994). Dermed er det for eksempel slik at "en historie om 2. verdenskrig kunne skrives med fokus på det tyskerne led under de alliertes bombing, og invasjon - alt basert på fakta. Alt man trenger å gjøre, er å fordreie proporsjonene" (IBID). Det jeg oppgir her som et eksempel, er idag blitt virkelighet - jødiske offer er blitt til jødiske skurker, og deres forsvarskriger er blitt jødiske aggressive kriger.

En kort oversikt over Israels historie ifølge Bibelen og andre uangripelige kilder

Den jødiske nasjonen er omtrent 4000 år gammel, og den er et av de eldste folkeslagene i historien. Abraham, det jødiske folks far, ble født rundt år 2011 f.kr. Han var en gudfryktig mann, og Gud inngikk en evig pakt med Abraham om å gi ham og hans etterkommere jeøe Kana`ans land. Og ifølge måten man stadfestet avtaler på den tiden, sa Herren Gud til Abraham, mens han fortsatt ble kalt Abram:

"Da svarte han: «Hent meg en treårs kvige, en treårs geit og en treårs vær, en turteldue og en dueunge.»  Abram hentet alt dette til ham, skar dyrene i to og la delene rett overfor hverandre. Men fuglene skar han ikke i to..... Solen gikk ned, og det ble mørkt. Og se, en rykende ovn kom til syne, og en flammende fakkel fór mellom kjøttstykkene.  Den dagen sluttet Herren en pakt med Abram og sa: «Din ætt gir jeg dette landet, fra Egypterelven helt til Storelven, Eufrat,  landet til kenittene, kenisittene og kadmonittene,  hetittene, perisittene og refaittene,  amorittene, kanaaneerne, girgasjittene og jebusittene.»" (1 Mosebok 15:9-10, 17-21).

Herren Gud manifesterte Seg i form av røyk og ild, omtrent på samme måte som Han gjorde med den brennende busken (2 Mosebok 3:2=, og i røyksøylen og ildsøylen (2 Mos. 13:21). Så gikk Han mellom bitene av de oppskjærte dyrene og forseglet det løftet Han hadde gitt Abraham. Skrottene ble ikke fortært for det var ikke et offer, men en pakt som ble inngått. De to delene av dyrene representerte de to partene i pakten. Partene ville gå langs midtgangen, flankert av bitene av de slaktede dyrene som var et tegn på følgende ed: "Må dette skje med meg hvis jeg ikke holder min ed og løfte" (NIV Study Bible (Grand Rapids Zondervan, 1985) Fotnoter om 1 Mos 15:17). Abraham vandret ikke mellom bitene fordi han inngikk ikke en pakt med Gud - Gud stadfestet den pakten Han hadde inngått med Abraham.

Da Abraham var 100 år gammel (1 Mos. 21:5) - omtrent 25 år etter at pakten ble beseglet - fødte Abrahams hustru Sara en sønn som ble kalt Isak. Isak var 60 år gammel da hans hustru, Rebekka, fødte Jakob (1 Mos. 25:26) Jakobs navn ble senere forandret til Israel (1 Mos. 35:10), og etterkommerne hans 12 sønner ble kalt israelitter, før de til slutt ble kjent som nasjonen Israel.

På slutten av det 19 århundre f.kr., dro Israel og hans familie, som nå telte 70 medlemmer (1 Mos 46:27) ned til Egypt og ble der i 430 år (2 Mos. 12:40). Israelittene økte mektig i antall, og egypterne ble redde for deres styrke. Med tiden underla en ond Farao dem under et strengt fangenskap, og utstedte et påbud om at fra nå av skulle alle nyfødte hebraiske guttebarn kastet i Nilen (2 Mos 1:22).

En babygutt ble gjemt av sin mor i tre måneder, og da det ikke lenger var mulig å gjemme ham i huset, lagde hun en liten vanntett ark og gjemte ham i sivet som vokste ved Nilsens bredd (2 Mos. 2:3). Faraos datter kom til elven for å bade en dag, og på grunn av babyens skrik, ble arken oppdaget. Faraos datter fikk medlidenhet med barnet, og hun kalte ham Moses, som betyr "dratt opp fra vannet" og oppdro ham i det egyptiske hoffet.

Da Moses var 40 år gammel (Ap.gj.2:23), og han visste at han selv var israelitt, ble han rasende over å se en egypter slå en av de israelittiske brødrene hans. Så drepte han egypteren og begravde kroppen i sanden. Men dette ble kjent for Farao, og han måtte flykte fra Egypt. Da han ved 80 års alder hadde voktet sauene i ørkenen i 40 år (Ap.Gj 7:30), ble Moses konfrontert av Gud i en brennende busk (2 Mos. 3:2-12). Gud instruerte Moses til å vende tilbake til Egypt, der Han ville bruke ham til å befri israelittene fra det egyptiske fangenskapet, og føre dem til det landet som ble lovt Abraham mer enn 400 år tidligere. Moses adlød.

Ti ganger nektet Farao å la israelittene emigrere fra Egypt, og som en demonstrasjon på Hans makt, førte Gud ti systematiske, fryktelige ulykker over egypterne, som bokstavelig talt ødela nasjonen. Katastrofene var gjengjeldeseshandlinger for plagingen av Hans utvalgte folk, og de ble lovt av Gud på den tiden da Han inngikk pakten med Abraham (1 Mos. 15:13-14). Etter den tiende katastrofen førte Moses Israels barn ut av Egypt og på vei mot Det lovede land.

12 Israelittiske spioner ble sendt til Det lovede land for å samle informasjon før den forestående invasjonen. Noen av innbyggerne i landet var kjemper, og 10 av spionene kom tilbake med en negativ rapport som tok motet fra hele leiren på opp mot 2,4 millioner mennesker (Se feks., A Commentary Critical, Experimental, and Practical on the Old and New tastaments (Robert Jamieson, A.R. Faucet, and David Brown, Eerdmans, 1990) Vol 1, side 317).

Ulydighet og klaging fra israelittene stengte dem ute av Det lovede land. De vandret i ørkenen i 40 år til - inntil hele den generasjonen som klaget hadde gått bort. Og ulydighet og vrede hos Moses førte også til at han døde i ørkenen uten å ha kommet inn i det lovede land.

Josva, som var en av de 2 spionene som kom tilbake med en positiv rapport fra Kana`an, førte israelittene over Jordanelva og inn i Det lovede land i begynnelsen av det 15 århundre f.kr. Erobringen av Kana`an var fullført i løpet av 5 år. Israelittene ble nasjonen Israel, og landet Kanaàn ble Israels land.

Det landet som ble lovt Abraham av Gud blir henvist til som landet Israel 29 ganger i Det gamle testamente, fra og med 1 Samuels 13:9, som ble skrevet i det 10 århundre f.kr, og 2 ganger i Det nye testamentet (Matt 2:20-21), noe som ble skrevet i det første århundre e.kr. Kong David, Israels mest berømte konge, gjorde Jerusalem til sin hovedstad i det 11 århundre f.kr, og Jerusalem var også byen der Israels Gud plasserte Sitt navn for evig (2 Kong. 21:7 og 2 Krøn. 33:7).

Jødene (som israelittene vanligvis er kjent som internasjonalt) ble ulydige og troløse igjen, som førte til at Gud ledet assyrerne og senere babylonerne mot dem som en dom, Israel bukket under for overmakten, og det store flertallet israelitter ble enten drept eller ført som fanger til Assyria og Babylon. Byen Jerusalem og det majestetiske templet som stod der, ble begge ødelagt. Gud hadde imidlertid fastsatt et begrenset fangeskap på 70 år (Jeremia 25:11) for Judas og Jerusalems innbyggere, og tro mot Sitt ord førte Han fangene tilbake på slutten av den fastsatte perioden. Så gjenoppbygde de sin nasjon og templet.

Nasjoner lærer tydeligvis ingenting av historien, for med tiden begikk den jødiske nasjonen enda flere misgjerninger, de var ikke mindre ulydig enn før, og var like troløse. Da førte Gud det mektige romerske immperiet mot landet. Romerne erobret det og gjorde det til en provins i det romerks riket i 6 e.kr.

Et jødisk opprør mot romersk styre begynte i 66 e.kr., som kuliminerte i at Jerusalem for andre gang ble rasert i 70 e.kr. Det storslagne nye templet som det hadde tatt Herodes den store 46 år å bygge (Joh 2:20), ble brent, og ikke en stein ble igjen på stein, for romerne rev dem fra hverandre for å komme fram til gullet osm hadde smeltet og rant mellom sprekkene.

Opprøret spredte seg i hele nasjonen, men bare i beleiringen av Jerusalem døde 1,1 millioner (Complete Works of Flavius Josephus, (Grand Rapids: Kregel, 1980), side 587. Sitert i Bennett "Når dag og natt opphører") jøder enten av sult eller ved sverd, og 97.000 (Ibid) ble ført bort som fanger. I 130 e.kr. ga romerne Jerusalem navnet Alia Capitolina, etter keiser Hadrian (Ælias Hadrianus) og guden Jupiter Capitolinus (Encylopædia Judaica, (Jerusalem: Keter, 1971), Vol 2, side 319). De bygde også et temel til Jupiter der det jødiske templet hadde stått.

Denne vanhelligelsen av deres helligste plass fikk den store jødiske befolkningen til å gå til våpen igjen. Den romerske hæren brukte tre og et halvt år på å kvele dette opprøret, og det var store tap på begge sider. Mot slutten av krigen i 135 e.kr., utviste romerne jødene helt og holdent fra Jerusalem og omegn, og dermed var det slutten på de mer enn 1100 år av uavbrutt suverenitet som Israels hovedstad.

Romerne beholdt Ælia Capiolina som navnet på Jerusalem, og de ga Det lovede land det nye navnet "Syria Palæstina". De ukuelige jødene hadde påført den romerske hæren en ikke så liten ydmykelse i løpet av årene, og det ny navnet på landet var et åpenbart forsøkt på å slette jødenes forbindelse til det.

Dusinvis av små jødiske samfunn fortsatte å eksistere i landet, og det forble et kontinuerlig fysisk jødisk nærvær der inntil det spiret fra til det Israel som eksisterer idag. Jødene er "innfødte mennesker i det land de aldri forlot" (Sitert i Peters, From Time Immemorial, side 82). De overlevde "i årtusener" (Palestine Royal Commision Report (London, 1937), side 2-5, 7, 9, spesielt side 11, para 23) - mot alle odds, all motgang - det eneste folk som kontinuerlig har bodd i landet i 3000 år ("Reference books are promoting a bogus Middle East history," Jerusalem Post, 16 okt. 1992). Og dette er ingen dårlig prestasjon, når man tenker på det antall erobrende horder som har skjedet landet siden romertiden.

Etter den muslimske erobringen av Palæstina i det sjuende århundre e.kr., sluttet man gradvis å bruke navnet Ælia Capiolina. Araberne kalte byen Al Quds, og kristne og jøder holdt seg til Jerusalem. Og med tiden ble Palæstina, den latinske formen for Filistia - de gamle flisternes land - fornorsket til Palestina, det navnet som daglig presenterers for våre øyne og ører av nyhetsmedia.

Den romerske nedslaktingen i de to opprørene krevde mange menneskeliv - i overkant av 2,5 millioner i det første og 500.000 i det andre (Sitert i Bennett, Når dag og natt opphører). Og 100.000 ble ført til Rom til glede for gladiatorene. Det jødiske livet i landet var aktivt, men minimalt. Og de som ble igjen, sammen med de som gradvis vendte tilbake etter å ha flyktet for Roms makt, ble brutalt og systematisk forfulgt og myrdet - først av de kristne, fordi de angivelig hadde "drept Gud", og så av muslimene fordi Muhammed hadde sagt at de var Allahs fiender.

Den kristne forfølgelsen ble til muslimsk forfølgelse etter islams erobring i det sjuende århundre. Den muslimske seieren vekket kristendommens vrede, og var gnisten til korstogene som første til at muslimene ble beseiret, og jødene gjennomgikk en ny holocaust. Korsfarerne ble i sin tur overvunnet av de islamske hærer under Saladin, og jødene led igjen. Landet hadde ingen hvilke. En rekke erobrende armeer: muslimske, kristne, mongolske, tyrkiske etc. førte til at blodet fløt, og hver ny mester førte med seg ny brutalitet for de jødene som bodde der.

Mange jøder begynte et nytt liv i andre land dit de flyktet for å unnslippe romernes vrede. Disse jødene fikk det imidlertid ikke bedre en sine slektninger som ble i landet. Ustoppelige forfølgelser hjemsøkte dem i praktisk talt alle land de dro til. Deres håp om å finne ly fra stormen ble knust av jødehatet. Bølgene av antisemitisme nådde sitt høydepunkt i det nazistiske holocust under 2 verdenskrig. Seks millioner jøder mistet livet - en tredjedel av alle verdens jøder.

 

Jøder som flyktet fra nazistene, ble til og med hindret av britene fra å komme inn i Palestina, som etter å ha tatt landet fra tyrkerne under 1. verdenskrig, hadde fått mandat av de allierte til å styre landet. Britene skulle ha opprettet et jødisk, nasjonalt hjem i hele Palestina i henhold til Balfourdeklarasjonen fra 1917. Men britene satt rettferdigheten på hodet ved å gå tilbake på sine plikter og løfter. Med et pennestrøk i 1922 skar de av hele 77 prosent av området og ga det til Kong Abdullah, som dannet Kongeriket Trans-Jordan (idag Jordan), der jødene fikk, og fortsatt har, forbud mot å slå seg ned. Ikke bare ga britene bort mer enn 3 fjerdedeler av det lovtde jødiske hjemlandet, men de fortsatte med å begrense jødiske immigrasjonen til resten av Palestina. Senere nektet de dem til og med å komme inn i sitt gamle hjemland da de var i nød. Britisk fiendtlighet mot jødene ble så intens at man ikke sparte på noe i sine forsøk på å forhindre jødene fra å noensinne opprette sitt nasjonale hjem i Palestina.

i 1947 stemte FN for å gi jødene og araberne en del hver av de 23 prosentene som var igjen av det en gang enorme landområdet som utgjorde Palestina. I dag tror verden at disse gjenværende 23 prosentene faktisk er hele Palestina. , men det er faktisk mindre enn en kvart del av hele - mer enn tre fjerdedeler ble skåret av og gjort til en suveren, palestinsk arabisk stat i 1922.

Jødene var imidlertid villige til å nøye seg med det som var blitt tildelt dem i delingsplanen - mindre enn halvparten av de gjenværende 23 prosentene. De hadde et ønske om å igjen opprette en suveren jødisk stat der jøder ville være frie frra antisemitisme. Men araberne nektet å akseptere resultatet av FNs avstemming. De krevde isteden å få hele det gjenværende området av Palestina - for å opprette ende en ny arabisk stat. I mellomtiden var Storbriannia på arabernes side - de trente og bevæpnet dem, og forhindret jødene fra å vende tilbake til sitt land. De styrte med jernhånd og galger for å forhindre nettopp det de hadde fått i oppdrag å iverksette.

Tursenvis av jøder unnslapp imidlertid de britske garnene, og snek seg inn i Palestina. En voldsom geriljakrig brøt ut mellom de britiske styrkene og den brokete skarten palestinske jøder. Og som o forgangne tider, kjempet den lille gruppen jøder hardnakket - og ydmyket den britiske imperieløven - og tvang dem til å gi fra seg mandatet og trekke seg fra Palestina og slikke sine sår.

14 mai, en dag før det britiske mandatet tok slutt og de siste troppene ble trukket tilbake, erklærte de palestinske jødene offisielt at deres gjenopprettede hjemland skulle kalles staten Israel. Neste dag, den siste dagen for det britiske mandatet, satte sju arabiske armeer i gang en krig for å tillintetgjøre den nye staten. Sluttresultatet av den agressive aksjonen ble for arberverdenen "den største skammen i moderne arabisk historie" - Israel vant krigen. Og de vant neste krig. Og neste. Og neste.