Hvilket årstall ble Jesus korsfestet?

Når har jeg skrevet noe om blodmåner, og det skal visst nok har vært 8 blodmåner koblet til jødiske høytider siden Jesus ble korsfestet. Dvs. den første blodmåne Tetrad kom i år 32-33 e.kr.

Dette fikk meg til å tenke. Det finnes så mange ulike meninger og ulike beregninger av Daniels årsuker, og man kommer frem til alt mellom 25 e.kr til 33 e.kr. Og grunnen til at det blir vanskelig er kanskje at man ikke tar i beregning på den jødiske årskalenderen som er litt annerledes enn vår kalender. Bibelsk profetisk utregning tar stort sett kun hensyn til den jødiske kalender.

Jeg har ikke regnet på det selv. Men jeg tenkte at det måtte stå noe i bibeln om dette her, altså om når Jesus døde (han døde når han var rundt 33 år. Han var 30 år når han startet tjenesten, og ifølge de lærde så holdt han på i ca 3,5 år til han ble korsfestet).

Så kom jeg på at det står noe om den romerske keiseren i Lukas 3: "I keiser Tiberius' femtende regjeringsår", om når Johannes døperen sto frem, og så kom Jesus rett etter. 

Keiserens fulle navn var Tiberius Caesar Augustus, og levde 42 f.kr til 37 etter kristus. Tiberius ble keiser i år 14 e.kr. Plusser man det med hva som står i Luk. 3 som da er 15 år, så kommer man frem til år 29 e.kr. Og da er det mest sannsynlig at Jesus døde (og sto opp) i år 32 eller 33 e.kr.

Regnestykket Israels tilbakekomst til landet

Dette er utdrag hentet fra boken "Guds Signatur" med Grant R. Jeffrey, fra side 171 til side 174.

________________________________________________

Det egyptiske fangenskapet ble profetert å vare i 430 år, og det er interessant å merke seg at det endte på dagen i det 430 året: "Det skjedde ved slutten av det de fire hundre og tretti årene, det skjedde nøyaktig samme dag, at alle Herrens hærer drog ut fra landet Egypt" (2 Mos 12:41).

Profeten Jeremia forutsa at jødenes fangenskap i Babylon vill vare i nøyatkig 70 år: "Hele dette landet skal bli til en ødemark og til et skremsel, og disse folkeslagene skal tjene Babylons konge i sytti år" (Jeremia 25:11).

Den babylonske hæren erobret Israel våren 606 f.kr. Både sekulær historie og Bibelen fortelelr, slik det var forutsagt, at det babylonske fangenskapen endte nøyaktig sytti år senere, våren 536 f.Kr., i den jødiske måneden Nisan, da perserkongen Kyros lot jødene få vende tilbake til deres eget land (Esra 1:3).

Tre av de store jødiske profetene, Daniel, Jeremia og Esekiel, levde alle på denne tiden. Profeten Esekiel var naturligvis klar over profeten Jeremias profeti, om at jødene skulle vende tilbake fra Babylon etter 70 år i 536 f.Kr. Gud gav ham imidlertid en ny åpenbaring som så adskillig lengre inn i fremtiden. Denne åpenbaringen fortalte hovr lang tid det ville gå før det jødiske folket endelig kunne gjenopprette sin nasjon i de siste dager. Forutsigelsen begynte med Gud som erklærer at "Dette skal være et tegn for Israels hus" (Esek. 4:3).

Den fullstendige profetien finner vi i Esekiels 4:3-6: "Dette skal være et tegn for Israels hus. Så skal du legge deg på venstre side og legge misgjeringene til Israelsk hus på den. Etter hvor mange dager du ligger på den, skal du bære deres misgjerning. For Jeg legger på deg årene for deres misgjerning, ut fra tallet på liggedager, tre hundre og nitti dager. Så lenge skal du bære misgjerningen til Israels hus. Når du har fullført dem, skal du legge deg på høyre side. Da skal du bære misgjerningen til Judas hus i førti dager. Jeg legger på den en dag for hvert år"

I dette avsnittet forteller Esekiel tydelig at profetien skulle være "et tegn for Israels hus", og at hver dag representerte et bibelsk år. Denne forutsigelsen fortalte at Israel ville bli straffet i en periode på 430 år (390 år pluss 40 dager). Begynnelsen for dette fangenskapet skjedde våren år 536 f.Kr., på slutten av de sytti årene med fangenskap i Babylon (Jeremia 25:1). Men i måneden Nisan i år 536 f.kr., valgte kun en liten rest av jødene fra nasjonen Juda, å forlate sine hjem i Babylon og vende tilbake til Jerusalem. Jødene som husket sine tidligere hjem i Israel, var nå blitt over 70 år gamle.

Barna deres, som var født i Babylon, var naturligvis lite knyttet til foreldrenes tidligere hjem. De fleste var fornøyd med å bli i det hedenske persiske imperiet som kolonister, istedenfor å immigrere 1000 kilometer for å gjenoppbygge et nedbrutt Israel. Gud fastsatte en straffeperiode på 430 år for Israel og Judas synd (390 år+40 =430 år). Men når vi trekker fra 70 års straff som jødene hadde sonet i løpet av de 70 årene i Babylon, som endte i år 536 f.Kr., gjenstod det fremdeles 360 år av straffen. Ser vi på historien fra den perioden, ser vi at jødene ikke vendte tilbake for å etablere et uavhengig land ved slutten av 360 eller 430 år med ytterligere straff.

I lys av Esekiels nøyaktige profeti, var det vanskelig å forstå hvorfor ingenting skjedde på den tiden for å oppfylle den detaljerte profetien. Både Bibelen og historien forteller at Israel ikke omvendte seg fra sine synder, ved slutten av de sytti årene i babylonsk fangenskap. Skriften sier faktisk i Esra og Nehemjas bok at minoriteten på fremti tusen, som valgte å vende tilbake til det Lovede Land sammen med Esra, gjorde det med liten tro. De fleste jødene valgte å bli i Babylon. De omvendte seg ikke fra sin ulydighet, som var årsaken til at Gud hadde sendt dem i fangenskap. Majoriteten som nektet å dra hjem til Israel, bestående av over 95 prosent av det jødiske fangene, etablerte seg simpelthen som kolonister i dagens Iran-Irak. I løpet av de påfølgende århundrene fortalte reisende, slik som for eksempel Benjamin av Tuldela, at tusenvis av jøder fremdeles bodde i flere av byene i dagens Irak, Iran og Afghanistan.

I et guddommelig prinsipp som Gud åepnbarte for Moses i 3 Mosebok 26, fant jeg løsningen på hvorfor Israels diaspora varte så lenge. I dette kapittelet etablerer Herren løfter og straff til Israel, basert på deres lydighet eller ulydighet mot Hans befalninger. Fire ganger sier Gud til Israel i dette avsnittet at dersom de ikke vil omvende seg, selv etter at de har blitt straffet, vil straffen som allerede er utmålt, bli multiplisert med sju (det fullkomne tallet). "Hvis dere likevel ikke lyder Meg etter alt dette, så vil Jeg tukte dere sju ganger mer for deres synder", (3 Mos. 26:18, se også 3 Mos. 26:21, 23-24, 27-28).

Med andre ord; dersom Israel ikke ville omvende seg fra sin ulydighet, ville straffen som allerede var blitt utmålt av Gud, bli multipliert eller tuvidet sju ganger. Ettersom majoriteten av jødene nektet å omvende seg fra sin synd etter at fangenskapet i Babylon var over, ble perioden på 360 år av ytterligere straff, slik det ble erklært av Esekiel 4:3-6, multiplisert med sju. Dette betydde at jødene ville forbli uten en selvstendig stat i ytterligere 2520 bibelske år fr år 523 f.Kr., starten for profetien (360 x 7 = 2520 bibelske år).

Det bibelske året på 360 dager

Straffeperioden skulle var i 2520 bibelske år og ikke 2520 kalenderår. Årsaken er at Bibelen alltid benyttet den gamle jødiske kalenderen som bestod av 360 dager både i historiske og profetiske avsnitt. Den virkelige lengden på et jødisk, profetisk år var bare 360 dager fordi det var et måne-sol år, satt sammen av tolv måneder à 30 dager. Det moderne solåret med 365,25 dager var ukjent for nasjonene i Det gamle testamentet. I følge artiklene om kronologi i Encyclopedia Britannica og Smiths bibelordbok, brukte Abraham et 360 dagers år.

1 Mosebok fortelling om syndefloden bekrefter at året bestod av 12 måneder à tretti dager. Moses sa i 1. Mos. at perioden på 150 dager, da flodbølgen var på sitt høyeste, varte i nøyaktig fem måneder fra den syttende dagen i den andre måneden, til den syttenden av den syvende måneden, noe som viser at hver måned bestod av tretti dager. Sir Isaac Newton skrev: "Før man kjente lengden på et solår, regnet alle nasjoner månedene etter månens bane og årene etter når vinteren, sommeren, våren og høsten kom tilbake. Når de lagde kalendere over sine feiringer, regnet de tretti dager i en måned og tolv måneder i et år, og tok dermed det nærmeste runde tallet, derav inndelingen av eklipsen i 360 dager".

Dersom vi ønsker å forstå de nøyaktige tidene for oppfyllelsen av en profeti, må vi benytte det samme måneåret med 360 dager, slik som profetene gjorde. Både profeten Daniel og Johannes i Åpenbaringen, regner et år som 360 dager. Manglende forståelse av det bibelsk år som 360 dager, har forhindret noen fra virkelig å forstå de mange profetiene som har dette elementet. Dette 360-dagers profetiske året finner vi også i Åpenbaringen, der Johannes` syn henviser til den fremtidige trengselstiden. Han beskriver trengselstiden som tre og et halvt år som varer 1260 dager (Åpenbaringen 12:6), "en tid, tider og en halv tid", der "tid" på hebraisk står for et år à 360 dager (vers 14), og "førtio måneder" à tretti dager (13:5). Alle disse bibleske henvisningene bekrefter at vi må gå ut fra at et år består av 360 dager, for å forstå Bibelens profetier og kronologi.

Esekiels profeti om de 430 årene erklærte at enden på Israels straff og landets endelige gjenopprettelse, ville skje 2520 bibleske år à 360 dager, som totalt blir nøyaktig 907 200 dager. Får å renge om denne perioden til våre egne kalenderår à 365,25 dager, deler vi ganske eneklt 907.200 med 365,25 dager, og vi får da 2483,8 år etter slutten på det babylonske fangenskapet, som fante sted om våren år 536 f.Kr. I disse utregningene må vi også huske på at det bare var ett år mllom år 1. f.Kr og år 1 e.Kr. Det fantes ikke noe år null. Som bilde på dette var det bare tolv måneder mellom påsken på den fjortende Nisan, våren år 1 f.Kr., og den eneste årlgie påskefesten fant sted våren i år 1. e.Kr.

Utregningen på når Esekiel profeterte at jødene igjen skulle bli en nasjon:

Det babylonske fangenskapet endte våren 536 f.Kr.                              år 536,4 f.kr.

Minus

Varigheten av israels fangenskap (fra Esek. 4:3-6) kalenderår                     2483,8

Vi justerer ett år fordi det ikke var noe år null mellom år 1 f.Kr og 1 E.Kr.       1  

Derfor vil slutten på Israels fangenskap skje: Israels gjenfødelse                 1948 - 15 mai

På ettermiddagen 14 mai 1948, proklamerte jødene den gjenopprettede staten Israels uavhengighet. Idet en gammel rabbiner blåste i den tradisjonelle shofaren, bukkehornet, feiret det jødiske folket slutten på deres tragiske diaspora, akkurat slik det var blitt profetert tusener av år tidligere av profeten Esekiel. Ved midnatt 15 mai 1948, var det offiselt slutt på det britske mandatet og Israel ble en uavhengig stat.

Menneskenes alder fra før storflommen til etter

Artikkelen er hentet her.

Menneskenes alder

Fra Adams skapelse til storflommen var 
menneskenes alder jevnt rundt 8-900 år.

Se figuren til høyre:
Hvert loddrett, svart strek utgjør 100 år etter storflommen. Noah var 600 år da flommen kom, og han levde enda 350 år etter det, han ble altså 950 år! Abram var 53 år da Noah døde!

Men se på menneskenes alder etter flommen! Ingen av patriarkene døde før Abram var ca 50 år.
Både Sem, Sjelah og Eber levde lenge etter at Abraham var død! Men etter Abraham ble menneskenes alder i lengre tid omlag 120 år.  Herren sa: "Min ånd skal ikke for alltid bo i menneskene; for de er bare svake skapninger. Deres levetid skal være 120 år." (1.Mos. 6.3)

Noe skjedde med menneskenes alder. Den gikk ned fra omlag 800år til 120år på ca. 10 generasjoner. 
Hva var det som skjedde? (Se også: Tvilte de troendes far? om Abraham og unge, vakre Sara på 80!)

Teori 1: Regnbuen

En teori kan være eksponeringen for ultrafiolett lys. Vi vet at Gud satte regnbuen i skyen etter storflommen, som et tegn på at han aldri mer skulle utrydde menneskene (1.Mos.9.13). En regnbue kan kun sees når  solstråler treffer regndråper i luften. Uten direkte bestråling av sola, ingen ultrafiolette stråler.

Hvis denne delen av jorda (eller hele?) var dekket av et konstant skylag, kunne menneskene unngå bestråling av ultrafiolett lys, og vitenskapen kan fortelle oss at ultrafiolett lys framskynder aldring.

Den tiden dette skylaget brøt sammen, ble det et voldsomt regnvær - storflommen. Etter dette kom sola til syne, og menneskenes aldringsprosess forandret seg på grunn av strålingen de nå ble utsatt for.

Teori 2: Oksygenet

Som en følge at at dette skylaget brøt sammen, er det sannsynlig at lufttrykket ble mindre slik at oksygenet utgjorde en mindre prosentvis andel av luften, fra ca 40% til nå ca. 20%

Vitenskapsmenn kan ikke forklare hvordan dinosaurene kunne leve ut fra størrelsen på kroppen og lungene. De var faktisk avhengig av at oksygeninnholdet i lufta var vesentlig høyere enn i dag for at de kunne klare seg!

På samme måte kan dette tette skylaget og oksygeninnholdet forklare at planter og dyr vokste raskere og ble mye større enn i dag, og at det kunne vokse ved polene fordi skylaget fordelte varmen over hele kloden. Jorda var et stort drivhus! Kanskje en liten munkelus kunne bli stor som en trilobitt i slike forhold?

Alder på 70:

Etter storflommen stabiliserte menneskenes alder seg på omtrent 120 år. Men etter noen generasjoner var den sunket enda lavere. David sa:  "Vår levetid er sytti år, eller åtti år når styrken er stor." (Sal.90.10a) David levde omlag 1000 år før Kristus, dvs. ca 2000 år etter Noah. Og slik er det omtrent fortsatt.

Hva så?

Det er mulig at en slik tankegang skaper flere spørsmål enn den besvarer. Men hva så? Det rokker ikke ved Evangeliet eller troen på Gud som skaper. Og hvem vet om ikke vitenskapen en dag vil finne ut at disse voldsomme og plutselige hendelsene vil gi dem et helt nytt syn på jordas alder?

 

Tider for fødsel og død fra Noah til Abraham

Beregning av tider fra denne siden:

http://halexandria.org/dward192.htm

NB! Navnene kan til dels være på engelsk

 

Noah ble født   1056 etter skapelsen

Sem ble født     1556

Arphaxad født 1658

Salah ble født    1693

Eber ble født     1723

Peleg ble født   1757

Reu ble født      1787

Serug ble født   1819

Nahor ble født 1849

Terah ble født   1878

Abraham født   1948

 

Peleg døde        1996 etter skapelsen

Nahor døde       1997

Noah døde         2006

Reu døde i          2026

Serug døde        2049

Terah døde        2083

Arphaxad            2096

Abraham             2123