Den Israelske forbindelsen

Dette er hentet fra Ramon Bennetts bok "Filisterne - myten om det palestinske folk" (kap. 10). Boken er skrevet i 1995, men er like aktuell i dag. Det er nesten som om ting gjentar seg igjen og igjen. Ibid betyr at forfatteren gjentar forrige henvisning.

______________________________________________________________

Israel er en unik nasjon. "Israelsk skaper" er deres "ektemann, Herren, hærskarenes Gud, er hans navn. Og Israels hellige er din gjenløser" (Jesasja 43:15, 54,5). Og "Herren" utvalgte Israel for adopsjon som en sønn - "MIn sønn, min førstefødte er Israel" (2Mos 4:22). Israel ble skapt og utvalgt for Guds hensikter, og alle forsøkt på å skape sine egne hensikter, fastslo den fryktelige sannheten at Guds navn er "Nidkjær", og at Han er "en nidkjær Gud" og "en fortærende ild" (2 Mos. 34:14; 5 Mos. 4:24).

Israel har en lang, lang historie ledsaget av mirakuløse intervensjoner av Den Allmektige Gud, som opphøyde dem til en posisjon av uovertruffen herlighet når de tenkte på Hans veier og handlet deretter. Og motsatt ble de redusert til de dypeste dybder av elendighet og fortvilelse - til ødeleggelse og trelldom - da de bestemte seg for å gå på nasjonenes veier. Avdøde Yitzhak Rabins uttalelse ved undertegnelsessermonien i Kairo i Mai 1994, om at Israel ganske enkelt vil "være som alle andre nasjoner" ("A nation unlike any other", Jerusalem Post, 15 mai 1994), lover dårlig for dagens israelske folk.

De fryktelige prøvelsene som rammet Israel i fortiden, var fordi de helt glemte Gud. Israel glemte Gud, men kunne ikke flykte fra Ham. Planene for en trygg og sikker og fredelig framtid for Israel i det 21. århundre, må være basert på Guds nærvær hvis man skal unngå videre prøvelser av katastrofale proposjoner - visjoner som ikke inkluderer Gud er praktisk talt blindhet. Avtalen mellom Israel og PLO er mer enn et skritt mot videre prøvelser; det er et stort skritt mot å omfavne dem. NÅr Israel soler seg i nasjonenes glans for å ha sluttet "fred" med sine fiender, avslører en israeler stolt hvordan man har gjort så stor framgang: "Vi lyktes fordi regjeringen for første gang ikke tok Gud med i beregningene" (Talt til den verdenskjente tegneren Ya`akov Kirchen (Dry Bones) av en som støtter fredsprosessen. Trykt i Middle East Intelligence Digest, oktober 1994, side 2).

Den moderne gjenskapte staten Israel er en direkte fullbyrdelse av bibelske profetier om det gamle Israel, og det er også tilbakevendelsen av Guds utvalgte folk fra verdens fire hjørner. Israelsk ledere i dag er i bunn og grunn Guds folk, men ikke gudsmennesker. Og her ligger roten til Israels problemer.

Israels nåværende (1994) regjering (ledet av statsminister Shimon Peres siden henrettelsen på Yitzhak Rabin) er en humanistisk regjering - kanskje til og med den mest ugudelige regjeringen som har sittet ved roret alle de 4000 år som Israel har eksistert. De har ingen tro på Gud, ingen tro på Hans ord, ingen tro på Hans pakter, og ingen tro på Messias`komme. De tror på mennesket og menneskets evne. Medlemmer i denne regjeringen siterer nok Bibelen og bønnebøkene nå og da, men det endrer ikke det faktum at de ikke tror på den. Shulamit Aloni feks. (en tidligere utdannings- og kulturminister under Rabin, og så kommunikasjonsminister inntil hun trakk seg tilbake fra politikken i mai 1996) talte om "bibelens skjønnhet", (Shulamit Aloni talte til forsvar for Shimon Peres som hadde gjort religiøse Knesset-representanter opprørte ved å kritisere kong David. Voice og Israel Radio, 18 sept. 1994), men la vekt på at "Bibelen ikke er noen religiøs bok" ("Statements by Aloni that have angered Shas", Jerusalem Post, 10 mai 1993). Hun foreslo også at ordet "Gud" burde fjernes fra yizkor-bønnen som blir brukt ved det israelske forsvarets sermonier (Ibid) for å gjøre den "akseptabel" for israelere. Det shakespare er for britene, det er Bibelen for Israels nåværende (min mrk: 1994) regjering.

Valget i juni 1992

Yitzhak Rabin lyktes med å ta tronen i Arbeiderpartiet fra sin erkerival Shimon Peres, og han ledet det til makten i Israel som et resultat av valget i juni 1992. Arbeiderpartiet hadde en kampanje som fastslo at Likud partiet var korrupt. Likud hadde styrt i 15 år, og deres fall ble betraktet og beskrevet av noen som "et valgskred" ("Stock Market bulls run wild" Ibid, 25 juni 1992) for Arbeiderpartiet. Men arbeiderpartiet vant faktisk bare med et hestehode, ("Figuring out the elections. Who voted for whom - and why" Jerusalem Post 10 juli 1992) og klarte bare å skape en majoritetsblokk på 61 plasser.

Abba Eban, en tidligere israelsk utenriksminister og humanist, sammen med de fleste andre medlemmer av Arbeiderpartiet, skrev: "Jeg var mer begeistret og Likuds fall enn mitt eget patis komme" (Eban, Personal Witness, side 648). Men da støvet hadde lagt seg, ble det klart nøyaktig hvor lite et hestehode er - "en forskjell på færre enn 100 stemmer" ("Figuring out the elections. Who voted for whom - and why", Jerusalem Post 10 juli 1992) kunne ha skapt en situasjon på 60-60, som dermed ville ha ført til at Likud fortsatt ville hatt makten. I verste fall ville det ha vært en enhetsregjering mellom Likud og Arbeiderpartiet.

Sju måneder etter valget, etter at Arbeiderpartiet var blitt godt forskanset i sin posisjon, offentliggjorde riksrevisoren resultatene av en undersøkelse som var blitt gjort angående valgkampanjene. Arbeiderpartiet, som hadde "ropt `korrupsjon`og kastet dritt på Likud" ("Likud urges no-confidence, "Ibid, 12 jan. 1993), ble "anklaget for skitne knep, noe ingen andre partier i landet noensinne har blitt "(Ibid). Det som ble avslørt var "en alvorlig sammensvergelse blant de øverste sjiktene i Arbeiderpartiet om å styrte regjeringen Shamir" (Ibid).

Blant de illegale handlingene som ble utført av Arbeiderpartiet, var å utbetale enorme summer av skattebetalernes penger til innflytelsesrike ledere for store organisasjoner for å "overbevise" deres medlemmer om at de skulle stemme på Arbeiderpartiet. Til og med større summer ble utbetalt for å påvirke andre politiske partier til å gi Arberiderpartiet sin støtte i en koalisjon som ville være nødvendig for at Arbeiderpartiet skulle kunne styre. Statsrevisoren bøtela Arbeiderpartiet med 844,23 shekel (på den tiden over 2 millioner kroner) (Ben-Porat blasts election financing. Heaviest fines to Labor and Shas. "Ibid, 12 Jan. 1993) for deres ulovelige og fordekte handlinger. Det religiøse partiet Shas hadde dratt fordel av en "overføring av 1,5 millioner Shekel (3,8 millioner kroner)" (Ibid) til sine kister, og de ga Rabin og Arbeiderpartiets koalisjon sin støtte. Men revisoren fant ut at Shaspartiet var enda mer korrupte i sine forretninger enn Arbeiderpartiet, og ga dem en bot på 3 millioner shekel (7,5 millioner kronger) (Ibid). Fem andre politiske partier ble bøtelagt med totalt "mer enn 900.000 shekel (2,3 millioner kronger)" (Ibid).

Likudpartiet, som ble styrtet av en svertekampanje etter 15 år i regjeringen, kom i mellomtiden "fra revisorens regjeringens granskning uten en ripe i lakken" ("Likud urges no-confidence" Ibid). Det partiet som ble kalt "korrupt", ble faktisk funnet å være "lyteløst" (Ibid). Etter at revisorens rapport ble offentliggjort, sa lederen for Knessets (Israels parlament) kontrollkomite Dan Tichon (Likud): "Dette sår tvil om resultatene fra valget i juni ....Likud klarte det ikke, fordi de ikke var korrupte og ikke kjøpte makt" (Ibid). Lederen for Tsomet-partiet, Raphael Eitan, hvis eget parti også kom fra det uten  noen ripe i lakken, sa at revisorens rapport "avslører Arbeiderpartiets stygge ansikt. Det er et korrupt parti med korrupte normer, som ikke vegret seg for noen skitten handel for å få makten og holde fast på den" (Ibid).

I Mars 1995 kom en ny skandale om Arbeiderpartiets valgkampanje i 1992, i overskriftene. Politietterforskning viste at millioner av dollar ulovlig ble overført fra Histadrut - den enorme, pengesterke Arbeiderparti-kontrollerte arbeidsunionen - for å finansiere de politiske kampanjene til høyerestående personer i Arbeiderpartiet i 1002 ("Undermined by Scandal, Israel`s Labor Party Shows Signs of Falling Apart", International Herald Tribune, 13 mars 1995). En israelsk journalist beskrev kortfattet Israels Arbeiderparti-regjering som "den beste regjering du kan kjøpe for penger" (Alan E. Shapiro i "The right to back off", Jerusalem Post, 15. jan 1993).

 

Ikke mandat

Rabin og hans Arbeiderparti-styrte koalisjonsregjering, har faktisk ikke mandat fra folket til å "bytte land for fred", for den kom til makten ved et valg som ikke var demokratisk i ordets rette betydning. Arbeiderpartiet brukte et stort beløp av skattebetalernes penger til å smøre personer i høye stillinger, og ved andre fingerferdigheter fikk de nok arabiske stemmer til å sikre "fire eller fem plasser i knesset" (Arab vote helped Labor to victory. "Ibid, 26 juni 1992). Det fins også "bevis for å anta at beslutningen om å forråde Jordan og omfavne PLO, ble tatt av Shimon Peres før valget i Israel i 1992, i gjengjeld for et løfte fra Arafat om å mobilisere arabiske stemmer for Arbeiderpartiet og deres potensielle koalisjonspartnere" (The Jerusalem Institute For Western Defense: Periodic New Digest from the Arab World and Iran, Digest 5 mai 1994, side 1).

Og mange israeleres skuffelse, var ikke Rabin bare avhengig av at araberne forhindret hans regjering fra å falle, men for å sikre de kontroversielle avtalene i fredsprosessen. En av regjeringens viktigste arabiske koalisjonspartnere, Abdul Wahab Darawshe, leder for Democratic Arab Party, taler "bifallende om intifadaen" ("It`s the last time I vote for Darawshe", Jerusalem Post 29 nov. 1992), Som har tatt så mange israelske liv. For å vinne Darawshes støtte for sin regjering, lovte Rabin å gi 1,7 milliarder dollar (4,2 milliarder kroner) i året i nasjonale forsikringsfon ("The settlers are our calamity...", Ibid, 26 aug. 1992) til araberne som hadde israelsk statsborgerskap, men som nekter å tjene i den israelske hæren, og som dermed får samme fordeler som dem som avtjener sin militære plikt. Et annet arabisk medlem, Hashem Mahameed fra Democratic Front for Peace and Equality (en forskjønnende omskrivning av Kommunistpartiet) ble filmet av israelsk TV da han tilskyndet arabere til vold mot Israel - og ropte om "bevæpnet kamp mot nasjonen" ("Harish orders probe of Mahameed, "Ibid, 29 des. 1992). Han fikk applaus da han fortalte sine tilhørere i Gaza, som inkluderte maskerte "aktivister" fra intifadaen: "Så lenge okkupasjonen pågår, vil kampen det også, og med kamp mener vi ikke bare steiner, men en kamp med alle midler vi har til rådighet" ("Knesset votes to suspend Mahameed`s travel privileges" Ibid, 7 jan. 1993). I et senere intervju med den israelske avisen Yediot Aharonot, gjorde han det kalrt at i kampen mot Israel "er alle våpen tillatt" ("Israeli Arab loyalties" , Ibid, 29 des. 1992). Tidligere sjefsrabbi Shlomo Goren uttalte:

"Så lenge regjeringen ikke er avhengig av en jødisk majoritet, men av arabiske Knesset-representanter - blant dem arabiske representanter som hater Sion og er villige til å gå en håndstrekning for å ødelegge landet, og som fornekter vår historiske og nasjonale rett til Eretz Yisrael - har deres beslutninger ingen gyldighet" ("Gov`t decisions invalid Goren", Jerusalem Post International Edition, 22 jan 1994).

Rabbin: Sjongløren

Rabin hadde på samme tid stillingen som statsminister, forsvarsminister, minster for religiøse saker og innenriksminister. Det var umulig for èn mann å styre fire meget viktige regjeringsposter, og alle de fire departementene led - her stilling krevde en heltidsminister. Rabin var stolt av sine militære evner, og nektet ganske enkelt for at noen andre skulle holde i tømmene i forsvarsdepartementet, selv om han visste at han ikke kunne gi stillingen den oppmerksomheten den så desperat var i behov av. Men Rabin beholdt stillingen som religiøs og innenriksminster av helt andre grunner.

Den guleroten som lokket Shas inn i Rabins regjering, var at de fikk de viktige Religion og Innenriks-departementene. Disse stillingene hadde vært det tradisjonelle området til National Religious Party i åresvis, men NRP nektet å slutte seg til Rabins koalisjon. Ariyeh Deri, lederen for Shas, ble minister for Relgiøse saker og også Innenriksminister. Deri var imidlertid tvunget til å trekke seg i september 1994, på grunn av utallige anklager om svindel, tyveri, korrupsjon, et brudd på offentlighetens tillit etc., som ble uttalt mot ham av staten. Rettssaken mot ham, som er utropt mest til "Israelsk dramatiske rettssak" ("`Spectacular`Court Trial", Arm of Salvation Ministry & Prayer Update, sept. 1994, side 4), har tiltrukket seg mye oppmerksomhet på grunn av det berg av bevismateriale som politiet har lagt fram mot Deri - "2500 kasseter og 115.000 maskinskrevne sider" (Ibid). Det forventes at rettssaken vil vare til 1998.

Rabin prøvde uten hell å forhindre Deris oppsigelse, og kom til og med til rettssalen for å tale på hans vegne. Etter at Deri trakk seg, tok Rabin over hans stillinger for å holde posisjonene åpne, og dermed forsikre seg om at Shas ikke ville stemme mot koalisjonen i viktige spørsmål, og styrte regjeringen. Rabin tilbød til og med å betale Deris forsvar personlig (Ibid, side 6). På en eller annen måte klarte Rabin hele tiden å støtte opp sitt skjøre korthus som eksisterte forkledet som en Arbeiderparti-venstreving-arabisk koalisjonsregjering - til stor sorg for mange israelere.

Løgn og bedrag

Etter å ha sittet ved makten en kort tid, ble det åpenbart at duoen Rabin-Peres hadde få betenkeligheter med å lyve - både til offentligheten og til Knesset. De løy faktisk ved så mange anledninger at israelerne begynte å ikke feste lit til det noen av dem sa. Tituesenvis av israelere hadde stemt på Rabin på grunn av løfter han ga før valget, men som han "endret oppfatning" (Rabins tale til Knesset, 3 Okt. 1994) om eter å ha kommet til makten. Og spørsmål som nå truer med å splitte nasjonen og starte en borgerkrig - slik som tilbaketrekningen fra Golanhøyden - var spørsmål som skulle bestemme utfallet av valget i 1992. Rabin visste dette meget vel. Han hadde fine taler med mange faste entydige løfter, og dempet den frykten som fylte hjertene til hundretusener, hvis ikke millioner isralere.

10 juni. 1992, bare 13 dager før valget, besøkte Rabin Golan og forsikret dem som bodde på Golanhøyden (og gjennom dem resten av nasjonen) at hvis han ble valgt, ville han på ingen måte gi fra seg Golan. Tiden og stedet var dramatisk - det var 25. årsdagen for erobringen av Golanhøydene under Seksdagerskrigen. Rabin snakket om det "fryktelige marerittet" (Rabin sitert i "Rabin`s giving away of the Golan", Jerusalem Post, 3 des. 1993) - det drepende granatregnet over Israels nordlige Galilea fra de syriske Golanhøydene, som hadde vært normen før krigen. (På en enkelt dag i 1966 falt 300 Katyusha-raketter ("Fighting back", Middle East Intelligence Digest, okt 1994, side 4)).

Rabin husket alle de soldatene som måtte bøte med livet for å erobre de tårnhøye høydene, men det var satt en stopper for den trusselen "for evig" sa han, "for evig" (Rabin sitert i "Rabin`s giving away of the Golan", Jerusalem Post, 3 des. 1993). Han utøste lovprisning over dem som bodde i de 32 bosetningene på Golan, og som hadde brukt flere år av sine liv på å bygge opp byene og landsbyene. Han nevnte stolt at byen Katzrin, der de var samlet, ble grunnlagt under hans forrige periode som statsminister. Han hevdet at han var "fylt av forhåpninger om at Katzrin ville bli en stor israelsk by" (Ibid), og gråt:

"La oss alle investere, investere her i Katzrin, i landsbyene og kibbutzene, la oss hjelpe dem til å leve i verdighet, forsørge sine familier, absorbere immigranter, absorbere bosettere" (Ibid).

Og han talte spesielt om framtiden:

"Og når det gjelder framtiden, er det utenkelig at vi ikke en gang i fredstid vil komme ned fra Golan. Den som tenker på å forlate Golan, oppgir sanseløst Israels sikkerhet" (Ibid).

Mindre enn to uker senere "stemte 71% av høydenes 13.500 innbyggere på Rabins Arbeiderparti" ("Fighting back", Middle East Intelligence Digest, okt. 1994, side 4) på grunn av hans forsikrende tale - uten de stemmene kunne ikke Rabin og Peres ha kommet til makten. Men i løpet av noen få uker etter å ha kommet til makten, gjorde Rabin det kjent at han var forberedt på å "gå på kompromiss" på spørsmålet om å beholde hele Golanhøydene. Og ettersom månedene gikk, stålsatte Israel seg for Rabins "kompromiss". Selv om han hadde fornektet ryktene hundre ganger, ble han "kompromisser" til slutt offentliggjort: "Israel var rede til å trekke seg helt tilbake fra Golanhøydene" (Rabin til Egypts president Hosni Mubarak, 30 mai 1994. Rapportert i "grandma`s tales as told by Rabin", Jerusalem Post International Edition, 18 juni 1994). Israel ville "gi fra seg hver milimeter av Golan" (Rabin til Egypts president Hosni Mubarak 30 mai 1994. Rapportert i "A question of credbility", Ibid, 18 juni 1994). Rabin synes ikke det var kriminelt å lyve for publikum, for å vinne et valg. Han prøvde ikke å skjule det. Tvert imot skrøt han faktisk av det (Rapport fra Yesha. Opptrykt i "I changed my mind", First Fruits of Zion, Januar 1995, side 7).

 

Det store flertallet av folket på Golanhøydene både var og er sønderknuste over Rabins forræderi - den fullstendige ignoreringen av hans åpenbare løfter. Etter å ha blitt oppmuntret til å starte bosettinger på de strategiske tidligere øde Golanhøydene, etter å ha investert 25 år av sitt liv på å bygge hjem, skoler, synagoger og samfunnshus; etter å ha plantet Israels mest prestisjefylte vingårder, får de brutalt vite ad omveier at de snart skal oppfykkes - deres byer, landsbyer og vingårder skal raseres.

 

Folket reagerte. De samme Golan-beboerne som heiet på Rabin under hans valgkampanje, brente dekk og holdt demonstrasjoner mot regjeringen - sammen med titusenvis andre israelere. Et år senere sa den samme Rabin, som hadde lovprist Golans innbyggere og lovt å aldri komme ned fra høydene, om de folkene han lurte så lett: "Golanbeboerne kan spinne rundt i sine demonstrasjoner som propeller. Det vil ikke gjøre dem noen nytte" ("Rabin: Golan settlers can `spin like propellers", Jerusalem Post, 8 juni 1993). Han var fullstendig ubeveget av deres massive demonstrasjoner. Da 12 innbyggere fra Golan gikk inn i åpen sultestreik. Så mange som 200.000 israelere foretok en "pilgrimsreise" opp til Golan "i en massive demonstrasjon av solidaritet med de sultestreikende" ("Labor MKs given rough reception by Golan activiists", Ibid, 23 sept. 1994). Det faktum fanget Rabins oppmerksomhet. Han "brukte munn på de sultestreikende" (Ibid), og erklærte: "Jeg anser ikke sultestreiker som korrekt oppførsel i et demokrati" (Ibid).

 

Israelsk motstand

Uttrykket "avtale mellom Israel go PLO" blir ofte erstattet av "pakt mellom Rabin og Arafat", og "meningsmålingene viser at de fleste israelere er imot avtalen" ("A luxury we can`t afford", Ibid 23 nov. 1993), og avviser å overlevere "130.000 av sine landsmenn til å være prisgitt nasjonens verste fiender" (Ifølge den seneste regjeringsundersøkelsen, som ble kringkastet på Voice of Israel Radio, 14 jan. 1995, bor det mer enn 140.000 jøder i Gaza, Judea og Samaria). Det er demonstrasjoner overalt - protesterende sitter ned midt i travle veikryss og skaper kaos i trafikken, bare for å la regjeringen få vite at de er motstandere av deres politikk. Massive demonstrasjoner har funnet steed - de største politiske protestene i historien til den gjenopprette staten, og kanskje i hele Israels historie. Mens han levde feide Rabin kaoset til side og avviste disse enorme demonstrasjonene som "en plage vi kan ignorere" (Moral equivalence", Jerusalem Post, 1 nov. 1993). Andre bosettere, fra Judea og Samaria - hjertelandet av det bibelske Israel - demonstrerte også. De ble også oppmuntret til å satse livene sine som pionerer, og har vist "en tålmodighet som Job de siste seks årene med ustoppelig steining, bensinbomber, knivstikking og skyting av arabiske terrorister" (Rabin`s unwanted child" Ibid). I likhet med Golan-beboerne, føler de seg forlatt, og frykter også for sin framtid. Rabin kalte dem "gråtende barn" (Ibid) og sa at de "ikke var virkelige israelere" (Ibid) og at "de ikke påvirker meg ("Let the People Decide:`Israelis Protest Accord with PLO", The Yesha Report, sept-okt. 1993, side 2)

8 desember 1993, da Shimon Peres kom fram til et hotell i Jerusalem for å v ære med på en Shas-bankett, ble han hilst velkommen av omtrent et dusin demonstranter. Peres snudde seg til lederen for gruppen, en østerrisk-født overlevende fra holocaust, som kom for å bo i Jerusalem sammen med sin mann og fire barn for 18 år siden, og spurte sint""Hvor bor du?"  "Jerusalem" sa hun på hebraisk. Da han åpenbart la merke til den aksenten hun hadde, gikk han over til sin engelsk med polsk aksent og sa fornærmende: "Du hører ikke hjemme her. Dra tilbake dit du kom fra" ("What `peace process`?", Jerusalem Post, 24 des. 1993)

"Gi dem inn!"

Det tas til orde for en tøff politikk mot dem som er uenige med regjeringens politikk. Den venstreekstremistiske mikjøvernministeren Yossi Sarid har formanet sikkerhetsstyrkene til å "slutte å behandle nybyggerne med silkehansker. Gi dem inn!`henstilte han" ("The polarization danger", Ibid, 9 des. 1993).

Nesten en kvart million demonstranter samlet seg den 6. sept. 1993. De kom i tusenvis av kjøretøyer (inkludert 2000 busser("Let the People Decide`. Israelis Protest Accord with PLO, "The Yesh Report, sept.-okt. 1993, side 2)) og til fots. Det skulle være en passiv demonstrasjon, som symbolsk skulle beleire maktsetet-Knesset-bygningen. Den tøffe politikken og regjeringens forakt for folkets mening, ble demonstrert av politimester Rafi Peled, som "ga ordre om overdreven makt for å spre mengden, siden fengslene var for fulle til å romme en massearrestasjon" (Ibid). "Politiet klubbet ned demonstranter med batonger, og dro, sparket og slo folk. Etter 45 minutter var området ryddet. Dusinvis ble fjernet i ambulanser" ("Wombs and weapons", Jerusalem Post, 14 okt. 1994).

 Nybyggerne var en gang Israels helter, og nå er de blitt erklært ulovelige av sin egen regjering. Og "gi dem inn-politikken" som ble foreslått av Yossi Sarid, er blitt tatt alvorlig. Netty Gross, en Jerusalem-basert journalist, var tilfeldigvis på akuttmottakelsen på sykehuset Shaare Zedek den natten Anat Cohen ble innbrakt av "en kontigent på minst fem politioffiserer av forskjellig grad, inkludert en kraftig bygd politikvinne" ( "Wombs and weapons", Jerusalem Post, 14 okt. 1994). Cohen, mor til åtte barn, hadde "motsatt seg arrest" og hadde ifølge bosetter blitt "brutalisert av politiet" (Ibid). Gross skrev at Cohens ansikt virket oppsvulmet; hun snakket nølende, og hun kunne knapt gå" (Ibid). Den grunnen som ble oppgitt av politiet for å ha brukt sin forståelse av "rimelig makt" (En talsmann som kommenterte den makten som ble brukt mot Anat Cohen, Ibid) mot Cohen for å overtale henne til å følge med dem til politistasjonen, "var at hun insisterte på å ta med sitt to måneder gamle barn for å amme ham" (Ibid). Gross ble forskrekket over Cohens tilastand og sa: "Jeg vet ikke hvilken type makt som ble brukt mot denne moren til åtte for den kriminelle gjerning det er at man vil amme sitt barn. Men hva det enn var, virker det ikke `rimelig`..... Det var ikke noe pent bilde" (Ibid).

Og politiets tøffe vold er ikke bare begrenset til "farlige" ammende mødre, men også til andre kvinner som utgjør en alvorlig trussel mot Israels sikkerhet - f.eks. den "handikappede 60-åringen" ( "Shahal versus Ida Nudel", Jerusalem Post, 14 okt. 1994) som ble "banket opp" (Ibid), og den arresterte "82-årige vinneren av Jerusalem pris for frivillig arbeid" (Ibid). Politiet bryter reglene ved ikke å bære identifikasjonsmerker (Ibid), noe som effektivt forhindrer ofrene fra å identifisere dem. Politibøllene slenger også "kvinner til marken", (Ibid), og kaster "husmødre i fengsel uten noen grunn" (Ibid).

Hele landet koker av sinne på grunn av den nåværende regjeringens politikk. Til og med bønnen om statens velvære, som blir lest på sabbaten og om morgenen på hellige dager, er blitt et stridspunkt i mange israelske synagoger. Freden i sabbatsgudstjenesten blir "frostyrret av rop og krangel" ( "Amending a prayer to today`s headlines" Ibid, 1 okt. 1993) om hvorvidt regjeringen fortjener bønnen. Tidligere sjefsrabbi Shlomo Goren sa: "Det er ingen vite i å be for en regjering som gir bort halve landet til kongen over alle mordere" (Ibid). Og i en synagoge på den jødiske nyttårsgudstjenesten, da kantoren begynte på bønnen om at Gud skulle opplyse statsrådene, ropte en mann: "Det er en skam og vanære at vi skal be om guddommelig velsignelse over slike som Shulamit Aloni" (Ibid). En annen skrek: "Vi burde forbanne regjeringen" (Ibid). Og dette pågår over hele Israel.

En israeler som besøkte minnesmerket for Mordechai Lipkin, en av ofrene som ble "ofret på den falske fredens alter" ("A luxury we can`t afford". Ibid, 23 nov 1993), han ble brutalt myrdet av arabiske terrorister, ble spurt om hun hadde sett på undertegningssermonien i Kairo. Hun svarte: "Jeg så på seremonien forde jeg håpet at jeg ville se at de ble drept" (Eve Harrow intervjuet av Jerusalem Post International Edition, 12 febr 1994).

Mens han var i Washington for å ha samtaler med president Clinton, ble Rabin spurt av de amerikanske massemedier om den utbredte israelske motstanden mot hans lederskap. Hans svarte muntert: "Jeg bryr meg ikke om hva de mener. Når jeg bestemmer meg for å gjøre noe, så gjør jeg det" (Voice of Israel Radio, 25 juli 1994). Rabins minoritetsregjering ble anklaget for "hykleri, fornærmende bemerkninger og åpenbare løgner" ( "Rabin`s unwanted child", Jerusalem Post, 1 nov. 1993). Knesset-representanter fra opposisjonen la fram proposisjoner til Knesset i et forsøk på å hindre Rabin i å gi bort Golanhøydene og Jerusalem ved enkel majoritet fra hans Arbeiderparti-venstrefløy-arabiske koalisjon. Hvis proposjonene hadde kommet inn i den israelske loven, ville avtalene ha krevet en majoritet på 80 representanter av totalt 120 for å kunne gi fra seg hele eller dele av Golan, og også for å gi bort hele eller deler av Jerusalem. Men Rabins majoritet på en person forhindret at proposisjonen ble godkjent.

Rabin lovte at han ikke ville "undertegne en fredsavtale uten å først holde et nytt valg eller å holde en folkeavstemning" ( "Talks show Shas in Gov`t, UTJ close, NRP still talking". Ibid, 6 juli 1992), men han ignorerte fullstendig den offentlige opinionen, og undertegnet ganske enkelt avtalen med PLO. Etter det var det få som stolte på at han ville holde ord om en folkeavstemning, og den overfladiske forpliktelsen om å gå til folket, ble uttrykt av Arbeiderpartiets generalsekretær Nissim Zvilli: "*Det fins ingen logikk for at Arbeiderpartiet i dag skal si at de må spørre folket...Arbeiderpartiet kan oppgi alle territorier de vil uten å spørre noen" ( "Left and right parties oppose referendum idea", Jerusalem Post International Edition, 29 jan. 1994).

Da han leverte sin proposisjon for en endring i loven angående det nødvendige flertall for å oppgi Golan, sa Yitzhak Levy fra National Religious Party at proposisjonen hans var nødvendig "fordi man ikke kan stole på at Rabin holder ord. Statsministeren er det største skriftebarnet i najsonen - han omvender seg fra alle uttalelser han kommer med" ( "Bills on Golan concessions defeated", Jerusalem Post, 28 april 1994). Få stolte på Rabin, for han lovte utvetydig å ikke trekke seg tilbake fra Golan, og etterpå var han villig til å trekke seg tilbake fra "hver tomme" av høydene. Få stolte på ham, for han "brøt sit løfte til velgerne om ikke å anerkjenne eller forhandle med PLO" ( "Rabin caves in". Ibid, 30 aug. 1993). Ikke bare har han forhandlet med terrororganisasjonen, men han har gjort dem lovlige, undertegnet en avtale med dem, og forbereder veien for en uavhengig palestinsk stat med Arafat som president på en tredjedel av Israels land" (I "Going All The Way? Jerusalem Post Magazine, 10 des. 1993, intervjuet Steve Rodan høyerestående tjenestemenn fra Arbeiderpartiet som bekreftet at Rabin og Peres planlegger en full tilbaketrekning til grensene fra 1967 og lengre. "De innrømmer det ikke offentlig", sa en høyrestående tjenestemann som står Peres nær. "De tror ikke den israelske offentligheten er rede ennå" Og på den 19 okt. 1993, sier Rodan, så Likuds Knesset representant Eliahu Ben-Elissar Rabin `rett i øynene`og sa: `Din regjering politikk vil føre til at en palestinsk stat opprettes langs våpenhvilelinjene fra 1949. Og på Golanhøydene, vil grensene til slutt settes der de var under det britiske og franske mandatet`. Rabin svarte ikke". Og det bre rapportert i "Zvilli: There will be a Palestinian state by the year 2000", "Jerusalem Post International Edition, 19 febr. 1994, at Arbeiderpartiets generalsekretær Nissim Zvilli "forutså at før år 2000 vil en palestinsk stat bli opprettet i de [Israelsk administrerte] territoriene" ).

Rabin sverget også gjentatte ganger at Jerusalem for alltid ville forbli Israels udelte hovedstad. I juli 1992 sa han: "Det forenede Jerusalem har vært og vil for alltid være hovedstaden for det jødiske folk under israelsk suverenitet, et brennpunkt for alle jøders drømmer og lengsler" ( "Jerusalem not open to negotiation", In Jerusalem, 17 juli 1992). Han bekrefter dette i juni 1994 da han sa: "Jerusalem, vår evige hovedstad, vil forbli forenet, og ingen vil endre på dette" ( "Rabin affirms Jersualem stand", Jerusalem Post, 27 juni 1994). Men Rabin "hånet selve tanken på at Jerusalems jøder og arabere kan forenes, og snakket om en "fullstendig separasjon" ( "Kahanism and pragmatism". Ibid, 21 okt. 1994).

Arbeiderpartiets Knesset-representanter har allerede møtt PLO-ledere for å diskutere hvordan den skal dele autoriteten over byen ( "Labor MKs, PLO leaders to discuss dividing Jerusalem", Ibid, 25 juni 1994).  Rabin var en "sterk motstander av Landau-proposisjonen" (Voice of Israel Radio, 19 des. 1994) som foreslo å endre dagens lov, slik at man trenger et flertall på 80 representanter før man kan gi fra seg noen del av Jerusalem. Proposisjonen ville ha gjort det vanskeligere for regjeringen å gjøre innrømmelser i byen, men Rabin sa at proposisjonen "ville føre til betingelser forhandlingene" (Ibid).

Men hvis Jerusalem virkelig "ikke er forhandlingsbar" ( "Rabin praises US role in peace process", Jeruslaem Post, 10 aug. 1993) - ikke "åpen for forhandlinger" ( "Jerusalem not open to negotiation" , In Jerusalem, 17 juli 1992) - som regjeringsledere så ofte sier, da trenger man virkelig å sette betingelser, hvis de da ikke allerede har formulert "hemmelige" planer for å dele byen og oppgi den østlige sektor til PLO. Det er helt tydelig at keiseren er naken, til og med i øynene til israelske gymnaselever. Ei jente som var skeptisk til regjeringens intensjoner spør: "Hvordan kan Jerusalem status være permanent hvis avtalen [mellom Israel og PLO] sier at man skal diskutere det senere? Hvorfor skal man diskutere noe som er uforanderlig?" ( "With the clear eyes of youth", Jerusalem Post, 2 juli 1994).

I mange taler over en periode på flere måneder, nevnte Arafat et brev han angivelig skulle ha fått angående Jerusalems status. Rabins regjering fornektet like fast at det angivelige brevet eksisterte, som Arafat hevdet at det eksisterte. Men i juni 1994, ga til slutt regjeringen etter for det økende presset, og Rabin erkjente at Peres med hans godkjennelse vikrelig hadde skrevet et brev som "oppmuntret" til PLO-institusjoner i Jerusalem, og hadde "forpliktet" seg til å bevare dem ( "Peres letter in October 93 encouraged Palestinian institutions in capital" Ibid, 7 juni 1994). Feisal al-Husseini, en høyerstående tjenestemann innen PLO, sa i et intervju at PLO fikk andre brev i februar 1994 ( "Rabin`s pretend world", Ibid, 8 juni 1994) - dette ble også fornektet av Rabin.

På et møte i Knesset i august 1994 protesterte en representant på at regjeringen hadde lovt PLO at de kunne bygge "et feriested på kysten av Dødehavet" ( "Government Israeli STyle," Arm of Salvation Ministry & prayer Update, sept 1994, side 7) - og dermed åpne området for arabisk terrorisme. Rabin kalte representanten en "løgner" og sa at det ikke fantes noen slik avtale. Representanten tok deretter fram en kopi av et brev som ga PLO rett til å oppprette feriestedet ved Dødehavet - det var undertegnet av Shimon Peres (Ibid). Rafael Eitan. lederen for Tsomet-partiet, sa: "Rabin og Peres er løgnere; de løy for folket; de løy for sine velgere; og de har undertegnet en avtale med den største jøde-morderen siden Hitler" ( "Opposition furor over `Gaza First`plan", Jerusalem Post, 30 Aug. 1993). Arafat, mannen de henviser til, er ifølge Shimon Peres "vår allierte" ( "Shimon Peres: We are not on Assad`s agenda", Ibid, 23 des. 1994).

Regjeringene Rabin og Peres har prøvd å lure verden til å tra at fredspreosesen er det israelske folkets vilje. Ingenting kunne ha vært lengre unna sannheten. Flertallet av det israelske folket sto ikke sammen med Rabin før han ble henrettet, og de står ikke nå sammen med Peres, på tross av regjeringens forsøk på å hjernevaske dem til å akseptere sine katastrofale handlinger. Enorme beløp av skattebetalernes penger blir brukt til å leie reklameplass på hundrevis av gateskilt, busstopp og vegger for å fremme fredsavtalen.

Det er også en sammensvergelse mellom den israelske regjeringen og det store flertallet israelske og utenlandske massemedier. Fullstendig feilaktige tall blir publisert om demonstrasjoner for å tone ned omfanget av den offentlige motstanden. Den store ansamlingen på mer enn 200.000 israelere som var motstandere til undertegningen av avtalen med Arafat i september 1993, ble i de utenlandske medier presentert som "en ustylig mobb som samlet seg utenfor statsministerens kontor" ( "The Vultures Gather", Arm of Salvation Ministyr & Prayer Update, jan. 1994, side 2). Og da 100.000 israelere svermet sammen i Jerusalem for å protestere mot Arafats ankomst i juli 1994, oppga massemedia tallet 5000 på den sydende massen som fylte gatene og fortauene i sentrum av byen.

Og da 300 aktivister fra Peace Noew samlet seg til støtte for avtalen mellom Rabin og Arafat, ga media demonstrasjonen bred dekning. De søkte tydeligvis desperat etter noe å trykke, for en av historiene var om en 16 år gammel isralere som sa om avtalen: "Det er høydepunktet i mitt politske liv til nå" (Adam Shindron sitert i "Dancing in the park", Jerusalem Post, 14 sept 1993). Gymnaseeleven ble beskrevet som en som "alltid har vært poltitisk aktiv" (Ibid). Den anerkjente Wall Street Journal trykket en intentsigende "representativ israelsk opinion" om delingen av Jerusalem da de trykket et intervju med en israelsk mor og hennes 17 år gamle sønn (Ellen og Nir Shmueloff" Israel`s Rallying Cry `Jerusalem Must Stay United`loses Steam", Wall Street Journal, 3 Nov. 1993). Da forskere fra Hebrew Universitys avdelinger for utdannelse og psykologi faktisk utførte en meningsmåling blant de israelske ungdommene, fant de imidlertid at 70 prosent ( "78% of Capitol Youth Oppose Golan Withdrawal", In Jerusalem, 14 okt 1994) var motstandere av PLO-avtalen og 78 prosent (Ibid) var motstandere av en tilbaketrekning fra Golan. Og man bør huske at de som ble intervjuet, er de som må slåss for å forsvare landet når Rabins "fred" viser seg å være det den er - en bløff.

Ifølge en meningsmåling vil faktisk flertallet av israelere at de øverste tjenestemennene i PLO skal tiltales for mord. Langt i fra å omfavne avtalen mellom Israel og PLO, vil faktisk 66 prosent av befolkningen - inkludert 59 prosent av Arbeiderpartiets velgere ( "Majority of Israelis want PLO officials tried", Jerusalem Post International Edition, 2 juli 1994) - at PLO-tjenestemennene skal tiltales. I en lignende meningsmåling som ble utført av Dahaf Institute, svarte 63 prosent ( "Support for peace talks drops", Jerusalem Post, 4. juni 1994) av den israelske offentligheten at de var mot videre forhandlinger med PLO, og 27 prosent av de som ble spurt, sa at de hadde endret oppfatning fra å støtte fredsprosessen til "direkte motstand" (Ibid). En annen meningsmåling viste at selv om Syria virkelig ønsket full fred - en slutt på fiendtligheter, åpne grenser, opprettelse av diplomatiske ambassader etc. - ville 57 prosent ( "Poll shows majority of Israelis oppose full Golan withdrawal". Ibid, 7 okt. 1994) av alle israelere fortsatt være mot en full tilbaketrekning fra Golan. Og når det gjelder spørmålet om Jerusalem, viser en annen meningsmåling at svimlende 89 prosent ( "A startling poll", Jerusalem Post International edition, 9 mai 1993) av alle israelere er mot noen som helst "endring i statusen til noen del av Jerusalem" (Ibid).

Et virkelig synlig uttrykk for det israelske folkets motstand mot avtalen, ble åpenbar den 2. November 1993, den dagen da Israel holdt kommunevalg. Kommunevalg burde ikke ha noe som helst å gjøre med rikspolitikken, men Rabin gjorde valget rikspolitsk da han holdt en tale for Knesset-representant Avigdor Kahlani, Arbeiderpartiets kanditat i valget på borgermesteren i Tel Avis, og sa: "Verden vil betrakte resultatet av neste ukes valg på borgermester i Tel Avis, som et mål på Israelsk støtte til fredsprosessen ( "TA election a referendum on peace, Rabin says", Jerusalem Post, 27 okt. 1993). Så dro Rabin opp til Jerusalem for å støtte Jerusalems populære sittende borgermester, Teddy Kollek, et medlem av arbeiderpartiet som hadde vært borgermester i 28 år på rad. Rabin sa: "Jeg kom hit for å si at det jødiske folk, Staten Israel, Israels innbyggere og Jerusalems innbyggere står i gjeld til en stor mann, som siden 1966 har vært borgermester i Jerusalem" ( "Rabinthrows his weight behind Kollek", Ibid, 25 okt. 1993). Kollek var uten tvil en av verdens mest anerkjente og elskede borgermestere, men Rabin gjorde Kolleks gjenvalg til "en avstemning om avtalen med PLO" ( "North Tel Aviv`s betrayal, Jerusalem`s haredi revenge", Ibid, 5 nov. 1993). En Likud-kandidat, Ehud Olmert, kjempet om stemmene sammen med Shas-kandidaten Nissim Ze`ev. Olmerts seier var "forbløffende, siden den nye borgermesteren fikk så mye som 56,8 prosent av stemmene" ( "Olmert Takes the Town", In Jerusalem, 5 nov. 1993). Kolleks nederlag ble beskrevet som "trist og sjokkerende" (Ibid), men Jerusalems velgere lot Rabin få vite nøyaktig hvor de stod. Og det gjorde også velgerne i andre byer. I Tel Aviv "hadde ikke Kahalani en sjanse" ( "North Tel Aviv`s betrayal, Jerusalem`s haredi revange", Jerusalem Post, 5 nov 1993), og Likuds Ronni Milo kom til makten. Med bare to eller tre unntak ble Arbeiderpartiets kandidater grundig beseiret av Likud på omtrent samme måte i hele Israel. Og i begynnelsen av januar 1995, trykket bladet Time en rapport om en hemmelig meningsmåling som ble utført av Arbeiderpartiet selv. Resultatet av meningsmålingene viste at "Arbeiderpartiet ville bli kraftig beseiret" ( "PM: Labor must change to survive", Ibid, 6 januar 1995) hvis man skulle ha holdt valg på den tiden. Rapporten skapte irritasjon i Arbeiderpartiet, og partiet "antydet at de ville ta ut injuriesøksmål mot Time" (Ibid).

Medias munnkurv

Da offentlige demonstrasjoner mot regjeringens "fredsinitiativ" begynte, ga Israels TV den type dekning som demonstrasjonene rettferdiggjorde. Rabin var imidlertid rasende og "refset kommunikasjonsminister Shulamit Aloni for ìkke å ha kontrollert`TV" ( "Israels TV`s surrender to diktat", Jerusalem Post International Edition, 9 april 1994). Budskapet gikk ut og sjefen for kringkastingen "oppfattet signalet klart og tydelig" (Ibid) - nå følger nyhetene på israelsk radio og TV regjeringens anvisninger. Kort etter Rabins refsing, ble det vist et program om Golan med to lokale innbyggere som "var ivrige og enige om at de gjerne ville forlate Golan" (Ibid), og en "sa frivillig at hun ville stemme på Rabin i neste valg (Ibid). Ingen av de "90 prosent av Golans innbyggere som vanligvis forteller meningsmålingene at de er mot en tilbaketrekning (Ibid) ble intervjuet.

Praktisk talt all media har bøyd seg for regjeringens instruks om å presentere avtalene mellom Israel og PLO som folkets vilje. Men Jerusalem Post har ikke føyd seg etter regjeringens diktat, og har vært kritisk til regjeringens politikk, selv om de har vært mer enn flinke til å gi like stor plass til både høyre og venstreleiren i fredsprosessen. I desember 1993 trykket de imidlertid en reportasje av Steve Rodan kalt "Regjeringen planlegger å trekke seg tilbake til grensene fra 1967", og ble straffet ved at regjeringen umiddelbart sa opp 1110 abbonementer på avisens engelske på avisens engelske og franske internasjonale utgaver som ble distribuert til representanter for det israelske utenriksdepartementet i utlandet ( "Foreign Ministy declares war on `post`", Ibid, 5 febr 1994).

Nesten samtidig fordoblet regjeringen sitt kjøp av den spansk-språklige avisen Aurora for å distribuere den i spansktalende land. Auroras redaktør er en "overentusiastisk supporter av regjeringens politikk" (Ibid). Regjeringen oppga "økonomiske grunner" til oppsigelsen av Jerusalem Post, men Yehuda Levy, Jerusalem Posts utgiver, anklaget regjeringen for "løgn" ( "`Post`: Ministy lied over subscriptions", Ibid, 29 jan. 1994), ikke bare fordi de doblet abbonementene på Aurora, men også på grunn av det faktum at han hadde tilbudt seg å fortsatt levere kopier av Jerusalem Post gratis, men regjeringen hadde "avslått blankt" ( "`Post`: Ministry declares war on `post`", Ibid, 29 jan. 1994).

Det ble rapportert at Shimon Peres var "rasende" (Ibid) på Jerusalem Post og "vred på den fiendtlige holdningen som avisen inntok til Israels avtale med PLO" (Ibid). Og en redaktør for et nyhetsprogram på israelsk radio, Eliyahu Ben-On, ble til og med suspendert for å ha sitert fra historien i Jerusalem post ( "Israel Radio suspends editor for quoting from `Post`story", Jerusalem post, 13 des. 1994)!

Ingen får lov til å kritisere fredsprosessen mellom Rabin/Peres og Arafat/Assad. Å være uenig med regjeringen er ikke lov. Hvis israelere støtter dem ureservert, er de "for freden" ( "Let`s watch our words". Ibid, 19 nov. 1993). Men hvis de har noen forbehold; hvis de tror det i beste fall kan være en garanti for en ny krig, er de "mot freden" (Ibid).

Når regjeringen hadde gjort sitt ytterste for å kneble eller kontrollere media, tapetsert landet med skilt og plakater for freden, fastsatte også regjeringen en lov mot "ulovelig bruk av bilhorn" i et åpent forsøk på å hindre passerende kjøretøyer i å tute til støtte for demonstrasjoner mot regjeringen ("Government Israeli Style", Arm of salvation Ministry &Prayer Update, sept. 1994, side 6). En formiddabel politistyrke er til stede ved demonstrasjoner for å pågripe sjåfører som "våger å tute i solidaritet" (Ibid) og en bot på 160 shekel (400 kroner) blir ilagt (Ibid).

Likud har også lagt inn klagemål hos stasrevisoren, for Arbeiderpartiet nedverdiget seg til og med til å leie folk til å delta på møter i Tel Avis og Ben Gurion-flyplassen for å ønske Rabin velkommen hjem etter å ha undertegnet avtalen i Kairo. De leide også folk til å stå på gatehjørner og holde plakater til støtte for Rabin ("Likud blasts Labor`s alleged `hiring of demonstrators", Jerusalem Post, 6 mai 1994). Et antall mennesker som gikk til private arbeidskontorer for å finne en jobb, ble tilbudt arbeid "ved å stå på bestemte gatehjørner og større veikryss med plakater for 11 shekel (28 kroner) i timen, pluss dekning av reiseutgifter (Ibid). De ble forsynt med plakater med teksten: "Rabin, vi er med deg" (Ibid).

Forræderi

Det bedraget som regjeringene Rabin og Peres har satt igang for å lure Israels folk, ville i seg selv fylle et helt bind. Bedraget begynte lenge før valget i 1992, og har siden skutt fart. Inntil regjeringen Rabin stemte for å heve forbudet mot møter med PLO i januar 1993, var kontakt med PLO-tjenestemenn klassifisert som forræderi. Men medlemmer og høyere tjenestemenn i Arbeiderpartiet hadde møtt dem i to tiår eller mer! Til og med da Rabin var statsminister på midten av 70-tallet, mottok han rapporter fra generalmojor (reserve) Matiyahu Peled om hans private møter med Arafat ("Abu Mazen`s book: Dog-eared revelations with little bite despite the barking" Ibid, 13 Januar 1995)! Og vise-utrenriksminster Yossi Beilin, Shimon Peres`protesjè - som Rabin en gang kalte "Peres`puddel" ("Peres-Rabin clash `not like old days,`says Zadok." Ibid, 6 des. 1988), men som andre tror er arkitekten bak hele fredsprosessen (det var et faktum at Rabin foretrakk "å få sine råd fra Yossi Beilin" ("Going all the way?" Ibid, 10 des. 1993)) - møtte Nabil Sha`ath, som nå er Arafats øverste rådgiver, i Kairo den 19. januar 1992, og lovte ham at hvis Arbeiderpartiet vant valget, "ville de stoppe bosettingene", og "heve forbudet mot å ha møter med PLO" (Ibid). Beilin og Peres opprettet sine egne kontakter med PLO på midten av 80-tallet (ibid), og en annen Knesset-representant for Arbeiderpartiet, Yael Dayan, hadde møtt PLO i Tunis, Europa og USA (Ibid).

Arbeiderpartiets medlemmer hadde sterkt fornektet anklager om å ha møtt PLO, men løgnene ble avslørt da Abu Mazen, PLOs øverste forhandlingleder for avtalen, utga sin bok "The Road to Oslo" (Veien til Oslo) i 1993. I den oppga han navn på medlemmer av Arbeiderpartiet som hadde møtt PLO, datoen for møtene, og hvilke PLO-tjenestemenn de møtte. Og i tillegg sa Mazen at møtene før valget i 1992 var et forsøkt fra Arbeiderpartiets side på å "torpedere Likuds fredsforhanlinger i Madrid" (Voice of Israel Radio, 7 jan. 1995). Etter at stormen som ble skapt av Mazen hadde roet seg, spurte høyerstående kilder i Arbeiderpartiet: "Hva var Arbeidpartiets forbrytelse" ("Labor reaction mai do more damage than book itself", Jerusalem Post, 13 jan. 1995)? Likud kalte det "den frykteligste, mest forræderske konspirasjon noen sinne (Ibid).

Det har vært mange benektelser - først om kontakten med PLO og senere om innrømmelser - som alle har vist seg å være falske. Så var det det hemmelige brevet til Arafat om Jerusalem, og et annet angående et feriested ved Dødehavet - begge ble fornektet, men begge var sanne. Og en forsikring av Tsomets Knesset-representant Moshe Peled om at det faktisk er "fem hemmelige tillegg" ("The Arafat bombshell", Jerusalem Post International Edition, 18 mai 1994) til Kairo-avtalen, kan heller ikke ignoreres. Et av disse tilleggene skal visstnok inkludere "et løfte om å forhandle om Jerusalems skjebne, akkurat som Arafat har sagt" (Ibid).

Rabin fornektet slike "grunnløse" ("Premier again denies secret deal with Syria", Ibid, 16 jan 1993) rapporter om at det ble holdt hemmelige samtaler med Syria, og at de hadde kommet fram til en avtale. Men Steve Rodan fra Jerusalem Post etterfrosket saken grundig igjen, og resultatet var en historie på tre og en halv side kalt "Bak stengte dører". Diskusjoner hadde åpenbart pågått "de siste to årene" ("Behind closed doors", Jerusalem Post Magazine, 2 des. 1994), og Rabin hadde virkelig kommet fram til en forståelse med Syria om Golan - selvfølgelig til skade for Israel. Yossi Beilin var igjen en av de utsendte, og det er forivrrende for mange å få vite at regjeringen "er rede til å rykke opp og avvikle bosettingene" (Ibid).

Tidligere komunikasjonsminister Shulamit Aloni skapte på nytt storm i april 1994 da hun sa: "Det er på tide at israelerene begynner å si farvel til Golan...Golan er en del av Syria og vil bli gitt tilbake" ("Aloni: Say farewell to Golan", Jersualem post International Edition, 9 april 1994). Og 14 juli 1994 sa Peres selv: "Israels regjering har anerkjent syrisk suverenitet over Golanhøydene" (Rapportert i Dispatch From Jerusalem, sept-okt., 1994, side 10). Etter at bladet Time rapporterte at Arbeiderpartiet ville bli "grundig beseiret", Fortalte Beilin Arbeiderpartiet: "Arbeiderpartiet burde jobbe med fredsprosessen som om vi hadde mindre enn to år på å fullføre våre mål...Vi må ikke glemme det faktum at vi kanskje ikke har så lang tid til å nå våre mål..." ("Beilin: Pursue peace proscess as if Labor won`t win next election", Jerusalem Post, 13. januar 1995).

Opposisjonen i Knesset blir effektivt hindret av regjeringskoalisjonens blokkerende majoritet. Og da de pratet om Rabins politikk i knesset, forlot Rabin ganske enkelt talerstolen uten å fullføre sine kommentarer, eller reiste seg og gikk helt ut av salen.

Det israelske forsvaret og politikk

Generalløytnant Ehud Barak, Israls 14. forsvarssjef, avsluttet sin fire-årige tjenestetid 31. desember 1994. Under sin tjenestetid talte han ofte offentlig mot å trekke seg tilbake fra Golan, noe som førte til at han ble refset av Rabin. I juni 1993 sa Barak: "Så lenge vi fortsatt har en situasjon der det er muligheter for krig mellom oss og Syria, trenger vi hver meter av Golanhøydene (Lt-Gen. Ehud Barak sitert i "In their own words", Middle East Intelligence Digest, Okt. 1994, side 5). Bare fire måneder før perioden hans var over - lenge etter at Rabin tilkjennega at Israel var rede til å "gi fra seg hver tomme" av Golan - sa Barak: "Fra et militært synspunkt, må Israel beholde kontrollen over Golanhøydene, til og med i fredstid (Ibid). Og i juni 1993 sa Israelsk sjefsforhandler med Syria, Itamar Rabinovitch: "Israel baserer ikke sitt krav på Golanhøydene på bibelen. Israelerne krav på golanhøydene er ene og alene basert på behovet for sikkerhet" (Ibid).

Israels nåværende forsvarssjef, generalmajor Amnon Lipkin-Shahak, tror imidertid at Israel kan overleve uten Golan. Shahak ble valgt av Rabin til å være Baraks etterfølger fordi Shahak hadde vært sjefsforhandleren med PLO i Kairo ("Shahak to be appointed next chief of general staff", Jerusalem Post, 7 okt. 1994). Posisjonen som forsvarssjef er den høyeste stillingen i det israelske forsvaret, og Shahak er en venstreekstremist som er utvalgt av Rabin. Han vil ha ansvaret for en hær som antagelig vil bli beordret til å rykke opp jødiske bosettinger. Og den politiske utvalgte overkommandoen i IDF distanserer seg med vilje "fra majoriteten av soldater og offiserer av lavere grad (The Jerusalem Institute For Western Defense: Periodic New Digest from the Arab World and Iran, Digest 11. nov. 1994, side 5).

Regjeringens politikk har skapt en tilstand som er moden for borgerkrig. Israelerne - spesielt de 140.000 nybyggerne - har en "voksende følelse av forræderi fra regjeringen; for dem er løfter, og til og med rettsbestemmelser, meningsløse" ("Stark realities against a barren hilltop", Jerusalem Post, 6 januar 1995). Mange bosettere har sagt at de vil motsette seg å bli kastet ut av sine hjem av hæren, og dette kan være grunnen til at overkommandoen distanserer seg fra soldatene. Det er meget urovekkende å vite at IDF forbereder seg på å føre krig mot bosetterene:

"En spesiell enhet som er opprettet for å evakuere bosettere, ble trenet i skarpskyting og kamp fra hus til hus. De som søkte måtte bevise at de ikke hadde noen religøse venner eller slektninger, eller venner elelr selktninger i de jødiske bosetningene i Judea og Samaria, Gazastripen eller Golanhøydene, og hadde venstrevridde oppfatninger (The jerusalem Institute For Western Defense: Periodic New Digest from the Arab World and Iran, Digest 11 nov. 1994, side 1)".

En for tidlig offentliggjøring av ovennevnte forårsaket enda en tumult, og førte til at de ansvarlige fornektet det. Men det er sjokkerende å innse at jødene - Guds utvalgte folk - til og med ville vurdere å opprette en anti-religiøs elite enhet innen IDF, med den uttrykte hensikt å utvise sine brødre som har bosatt seg i landet i overensstemmelse med Guds ønsker, og med hjelp og oppmuntring fra tidligere regjeringer. Det var Yizhak Rabin selv, som statsminister i Israel i 1976, "som la hjørnesteinen for det som ble den første permanente bosetningen i Gush Etzion (området mellom Betlehem og Hebron)" ("A Zionist Tragedy", CFI`s Zion Quartely, 4 kvartal 1994, side 3).

Vink farvel!

Med det antall svikefulle og hemmelige avtaler som allerede er kommet fram i lyset, vil det ikke komme som noen overraskelse å oppdage at andre hemmelige avtaler også er inngått med PLO, Syria og andre fiender som har sverget på å utslette Israel. Når man ser hva trioen Rabin-Peres-Beilin allerede har utrettet (alle tre hører virkelig sammen - i 1988 undertegnet Beilin et dokument bak ryggen på Rabin og Arbeiderparttiet ("Behind Rabin`s Beilin barb", Jerusalem Post, 9 des. 1988)), må andre planer allerede være utklekket, mens andre fortsatt er på inkubasjonsstadiet. I mai 1994 skrev Yael Dayan (en Knesset-representant for Arbeiderpartiet som hadde møter med Arafat og andre PLO-tjenestemenn da det fortsatt var en forbrytelse og forræderi å gjøre det) en artikkel for Jerusalem Post kalt "Det var bra å bli kvitt Gaza". I artikkelen står det inter alia:

"Farvel Gaza og satelittene, og Jeriko - og resten av det okkuperte Vestbredden som vil være inkludert i den midlertidige avtalen som følger den første....Farvel....alle vet at det er umulig å gi Gaza uten å gi fra seg Jeriko og resten av Vestbredden etterpå" ("Good riddance to Gaza", Jerusalem Post International Edition, 14 mai 1994)

Dayan, en ultrahumanistisk Knesset-representant som kjempet alt hun kan for de homofile, fortalte israelerne det de allerede var redde for å få høre. Etter Gaza og Jeriko har regjeringen til hensikt å gi PLO alle de områdene som ble tatt av Israel i krigen i 1967 - de samme strategiske områdene som araberne har brukt som plattform for sine grusomme kriger. Men regjeringen fornekter selvfølgelig at de planlegger å gi bort alt. Israelerne blir imidlertid skremt til å til slutt akseptere regjeringens plan ved at individuelle ministre forteller dem at de må begynne å si "farvel" til Golanhøydene, Gaza, Jeriko og hele Vestbredden.

Samtidig er statsminister Peres opptatt med åpenbare løgner, og forsøker å skjule planene han har for Jerusalem. Peres`nære venn, den franske intellektuelle Mark Halter, fortalte det isralelske ukebladet Shisi at han i mai 1993 fikk et brev fra Peres til paven som forklarte Peres`planer for Jerusalem. Peres tilbød å gi suvereniteten over Jerusalem til Vatikanet. Byen vil ha en israelsk borgermester og en palestinsk borgermester, som begge står under Vatikanets myndighet" (Mark Halter sitert i "Peres sell Jerusalem to the Vatican", Inside Israel, september 1994). Og det er nå fastslått at etter at Vatikanet i 46 år har nektet å anerkjenne den jødiske staten, offentliggjorde de den 15 juni 1994 en avtale som var kommet i stand mellom dem og Israel - "som oppretter fulle diplomatiske forbindelser, og den katolske kirken får lov til å delta i anstrengelsene for å bestemme Jerusalems freamtid" ("Israel, Vatican establish full diplomatic ties", Jerusalem Post Internationa Edition, 19 febr. 1994).

Henry Kissinger skrev for omtrent 30 år siden (det hadde ingenting å gjøre med Israel, men er meget relevant): "De tidsaldrene som i ettertid virker å være de fredeligeste, var da man søkte freden minst" (Henry Kissinger i A World Restored, Sitert i Jerusalem Post International Edition, 19 febr 1994). I den tidsalder vi lever i, hvor det bare er et militært mektig Israel, som bor innenfor trygge grenser som kan forsvares, som kan avverge flere arabiske angreop, kan vi derfor godt spørre oss hva slags galska Rabin var besatt av, og som fortsatt slike som Peres og Beilin er besatt av. Hva tvinger slike menn til å styrte hals over hode inn i "fredsavtaler" med fiender som planlegger å tilintetgjøre den jødiske staten? Hvilken galskap er det som driver dem til å innta en beseiret nasjons plass? Israel, seierherren i forsvarskriger blant åpenbare arabiske angripere, søker om fred, mens de beseirede angriperne roper om en betingelsesløs overgivelse. Hva er de besatt av siden de ignorerer advarslene til "alle etterretningsbyråer" ("Netanyahu: Gov`t planning redivision of Jerusalem", Jerusalem Post, 18 mai 1994) og blindt fortsetter med å gi bort Israels strategiske forsvarsområder? Hva overbeviste Rabin om at han i en alder av 70 år var visere enn IDFs generaler? Og ikke bare Israels generaler, men også generaler fra andre nasjoner.

F.eks. den pensjonerte amerikanske obersten Irving Kett, som skrev på vegne av 100 amerikanske admiraler og generaler - som alle sluttet seg til USAs formann for den samlede generalstaben vd å si at:

"Fra et militært sikkerhets-synspunkt, er Israel det eneste landet i verden som i en altomfattende krig ikke har noen feilmargin; den minste feil kunne forårsake at Israel falt og ødeleggelsen kom" (Kett sitert av Ariel Sharon i "Dangerous government", Ibid, 20 jan. 1993)

Peres og Beilin presset på for å oppnå en avtale om en rask tilbaketrekning av IDF fra Gaza og Jeriko, men "IDFs reservasjoner angående sikkerheten" ("The army`s intervention", Ibid, 7 febr. 1994) forsinket undertegningen. Og selv om han fornektet det, ble det rapportert at Peres sa i USA at "militæret fortsetter med å sette kjepper i hjulene for forhandlingene" (Ibid).

Noe annet som er ren galskap, er å gi bort kontrollen over 80 prosent, ja, mer enn 80 prosent av Israels allerede mangelfulle vannforsyninger. 40 prosent av Israels vannforsyning kommer direkte fra grunnvann "som ligger helt eller delvis under Judea og Samaria (Netanyahu, A Place Among The Nations, side 286) - de områdene som blir gitt til PLO. Ytterligere 40 prosent kommer ned fra Golanhøydene "som er de største kildene til Jordanelva og Genesaretsjøen" (Ibid, side 287). Og om dette ikke var nok, ble regjeringen Rabin i avtalen med Jordan fra 26. oktober 1994, enige om årlig overføre 150 millioner kubikkmeter av Israels beste vann til Jordan ("Israel`s water", Jerusalem post, 23 des. 1994)!

Tenk på hva det ovennevnte betyr. Til og med med alle nåværende vannforsyninger intakt, er det beregnet at Israel vil ha en årlig mangel på 400 millioner kubikkmeter vann i løpet av litt mer enn et tiår. Men regjeringene Rabin og Peres er villige til å gi fra seg mer enn 80 prosent av Israels vannressurser. Det er så nært opp til å begå selvmord som en nasjon kan komme. Profetens illevarslende ord blir oppfylt i handlingene til Israels nåværende lederskap: "Vi har gjort en pakt med døden og et forbund med dødsriket......For vi har gjort løgn til vår tilflukt og svik til vårt skjul", Jesaja 28:15.

Frykt og stolthet

Frykt og stolthet har rakt regjeringens fredstog en hjelpende hånd. Stolthet, fordi Rabin betraktet seg selv "som bedre i stand til å vurdere arabiske hensikter enn etterretningsoffiserer som er unge nok til at de kunne ha vært barna hans ("IDF brass ignored Agranat findings, repeated mistakes" Ibid, 6 jan. 1995). Frykt, fordi Shulamit Aloni ga uttrykk for nettopp det hun sa: "Muslimenes gud har mange flere soldater enn jødenes Gud" ("Aloni: Machpela Cave not sacred to Jews" Ibid, 25 mars 1994). Humanismen erkjenner bare menneskenes styrke og håner selve tanken på Guds eksistens, for ikke å snakke om at Han skulle ha noen del i Israels seiere i seks fryktelige kriger med de arabiske nabostatene.

Det 13. Knesset ble tatt i ed 13 juli 1992, og Yitzhak Rabin inntok offiselt posisjonen som Israels statsminister. Litt over en uke senere ga Syria Israel en nøktern melding om sine hensikter - de prøvde ut to Scud-C-raketter som de hadde kjøpt fra Nord-Korea ("Rabin`s realistic vision", Ibid, 14 Aug. 1992). Scud-C "kan treffe ethvert mål i Israel med dobbelt så stor nøyaktighet som den gamle Scud-B [brukt av Irak mot Israel i Gulfkrigen" (Ibid).

Tidspunktet for oppskytingen talte høyt til den nye regjeringen. To uker senere sa Shimon Peres: "Verken Israel eller araberstatene har noe bedre alternativ enn å oppnå fred. Å fortsette med rakettkappløpet nå, ville sette hele Midt-Østen i fare" ("Peres: Scud tests show Syrian power ant intent. Gur Warns Damascus of Israel response if attaced" Ibid, 14 aug. 1992) Og Yitzhak Rabin forberedte deretter hele nasjonen på en retrett fra Golan ved å si: "Den som ikke er forberedt på å stifte fred med Syria, kan forvente seg en krig innen fem til åtte år" ("Rabin calls for direct negotiations with Syrians", Jerusalem Post International Edition, 2 Juli 1994). Ja, frykt er en viktig faktor i regjeringens løp for å blidgjøre sine mest dødelige fiender - frykt for at Israel kanskje ikke overlever i den teknologiske krigføringens tidsalder.

Rabin: Krigeren

Rabin ble vanligvis framstilt som en militærmann, en uvanlig kløktig militærmann, og ble ofte kalt en "gammel kriger" (I.E. "Defense in depth", Jerusalem Post, 7 juni 1994). Men står profilen hans til rullebladet?

Det er blitt nevnt at Rabin tidligere hadde vært statsminister. Han hadde denne stillingen første gang i 1974. Tre år etter å ha kommet til makten, ble han "tvunget til å trekke seg på grunn av skandaler" (Hentet fra coveret: Robert Slater, Rabin of Israel (London: Robson, 1993). Det ble oppdaget at han kone (med Rabins kjennskap) hadde en ulovlig bankkonto i USA (Yaacov Shimoni, Biographical Dictionay of the Middle East (New York: Facts On File, 1991), side 190), og reaksjonen førte til at partiet han ble felt i det kommende valget (Ibid).

Rabins tidligere militære karriere er virkelig blitt lovprist, og Rabin selv glemte sjelden å nevnte det da han talte til folk, enten det var jødiske eller kristne grupper. Og i nesten hver eneste biografi om Rabins liv er det nevnt at han "kommanderte" eller var "øverstkommanderende for Harel-brigaden" (i.e. Ibid, side 189. susan Hattis Rolef red., Political dictionay of the State of Israel, (Jerusalem, Jerusalem Publishing House, 1993), side 257) under Uavhengighetskrigen i 1948. Men det forsmedelige fakutm at han ble frigjort fra sine plikter 17. mai 1948, bare 33 dager etter å ha tatt over kommandoen, ("Is he a man of straw or a man of iron", Annonse satt inn av Women in Green, Jerusalem Post International Edition, 25 juni 1994), og bare to dager etter at de arabiske nasjonene startet sitt konsentrerte, koordinerte angrep på Israel, blir ikke nevnt. Det er et dokumentert fakutm at Joseph Tabenkin erstattet Rabin etter at han ble gjenstand for Harel-brigadens vrede på grunn av det uvanlig høye antallet døde - 220 døde og 617 andre skadet - mer enn "halvparten av den 1500 mann store brigaden" (Slater, Rabin of Israel, side 70,71).

Rabin var forsvarssjef under Seksdagerskrigen, en krig som er en av klassikerne i historiebøkene, og denne krigens taktikk blir nå studert av nasjonenes krigseksperter. Men vhor mange vet at på grunn av det økende presset som var før krigen, fikk Rabin "et nervøst sammenbrudd" (Sacher, A History of Israel, side 631) bare noen få dager før fiendtlighetene brøt ut? For å dekke ham i en slik kritisk tid, ble sammenbruddet hans "velmenende definert som nikotinforgiftning" (Eban, Personal Witness, side 382). General Ezer Wizman (i dag Israels president) skrev i sin bok, On Eagles`Wing, at "den 23 mai 1967, under den krisen som gikk forut for utbruddet av Seksdagerskrigen, var denne mannen [Rabin] knust og deprimert, og han bønnfalt om å bli frigjort fra sine plikter" (Ezer Weizman, On Eagles`Wings (Jerusalem: Steimatzky`s, 1976) sitert i "Is he a man of straw or a man of iron", Annonse satt inn av Women in Green, Jerusalem Post International Edition, 25 juni 1994). Rabin fortalte Weizman:" Jeg har blandet inn Israel i en serie feil jeg har gjort...jeg vil trekke meg. Du kan ta over som forsvarssjef" (Weizman, On Eagles`Wings, side 211. Sitert i Slater, Rabin of Israel, side 130)

Forsvarsminister Moshe Dayan fikk og tok imot all ære, og ble deretter berømt. Abba Eban - Israels utenriksminister på den tiden - skrev om Dayan:

"Den nakne sannheten var at han ikke hadde vært arkitekten bak Israels militære seier. Han kom fra den bortgjemte parlamentariske opposisjonen noen få dager før krigen, på et tidspunkt da kampplanene var ferdig formulert, de øverstkommanderende utpekt og utstyret effektivt samlet sammen. Statsminister Eshkol var meget ergelig på det han betraktet som et vellykket forsøk på å stjele æren for vår seier fra ham. Det var tross alt Eshkol som hadde forberdt forsvarssystemet til ildprøven, og det var han som hadde fastsatt tidspunktet for kampen (Eban, Personal Witness, side 462).

I oktober 1973, på Jom Kippur (soningsdagen), den helligste og mest høytidelige dagen på den jødiske kalenderen, satte Egypt og Syria sammen i gang en krig mot Israel som blir betraktet som "det største traumet som noensinne har rammet Israel" ("Agranat report`s crucial, unheeded lesson", Jerusalem Post, 6 januar 1995). Jom Kippur krigen var ved siden av Uavhengighetskrigen i 1948, "den blodigste krigen i Israels historie" ("IDF brass ignored Agranat findings, repeated mistakes", Ibid, 6 jan. 1995). Inntil seks timer før krigen brøt ut 6. oktober, hadde militære og politiske ledere "foretatt den vurderingen som ble kalt `Begrepet`- at araberne ikke ville starte en krig mot Israel" (Ibid).

Rabin var generalløytnant (reserve) på den tiden, siden han hadde fullført sin perode som forsvarssjef. 13 juli 1973, tre måneder før Syria og Egypt satte i gang sin katastrofale krig, skrev Rabin en artikkel i avisen Ma`ariv. I artikkelen sa han: "Det er ikke nødvendig å tilkalle styrkene våre, ikke engang når fienden truer og utplasserer sine styrker langs våenhvilelinjene" ("A misplacing of confidence", Ibid, 10 mai 1994). Og før den samme krigen skrev han: "De arabiske statenes evne til å koordinere sine diplomatiske eller militære bevegelser er blitt mindre. Den har aldri vært stor - nå erden blitt enda mer redusert" (Ibid). 

Israel ble tatt på sengen da tusenvis av egyptiske tanks raste over broer som var bygd over Suezkanalen, og tusenvis av syriske tanks strømmet over Golanhøydene. Nesten en million arabiske soldater tok del i det første angrepet - tusenvis av syriske tanks strømmet over Golanhøyden. Nesten en million arabiske soldater tok del i det første angrepet - tusenvis av israelere døde. På grunn av en serie guddommelige mirakler, vant Israel, selv om de holdt seg til Rabins råd om ikke å mobilisere.

Rabin var allerede bevist med avtalen mellom Israel og PLO at han ikke er bedre i stand til å vurdere arabernes intensjoner i dag enn han var før den katastrofale krigen i 1973. Det er opprivende for Israel å innse at ikke bare sitter  det samme partiet ved makten, med mange av de samme personlighetene, men at de også gjør samme tragiske feil. Den syriske presidenten Hafez Assad hadde virkelig "vurdert Rabin korrekt som en svak mann i Washingotns lomme" (The Jerusalem Institute for Western Defense: Periodic New Digest from the Arab World and Iran, Digest 6 juni, side 3). 

"Mene, mene, tekel ufarsin"

Shimon Peres klarte seg ikke særlig bra i Gulfkrigen i 1991. Mens de amerikansk-ledede koalisjonsstyrkene slo til mot Irak, skjøt Saddam Hussein 39 Scud raketter mot Israel og traff israelsk befolkningssentre 31 ganger. Omtrent 5000 hjem ble ødelagt eller skadet, og regningen på reperasjonene var på rundt to milliarder dollar. Iraks raketter hadde bare konsevensjonelle stridsholder, men de påminnet israelerne om at "det hadde vært Peres som talte imot Menachem Begins avgjørelse om å ødelegge den irakiske atomreaktoren i juni 1981" (Slater, Rabin of Israel, side 365). Hvis man hadde fulgt Peres`råd i 1981, som man fulgte Rabins i 1973, hadde det kanskje ikke eksistert noen jødiske stat i dag.

Shimon Peres, som opprinnelig het Perski, ble født i Polen og emigrerte til Palestina i 1934. En biografi om Peres fra 1991 lyder: "Mens man ikke kan tvile på hans talenter, betrakter mange ham som en ustadig politker og har ingen tillit til ham"(Yaacov Shimmoni, Biographical Dictionary of the Middle East, side 183). I sin selvbiografi beskrev Rabin Peres som en som "utrettelig ser gjennom fingrene ("Behind Rabin`s Beilin barb", Jerusalem Post, 9 des. 1988). Mye mer fordømmende er et utdrag fra den personlige dagboken til Moshe Sharett, en tidligere utenriksminister under statsminister David Ben Gurion og Ben Gurions etterfølger: "Jeg har sagt at jeg helt og fullstendig forkaster Peres og betrakter hans fremtredende plass som en ondartet, umoralsk vanære. Jeg vil sønderrive mine klær i sorg for staten hvis jeg ser ham bli minister i den israelske regjeringen" (Moshe Sharetts personlige dagbok, 1957. Vol. 8, side 2301). Denne forfatteren ble også informert av en pålitelig kilde som kjente Peres`far, at det å se mellom fingrene ligger i familien - Peres`far inngikk hemmelige avtaler med britene under mandatsperioden.

Etter undertegningen av DOP på plenen utenfor Det Hvite Hus, fortalte Henry Kissinger britisk TV: "Peres er ute på en følelsesmessig rangel. Han tror at tusenårsriket har kommet, og at palestinerne og Israel skal leve sammen som Belgia og Holland" ("Kissinger: Peres is on at emotional binge", Jerusalem Post, 15 sept 1993). De virkelige nakne fakta er dette: Siden DOP ble undertegnet 13 septe. 1993, har terrorismen tatt flere og flere israelske liv - flere enn de verste årene av intifadaen" (Voice of Israel Radio, 4 sept, 1994). Følgende år (1994) ble "det verste året for terrorisme siden staten ble grunnlagt i 1948" (Middle East Intelligence Digest, November 1994, side 1)! Og så ble 1995 det verste. Og så 1996.

Etter at Rabin og Arafat undertegnet "fredsavtalen" i Kairo 4 mai 1994, utbrøt Peres (som fortsatt var på sin "følelsemessige rangel") på seremonien: "I dag har vi gjort slutt på den arabisk-israelske konflikten - Utopia kommer" (Voice of Israel Radio, 4 mai 1994). Kanskje noen burde minne han om at ordet "Utopia" kommer fra to greske ord: ou (ikke) og topos (plass) (Webster`s Unabridged Dictionay). Den bokstavelige betydningen av Utpia er derfor "ikke en plass". Det er "en tenkt plass eller situasjon" (Ibid). Og denne definisjonen er en nøyaktig beskrivelse på Shimon Peres`fantasi om et Utopia i Midt-Østen.

I det sjette århungre f.kr., da Kong Belsassar av Babylon spottet Herren og vanæret de hellige karene Hans (Dan 5:3-4), dukket en menneskehånd opp og skrev på veggen: Mene, mene, tekes ufarsin (Daniel 5:25). Oversettelsen av de ordene fins i Daniel 5:26-28: Mene ("Tellet har Gud ditt kongedømmets dager og gjort ende på det"); tekel ("veid er du på vektskål og funnet for lett"; peres - entall av farsin; u er ganske enkelt "og" ("delt er ditt rike og gitt til mederne og perserne"). Siden Shimon Peres er den drivende kraften bak avtalene med Arafat og PLO, er det ikke tilfeldig at navnet han er "Peres" - for han har virkelig "delt" Israels "rike" og gitt det til deres fiender.

En plass i historien

Det var tydelig at Rabin ønsket å bli anerkjent av verden som en "fredsskaper" akkurat som Perres også ønsket og ønsker det. Og Peres er åpenhjertig i sine forsøk på å komme i historiebøkene. Man ser at "fredsavtalen" ikke fungerer, men Rabin forsvarte stadig, og Peres forsvarer stadig, både Arafat og PLO mot anklager om at de ikke holder Oslo-avtalen, til og med i den grad at de unnskylder brudd. Det er blitt bevist uten tvil at Arafats egne Fatah-menn har vært involvert i utallige mord på israelere siden avtalen ble undertegnet, Peres skynder seg å forsvare Arafat ved å fornekte det igjen og gijen. Og da Likuds Knesset-representant Benny Begin krevde at regjeringen "offentliggjorde en rapport over brudd på Oslo-avtalen" ("Peres, Palestinian Police has prevented terror attacks", Jerusalem Post, 15 sept, 24 jan. 1995), fornektet Peres at en slik rapport eksisterte. Umiddelbart dro Begin "en kopi fram fra stresskofferten og anklaget regjeringen for å prøve å skjule den og de hemmlige paragrafene om Jerusalem" (Ibid).

De anerkjente forfatterne Uri Dan og Dennis Eisenberg av boka The Mossad: Secrets of the Israeli Secret Service og andre bøker om Midt-Østen, skrev følgende observasjon: "Rabin har godtatt bruddet på hvert løfte PLO ga i Oslo" ("Yasser, Puppet-master", Ibid, 30 juni 1994). Og om Peres: "Arafat er en mester som manipulerer Peres som en marionett, hans ambisjoner om å flytte Rabin fra statsministerstolen og hans drøm om å være den mann som får Nobels fredspris..." (Ibid). Det er virkelig et trist faktum at Arafat visste om rivaliseringen mellom Peres og Rabin, som har eksistert i mer enn 20 år, og utnyttet deres svakhet fullt ut.

Som primus motor i fredsinitiativet, syntes Peres at han skulle undertegne DOP på vegne av Isrel ved Det Hvite Hus, og dermed få æren og komme i verdens søkelys. Men det begynte å sirkulere rapporter i Israel om at Peres hadde tenkt å trekke seg fordi han hørte på radion om Rabins planer om å reise til Washington. Og kilder på statsministernes kontor sa at "selv om det hadde vært spenninger mellom de to, var alle uoverensstemmelser mellom dem oppgjort" ("Israel, PLO to sign agreements todag. Rejectionist groups step ut terror campaign in protest. Signing at 5 p.m. Israel time" Ibid, 13 sept. 1993). "Oppgjøret" førte til at Peres undertegnet DOP og Rabin håndhilste på Arafat!

Møtet i Washington med Jordans kong Hussein førte til et nytt utbrudd. Massemedia snakket om "spenning, og til og med fiendeskap" ("Rabin and Peres expected to hold reconciliation meeting early next week, Ibid, 29 juli 94) mellom Peres og Rabin. I et TV-intervju etter de kom hjem, innrømmet Peres å ha "blitt `såret`av måten Rabin behandlet ham på i Washinton" (Ibid). Koalisjonsministre forsøkte å lette på spenningen, og politiminister Moshe Shahal fortalte senere hvordanhan hadde snudd seg til begge to og sagt: ".....denne spenningen var fullstendig overflødig og at det var nok av plass i historien for begge to, for deres gjeringer og prestasjoner" (Ibid).

Rabin, Peres og Arafat reiste rundt og fikk nasjonenes bifall og smalet sine "fredspriser" - i Paris, Hollywood, Madrid og Oslo. Peres fullbyrdet ikke helt sine ambisjoner om å få Nobels fredspris - han måtte dele den med Rabin, sin rival, og terroristen Arafat. Den dagen de og deres hustruer var i Oslo og fikk sin repsektive del av den prestisjefylte prisen (med protesterende israelere tilstede), ble den mannen som trakk seg i protest fra Nobelkomiteen tildelt en voldsom velkomst i Jerusalem.

Kåre Kristiansen, tidligere norsk energiminister og stortingspresident, trakk seg fra komiteen fordi han ikke kunne være med på å beære Arafat med prisen. Kristiansen var blitt invitert til en mottagelse til hans ære av det International Coalition for Missing Israeli Soldiers (den internasjonale koalisjon for savnede israelske soldater). Han fikk et identitetsmerke i sølv av soldatenes familier, og han ble overrakt en pris for "fortreffelig lederskap" ("Norway`s No-Show", In Jeruslaem, 9 des. 1994). I samme time som Rabin, Peres og Arafat fikk Nobelsprisen, æret israelere den mann som de betraktet som den virkelig vinneren, og de hadde privelegiet å høre ham tale.

Litt mer enn 2000 mennesker trengte seg sammen i den festsalen som var tenkt å romme knapt halvparten, og hundrevis "trengte seg sammen i foajeen og klatret nesten på veggene - man har aldri sett noe lignende i Israel før" (Davis Bar-Illan, formann for møtet og redaktør for Jerusalem Post, i en samtale med forfatteren neste dag). Bare Jerusalem Post dekket hendelsen - ingen andre representanter fra Massemedia var der. To grupper med kameramenn kom inn i hotellet, og hotellbetjeningen ledet dem spontant til festsalen - kameramennene svarte at de var blitt "ettertrykkelig beordret å ikke dekke samlingen med Kristiansen" ("On toeing the line", Jerusalem Post, 23 des. 1994).

Mange israelere føler at Rabin og Peres aldri burde ha tatt imot prisen da det ble kjent at Arafat også skulle få den. En forfatter (Moshe Kohn i "Of peace and redemption", Ibid, 21 okt. 1994) foreslo at de burde avstå å ta imot prisen "i sannhetens og selvrespektens navn" på grunn av to ting: "Det første er at de skal dele den med den mann som bare har hatt suksess i å dirigere mordene på jøder", Og det andre er at "det er ingen fred" å feire. Kristiansen er tydeligvis enig, og det er også minst fem andre medlemmer av det norske Storting som også planla å boikotte utdelingssermonien ("Security at highest level in Oslo", Ibid, 9 des. 1994). 

Kristiansen sier at han vurderer "Oslo-avtalen mer realistisk og mindre entusiastisk enn mange andre politikere i Norge og Israel" (Kåre Kristiansen i en tale på Renaissance Hotel, Jerusalem, 10 des. 1994).. Han sa at Oslo-avtalen "snudde opp-ned" (Ibid) på det fredsinitiativet som ble påbegynt av Likud-regjeringen i Mardrid. Han sa at det ikke var noen bestemmelser i Nobelkomiteens regler om at terrorister kunne få den prestisjefylte prisen - "inntil i år, må jeg beklage" (Ibid). Og han snakket om Arafat, om "mannens terrorisme og blinde vold i så mange år", (Ibid), og at "argumentene for å gi ham prisen, virkelig var den eneste kvalifikasjonen hans var at han for tiden ikke dreper så mange som før" (Ibid). Istedenfor å fremme fred, følte Kristiansen at det å ære Arafat ville "stimulere til mer blodutgytelse i verden" (Ibid). Applaus etter applaus hilste Kristiansen utlegging om ære og integritet.

Kåre Kristiansen, en gjenfødt kristen, gikk på kveldsgudstjeneste på fredag i den store snagogen i Jerusalem før han talte neste kveld. På slutten av gudstjenesten, ble han ønsket varmt velkommen fra talerstolen. Og så skjedde det uventede - "for første gang i synagogens historie brøt det ut spontan applaus" ("Give That Man A Hand", In Jerusalem, 23 des. 1994). 

Kristiansen trakk segf fra Nobelkomiteen ved å presentere sin avskjedssøknad til det Stortinget som hadde valgt ham. Og israelere viste ære til en mann som de betraktet som selve personifiseringen av ære, integritet og andre lignende kvaliteter.

Gudløse ledere

Israels nåværende ledere er blitt offer for bedrag. Og det er selve gudløsheten deres som både har vært årsak til bedraget, og skapt deres frykt. Frykt kan bare være tjenelig når man frykter Gud. - "Men Herren deres Gud skal dere frykte, og han skal fri dere fra alle deres fienders hånd" 2 Kongebok 17:39. Svaret på spørsmålet om hvilken galskap Rabin var besatt av, og som slike menn som Peres og Beilin fortsatt er besatt av, og som driver dem til å løpe blindt dit til og med en dåre ville frykte for å sette sin fot, er deres erklærte gudløshet.

Vi gjør vel i å huske at Gud har kontrollen over historien, og at historie og profeti er det samme for Ham. Og i de fire tusen år av Israels hitorie og profeti, har Gud ofte brukt gudløse ledere som et verktøy til å fullbyrde profetier om ufattelig nød. Det burde dermed ikke komme som noen overraskelse at Gud bruker dagens ledere til å settte den jødiske nasjonen i posisjon for en massive krig og en videre fullbyrdelse av profetiene.

I januar 1995 stoppet regjeringen all utvidelse av jødiske drabantbyer som er innlemmet i stor-Jerusalem. Peres talte senere om grensene fra 1967, som antydet at regjeringen har tenkt å i det minste gi fra seg den østlige sektor av Jerusalem, og kanskje også ødelegge de drabantbyene som et hjem til titusenvis isralere. Han sa at "stor-Jerusalem var et `bokstavelig`og ikke et politisk uttrykk" (Shimon Peres, i et intervju med Voice of Israel Radio, 21 jan 1995). Det var ingen anerkjennelse av det faktum at jødene i 3000 ubrutte år har bedt daglig for Jerusalem, sin hellige by og symbolet på alt som er jødisk. Det var ingen anerkjennelse for det faktum at man i september 1995 begynte de massive feiringene til minne om at Jerusalem ble etablert som Israels hovedstad under kong David for 3000 år siden. Det var ingen anerkjennelse, for i hjertene sin er de humanister, og ikke jøder.

Av samme grunn hadde verken Rabin før mordet, eller Peres eller flertallet i regjeringen noen anerkjennelse for det faktum at Hebron er det Makpelahulen er - patriarkenes gravplass. Abraham, Isak, Jakob, Sara, Rebekka, og Leas gravplass - jødedommens nest helligste plass og målet for mange pilegrimsreiser. På et regjeringsmøte i mars 1994 var bare to statsråder mot at man umiddelbart skulle fjerne hele Hebrons jødiske samfunn med makt (På regjeringsmøtet 6 mars og rapportert i "Hebron`s Jews", Jerusalem Post, 7 mars 1994). Tekniske omstendigheter har forhindret at "evakueringen" er blitt utført når dette skrives. Det er disse byene jødene kom fra, det er disse stedene de har drømt om, og det er disse byene de komt tilbake til. Og gudløse jødiske ledere vil nå forhindre dem i å bo der?

Peres tror at han skaper et "nytt Midt-Østen", men volden øker raskt og mengder av israelere blir knivstukket, hogget med økser eller skutt i hjel. Atter andre blir blåst i biter - hjernene deres blir skrapet av veggene 100 meter unna eksplosjonen. Rabins og Peres "fred" "har som mål å føre til en separasjon mellom isralere og palestinere" ("PM: Goal of peace is to separate Israelis, Palestinians", Ibid, 195). Mens han fortsatte levde, snakket Rabin om å "sette opp et gjerde som skulle skille jødene fra palestinerne" (Ibid). Denne planen blir nå satt ut i livet.

Å sette opp et sikkerhetsgjerde rundt Israel er det diametralt motsatte av ethvert begrep om fred. Til og med under de 20 årene av ondsinnede terrorangrep som fant sted i en krigstilstand, trengte ikke Israel noe slikt. Og i sin tale i november 1994 for Tansu Ciller, Tyrkias statsminister, gjorde Peres det klart at i hans "nye Midt-Østen" ser han for seg en "integrering av Israel i det muslimske Midt-Østen" (The Jerusalem Institute For Western Defense: Periodic New Digest from the Arab World and Iran, Digest 6 des. 1994, side 1). Rabins visjon om et "fredelig" Midt-Østen, og Peres`visjon om et "nytt Midt-Østen", har begge erstattet profetenes visjoner. Som vi sa tidligere, er visjoner som ikke inkluderer Gud, praktisk talt blindhet.

Mens Peres og Beilin er opptatt av å sette prikker oger i-ene og streker over t-ene i fredsavtalene, vil muslimene i rette tid sette en strek over alle sine ord. Rabin spilte den musikken som muslimene gjerne vil høre. Han fortalte den militære industrien at de skulle smi sine våpen om til hakker: "Landet må omgjøres militær industri til kommersielle bedrifter" ("Rabin to military: Make plowshares", Jerusalem Post International Edition, 25 juni 1994). Og det er også tilkjennegjort at: "Pliktig militærtjeneste for menn kan bli avkortet med så mye som seks måneder mot slutten av 1996, og repetisjonen kan deles i to" ("Large cuts proposed in army service", Ibid, 15 jan. 1994).

Og alt på grunn av at Arafat lovte...Assad sa...Mubarak smilte... Historien gjentar seg. Nå har vi israelske Chamberlainer som forkynner "fred i vår tid". Som Chamerlain gjorde det i 1939, slik kom Rabin, og slik kommer Peres og vifter med betydningsløse papirbiter som også vil bli revet i filler når Israels fiender ønsker det. 22. januar 1995, etter et nytt terroristangreop som sprengte 21 isralere i biter og såret mer enn 60 andre ("Police uncertain whether 2 terrorists involved in atroncity", Jerusalem post 24 jan. 1995), sa Israelsk president Ezer Weizman til nasjonen: "Vi kan ikke forsette slik" ("A game of make-believe", Ibid), og rådet Rabin til å utsette fredssamtalene med PLO. Samme dag sa Rabin til nasjonen: "Vår vei er den eneste", (Ibid), og "gjorde det klart at han ikke vil følge president Ezer Weizmans råd" ("PM: Goal of peace is to separate Israelis, Palestinians", Ibid).  Hvor fullkomment blir ikke skriftstedet oppfylt i regjeringene Rabin og Peres: "De leger mitt folks skade på lettferdig vis, idet de sier: "Fred! Fred! Og det er ingen fred" Jesaja 6:14.

Rabin ønsker å bli husket for det han utrettet, og Peres vil så gjerne bli husket for sine prestasjoner. Og Rabin og Peres vil bli husket, i likhet med Neville Chamberlain, i historiens evige skammens hall. De vil ikke bli glemt som de fleste døde. Det de har gjort og den nøden som ble resultatet, vil bli omtalt i generasjoner og vil forevige deres minne.