Den arabiske mentaliteten

Hentet fra boken "myten om det palestinske folk" med Ramon Bennett. Ibid står for gjentakelse av forrige kilde.

_____________________________________________________________

En ustabil region er ustabil på grunn av den mentalitet som er karakteristisk for folket som bor der, og dem som styrer det. Folkeslag og deres ledere er fanger under sine kulturelle verdier. Arabisk kultur, skill og mentalitet slo rot for tusenvis av år siden, og var den fellesnevner som sikret overlevelsen for dette eldgamle folket. Som etterkommere til Abraham, er de arabiske beduinene i ørkenen legemliggjørelsen av alt en araber i en landsby kan ønske seg av manerer og skikker. Noen rike arabere som har bodd i byer i generasjoner, sender sønnen sine til ærerike beduinlandsbyer for å oppleve deres tradisjonelle skikker omtrent på samme måte som den britiske overklassen sender sønnene sine til Eton eller Cambridge. Arabisk kultur og skikk er de faktorene som styrer handlingene og tankemønstret til det arabiske folket. Denne kulturen kommer inn med morsmelken, og dens mønster former den moderne arabiske mentaliteten. Det er som oftest et fengsel som det ikke fins noen vei ut av.

Den arabiske verden har noen skikker som de med rette kan være stolte av. Arabisk gjestfrihet f.eks. er legendarisk, og har forandret seg lite fra det bibelske mønsteret til deres forgjengere. Akkurat som Abraham i 1. mosebok 18:2-8 slaktet gjøkalven for tre fremmede, vil også dagens arabere gi en fremmed det finest av alt han eier, og så mye som den personen menneskelig sett kan tåle. Og akkurat som Lot i 1 Mosebok 19:1-3 insisterte på at to reisende skulle bli i huset hans om natten, vil også en moderne araber presse en fremmed til å ta del av hans gjestfrihet. Skikkene for gjestfrihet og gavmildhet har forandret seg lite på 4000 år, i liket med skikkene for plyndring (stjeling), for å redde ansiktet eller for grusomheter.

For oldtidens beduiner var det både en populær fritidsbeskjeftigelse og en økonomiske nødvendighet å plyndre nabostammer og landsbyer. Det var praktisk talt den eneste måten de kunne forbedre sin levestandard på. Å plyndre fienden, naboen eller til og med broren din, ble betraktet som "en av de få mannlige beskjeftigelser" (Raphael Patai, The Arab Mind (New York: Macmillan, 1983), side 81). Dagens bønder i de områdene i Israel der det er mange arabiske beduiner, klager på at de mister traktorer, redskaper, utstyr, krøtter, gjødselsmaskiner, gjerder osv. Og da den israelske regjeringen på grunn av en flodbølge av mord på israelske innbyggere i 1993, stengte de administrerte områdene og nektet adgang for 100.000 arabiske arbeidere fra Gaza og Vestbredden, rapporterte Israelsk politi om en 30 prosents nedgang i biltyverier og innbrudd. Disse arbeiderene utgjorde en liten prosentandel av landets 5,5 millioner innbyggere, men allikevel var de ansvarlige for nesten en tredjedel av nasjonens biltyverier og innbrudd! Omtrent 650.000 arabere har israelsk statsborgerskap og bor i selve Israel; Leserne kan selv forestille seg hvilken prosentandel av biltyverier og innbrudd som de sannsynligvis er ansvarlige for.

"Ansikt"

Uttrykkene "å redde ansikt" eller "miste ansikt" er vestlige uttrykk som beskriver framtredende karaktertrekk som er knyttet til bestemte områder i den østlige verden. En araber kan enten "hvite" sitt ansikt (redde ansikt) eller "sverte" sitt ansikt (miste ansikt). "Ansiktet er det ytre utseendet til æren, den ærens `front` som en mann vil streve for å bevare selv om han faktisk har begått en skammelig handling" (Ibid, side 101). I den arabiske verden er "ære" og "ansikt" så nært knyttet til hverandre at ordene nesten kan brukes om hverandre. Dette "ansiktet", eller "æren", er en så integrert del av den arabiske mentaliteten at en person er berettiget til å benytte falskhet eller bedrag for å kunne "hvite" eller redde sitt eget, en annen persons, eller hele den arabiske verdens ansikt. Den arabiske mentaliteten er i konstant bevegelse - den jobber mot å "sverte" ansikt (miste ansikt) og utformer dermed sine ord deretter. Når man skal "hvite" eller redde en annens ansikt eller hele den arabiske verdens ansikt, betraktes til og med løgn som "en plikt" (Ibid, side 105) .

Arabisk løgn er i likhet med arabisk gjestfrihet og plyndringer, et ekko fra fortiden, slik det blir klargjort av en islamsk teolog "Vi må lyve når sannheten fører til ubehagelige resultater" (al-Ghazali, sitert i Laffin, The Arab Mind, side 79) .  "Noen ganger er det en plikt å lyve" (Ibid) . "Hvis en løgn er den eneste måten man kan oppnå et bra resultat på, er det tillatt" (Ibid) . Og en syrisk poet fra middelalderen skrev "Jeg løfter min røst for å ytre absurde løgner, for når jeg taler sannhet, høres knapt min dempede røst" (Abu I`Ala 973-1057, sitert i Ibid, side 50) . Løgn har dermed vært en normal integrert, fremtredende og akseptert del av den arabiske kulturen i uminnelige tider. Og før Vesten med sine ledere og politikere forstår følgene av denne refleksen i den arabiske mentaliteten når de har å gjøre med den arabiske verden, kan de aldri komme fram til de resultater de håper på. Så ofte leser man uttalelser av framtredende politikere om at det ikke er det som arabiske ledere som teller, men det de sier offentlig på engelsk. Slike uttalelser er ikke bare naive, men også fullstendig absurde. Når alt kommer til alt, er det bare det som sies på arabisk som inneholder sannheten. Den tidligere amerikanske ambassadøren Malcom Toon forstod dette da han sa: "Hvis du vil vite hva ledere for ikke-demokratiske regimer virkelig tror, så ikke lytt til deres erklæringer for vestlige statsmenn og journalister, men hør på det de sier blant sine egne" (Sitert i Dispatch From Jerusalem, Jan/feb 1994) .

En side av det å "hvite" en annens ansikt, er å fortelle en person det han virkelig ønsker å høre, og vanligvis med stor oppriktighet. Når samtalen dermed er slutt, går den personen bort med et positivt, men fullstendig feilaktig syn på det som er blitt diskutert. Som John Laffin, den engelske Mist-Østen ekspert og forfatter av boken "The arab mind" (Den arabiske mentalitet) så treffende sa det: "En araber mener det han sier i det øyeblikk han sier det. Han er verken en ondsinnet eller vanligvis en beregnende løgner, men en naturlig løgner" (Laffin, The arab Mind, side 70) .

Det mest utrolige med den arabiske mentaliteten evne til å lyve, og dens ubegrensede kreativitet til å trylle frem det mest absurde, er at den virkelig tror på den løgnen den skaper. Hanan Ashrawi, talskvinnen for PLOs forhandlingsteam og massemedias yndling i Madrid i oktober 1991, unngikk et legitimt spørsmål fra en kristen journalist og sa: "Jeg er en palestinsk kristen og vet hva kristendom er. Jeg er en etterkommer av de første kristne i verden, og Jesus Kristus ble født i mitt land. Betlehem er en palestinsk by" (Fra "A Palestinian version og the new testament", Jerusalem Post, int. edition, 18 jan 1992) . I likhet med de fleste andre, både politiske og de andre uttalelsene hennes, var dette også en serie med kolossale løgner. Ashrawi er araber, og arabere kom ikke inn i landet før islam beseiret de kristne i 637 e.kr. Alle de første kristne var jøder, som Jesus selv. Betlehem var i Judea, i "Israels land" (Matt 2:21-22). De fleste av dem som hørte eller leste de skandaløse uttalelsene hennes, trodde like mye på dem som hun gjorde, og dette hjelper bare til med å motarbeide Israels legitime nærvær i landet.

Jordan gikk med i den arabiske koalisjonen mot Israel i den ydmykende og ødeleggende krigen i 1967 fordi lederen for Egypts styrker sendte en kodet beskjed til kong Hussein der han hevdet at Egypt hadde ødelagt 75 prosent av Israels angrepsfly, ødelagt Israels baser i et motangrep, og at deres bakkestyrker hadde trengt inn i selve Israel (Patai, The Arab Mind, side 102) . Verden vet nå at Israel nesten ødela hele Egypts flyvåpen, og tre andre nasjoners flyvåpen, på mindre enn tre timer fra kampene begynte. Men på grunn av gjentatte egyptiske påstander om massive seire, gikk Jordan med i krigen og ikke bare mistet sitt flyvåpen, men også mer territorium enn alle de andre angriperne sammenlagt. Kong Hussein av Jordan sa: "Disse [egyptiske] rapportene - som mildt sagt var fanatiske - hadde mye av ansvaret for vår forvirring og falske fortolkninger av situasjonen" (Kong Hussein, My War With Israel (New York: Morrow, 1969), Side 66, sitert i Ibid, side 103) . John Laffin kommenterer: "Å hevde å ha påført en fiende store militære tap, gjør dette til ett faktum, selv om det ikke har funnet sted noen militære aksjon" (Laffin, The Arab Mind, side 50) . Og en egyptisk araber bemerker at "når vi arabere lovpriser en tenkt handling, blir vi revet med av samme følelse av tilfredsstillelse som om vi faktisk hadde utført den" (Redaktøren til Al-Ahram, sitert i John Laffin, Fedayeen: The arab-Israeli Delemma (London: Cassell, 1973), side 105) .

Dette er vanskelig begrep å fatte for en vestlig person, men før han gjør det, vil mange arabiske handlinger og uttalelser gi liten mening" (Laffin, The Arab Mind, side 50) . Den arabiske mentaliteten kjemper med virkeligheten, og dermed opererer den mer i fantasiens verden. Den lever i herligheten fra sitt folks fortid og ikke i realiteter - de fabrikkerer hendelser for å forklare dagens eller gårdagens fiaskoer.

Vold

Man trenger bare å lese Bibelen for å forstå den brutaliteten og rå naturen som ligger i de folkene som bor i Midt-Østen. Med unntak av rundt 40 prosent av dagens israelere, har Midt-Østens innbyggere hatt sine røtter festet der i tusenvis av år - de er etterkommerne etter mennesker som har kjempet mot hverandre i tusenvis av år, og som fortsatt truer med krig i den samme solbrente ørkensanden. Omtrent 60 prosent av israelske jøder ble enten født i arabiske land, eller ble født av foreldre som kom fra arabiske land. Hundretusenvis av jøder bodde blant araberne under sin nesten 2000 årige eksil fra det lovede land.

Mens dagens israelere på ingen måte er barbariske slik som innbyggerne i de moderne arabiske nasjonene (spesielt Irak og Syria), er det en klar tendens blant mange av jødene av østlig opprinnelse å framvise en heller voldsom oppførsel etter små provokasjoner. Dette har vært mest tydelig i det siste når israelske politifolk med slik bakgrunn sprer dem som har demonstrert mot regjeringens avtaler med PLO. Konemishandling er også vanlig blant israelere av østlig opprinnelse. Omtrent 200.000 kvinner, fem prosent av Israels jødiske befolkning - er offer for vold i hjemmet.("A Shameful Statistic," Christian Friends of Israel Watchman`s Prayer Letter, feb. 1995) Og «skamkulturen» er meget tydelig. Mange israelere vil heller fortelle en løgn enn å miste ansikt. Alle disse oppførsels mønstrene er resultatet av å ha vært utsatt for arabisk kultur i århundrer. Men israelere generelt sett er både sjokkerte og opprørte over voldsomme eller brutale handlinger, og brutalitet blir verken rettferdiggjort eller akseptert i det israelske samfunnet.

Den arabiske svakheten for vold er imidlertid like gammel som selve det arabiske folket. Herren sa om Ismael, Abrahams sønn med Hagar: «Han skal bli et villesel av et menneske. Hans hånd skal være mot alle, og alles hånd mot ham. Han skal bo rett for øynene på alle sine brødre,»(1 Mos 16,12).

Sannheten i de ordene rommes i et utbredt og ofte sitert arabisk ordspråk i dag: «Jeg mot brødrene mine; og jeg og brødrene mine mot fetterne mine; og jeg og fetterne mine mot verden.»(Sitert i Patai, The Arab Mind, side 42)

En arabisk forfatter skrev: «Hele folket vårt er bevæpnet, alle kjemper, og alle dreper for de minste ting. Vi er veldig sjalu for rettighetene våre .. . Hvis to hus i denne landsbyen plutselig skulle komme i strid med hverandre, ville hele befolkningen dele seg i to partier og være med i kampen. Det kunne bryte ut krig i landsbyen. Når den svinner hen, og bare da, vil folket spørre om hva årsaken til kampen var. De sloss først, og så spør de hvorfor. Dette er vår levemåte»(Ameen Faris Rihani, sitert i Ibid, side 219).

Et annet trekk ved den beduinske etos, er loven om blodhevn. Et annet ofte sitert arabisk ordspråk er: «Blod krever blod.» Slektninger må hevne blodet av de drepte ved å enten drepe morderen eller en av hans slektninger. Ikke en gang når en morder blir tatt, dømt i en rettssal og henrettet, oppfyller det kravene for blodhevn. En av slektningene til den henrettede må dø for en av offerets slektninger. Og selvfølgelig må morderens slektnings blod hevnes av hans slektninger. Slik fortsetter det ad infinitum. En arabisk mann bemerket en gang at «både japanerne og araberne er rede til å drepe for å gjenvinne sin tapte ære; men japaneren vil drepe seg selv, mens araberen vil drepe en annen»(Sitert i Ibid, side 212).

Terrorisme

Nesten alle som har engelsk som morsmål er fortrolige med ordene assassin (morder), og assassination (mord). Men få vet at disse ordene har sin opprinnelse i Midt-Østen. Assassin var det navnet som ble gitt en middelaldersk «morderisk gruppe syriske muslimer.» (Laffin, The Arab Mind, side 38) Assassinene tilhørte en sekt i islam som er kjent som isma’ili, og i en veloverveid terrorkrig myrdet de herskere, fyrster, generaler, guvernører og til og med islams hellige menn. Deres mord var ment å skulle skremme, svekke og til slutt å styrte sunnisekten i islam.

Assassinene terroriserte Midt-Østen fra det 11. til det 13.århundret, og hentet navnet sitt fra det arabiske ordet hasjsjasjin, som betyr «de som røyker hasj». De pisket opp en religiøs stemning ved å røyke hasj før de begikk sine mord, og var «forløperne for dagens terrorister».(Ibid) Assassinene inntok eller kjøpte festninger som de kunne bruke som baser for sin terrorkampanje. De fikk stor innflytelse og ble tildelt en bygning (tradisjonelt sett et palass) i selve Damaskus til bruk som hovedkvarter"(Ibid, side 39). Et annet navn som de eldgamle assassinene var kjent under, var fedayeen. Dette ordet er i alminnelig bruk på arabisk i dag, og blir generelt sett brukt om alle arabiske terrorister.

Lite har forandret seg i Midt-Østen. Flere velfinansierte, morderiske terroristgrupper har baser og hovedkvarter i hele regionen i dag. Navn som Abu Nidal, etter sigende verdens mest ettersøkte mann, Ahmed Jibril (som man tror var hjernen bak bomben på Pan Ams flight 103 over Lockerbie i Skottland i 1989, som drepte alle 260 om bord og 11 på bakken), som betraktes som verdens farligste terrorist,(Sitert i "Poised to Strike," Jerusalem Post Magazine, 12. nov. 1993) George Habash, Yasser Arafat, Nayef Hawatmeh og en skare andre hvis navn er synonyme med mord og terror, opererer fra Midtøsten. Ofrene deres er både arabere og ikke-arabere, og det antallet som blir drept, lemlestet eller såret årlig, er titusenvis. Terrorisme er en så stor del av arabisk kultur at de fleste arabisk land «har fastsatt en to prosents ‘fedayeen skatt’ på all underholdningsbilletter» (Laffin, Fedayaeen, side 100).

«Terrorisme har gjort arabiske regimer i stand til å angripe vestlige mål samtidig som de fornekter alt ansvar for disse angrepene. Suverene arabiske stater som Syria, Irak og Libya har skaffet våpen, ambassader, etterretningstjenester og penger til flere terrororganisasjoner som opererer mot Vesten og andre mål for deres fiendskap, og dermed er terrorisme omformet fra å være en lokal spesialitet i Midtøsten, til en internasjonal svulst. For internasjonal terrorisme er den største eksportvaren fra Midtøsten, og over alt bruker man de teknikker som de arabiske regimer og organisasjoner har oppfunnet. Kapring og bombing av fly, bombing av ambassader mord på diplomater, og gisseldramaer med arabiske terrorister, siden blitt adoptert av ikke-arabiske terrorister verden over» (Netanyahu, A Place among the Nations, side 102).

Arabere er uforutsigbare - «en snill, fredelig mann, kan ut fra øyeblikks innskytelse begå et brutalt mord.»(Winifred Blackman sitert i Patai, The Arab Mind, side 158).En manns beste venn fra i går, kan godt være hans morder i dag - når den er vekket, har hans vrede ingen grenser. Hvor sant er ikke det arabiske ordspråket «Ved hvert måltid en krangel, med hver bit en bekymring»(Sitert i Ibid, side 161).

Arabiske talsmenn forteller vestlige statsmenn: «Hvis det ikke var for israelerne, ville alt være fred og harmoni i Midtøsten” (Sitert fra ”The Old Villain”, New Leader, 29 okt. 1990). Midtøsten var en blodig og usikker region lenge før Israel ble gjenopprettet i 1948. Og de fleste kuppene, konfliktene og drapene i araberstatene og Iran de siste 40 år, har ikke hatt noen som helst forbindelse med Israel. FN’s generalsekretæren, Boutros Bout Ghali, skrev i 1982: «Bare i løpet av tre siste tiår har det oppstått enn 30 konflikter mellom araberstater.»(I vårutgaven av Foreign Affaris, sitert i Patai, The Arab Mind, side 337). Noen av disse «konfliktene» var faktisk krig i full skala. I tillegg til disse konfliktene, skriver John Laffin: «Mellom 1948 og 1973 fant det sted 30 vellykede revolusjoner og minst 50 mislykkede i araberverdenen.» (Laffin, The Arab Mind, side 97-98) Laffin legger til at i samme periode «ble 22 statsoverhoder og statsministre myrdet» (Ibid, side 98). Laffin sier at den viktigste årsaken til konfliktene er ønsket om makt»,(Ibid, side 99) og sier at noen av krigene var «heslig brutale” (Ibid).

Grusomheter

Det ble nevnt tidligere at arabere generelt sett prøver å etterligne beduinenes skikker, som de verdsetter høyt og tror er hellige og ukrenkelige. Ved siden av Muhammed selv er det en arabisk filosof fra det 14.århundre, Ibn Khaldum, som har hatt størst innflytelse på den arabiske verden. Khaldun skrev:

«Beduinene er en grusom nasjon, helt og fullt vant til grusomhetene og de tingene som forårsaker dem. Grusomheter er blitt deres karakter og deres natur. De nyter det... De bryr seg bare om den eiendommen de kan frata folk ved plyndring... sivilisasjonen kollapset alltid på de steder beduinene erobret» (Ibn Khaldun (1332-1406), The Muquaddimah – An intruoduction to History, sitert i Laffin, The Arab Mind, side 97). Århundrer har gått siden Khaldum skrev disse ordene, men beduinenes egenskaper og grusomheter, har overlevd til den moderne arabiske verden. «Vestlige soldater som kjempet mot araberne, ble alltid opplært til å spare den siste kulen til seg selv - en forsikring mot den torturen de uunngåelig ville møte» (Ibid, side 95).

Under arabernes krig med Frankrike mellom 1954-1962 ble franske soldater som ble tatt til fange av arabere i Marokko, Algerie, Tunis eller Syria «begravet til halsen i sand for å dø i den stekende sola, og ble noen ganger smurt inn med honning eller syltetøy for å tiltrekke seg maurene. Bestialske ydmykelser ble påført fangene før de ble drept. Når araberne fanget en gruppe franskmenn, ville de noen ganger hogge av hendene deres, blande dem og stikke dem ned i sanden i ulike par i bønneliknende stillinger. Til franskmennenes avsky var vanligvis kvinnene mer barbariske enn mennene» (Ibid).

Eksperter på arabisk historie og kultur tror at hver spesiell arabisk gruppe har sin egen type barbarisme, men min egen forskning viser en enhetlig bestialitet som er felles for alle deler av den arabiske verden. Et militært kupp gjorde slutt på de irakiske kongelige da kong Feisal II og alle, bortsett fra én, av de andre medlemmene av den kongelige familien ble myrdet. Kroppen til tronarvingen, prins Abd al-Ilah, ble overgitt i hendene på den irakiske befolkningen. «Regentens kropp ble bundet fast til en lastebil som dro den gjennom gatene under tilrop om at ‘Allah er stor’. Menn bevæpnet med kniver og økser lemlestet kroppen, og unge menn løp sin vei og viftet med lemmene med glade rop. Da prosesjonen kom fram til Forsvarsdepartementet, var ikke kroppen noe mer enn en maltraktert skrott, men den ble heist opp på en balkong der en ung mann med kniv klatret opp og gjentatte ganger stakk liket i ryggen. Så begynte han å skjære av kjøttet, og arbeidet seg fra baken og oppover. Fra gata hentet man en lang, hvit kjepp som ble stukket inn i liket og skjøvet inn med makt. Det som var igjen av regentens kropp den kvelden, ble dynket med bensin og påtent, og restene ble kastet i Tigris» (Ibid, side 108).

Av åtte israelske fanger som ble sendt tilbake til Israel fra Syria, var «bare én i en mental tilstand til å gi en sammenhengende redegjørelse for deres lidelser, og til å påbegynne et normalt liv. En annen av de åtte begikk selvmord i foreldrenes hjem i Tel Aviv noen få måneder etter løslatelsen. De gjenværende seks vil trolig tilbringe resten av livet på mentale institusjoner” (Ibid, side 101-102). Flere israelske soldater som havnet bak fiendens linjer på Golanhøydene i de første timene av Jom kippur-krigen i 1973, ble funnet bundet på hender og føtter med kulehull i bakhodet. Kjønnsorganene deres var blitt skjært av og stappet i munnen på dem.

Under intifadaen (det palestinske opprøret) har de lokale araberne drept nesten dobbelt så mange av sitt eget folk som den israelske hæren har. Mange av de araberne er blitt drept på den mest grusomme måte, uten noen som helst grunn. Ganske enkelt for å ha jobbet på et israelsk administrert sykehus i Gaza, ble en arabisk sykepleier som var gravid i niende måned, dratt ut av operasjonssalen midt under en operasjon og hakket til døde i korridoren (Rapportert på Voice of Israel Radio, 12 des. 1992). Arabisk vold blir «overlevert fra far til den eldste sønnen, til den yngste sønnen, til familiens esel eller hund» (Laffin, The Arab Mind, side 116). Hele den arabiske tradisjonen er «voldelig. De vet ikke bedre» (Ibid, side 111). «Arabisk vold er ikke selektiv; offerets identitet er uvesentlig. For en araber er vold i seg selv en trøst» (Ibid, side 121). «Vold,» fortalte en libysk statsråd Laffin, «er muslimens mest positive form for bønn» (Ibid, side 120). «Vold er blitt en råvare. Den har alltid blitt eksportert innenfor den arabiske verden, men i moderne tider rekker den lengre og har mer åpen sanksjon fra regjeringer og politiske ledere» (Ibid, side 119).

 

Bøker som handler om den arabiske verden, er fulle av brutale fortellinger om arabiske grusomheter. Aviser, blader og tidsskrifter skriver også om dem. Det er kanskje ingen andre folkeslag som er så voldelige og nådeløse som folket i den arabiske verden, der vold er «en kronisk mental tilstand» (Philip K. Hitti, History of the arabs, sitert i Patai, The Arab Mind, side 81). Hva er det som gir føde til denne barbarismen. og som faktisk gir næring til brutalitetens flammer?

For å finne svaret på det spørsmålet, er det nødvendig å studere islam (behandlet i neste kapittel), verker av framtredende forfattere om den arabiske mentaliteten, arabisk litteratur og uttalelser av ara­biske ledere og politikere. Nesten all arabisk brutalitet er forårsaket av en eller flere av følgende - æresfølelse (ansikt), hat eller sex.

Hat

Hat mot alt som er ikke-arabisk eller ikke-islamsk er selvinnlysende i den arabiske verden. Og for den arabiske mentaliteten, er enten Israel eller Vesten (eller begge) ansvarlige for den stagnasjonen som eksisterer innenfor den arabiske verden - for sykdom, for analfabe­tisme, for mangelen på arabisk litteratur, for å ha ondsinnet forfal­sket og fordreid deres ærerike arabiske historie etc. Akkurat som en elev som stryker vil skylde på eksamensoppgaven istedenfor seg selv, slik vil den arabiske verden legge skylden for alle sine fiaskoer på andre. «De fleste vestlige mennesker har ingen anelse om hvor dypt og brennende det hatet er»(Wilfred C. Smith, Islam in Modern History, sitert i Ibid, side 296).

Arabiske barn blir først indoktrinert med hat i hjemmet, og for dem som er heldige nok til å få en utdannelse, sørger skoleverket og tekstbøkene for at de vil få eksamen i emnet. Spesielt hat mot Israel og jødene får næring fra, og blir utviklet i, sinnene til arabiske barn og opptar stor plass i arabiske tekstbøker. En tidligere syrisk under­visningsminister skrev: «Det hat som vi indoktrinerer i sinnene til våre barn fra deres fødsel av, er hellig»(Suleiman Al-Khash i Al-Thaura, Ba`at partiets avis, 3 mai 1968). Over hele den arabiske verden blir barna konstant utsatt for følgende eksempel på oppga­ver: «Israel ble født for å dø. Bevis det»(Glances at Arab Society, side 117, en arbeidsoppgave for jordanske gymnaselever i første klasse. Sitert i Joan Peters, From Time Immemorial: The Origins of the Arab-Jewish Conflict over Palestine (London: Michael Joseph, 1984), side 79)! «Vi skal utvise alle jøder fra de arabiske land»(Basic Syntax and Spelling, en arbeidsoppgave for syriske elever i femte klasse. Sitert i Ibid, side 79). «Araberne opphører ikke å arbeide for Isra­els utryddelse»(Grammer, side 244, en arbeidsoppgave for egyptiske elever i første klasse på ungdomsskolen. Sitert i Ibid, side 79). «Israel vil ikke overleve hvis araberne står fast i sitt hat»(Zionist Imperialism, side 249,for egyptiske niendeklassinger. Sitert i Ibid, side 79).  Og på baksiden av alle standard arbeidsbøker, er det et kart over Israel. «De arabiske armeer omringer Israel, og en rakett er rettet mot Tel Aviv»(Laffin, Fedayeen, side 88).

En jøde som ble født og gikk på skole i Syria, men som senere flyktet til Israel, forteller: «Jeg husker at de muslimske guttene kastet stein på meg, og jeg husker også den utdannelsen jeg fikk på skolen. Den jødiske skolen, men flertallet er muslimske. Jeg husker at det stod at jødene er onde; jeg vet ikke hvorfor. Og deres Gud er en Gud som vil drikke blodet til alle de andre folkeslagene. Dette var i de arabiske bøkene i undervisningssystemet. Jeg ble lært dette i den jødiske skolen, fordi jeg er student og ville gå disse skolene for å få eksamen» (sitert i Peters, from Time Immermorial, side 113).

En araber skrøt på israelsk TV av at hans åtte år gamle sønn ikke fikk frokost før han har kastet sin kvote steiner på israelske kjøretøyer (David Bar-Illan, Eye on the Media (Jerusalem: The Jerusalem Post, 1993), side 211).

Men ingen utdannelse av arabiske barn ville være fullstendig uten faktisk være vitne til brutalitet og vold. Arabiske nasjoner henretter de fleste av sine ofre på offentlige steder. Da jøder ble hengt på Bagdads Liberation Square, samlet hundretusenvis av irakere seg er «for å se kroppene dingle fra galgene; store skarer med skoleklasser ble ført dit for å se på» (Laffin, The Arab Mind, side 109).

 

Flere hundre israelere er blitt brutalt myrdet av arabiske terrorister, og mange av de drepte var kvinner og barn. De svake og uskyldige har alltid vært mål for arabiske terrorister. Typiske angrep fant sted i april 1994: En 23 år gammel mor ble stukket med kniv flere anger mens hun ammet sin to uker gamle baby (Two gazans stab nursing mother, 23, in Gush Katif, ”Jerusalem Post International Edition, 30 april 1994). - på en mirakuløs låte overlevde både moren og barnet. En buss som hentet ungdomsskoleelever i Afula, var målet for en bilbombe som førte til at åtte døde og 51 andre ble skadet, noen kritisk - avrevne lemmer var strødd over et stort område. Bilen ble detonert rett ved siden av bussen. Undersøkelser viste at «bilen, som var blitt stjålet, inneholdt flere gassbeholdere for å øke kraften i eksplosjonen, og et stort antall spiker for å maksimere antallet sårede. Mange av ofrene var tenåringer fra to nærliggende ungdomsskoler der timen akkurat var slutt. To gutter brant som fakler. De kom løpende mot meg, og jeg tok den ene og kvelte flammene med noen filler, og så rev jeg av ham klærne,’ sa klbert Amos (43), en kjørelærer. ‘Han var forbrent over hele seg. Da jeg berørte ham, falt biter av huden hans av.’ Den andre gutten ble lagt en ambulanse. Han ropte: ‘Hva skjedde med meg? Hva har jeg gjort?» (”Hamas car bomb kills 7, wonunds 52 in Afula” Ibid, 16 april 1994).

 

Det store flertallet av ofrene fra massakren i Kiryat Shmona og Maalot i 1974, var barn, og morderne mottok «offentlig bifall fra hele den arabiske verden»,(Laffin, The Arab Mind, side 167) akkurat som dagens handlinger. Massakren i Kiryat Shmona etterlot seg 18 døde, inkludert fem kvinner og åtte barn (Ibid). Angrepet på skolen i Maalot etterlot 20 døde og såret 70, nesten alle barn (Ibid). «Ifølge arabernes mening,» sier Laffin, «er et offeret ansvarlig for sine egne lidelser. Mot alt dette er det nytteløst å appellere til samvittigheten og spørre: ‘Hvordan kan du føre krig mot barn?’ Med et helt liv av indoktrinering bak seg, kan en mann føre krig mot hvem som helst» (Ibid, side 168).

 

Jeg må her legge til et ord om massakren av 29 muslimer i en moske i Hebron i februar 1994 av Baruch Goldstein, en jødisk lege fra Kiryat Arba. Moskeen var i Patriarkenes hule (Makpelahulen, 1 Mos 25,8-10), der Abraham, Isak, Jakob, Sara, Rebekka og Lea er gravlagt. Området inne i grotten er inndelt i områder, så jødene også kan be der.

 

Goldstein var en immigrant fra Amerika, og ble beskrevet av alle som kjente ham som «en stille, snill, øm mann». Goldstein behandlet et antall av Kiryat Arbas ofre for arabisk terror. Og hans venn, Mordechai Lapid, far til 14 og en tidligere russisk «Sions fange», døde sammen med en av Lapids sønner i legens armer etter et terrorangrep noen få uker før han begikk Hebron-massakren. Kvelden før massakren forlot Goldstein hulen uten å ha avsluttet bønnene sine fordi «en stor gruppe arabere inne i Patriarkenes hule ropte: ‘Slakt jødene ... Død over jødene,’ og ingen i ansvarsposisjon i det arabiske samfunnet så noe galt med slike uttalelser og slik oppførsel» (”To our People of Israel, ”Jerusalem Post International Edition, 19 mars. 1994). Neste dag kom Goldstein til hulen kledd i sin militæruniform mens han bar på sin automatiske rifle. Han fikk adgang til hulen ved å overbevise vaktene om at han var på vakt, og mens muslimene knelte i bønn, åpnet han ild.

 

Hele Israel var sjokkert og opprørt. Avdøde statsminister Yitzhak Rabin snakket om sin absolutte avsky for massakren, i likhet med alle Israels ledere. Israels president, Ezer Weizman, snakket om den skammen som massakren hadde påført det jødiske folk, og besøkte Hebron for å bringe Israels kondolanser til ofrenes familier. Nesten 80 prosent av alle israelere fordømte massakren, (”78,8% of Israelis comdemn masacre”, Ibid, 12 mars 1994) og den israelske regjeringen betalte 40 millioner sjekel (i februar 1994, 95 millioner kroner) som kompensasjon til familiene til de døde og sårede. Hebron- massakren var en særsynt, isolert hendelse, og både offentlighetens reaksjon og regjeringens handlinger, vitnet om en sjokktilstand, avsky, sorg og skam. Dette står i sterk kontrast til arabiske reaksjoner til nyhetene om drepte israelere.

 

Sex

I motsetning til den vestlige verden, blir seksuell avholdenhet strengt håndhevet ovenfor arabiske kvinner. I nesten hele den arabiske verden praktiseres dødsstraff når en jente mister sin jomfruelighet før hun gifter seg. Og ekteskapsbrudd fører til døden for gifte kvinner. Men det forventes ikke at en gift mann skal avholde seg fra utenomekteskapelig seksuell aktivitet. Han er bare skyldig i seksuelle forseelser «hvis den kvinnen som han har et seksuelt forhold til dermed begår en seksuelt vanærende handling» (Patai, The Arab Mind, side 124). Det er kvinnens plikt å både bevare sin ære og sitt liv.

 

Menn blir vanligvis omskåret uten bedøvelse ved 13 års alderen, hovedsakelig som en måte å øke fruktbarheten på, men også for å prøve deres «mandighet, tapperhet og mot» (Ibid, side 123). Kvinnelig omskjærelse er også meget vanlig blant de arabiske folkeslagene, men noen ganger blir det utført for å forhindre at jenta ønsker seg sex før ekteskapet. Andre ganger (ved enten å feste en anordning til vulvaen, eller ved å operere så det bare er en åpning på størrelse med et fyrstikk- hode der urinen og mensvæsken kan komme ut), blir det utført for å gjøre det absolutt umulig, inntil kjønnsorganene hennes enten blir skåret eller revet opp med makt (Ibid). På den tradisjonelle bryllupsnatten «er mannen noen ganger nødt til å skjære opp arrvev med en kniv» (”Problem of female circumcisions in Holland,” Jerusalem Post, 10 mai 1992).

 

Den tradisjonelle mangelen på villige jenter som kan tilfredsstille en ung arabers sterke seksualdrift, har skylden for den høye prosenten av homofili blant arabiske menn. Den aktive homoseksuelle handling betraktes som «en forfektelse av din aggressive maskuline overlegenhet», (Patai, The Arab Mind, side 134) med det resultat at mannlig homofili fortsetter etter ekteskapet, og sjeikene og de «velstående menn låner ut sine sønner til hverandre» (Ibid, side 135).

 

Professor Raphael Patai, den framstående israelske eksperten på arabiske spørsmål, som skrev en bok kalt The Arab Mind (Den arabiske mentalitet), sier at de «reglene som begrenser kontakten mellom menn og kvinner, gjør sex til en viktig mental beskjeftigelse i araberverdenen» (Ibid, side 118). Og en araber skrev om sitt eget folk: «Sex er vår evige hodepine, det mareritt som oppsluker oss dag og natt. Hvis du spør meg om størrelsen på det seksuelle problemet, vil jeg si at det er like stort som vårt kranium, slik at det ikke er en eneste vinding i den arabiske hjernen som ikke er oppsvulmet av sex» (Nazar Qabbani, On Poetry, Sex and Revolution, sitert i Laffin, The Arab Mind, side 2).

 

Et populært diskusjonsemne blant arabere, er de vestlige kvinnenes umoral, og John Laffin sier: «På grunn av den frustrasjonen og fortrengningen som de strenge seksuelle skikkene og forbudene i hans samfunn medfører, er en araber farlig for kvinner fra andre nasjoner... Når araberne reiser utenlands, vokser deres planlagte seksuelle utsvevelser seg større og viktigere enn noen jobb eller studium» (Ibid, side 86, 90). Dr. Sania Hamady, som selv er araber og en av de ledende personlighetene innen arabisk psykologi, bemerker at «når en arabisk mann oppdager at han er alene med en kvinne, gjør han seksuelle tilnærmelser» (Ibid, side 90).

 

Sex er en altoppslukende pasjon. Det opptar en arabers  tanker

natt og dag, og gir seg ofte uttrykk i vold og brutalitet som blir framprovosert av ren seksuell frustrasjon. Sigmund Freud,(Sigmund Freud, Beyond the Pleasure Principle (London: Hogarth Press, 1922), side 69) og andre psykoanalytikere og psykologer, ser en klar kobling mellom aggresjon og seksualitet. Aggresjonens intensitet er alltid koblet til intensiteten i den seksuelle driften. De kontinuerlige omveltningene og volden i den arabiske verden, er en metode for å «ta tankene bort fra den oppslukende opptattheten av sex» (Laffin, The Arab Mind, side 93). Denne «opptattheten» blir «uttrykt ved å gå til en nesten sikker død i et kupp mot de makter, i en fraksjonskamp eller i en terrorhandling. Døden i en slik hendelse ville være sin egen belønning - martyren ville havne blant mange vakre, og enda viktigere, villige jenter i paradis» (Ibid).

 

Ord som erstatning for handling

Araberen er beryktet for å erstatte handlinger med ord. De fleste vestlige Midtøsten eksperter, og til og med mange arabere selv, tror at araberne aldri utfører sine trusler eller intensjoner. De som studerer den arabiske verden, har korrekt kommet til den konklusjon at det fins en svakhet for å erstatte handlinger med ord, men dette er ingen ufravikelig regel, og det er ytterst farlig å betrakte den slik. Det fins absolutt emner der araberne har vært meget veltalende i mer enn 50 år uten at det har ført til handling. Men med tilstrekkelig motivasjon, vil de alltid forsøke å utføre sine trusler. Israelske seire over arabiske armeer i 1948, 1956, 1967, 1969, 1973 og igjen i 1982, er en slik motivasjon. Den arabiske verden har blitt beskjemmet igjen og igjen - æren må gjenopprettes, og araberne vil tålmodig planlegge sin hevn i årevis, og til og med tiår, hvis de må.

Når det gjelder oppfatningen av at handling alltid blir erstattet med ord, så ta f.eks. Jom kippur-krigen i oktober 1973. Den egyptiske vise-utenriksministeren, Salah Gohar, ble av bladet Time spurt om alle de sabelraslende uttalelsene mot Israel. Gohar svarte: «Når arabere krangler, begynner de på motsatt side av fortauet og roper til hverandre: ‘Jeg skal skjære deg i biter!’ og: ‘Du skal aldri få se noen flere soloppganger.’ Så etter 10 eller 15 minutter, går de sin vei, og ingen blir skadet» (Sitert i Patai, The Arab Mind, side 60). Time trodde på ham. Verden trodde på ham. Den israelske regjeringen trodde på ham. Til og med avdøde Yitzhak Rabin, som var forsvarssjef under Seksdagerskrigen i 1967, og før han ble henrettet. Israels statsminister og forsvarsminister, trodde på ham. Tre måneder før krigens utbrudd skrev Rabin: «Det er ingen grunn til å mobilisere styrkene våre selv om fienden kommer med trusler og utplasserer styrkene sine langs våpenhvilelinjene» (”A misplacing of confidence,” Jerusalem Post, 10 Mai 1994).

 

Men araberne hadde tilstrekkelig motivasjon. Den 6.oktober 1973 angrep de Israel på den helligste dagen i året, og lykkes nesten i å utslette staten. Et skred på mer enn 1,2 millioner menn (”Ramon Bennett, When Day and Night Cease (2 Utg. Jerusalem: Arm of Salvation, 1993), side 167-177) og en formidabel samling av utstyr, angrep et uforberedt Israel. Det tok tre dager å mobilisere den lille hæren som bare utgjorde 300.000 mann med alle reserver (Ibid). Troen på at arabere alltid erstatter handlinger med ord, kostet nesten Israel livet.

 

En annen anledning var Saddam Husseins uttalelse i desember

1990, om at hvis USA og deres koalisjon slo til først mot Irak på grunn av Iraks invasjon av Kuwait samme år, «vil Israel få gjennomgå det andre [slaget] i Tel Aviv» (Rapportert fra Associated Press publisert i Bangkok Post, 28 desember 1990). Koalisjonen, som Israel ikke var en del av, slo til først mot irakiske mål i Gulfkrigen 16.januar 1991. Den dagen landet den første av 39 irakiske raketter i befolkningssentrene i Israel, og totalt ødela eller skadet rakettene omtrent 5000 israelske hjem. Å tro at araberne nå vil stifte fred og ikke krig med Israel, er like naivt og farlig som å tro at de alltid vil erstatte handlinger med ord.

 

Motivasjonen for å utslette Israel har økt, ikke minket. Det er bare taktikken som er forandret. Arabisk ære må gjenopprettes, og det er bare Israels tilintetgjørelse som kan gjøre det. Grunnleggelsen av Staten Israel og de arabiske hærers nederlag, blir beskrevet av den arabiske verden som «katastrofen» eller «det store nederlaget» (Laffin, The Arab Mind, side 162); «den store skammens dag i arabernes moderne historie»; (Leder i Al-Ahram, 15 mai 1964. Sitert i Ibid, side 82) og «en flekk på hele den arabiske nasjonen. Ingen kan glemme den skam som slaget i 1948 førte til» (Tale av president Nassar, 11 august 1963, sitert i Ibid, side 82). Ifølge araberne kan den «skammen» bare bli fjernet fra den arabiske nasjonens ansikt ved «Israels totale og absolutte tilintetgjørelse». (Leder i Al-Ahram, 25 febr., 1971, sitert i Ibid, side 163). Fem kriger til mot Israel siden 1948, som alle har vært mer ødeleggende enn den forrige, burde være tilstrekkelige bevis på at den sterkest tenkelige motivasjon til å gjenopprette arabernes ære strømmer gjennom årene i hele den arabiske verden. Man burde nøye merke seg at arabernes opptatthet av hevn mot Israel, er det som holder dem tilbake fra å forløse all sin vold over Vesten.

 

Araber?

På dette punkt bør man stille et spørsmål: «Hvem er araber?» Mange tror at den arabiske verden har sine røtter i unionen mellom Abraham og Hagar, Saras egyptiske tjener. Dette er bare delvis sant. Det er flere nasjoner som i dag blir beskrevet som «arabere» som egentlig ikke er arabere i det hele tatt. Ordet «araber» betyr «beduin» eller «nomade», og navnet ble gitt til dem som bodde på Den arabiske halvøy og i den syriske ørkenen.

Abraham selv kom fra Kaldea, dagens Irak. Iran er ikke arabisk, og språket deres er heller ikke arabisk. Iran er det gamle Persia; islam er deres eneste fellesnevner med de arabiske nasjonene. Egypts grunnlegger, Mizraim (Egypt på hebraisk heter Mizraim - lederen for den såkalte «arabiske» nasjonen), var sønnesønn til Noah, som også fedrene til Libya, Kana’an og Etiopia var(l Mos 10,6). Hvis Ismael, Abrahams sønn, hadde en egyptisk mor, er han åpenbart ikke den nasjonens stamfar. Fra Mizraim kom filisterne (1 Mos 10,14). Lot, Abrahams nevø (1 Mos 12,5), var også iraker. Han ble far til Ammon og Moab på grunn av incest og drukkenskap (1 Mos 19,36-38), og disse mennene var fedrene til det moderne Jordan. Stamfaren til nasjonen Yemen (hebraisk: Teman) var sønnesønn til Jakobs bror Esau (1 Mos 36,11.34). I stamtavlene kan vi se at mange av dem som bor i Midt-Østen er i slekt, men det er like galt å si at Abraham er far til nasjonene i Midtøsten som å si at alle nasjoner i Midtøsten er arabiske.

 

I den arabiske verden vil svaret på hvem som er araber vanligvis være dette: «En hvis morsmål er arabisk» (Patai, The Arab Mind, side 43). Både arabiske og vestlige lærde gir bedre definisjoner, men det virker som om tankene deres samler seg om at arabere er de som snakker arabisk, er oppfostret i arabisk kultur og bor i et arabisk land. Men ingen av disse svarene er tilfredsstillende, for de koptiske kristne i Egypt fyller alle de kravene, men de nekter bestemt for at de er arabere, i likhet med de libanesiske kristne. Hundretusenvis av jøder som er født og opp vokst i arabiske land, og som også oppfyller alle de nevnte krav, betrakter seg heller ikke som arabere, og araberne ville heller ikke drømme om å betrakte dem som det. Fra det som er skrevet her, kan vi finne svaret på hvem som er en araber.

Iran er radikalt islamsk, og det er det eneste landet i Midtøsten som ikke betraktes som arabisk, og det eneste landet i Midtøsten som har holdt fast på sine stamfedres språk etter å ha omfavnet islam. De egyptiske kopterne omvendte seg aldri til islam, og heller ikke de libanesiske kristne eller jødene. Når vi legger historien til side, er dagens arabere de som har arabisk som morsmål, og som holder seg til islams lære.