Den arabiske mentaliteten

Hentet fra boken "myten om det palestinske folk" med Ramon Bennett. Ibid står for gjentakelse av forrige kilde.

________________________________________________________________

En ustabil region er ustabil på grunn av den mentalitet som er karakteristisk for folket som bor der, og dem som styrer det. Folkeslag og deres ledere er fanger under sine kulturelle verdier. Arabisk kultur, skill og mentalitet slo rot for tusenvis av år siden, og var den fellesnevner som sikret overlevelsen for dette eldgamle folket. Som etterkommere til Abraham, er de arabiske beduinene i ørkene legemliggjørelsen av alt en araber i en landsby kan ønske seg av manerer og skikker. Noen rike arabere som har bodd i byer i generasjoner, sender sønnen sine til ærerike beduinlandsbyer for å oppleve deres tradisjonelle skikker omtrent på samme måte som den britiske overklassen sender sønnene sine til Eton eller Cambridge. Arabisk kultur og skikk er de faktorene som styrer handlignene og tankemønstret til det arabiske folket. Denne kulturen kommer inn med morsmelken, og dens mønster former den moderne arabiske mentaliteten. Det er som oftest et fengsel som det ikke fins noen vei ut av.

Den arabiske verden har noen skikker som de med rette kan være stolte av. Arabisk gjestfrihet fkes. er legendarisk, og har forandret seg lite fra det bibelske mønsteret til deres forgjengere. Akkurat som Abraham i 1. mosebok 18_2-8 slaktet gjøkalven for tre fremmede, vil også dagens arabere gi en fremmed det finest av alt han eier, og så mye som den personen menneskelig sett kan tåle. Og akkurat som Lot i 1 Mosebok 19:1-3 insisterte på at to reisende skulle bli i huset hans om natten, vil også en moderne araber presse en fremmed til å ta del av hans gjestfrihet. Skikkene for gjestfrihet og gavmildhet har forandret seg lite på 4000 år, i liket med skikkene for plyndring (stjeling), for å redde ansiktet eller for gusomheter.

For oldtidens beduiner var det både en populær fritidsbeskjeftigelse og en økonomiske nødvendighet å plyndre nabostammer og landsbyer. Det var praktisk talt den eneste måten de kunne forbedre sin levestandard på. Å plyndre fienden, naboen eller til og med broren din, ble betraktet som "en av de få mannlige beskjeftigelser" (Raphael Patai, The Arab Mind (New York: Macmillan, 1983), side 81). Dagens bønder i de områdene i Israel der det er mange arabiske beduiner, klager på at de mister traktorer, redskaper, utstyr, krøtter, gjedselsmaskiner, gjerder osv. Og da den israelske regjeringen på grunn av en flodbølge av mord på israelske innbyggere i 1993, stengte de administrerte områdene og nektet adgang for 100.000 arbaiske arbeidere fra Gaza og Vestbredden, rapporterte Israelsk politi om en 30 prosents nedgang i biltyverier og innbrudd. Disse arbeiderene utgjorde en liten prosentandel av landets 5,5 millioner innbyggere, men allikevel var de ansvarlige for nesten en tredjedel av nasjonens biltyverier og innbrydd! Omtrent 650.000 arabere har israelsk statsborgerskap og bor i selve Israel; Leserne kan selv forestille seg hvilken prosentandel av biltyverier og innbrudd som de sannsyneligvis er ansvarlige for.

"Ansikt"

Uttrykkene "å redde ansikt" eller "miste ansikt" er vestlige uttrykk som beskiver framtredende karaktertrekk som er knyttet til bestemte områder i den østlige verden. En araber kan enten "hvite" sitt ansikt (redde ansikt) eller "sverte" sitt ansikt (miste ansikt). "Ansiktet er det ytre utseendet til æren, den ærens `front`som en mann vil streve for å bevare selv om han faktisk har begått en skammelig handling" (Ibid, side 101). I den arabiske verden er "ære" og "ansikt" så nært knyttet til hverandre at ordene nesten kan brukes om hverandre. Dette "ansiktet", eller "æren", er en så integrert del av den arabiske mentaliteten at en person er berettiget til å benytte falskhet eller bedrag for å kunne "hvite" eller redde sitt eget, en annen persons, eller hele den arabiske verdens ansikt. Den arabiske mentaliteten er i konstant bevegelse - den jobber mot å "sverte" ansikt (miste ansikt) og utformer dermed sine ord deretter. Når man skal "hvite" eller redde en annens ansikt eller hele den arabiske verdens ansikt, betraktes til og med løgn som "en plikt" (Ibid, side 105) .

Arabisk løgn er i likhet med arabisk gjestfrihet og plyndringer, et ekko fra fortiden, slik det blir klargjort av en islamsk teolog "Vi må lyve når sannheten fører til ubehagelige resultater" (al-Ghazali, sitert i Laffin, The Arab Mind, side 79) .  "Noen ganger er det en plikt å lyve" (Ibid) . "Hvis en løgn er den eneste måten man kan oppnå et bra resultat på, er det tillatt" (Ibid) . Og en syrisk poet fra middelalderen skrev "Jeg løfter min røst for å ytre absurde løgner, for når jeg taler sannhet, høres knapt min dempede røst" (Abu I`Ala 973-1057, sitert i Ibid, side 50) . Løgn har dermed vært en normal integrert, fremtredende og akseptert del av den arabiske kulutren i uminnelige tider. Og før Vesten med sine ledere og politikere forstår følgene av denne refleksen i den arabiske mentaliteten når de har å gjøre med den arabiske verden, kan de aldri komme fram til de resultater de håper på. Så ofte leser man uttalelser av framtredende polikere om at det ikke er det som arabiske ledere som teller, men det de sier offentlig på engelsk. Slike uttalelser er ikke bare naive, men også fullstendig absurde. Når alt kommer til alt, er det bare det som sies på arabisk som inneholder sannheten. Den tidligere amerikanske ambassadøren Malcom Toon forstod dette da han sa: "Hvis du vil vite hva ledere for ikke-demokratiske regimer virkelig tror, så ikke lytt til deres erklæringer for vestlige statsmenn og journalister, men hør på det de sier blant sine egne" (Sitert i Dispatch From Jerusalem, Jan/feb 1994) .

En side av det å "hvite" en annens ansikt, er å fortelle en person det han virkelig ønsker å høre, og vanligvis med støret oppriktighet. Når samtalen dermed er slutt, går den personen bort med et positivt, men fullstendig feilaktig syn på det som er blitt diskutert. Som John Laffin, den engelske Mist-Østen ekspert og forfatter av boken "The arabi mind" (Den arabiske mentalitet) så treffende sa det: "En araber mener det han sier i det øyeblikk han sier det. Han er verken en ondsindig eller vanligvis en beregnende løgner, men en naturlig løgner" (Laffin, The arab Mind, side 70) .

Det mest utrolige med den arabiske mentaliteten evne til å lyve, og dens ubegrensede kreativitet til å trylle frem det mest absurde, er at den virkelig tror på den løgnen den skaper. Hanan Ashrawi, talskvinnen for PLOs forhanlingsteam og massemedias yndling i Madrid i oktober 1991, ungikk et legitimt spørmål fra en kristen journalist og sa: "Jeg er en palestinsk kristen og vet hva kristendom er. Jeg er en etterkommer av de første kristne i verden, og Jesus Kristus ble født i mitt land. Betlehem er en palestinsk by" (Fra "A Palestinian version og the new testament", Jerusalem Post, int. edition, 18 jan 1992) . I likhet med de fleste andre, både politiske og de andre uttalelsene hennes, var dette også en serie med kolossale løgner. Ashrawi er araber, og arabere kom ikke inn i landet før islam beseiret de kristne i 637 e.kr. Alle de første kristne var jøder, som Jesus selv. Betlehem var i Judea, i "Israels land" (Matt 2:21-22). De fleste av dem som hørte eller leste de skandaløse uttalelsene hennes, trodde like mye på dem som hun gjorde, og dette hjelper bare til med å motarbeide Israels legitime nærvær i landet.

Jordan gikk med i den arabiske koalisjonen mot Israel i den ydmykende og ødeleggende krigen i 1967 fordi lederen for Egypts styrker sendte en kodet beskjed til kong Hussein der han hevdet at Egypt hadde ødelagt 75 prosent av Israels angrepsfly, ødelagt Israels baser i et motangrep, og at deres bakkestyrker hadde trent inn i selve Israel (Patai, The Arab Mind, side 102) . Verden vet nå at Israel nesten ødela hele Egypts flyvåpen, og tre andre nasjoners flyvåpen, på mindre enn tre timer fra kampene begynte. Men på grunn av gjentatte egyptiske påstander om massive seire, gikk Jordan med i krigen og ikke bare mistet sitt flyvåpen, men også mer territorium enn alle de andre angriperne sammenlagt. Kong Hussein av Jordan sa: "Disse [egyptiske] rapportene - som mildt sagt var fanatiske - hadde mye av ansvaret for vår forvirring og falske fortolkninger av situasjonen" (Kong Hussein, My War With Israel (New York: Morrow, 1969), Side 66, sitert i Ibid, side 103) . John Laffin kommenterer: "Å hevde å ha påført en fiende store militære tap, gjør dette til ett faktum, selv om det ikke har funnet sted noen militære aksjon" (Laffin, The Arab Mind, side 50) . Og en egyptisk araber bemerker at "når vi arabere lovpriser en tenkt handling, blir vi revet med av samme følelse av tilfredsstillelse som om vi faktisk hadde utført den" (Redaktøren til Al-Ahram, sitert i John Laffin, Fedayeen: The arab-Israeli Delemma (London: Cassell, 1973), side 105) .

Dette er vanskelig begrep å fatte for en vestlig person, men før han gjør det, vil mange arabiske handlinger og uttalelser gi liten mening" (Laffin, The Arab Mind, side 50) . Den arabiske mentaliteten kjmper med virkeligheten, og dermed opererer den mer i fantasiens verden. Den lever i herligheten fra sitt folks fortid og ikke i realiteter - de fabrikerer hendelser for å forklare dagens eller gårdagens fiaskoer.

Vold

Man trenger bare å lese Bibelen for å forstå den brutaliteten og rå naturen som ligger i de folkene som bor i Midt-Østen. Med unntak av rundt 40 prosent av dagens israelere, har Midt-Østens innbyggere hatt sine røtter festet der i tusenvis av år - de er etterkommerne etter mennesker som har kjempet mot hverandre i tusenvis av år, og som fortsatt truer med krig i den samme solbrente ørkensanden. Omtrent 60 prosent av israelske jøder ble enten født i arabiske land, eller ble født av foreldre som kom fra arabiske land. Hundretusenvis av jøder bodde blant araberne under sin nesten 2000 årige eksil fra det lovede land.

Mens dagens israelere på ingen måte er barbariske slik som innbyggerne i de moderne arabiske nasjonene (spesielt Irak og Syria), er det en klar tendens blant mange av jødene av østlig opprinnelse å framvise en heller voldsom oppførsel etter små provokasjoner. Dette har vært mest tydelig i det siste når israelske politifolk med slik bakgrunn sprer dem som har demonstrert mot regjeringens avtaler med PLO. Konemishandling er også vanlig blant israelere av østlig opprinnelse. Omtrent 200.000 kvinner, fem prosent av Israels jødiske befolkning - er offer for vold i hjemmet.14 Og «skamkulturen» er meget tydelig. Mange israelere vil heller fortelle en løgn enn å miste ansikt Alle disse oppførsels mønstrene er resultatet av å ha vært utsatt for arabisk kultur i århundrer. Men israelere generelt sett er både sjokkerte og opprørte over voldsomme eller brutale handlinger, og brutalitet blir verken rettferdiggjort eller akseptert i det israelske samfunnet.

Den arabiske svakheten for vold er imidlertid like gammel som selve det arabiske folket. Herren sa om Isjmael, Abrahams sønn med Hagar: «Han skal bli et villesel av et menneske. Hans hånd skal være mot alle, og alles hånd mot ham. Han skal bo rett for øynene på alle sine brødre,»(1 Mos 16,12).

Sannheten i de ordene rommes i et utbredt og ofte sitert arabisk ordspråk i dag: «Jeg mot brødrene mine; og jeg og brødrene mine mot fetterne mine; og jeg og fetterne mine mot verden.»17

En arabisk forfatter skrev: «Hele folket vårt er bevæpnet, alle kjemper, og alle dreper for de minste ting. Vi er veldig sjalu for rettighetene våre .. . Hvis to hus i denne landsbyen plutselig skulle komme i strid med hverandre, ville hele befolkningen dele seg i to partier og være med i kampen. Det kunne bryte ut krig i landsbyen. Når den svinner hen, og bare da, vil folket spørre om hva årsaken til kampen var. De sloss først, og så spør de hvorfor. Dette er vår levemåte.»18

Et annet trekk ved den beduinske etos, er loven om blodhevn. Et annet ofte sitert arabisk ordspråk er: «Blod krever blod.» Slektninger må hevne blodet av de drepte ved å enten drepe morderen eller en av hans slektninger. Ikke en gang når en morder blir tatt, dømt i en rettssal og henrettet, oppfyler det kravene for blodhevn. En av slektningene til den henrettede må dø for en av offerets slektninger. Og selvfølgelig må morderens slektnings blod hevnes av hans slektninger. Slik fortsetter det ad infinitum. En arabisk mann bemerket en gang at «både japanerne og araberne er rede til å drepe for å gjenvinne sin tapte ære; men japaneren vil drepe seg selv, mens araberen vil drepe en annen.»19

 

Terrorisme

Nesten alle som har engelsk som morsmål er fortrolige med ordene assassin (morder), og assassination (mord). Men få vet at disse ordene har sin opprinnelse i MidtØsten. Assassin var det navnet som ble gitt en middelaldersk «morderisk gruppe syriske muslimer.» » Assassinate