Når forvirringen kommer inn i menigheten

Vi må alltid huske at man må sette Guds Ord som grunnen for sitt liv.

Bibelen sier det sånn: "Den som har et grunnfestet sinn, ham lar du alltid ha fred, for til dig setter han sin lit." Jesasja 26:3

Dette bibelverset fikk jeg som nyfrelst, og det har tatt meg over 20 år for virkelig å få denne freden inn i min sjel. Ikke missforstå, jeg har alltid vært frelst, pga Guds nåde, og jeg har merket Guds fred langt inne i mitt hjerte. Men jeg har hatt mange byrder som har ofte ført meg inn i forvirring og jeg har mistet retningen jeg skal gå i. Les hvordan Gud førte meg ut i frihet her.

Det som ofte har forvirret meg har vært folk som har fungert i det som er Åndens gaver eller kanskje det bare lignet Åndens gaver, og det kjennes "godt" ut, samtidig så er det noe i mitt rettferdige sinn som reagerer. Det blir en krasj, og til slutt vet man ikke hverken ut eller inn.

Bibelen sier det sånn: " Og dere har salvelse av den Hellige og vet alt" 1 Joh 2:20. Og i mitt enkle sinn så har jeg tenkt at om det føles greit på innsiden, eller at magefølelsen er god, så er det grønt lys for at det er rett. Men har man store byrder (eller små), så kan finmekanikken i ditt indre menneske (din pånyttfødte ånd) vær ufølsom for Åndens stemme. Derfor er det også bra med ett sant og ekte menighetsfellesskap, for der hjelper man hverandre å se hverandres feil, for å rettlede rett (ikke for å dømme og kritisere).

Fordi følelsene kan også spille deg ett puss, eller byrdene dine kan være med å forvirre kursen din, at du ikke ser skogen pga alle trærne.

Til slutt, når Herren fikk tak i meg, og Han fridde meg ut fra mine byrder, så begynte mitt indre (min ånd) mer og mer ta kontroll, mens følelsene mer og mer ble lagt under dens autoritet.

Husk: Bare for det føles godt, så er det ikke sikkert at det er riktig. Eller bare fordi det føles feil, så er det ikke sikkert det er feil. Spørsmålet er om byrder (andre ord for synd, se preknen til David Wilkerson: her). er inni deg og gjør det sånn at du blir helt eller delvis åndelig blind. Da kan man lett bli forvirret.

Derfor legger bibelen vinn på hellighet og renhet, fordi det skjerper ditt åndelige gangsyn. Synd sløver ned dine åndelige sanser, og man vandrer lett i blindhet, og i verste fall, bli frafallen og gå fortapt. Det finnes mange gode kristne som har begynt så rett, men så har de gått feil. Og jeg er ganske overbevist om at det finnes mange kristne, som selv har vært åndsfylte, som har havnet i fortapelsen. Fordi Jesus sa selv :

"Ikke enhver som sier til meg: ‘Herre, Herre!’ skal komme inn i himmelriket, men den som gjør min himmelske Fars vilje.  Mange skal si til meg på den dagen: ‘Herre, Herre! Har vi ikke profetert ved ditt navn, drevet ut onde ånder ved ditt navn og gjort mange mektige gjerninger ved ditt navn?’ Da skal jeg si dem rett ut: ‘Jeg har aldri kjent dere. Bort fra meg, dere som gjør urett!’" Matt. 7:21-23.

Og "Gå inn gjennom den trange porten! For vid er porten og bred er veien som fører til fortapelsen, og mange er de som går inn gjennom den. Men trang er den porten og smal er den veien som fører til livet, og få er de som finner den. " Matt 7:13-14.

Og Jesus løy aldri når han sa at det er få som finner den (veien til himmelen). Som kristen må man alltid ransake sitt hjerte. Som selv Gudsmannen David måtte gjøre:

" Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv mig og kjenn mine mangehånde tanker, og se om jeg er på fortapelsens vei, og led mig på evighetens vei!" Salme 139:23-24.

Når David ba denne bønnen, så burde også vi! For det er lett å havne i selvbedrag, og vi trenger å være åpne for korrigeringer. For Da kan Herren hjelpe oss den rette veien, om vi går på avveier. Det hjelper ikke å være selvklok i vår vandring i Åndens verden, nei her kreves det mye ydmykhet.