Massemedias rolle i midtøsten

Massemedia

Dette er hentet fra boken til Ramon Bennet, "filisterne" fra 1995 (kap 9). Det finnes henvisninger i klammer og meningen med IBID forklares her.

__________________________________________________

Det mest fryktingytende våpenet som er tilgjengelig for araberne, mot Israel, har kanskje vært de utenlandske massemedier - spesielt de amerikanske medier. Antisemitisme har skiftet fokus fra "den vandrende jøden" til den jødiske stat som helhet. Ved å bakvaske Israel massemedia gir uttrykk for sin misnøye mot alle jøder og alt som er jødisk.

For tiden er det rundt 200 pressebyråer i Israel - nå (1995) den nest største konsentrasjonen av jounalister i verden. Israel er ikke et vestlig land, det er et land i Midt-Østen. Israels kultur og tankegang er "fremmed og irriterende"(Jim Lederman, Battle lines: The American media and the intifada.(New York, Henry Holt, 1992) side 281) for amerikanske og andre vestlige journalister. De fleste utenlandske journalister kan lite eller ikke hebraisk (Israels offisielle språk), og dette bare forsterker deres "vrede" (IBID, side 280), "forvirring, skuffelse og disorientering" (Ibid). Dette reflekteres i deres reportasjoner, som "for det meste er partisk og unøyaktig" (Byråsjefen for ABC i Tel Aviv, Bill Seamans, sitert i Ibid, side 138). Og noen journalister "rapporterer ikke fra Israel, de er i krig med Israel" (Ibid).

"De fleste utenlandske journalister det siste tiåret er ikke bare medlemmer av `skyld på Israel først-klubben`, de er åndelige arvinger av Walter Duranty, den første som vant Pulitzer-prisen fra New York Times. Durany var en av de mest fremstående journalister på sin tid, og han endret nesten den vestlige opinionens mening om Sovjetunionen egenhendig med sine rapporter fra USSR på 30 tallet. Historiene hans var løgner og forførende halvsannheter, og man oppdaget bare den fulle utstrekningen av dem da det sovjetiske riket falt". (Bar Illan, Eye on the media, Side x).

Den generasjon amerikanske reportere som har kommet til Israel "vokste opp da kampen for de sivile rettigheter pågikk i USA" (Lederman, Battle Lines, side 99). I bakhodene derres blir araberne i de israelsk-administrerte territoriene "betraktet som Midt-Østens motstykke til de svarte i USA," (Ibid) og reportene og redaktørene står sammen med dem som de betrakter som underlegne.

Igjen må jeg si at Israel ikke er et vestlig land, men det er et demokrati - det eneste demokratiet i et totalitært Midt-Østen. Men det er et demokrati i krig. Fordi det er et demokrati, blir det sentrale spørsmålet hos en amerikansk reporter: "Hvis de er som oss, hvorfor oppfører de seg da ikke som oss?" (IBID, side 280). De som stiller det spørsmålet, velger å ignorere de vanærende fakta at Amerika i fredstid har en kriminalitetsprosent som det ikke fins maken til noe annet sted i verden, og som en konsekvens av dette, har de flest insatte personer i verden; At Amerika har den største pornoindustrien i verden - større enn både filmindustrien og musikkindustrien sammenlagt - som fordreier sinnene til talløse millioner jorda rundt; og under de fem årene av Israel krig for å slå ned intifadaen, der cirka 350 araberere ble drept av israelske soldater (og dette ble Israel offentlig korsfestet for av amerikansk massemedia), ble rundt 125.000 amerikanere brutalt myrdet av sine egne landsmenn (Sitert i Bennett, Saga, side 132). Tydeligvis er dette en fullt akseptabel, demokratisk, amerikansk oppførsel.

De fleste utenlandske journalister kjenner mindre til israelsk historie enn en gjennomsnittelig piccolo på et hotell i Midt-Vesten. Det er derfor Thomas Friedmann, som har funnet to Pulitzer-priser, skrev om Arafat og "det bibelske Palestina" (Bar-Illan, Eye on the media, side 344). Det fins ikke noe slikt og har aldri vært noe slikt som et "bibelsk Palestina:" men journalistens utvitenhet fratar hele tiden Israel retten til sitt gamle land i sinnene til lesere og TV-seere verden over.

Den manglende evnen til å snakke hebraisk tvinger de fleste journalister til å finne andre måter å oppdager "nyheter" på. Dette betyr at mange gir uttrykk for "fakta" som blir formidlet direkte eller indirekte av arabere - enten dette er uriktigheter, halvsannheter eller strake løner. Araberne evne til å fabrikere slikt er fullstendig forbløffende. Arabiske "øyenvitneskildringer av israelske grusomheter" kan være noe slikt som denne beretningen som ble sendt på TV 13 mars 1992: "Jeg så det med mine egne øyne, med mine egne øyne, hvordan de tre (israelske) soldatene som drepte ham, bøyde seg ned på bakken og drakk blodet hans" (Ibid, side 325).

En annen viktig informasjonskilde for utenlandske journalister er UNRWAs offiserer (Forente Nasjoners organ for bistand og arbeid) (Lederman, Battle Lines, side 145), Tidligere har vi sett nøyaktig hvor partisk og antisemittisk denne organisasjonen er. Informasjon som journalister får fra UNRWAs offiserer, er ren arabisk propaganda. Men som vi vil se, er media fullt i stand til å produsere sine egne løgner og bedrag uten å være avhengig av arabere eller Forente nasjoner.

Den gratis publisiteten som blir gitt av en internasjonal arme av TV-kameramannen til terristorganisasjonen PLO, har vært verdt milliarder av dollar for Arafat. Videokameraet, videospilleren og parabolantennen, har ikke vært mindre virkningsfull enn tanks, våpen og kuler. Hvert angrep på en israelsk by, hvert mord på en sivil israeler, hvert blodbad etter et bussangrep eller en bilbombe, var som en ubetalt annonse på TV for den arabiske "sak". Det har satt den arabisk-israelske konflikten på førstesiden til verdens største aviser og blader, og også i beste sendetid for nyhetsprogrammer på TV. Men verdens befolkning blir foret med en ferdigpakket, ferdigfordøyet diett av "stakkars arabere - slemme israelere-måltider" og "modig David feller den gigantiske filisterne Goliat" har for lenge siden blitt erstattet med "jødisk bølle gir arabiske barn juling".

Massemedia er den virkelige talsmann her i verden, og de manipulerer menneskemassene ved å kontrollere det de fortærer av informasjon. Dermed kontrollerer de deres dømmeevne og reaksjoner. Det anti-israelske media spiller for den arabiske sak og gir den arabisk-israelske konflikten konstant dekning etter arabernes diktat. Dette har påvirket pratisk talt alle nasjoner i verden. Nasjon etter nasjon fjernet seg lengre fra Israel, fordi det ble tydelig at Israel "frarøvet" og "undertrykte" araberne. De hadde tross alt sett det på TV kveld etter kveld, måned etter måned og år etter år. Da israelske myndigheter prøvde å motvirke den skaden som ble gjort under intifadaen ved å begrense adgangen til TV-folk i de administrative territoriene, distribuerte de amerikanske TV - selskapene "dusinvis" av "super-8 videokamera" (IBID, side 131-134) til araberne så de kunne stå for filmingen selv. Det som ble sett i flere millioner hjem verden rundt, var åpenbart ikke balansert og basert på fakta, men bare det som satte araberne i et positivt lys og israelerne i et negativt.

Den utenlandske pressen , og spesielt TV, bærer et tungt ansvar for å ha oppmuntret til de morderiske handlingene som blir utført mot israelere av medlemmer av terroristorganisasjoner, ved å gi terroristene kameraer i smug. Morderne filmer sine angrep og gir så kassetten til TV-selskaper på jakt etter et kupp, I noen tilfeller har kameramennene faktisk vært med på å lagde disse filmene. Og hvilken ond journalistisk etikk handler en kameramenn etter når han tar imot en innbydelse om å filme et offentlig mord på en araber av en annen araber, og senere sender bildene til et nyhetsbyrå mot betalning?

Dette skjedde i desember1992 da Yassar Abu Samahdaneh ble filmet mens han satte en pistol mot hodet til Jamas Fadda og dro i avtrekkeren. Siden filmet kameramannen Abu Samahdaneh der han stod på liket til Fadda og "proklamerte jublende hva han hadde gjort" (Murder photographs rais ethicks charge, Jerusalem Post International Edition, 12 des. 1992). Jim Ledeman, en høyerestående amerikansk journalist med over 20 års erfaring i å bo og rapportere fra Midt-Østen, skriver:

"Mediadekningen er en markedsplass. De som deltar der, oppfører seg ikke annerledes enn bønder som kommer til byen på torsdag for å selge sine produkter, eller som meglere på Wall Street. Alle er ute for å kjøpe, selge, Tigge, investere eller stjele for sitt eget beste eller fortjeneste" (Lederman, Battle LInes, side 141).

Seerne legger ikke så nøye merke til mediadekningen av voldsomme sammenstøt mellom arabere og israelere, og antallet unge barn, tenåringer, kvinner og eldre som er innblandet, går dem nesten hus forbi. Men det er den kontinuerlige medvirkningen til unge barn, tenåringer, kvinner og eldre som har brakt sympati for arberne og fiendeskap mot israelerne.

En observant amerikansk TV-reporter kommenterte for meg at hun hadde sett samme arabiske kvinne på TV tre ganger. Grunnen til dette er at mange journalister i det hele tatt ikke skammer seg for å behandle verdens nyheter som et billig show ved å betale så altfor villige "skuespillere" for å kunne produserer "nyheter" for sine arbeidsgivere. Reporterne og kameramennene produserer og regisserer sine egne "scener med voldsomme protester":

"Først var det TV-folkene til CBS, en utspekulert gjeng. På 70 tallet, flere år før intifadaen, ble de anklaget av israelsk politi for å ha betalt arabiske gutter for å tenne på dekk foran kamerane"("Senseless, mind-blowing journalistic punditry," Jerusalem Post 11 sept 1992).

I Kapittel 5 så vi hvordan amerikanske TV-selskaper i Libanon i 1982 betalte arabiske kvinner for å demonstrere og skrike anti-israelske og anti-amerikanske slagord. I samme øyeblikk som kameraene stoppet, sluttet kvinnene med å skrike og sto stille for å få belønningen sin. Under intifadaen "ble japanske journalister grepet da de iscenesatte et steinangrep på forbipassernede jeeper i Gaza. De betalte til og med mer enn de tyske journalistene i Judea-Samaria" ("Senseless, mind-blowing journalistic punditry, "Jerusalem Post 11 sept. 1992). Et australsk TV selskap ble også observert mens de ba unge arabere om å ikke kaste steiner før kamerane var klare.

Et antall journalister fra hele verden er skyldig i det samme. Det å koke sammen anti-israelsk "nyheter" er intet nytt fenomen. Vi har allerede sett hvordan United Press International (UPI) (Se kap 5.) publiserte noe så åenbart feilaktig at det grenset til det kriminelle, og som effektivt satte en stopper for Israels forsøk på å befri verden for den morderiske terroristorganisasjonen PLO i Libanon i 1982. Massemedia manipulerer verdens ledere, inkludert USAs president - kanskje verdens mektigste mann - uten å rødme.

Statistiske studier har bevist at ingen nasjonal-etnisk strid i verden noensinne har vært utsatt for en slik intens dekning som intifadaen i Israel ("Prime time and prejudice, "Jerusalem Post, 8 febr. 199|). Besettelsen av Israel kan forstås i lys av hvordan massemedia dekker andre nasjonal-etniske kamper. Da irakerne gasset og drepte 5000 kurdere i mars 1988, hadde avisen Boston Gobe en førstesidehistorie, tre oppslag inni, trykket to bilder og en leder (Bar-Illan, Eye on the Media, side191). Dekningen av Israel samme måned resulterte i 13 førstesider, 60 oppslag inni, 15 bilder og seks ledere! (Ibid). Den dekningen som Israel får av media, ansporet intifadaen og blåste på antisemittismens glør verden over. Verdensopinonen ble manipulert mens media flyte sine kister med milliarder av dollar. Og nyhetsmennene ga uttrykk for sine latente antisemittistiske følelser mens de tilfredsstilte sine enorme egoer. En amerikansk TV-personlighet pleide til og med å erklære før sine sendinger "Jeg skal skape den palestinske staten fra dette studioet" (Ibid, side 190) .

Og akkurat som massemedia har makt til å framheve hendelser som intifadaen, har de også makt til å overse hendelser og skjule dem fra verdens oppmerksomhet, hvis det er i deres interesse, Den syriske utslettelsen av tusenvis av general Aouns kristne milita i Libanon rett før Gulfkrigen, var ett eksempel. En annen, som har vært i effekt siden 1993, dekket Egypts invasjon av Sudan. Egypt invanderte den sudanske strategiske Hala`Ib-triangelen med det mål om å få kontroll over Den persiske gulf (The Jerusalem Institute For Western Defense: Periodic New Digest from th Arab World and Iran, Digest 11 nov 1994, side 1,6). Egpyt forsøkte å invandrere Sudan i 1958, men de ble hindret av FN. Når de nå var sikre på sin "amerikanske paraply" (Ibid, side 6), utførte Egypt invasjonen med hell i 1993. Sudanesiske tjenestemenn rapporterte at "Egypt har stoppet elektrisiteten og vannforsyningen, i likhet med telefonforbindelsen til Sudans ambassade i Kairo" (Ibid) . Men massemedia har valgt å skjule dette for offentligheten.

Det var bred støtte for opprettelsen av et jødisk nasjonalhjem i forgagne år. Men med økt arabisk press mot nasjoner om å boikotte Israel eller miste sin oljeforsyning, har støtten til Israel sviktet. Araberne ikke bare forbød handel mellom Israel og seg selv, men svartelistet også vestlige selskaper med forbindelser til Israel, og noen ganger til og med "selskaper som gjør forretninger med selskaper som gjør forretninger med Israel" ("Special Editions: Ex-Israel Extras at Time an Newsweek "New Republic, 8 okt. 1990) . Hundrevis av europeiske selskaper innfrir regelmessig deres ønsker om å oppgi alle forbindelser til Israel (Ibid) .

Europeiske selskaper har virkelig fornedret seg selv i sine slaviske forsøk på å blidgjøre araberne. Hundrevis av selskaper attesterer regelmessig at de ikke har noen jødiske ansatte (Ibid) . Og det er ikke bare Europa som gir etter for arabisk utpressing. Japanske selskaper har også stadig kapitulert for araberne (Ibid) . Det er ettertrykkelig forbudt ifølge amerikansk lov å gi eter for den arabiske boikotten, men noen gjør det i alle fall. Og de store bladene Time og Newsweek blidgjør araberne ved å inkludere Israel i sine europeiske utgaver istedenfor sine utgaver i Midt-Østen (Ibid) . Så trykker de spesielle europeiske ex-israelske utgaver (utgaver som ikke har noen israelske annonser og som ikke sirkuleres i Israel) (Ibid) . Disse utgavene:

"Imøtekommer selskaper som ikke vil ha noe av at så mye som bildene av varene deres blir sett av israelske øyne. Og selv om det er umulig å fastsette noe nøyaktig tall, har boikotten kostet Israel milliarder av dollar i tapt handel og utenlandske investeringer (Ibid) .

Disse to kjempene - de mest innflytelsesrike og mektige blant alle blader - villeder sine lesere like mye som de store TV-selskapene villeder sine seere. både Time og Newsweek er blitt avslørt ved at de har trykket falske bilder som er blitt brukt for å illustrere den israelske "undertrykkingen" av araberne i de administrerte territoriene ("Faking it with pictures, "Jerusalem Post, 21 aug. 192) . Bilder er mektige våpen som kan feilinformere leseren umiddelbart. Lesere får førsteinntrykket av en historie fra bildene som følger med teksten. I likhet med TV-selskapene, kjenner både Time og Newsweek makten i det visuelle bildet, og at "ett bilde er verdt mer enn tusen ord".

Israel er blitt utsatt for fornærmelser angående sin integritet fra det utenlandske massemedia. Spørsmålet om media med vilje villeder publikum, kan bare besvares med et bekreftende ja. Ofte! Media, og spesielt amerikanske TV-selskaper, er både klar over og stolte over sin enorme makt til å påvirke beslutningene i politikken i sine nasjoner. Store budsjett, enorme lønninger (høyerestående amerkanske TV-reportere får lønninger i samme klasse som filmstjerner (Lederman, Battle Lines, side 241)  og like store egoer er involvert - disse "uanstendig overbetalte superstjernene i det amerikanske media er ofte mye mer berømte enn de politikerne de intervjuet ("Ya`ari-Shara interview: An excercise in manupulation, "Jerusalem Post, 14 oktober 1994) .

Disse "skuespillerne" manipulerer den informasjonen som verden baserer sine avgjørelser på. Både politikerne og folket blir manipulert av nøye utvalgte bilder, lys og lydeffekter som vises til tider da folket er sultne eller trette og bare delvis oppmerksomme, og dette påvirker underbevisstheten. Hendelser kan skapes, manipuleres eller forfalskes, (Lederman, Battle Lines, side 314) men det er ingen faktiske feil eller løgner i de enkeltstående episodene som utgjør filmen. Derfor er det nesten umulig å forfølge media strafferettslig (De som forsøker å dra en kommunikasjonsorganisasjon for retten, kan ende opp med å bruke flere år og millioner av dollar på det) (Bar-Illan, Eye on the Media, side 129). Men når enkeltstående episoder - som noen ganger kan komme flere år fra hverandre - blir spleiset sammen og betraktet som et hele, kan seeren manipuleres til å reagere følelsesmessig på det minste vink fra dom som er ansvarlige for programmet.

 La oss se på et eksempel: "Rapportene fra Dean Reynolds - sjefskorrespontenten for ABC-TV, en av Amerikas største TV-selskaper - om episoden på Tempelplassen i oktober 1990, hjalp til med å skape negative ettervirkninger for Israel fra både Det Hvite Hus og Forente Nasjoner, ved at han med hensikt satte sammen to seperat filmede hendelser for at de skulle se ut som èn og samme. Med et falskt visuelt syn på hendelsene, og i dette tilfellet en like feilaktig fortalt historie som passet til bildene, reagerte seeren negativt mot Israel, som var den viktigste intensjonen. Reynolds rapport ble kritisert voldsomt i den israelske pressen som "ensrettet, åpenbare fabrikasjoner...løgner..."  (TV news fabrication, Jerusalem Post, 12 Oktober 1990).

Å spleise filmer for å kontrollere seerens inntrykk av hendelsene, er et gammelt tricks. Nazistene gjorde bruk av dette i mange av sine 1400 antisemittistiske propagandafilmer som ble produsert mellom 1939 og 1945 for å skaffe støtte for "den endelige løsningen" - utryddelsen av det jødiske folk.

Mick Wallaca, stjerne i CBS-TV programmet 60 Minutes (CBS er en annen av Amerikas store TV-kanaler, og 60 Minutes har vært et av de mest populære programmene i åresvis), rapporterte også om hendelsen på Tempelplassen, og brukte samme teknikk for å skade Israels anseelse i amerikanernes øyne. Wallace brukte med hensikt et segment fra en gammel pressekonferanse med tidligere israelsk vise-utenriksminister Benjamin Netanyahu, og lot som om uttalelsen kom da. Han tok deler av et intervju med Jeruslames tidligere borgermester Teddy Kollek, ut av sin sammenheng. Wallace ledet også Kollek til å tro at han ble intervjuvet for noe helt annet, som i seg selv er et brudd på TVs regler. Kollek protesterte til CBS og uttalte inter alia: "Mike Wallace brukte meg med hensikt" (Sitert fra et leserbrev fra Teddy Kollek til Commentary, april 1991).

Wallace viktiste produksjonsrådgiver var en velkjent propagandaleder fra PLO, ("60 Minutes & the Temple Mount," Commentary, februar 1991)og de to sammen ga en meget fordreid og usann versjon av hendelsene, som ikke bare påvirket Det Hivte Hus og amerikanske TV-seere, men som også pisket opp det muslimske hatet mot Israel enda mer. Angående denne sorteringen av hendelser, var det en kjent israelsk avisredaktør som fordømte Wallace og CBS i en serie på tre artikler. Den tredje artikkelen hadde et postskript som sluttet med:

"Uskyldige jødiske offer for islamske kniver, har betalt med sine liv for denne løgnen. Men vi kan neppe forvente at Wallace og hans kolleger tenker på slike ting når de lager et sensasjonelt TV-show" (Ibid).

ABC-TVs innflytelsesrike og populære nyhetsoppleser, Peter Jennings, sa i et intervju: "Jeg er imot å ha en jødisk eller israelsk koorespondent for ABC i Israel" (Trykt i en bok fra 1983 kalt Split Vision the Portrayal of Arabs in the Amerikca Media. Sitert i "Prime Time and prejudice," Jerusalem Post, 8 febr. 1991). Jennings føler at jøder og israelere ikke kan være objektive i sin rapporter fra Israel. Men allikevel fortsetter ABC å servere "den mest fordreide dekningen av Midt-Østen av alle store TV-selskaper, og som øverste redaktør og nyhetsoppleser, har Jennings direkte innflytelse på innholdet, tonen og rekkefølgen på de historiene som blir sendt" (Bar-Illan, Eye on the Media, side 291).

Kan denne "åpenbare pro-arabiske skjevheten" (Ibid) og det faktum at han "etteraper arabisk propaganda" (Ibid) ha noe som helst å gjøre med at han har fungert som byråsjef for ABCs kontor i Libanon, (Ibid) og ble gift med en araber? (Ibid). Han har også et forhold til Hanan Ashrawi, PLO-representant og palestinsk talskvinne (Ibid,291). Et eksempel på Jennings`mening med "objektive" rapporter, ble sett 14. desember 1990, da han brukte hele 20 sekunder på å rapportere om mordet på tre jøder i en fabrikk i Tel Aviv. Han følte aldri for å nevne at de arabiske morderne "parterte et av ofrene, halshogde det andre og tok innvollene ut av det tredje" ("Prime time and prejudice, " Jerusalem Post, 8 februar 1991). Men da Israel som svar på mordene utviste fire terroristledere, følte Jennings at det var på sin plass å bruke åtte ganger så lang tid på å rapportere om deres utvisning"(Ibid).

Siden Jennings føler at jøder og israelere ganske eneklt ikke kan være objektive når de rapporterer om Israel, finner ABC ekte "upartiske", "saklige" og "objektive" folk til sine programmer om Israel. Da ABCs Dan Reynolds rapporterte om det noe ømtålelige emnet Jerusalem den 25 juli 1991, lette han godt etter dissse framstående "upartiske, saklige og objektive" folkene - "en araber ved navn Mufid Khaladi, en araber ved navn Hanan Ashrawi og en araber ved navn Unir Elyan " (Bar-Illan, Eye on the Media, side 216).

Cable News Network (CNN) er det mest innflytelsesrike TV-selskapet, og verdens ledere får ofte sin informasjon fra CNN før deres egne etterretningsoffiserer informerer dem. Man vet faktisk at regjeringsledere "har tatt besluttninger på grunnlag av slik informasjon"(Ibid, side 102). CNN og Peter Arnett framsetter fortsatt myten om at Arnett var den eneste vestlige korrespondenten i Bagdad under Gulfkrigen. Men Alfonso Rojo fra El Mundo var der før konlikten begynte og forble der inntil alle vestlige korrespondenter, inkludert Arnett, ble utvist (Ibid, side 143). Rojo insisterer på at den "tørrmelks-fabrikken" som Arnett viste fram på TV-skjermen etter at den var blitt ødelagt av allierte bomber, faktisk var et "senter for forskning og utvikling av kjernefysiske våpen"(Ibid). En leder i El Mundo fastslo også at "Arnetts oppførsel antydet at CNN kan ha sett gjennom fingrene på det som hendte i Bagdad" (Ibid, side 143-144). Og verdens ledere tar faktisk avgjørelser som påvirker sine nasjoner på grunnlag av det de ser på CNN!

CNN er like anti-israelsk som andre TV-selskaper. I november 1993 feks., satte en araber en kniv i ryggen på en israelsk meikaniker og hogg så etter israelerens hjerte. Mannen klarte å stoppe kniven med hånda, men han mistet en finger i prosessen. På tross av skadene klarte israeleren å trekke pistolen og skyte han som prøvde å drepe ham. CNN World News summerte opp hendelsen ganske "rettferdig": "Forrige uke ble en palestiner drepte i en krangel med en israeler" ("Murderer loses `dispute`over an Israeli`s life," Jerusalem Post, 5 nov. 1993). Og 4 mars 1994, da det allerede var kjent at arabere var de hovedmistenkte i bombingen av World Trade Center, valte CNN å vise arabere i Gaza som erklærte at de skulle drepe jøder, istedenfor å si noe om at arabere hadde bombet New York ("All the news that`s fit to the slant", Jerusalem Post International Edition, 3 april 1993).

 I alle saker som angår den arabiske-israelske konflikten, har BBC forlengst sluttet å være et nyhetsmedium. De er blitt et PR-byrå i tjeneste for PLO. David Bar-Illan, redaktør for Jerusalem Post, skriver at "å vente på at BBC skal presentere et program fra et israelsk perspektiv, er som å vente på at helvete skal fryse igjen" ("Blimey! BBC surpasses even itself", Ibid, 21 Mai 1994). Dr. Gerald m. Steinberg, en politisk forsker som leder The Division og Journalism and Public Communications ved Bar-Ilan University, skrev til generaldirektøren for BBCs radio på slutten av 1993 angående deres dekning av Israel:

"Rapportene til mr. Tim Liewelyn, BBCs korrespndent i Midt-Østen, bryter de grunnleggende normer og regler for profesjonell journalistikk. Dag etter dag mater mr. Llewelyn BBCs publikum med forenklet palestinsk propeganda og slagord" (Bar Illan, Eye on the Media, side 93).

Dr. Steinberg fortsetter med å si at Llewelyns rapporter er "rasistisk propaganda" og insinuerer at Liewelyn er medskyldig i terror og rasisme (Ibid). Fem uker senere svarte en av Checklands assistenter på Dr. Steinbergs brev ved å si at mr. Llewelyn prøvde å presentere "palestinernes synspunkt" (Ibid, side 94).

 

Det "palestinske synspunktet" er også innvevet i hvordan BBC betrakter morderiske angrep på israelere. På slutten av 1993 ble en sivil israeler angrepet av to arabere med økser. De hakket ham i hodet, hendene og beina så stygt at han måtte gjennomgå en ni timers intens operasjon. Enda så såret som han var, klarte han under angrepet å dra pistolen og drepe en av angriperne mens den andre flyktet. Dette angrepet ble beskrevet i BBC som: "En jødisk bosetter skjøt og drepte en palstiner på Vestbredden" ("The body count as an effective bash-Israel device", Jerusalem Post, 7 januar 1993).

Scener da dr. Goldstein skjøt 29 arabere i februar 1994, ble vist på BBC TV hver time i dagesvis i to uker. Men da muslimske terrorister sprengte det jødiske kultursenteret i Buenos Aires den 18 juli 1994, og rev ned en sju etasjers bygning, drepte mer enn 100 og såret over 250, synes BBC at det ikke passet seg en gang å nevne det på nyhetene den dagen. Det fryktelige angrepet ødela nesten det jødiske kulturlivet i byen, men det ble "omtrent ignorert av utenlands massemedia" ("How the world media turn news into a nonevent", Ibid, 3 september 1994).

Fordommene i BBCs rapporter om Israel er åpenbare ved at de alltid kaller IRAs revolvermenn for "terrorister", men når PLO dreper israelske kvinner og barn, er de "kommandosoldater" eller "geriljasoldater" ("Terminology the ultimate weapon", Jerusalem Post, 7 januar 1993). Og den pro-arabiske anti-israelske holdningen til BBCs rapporter fra Israel, er også åpenbar i intervjuvene med de maskerte medlemmene av terroristgruppen Black Eagles, fra slutten av 1993. Da de ble spurt om hva de synes om Israel, svarte lederen for mordergjengen (Black Eagles er tilknyttet Arafats Fatah): "For oss eksisterer ikke Israel" ("PLO moderating its love of peace", Jerusalem Post, 3 des. 1993). BBCs redaktør følte tydeligvis at bare Israels fiender ville forstå arabisk, for den engelske oversettelsen løs: "Vi har ingenting imot jødene" (Ibid).

Storbritannias Channel 4 følger i BBCs fotspor med sin visning av The Big Battalions, en serie som handler om religiøse konflikter. I sin portrettering av den arabisk-israelske konflikten, ble et isralsk skilt på hebraisk som lyder "velkommen til grensestasjonen ved Allenbybroa" oversatt som "Allenbybroa - kontrollpost for arabere" ("Cheaters, liars and videotape", Jerusalem Post International Edition, 13 mars 1993). Men det var vanskeligere for israelerene å svelge oversettelsen av de lyriske, hebraiske versene: "Det er steiner, steiner, stiner. Jeg skal lære deg hvordan du skal kaste". Den engelske oversettelsen var: "Slik hanskes vi med arabiske avskum" (Ibid).

Av alle de britiske avisene er kanskje The Guardin den som er mest uforskammet med Israel. I august 1992 skrev de om et TV-program kalt Heart of the Matter, som handlet om prøvelsene og trengslene til kvinnelige soldater i Gulfkrigen. Nesten alle i hele verden vet at Israel holdt seg borte fra krigen etter Amerikas ønske, men det stoppet ikke The Guardian fra å beskrive TV-programmet som "historien om en modig amerikansk kvinne: en mjor som ble `seksuelt overfalt av israelske vakter`" (Bar-Illan, Eye on the Media, side 423). Etter tre dager med protester, trykket avisen en korrgering - på side 30: "Vaktene var selvfølgelig irakere. Vi ber om unnskylding for feilen" (Ibid).

Og hva er det som infiserer hjertet til en skribent i Guardian, Edward Pearce, når han skriver om israelske sivile som "rasister, undertrykkere og arrogante" ("Trashing Israel again", Guardian Weekly, 11 mars 1994, Rapportert i Middle East Inteligence Digest, vol 5, No. 4 april. 1994, side 7); "Bevisste, her-kommer-jeg-inntrengere" (Ibid); "De kjører rundt og brauter og underkuer lokale arabere" (Ibid). Pearce beskriver selve Israel som "et forfallent, stygt sted...fullt av fanatisme, en oppblomstring av bønneremser som er verdig den kristne middelalderen" (Ibid). Det at en håndfull bestemte jøder drev titusener av britiske soldater ut av Midt-Østen må virkelig ergre Perace og kompani.

ifølge Derek Brown, The Guardians Israel-korrespondent, er Gazas arabere bare blinker på en israelsk skytebane. Han forteller om hvordan isralske soldater bare skyter en gutt "som kommer ut fra huset sitt" ("Anything but the facts, ma`am. "Jerusalem Post International Edition, 22 Mai 1993); Hvordan de skyter en annen "som bare setter seg i bilen sin" (Ibid); og hvordan soldater er stasjonerte på tak "og skyter når de vil. De gjør dette hver dag. Det er ingen konfrontasjoner. De bare skyter" (Ibid). Den spalten som inneholder Browns rapport kalles "Øyenvitne". Men Brown så ikke en eneste av hendelsene som han presenterer som en absolutt sannhet. Han fikk alt "ved å lytte til historier ved Forente Nasjoners helsesenter i Gaza" (Ibid).

Ikke alle utenlandske journalister eller nyhetsredaktører er uetiske eller anti-israelske. En ærlig reporter (Alan Ray, "That Mideast Peace" New Leader, 29 okt. 1990) talte imot det han kalte "urettferdig" og "partisk" rapportering fra Israel. Artikkelen han evaluerte korrekt medias årsaker for sin anti-israelske presentasjon ved å stille spørsmålet: "Hva forårsaker denne partiskheten - en aktelse for jødsisk etikk eller arabiske olje?" (Ibid).

Det er et kjent faktum at de som eier media, bestemmer når og hva det mediet skal kringkaste eller publisere. Da jeg forkynte i New Zealand i 1988, ble jeg informert via den personen som da var ansvarlig for innkommende nyheter for det regjeringeseide new zealandske kringkastingsselskapet, at det bare var historier som satte Israel i et dårlig lys som ble kringkastet på den eneste TV-kanalen - alt annet gikk rett i søppelkurven. Men de amerikanske medier er absolutt verdens mektigste medier, og har vært de som har påført Israel mest skade. Amerkanske TV som et hele "har nesten monopol på presentasjon og spredningen av bevegelige bilder av hendelser som finner sted i fjerne land" (Lederman, Battle Lines, side 314).  Og siden de amerikanske medier har så mye makt, burde vi spørre oss selv: "Hvem eier amerikansk media?" Tenk på følgende:

"Ti finans og forretningsinstitusjoner kontrollerer tre av de fire største TV og radioselskaper, 59 blader, inkludert Time og Newsweek, 58 aviser, inkludert New York Times, Washington Post og Los Angeles Times. Tre fjeredeler av de største aksjeeierne til ABC, CBS og NBC er banker som Chase Manhatten, Morgan Guarantee Trust, Citibank og Bank of America...noen bedriftseiere blander seg direkte inn for å kontrollere nyhetene og den offentlige informasjonen" ("Foreign media dance to piper-payer`s tune", Jerusalem Post, 4 september 1992).

Men det som ikke er klart i det ovennevnte, er at alle ti selskaper og hver av de fire bankene i sin tur alle er eid av et enkelt konglomerat - Rockefeller-familien. Og det er et alarmerende faktum at Rockefellerne "kontrollerer hver eneste lille del av informasjonsindustrien, fra TV til utdanningen av offentligheten" (Kah, En Route to Global Occupation, side 62). Det er en utbredt oppfatning om at jødene kontrollerer media. Men Rockefellene er ikke jøder, og det burde avlive den løgnen. Rockefeller kontrollerer ikke bare informasjonsindustrien, men praktisk talt alle personligheter i media er medlemmer eller tidligere medlemmer av den Rockefeller-kontrollerte Council on Foreign Relations og Trilateral Commission (Ibid, side 56). Ifølge Gary H. Kah, en tidligere høystående regjeringsforbindelse, er det ikke urettferdig å si at Council on Foreign Relations og Trilateral Commission faktisk styrer USAs regjering (Ibid, side 55). Council of Foreign Relations er den drivende kraft bak opprettelsen av den nye verdensorden (en verdensregjering) som ønsker å bringe hele verden inn under satans styre (Ibid, side 33,34).

Det er også et faktum at "oljerepresentanter sitter i styrene til de mektigste massemedier (Foreign media dance to piper-payer`s tune", Jerusalem Post, 4 sept. 1992)- Alle disse direktørene er ved lov forpliktet til å handle i de beste interesser for den korporasjonen som de sitter i styret til, så derfor:

"I den arabisk-israelske konflikten, der hundrevis av milliarder av oljedollars er innblandet, kreves det liten fantasi for å gjette hvor de oljeinvesterende direktørene står" (Ibid).

Det burde ikke komme som noen overraskelse at minst fire av verdens sju største oljeselskaper er kontrollert av Rockefeller (Kah, En Route to Global Occupation, side 16). Og bare et av de selskapene som man vet er kontrollert av Rockefeller - Standard Oil og New Jersey (Exxon) - kontrollerer 321 andre oljeselskaper, og noen av dem er "selv blant de største selskaper i verden" (Ibid). Dermed ser vi tydelig et dobbelt støt i medias korsfestelse av Israel: Satan vil styrte "Israels Gud" av tronen, og han ønsker å styre verden selv fra Jerusalem - ved å sitte "som Gud i Guds tempel, og viser seg selv fram som om han er Gud" (2 Tess 2:4); Israel har absolutt ingen oljeforekomster som er verdt noe, mens araberne og det muslimske Iran kontrollerer to tredjedeler av verdens forsyninger. Og den enkleste og letteste måten for å fortsette å tappe milliarder av oljedollars fra de arabiske og iranske oljeeierne over i lommene på den kommende verdensregjeringen, er å blidgjøre dem ved å rakke ned på Israel.

Den nest største konsentrasjonen av journalister i verden holder til i Jerusalem, og de leter alle etter en historie som kan holde deres arbeidsgivere glade. får å kunne gjøre dette, er mange journalister tvunget til å gå på kompromiss med sin personlige og moralske etikk, for å kunne forsørge seg selv og sine familier:

"Når reportere, redaktører, skribenter og produsenter blir ansatt og sparket, eliminerer eierne i stillhet dem som ikke føyer seg etter deres ønsker...De som tror at skribenter har fullstendig frihet, tror også på julenissen" (Foreign media dance to piper-payer`s tune", Jerusalem Post, 4 sept. 1992).

Falsk, uredelig og partisk rapportering mot Israel kommer fra den samme demoniske ånd, og det samme svarte islam, som fører med seg en økonomisk og politisk partiskhet mot Israel. Og det at en saudi araber begynte å jobbe for UPI i juni 1992, kan bare fyre opp under anti-israelske følelser rundt omkring i verden - til og med verre enn deres anstrengelser angående den sju måneder gamle babyen i Libanon. UPI er en av de største telegrambyrående i verden, og de fleste lokale aviser i Vesten får sine nyheter fra Midt-Østen fra telegrambyråer. I løpet av noen få uker etter at Walid Ibrahim, eier av det London-registrerte Middle East Broadcasting Denter, kjøpte det kokurse UPI for fire millioner dollar, følte Israel stikket fra de nye eierne. Etter at en anti-israelsk artikkel ble publisert og rapportert fra Jerusalem og trykket i The Toronto Sun, tok David Bar-Illan fatt i UPI og anklaget dem offentlig for å ha publisert "en fullstendig ondsinnet løgn" (David Bar-Illan svarer på et brev fra Jonathan Ferziger, byråsjef for UPI. Ibid, 23 okt 1992).

Men til tross av alle sine tilkortkommenheter, er ikke UPI det verste telegrambyrået. Reutert er mye mer "voldsomt og åpent anti-israelsk" ("Yasser, Yasser, Mr. Arafat! Jerusalem Post International Edition, 18 juni 1992), og kan ikke vise til en eneste historie fra Israel "som i det hele tatt kan kalles for gunstig for staten det siste tiåret" ("Color`columnists distorf black-and white facts", Jerusalem Post, 28 okt. 1994). "Reuters har gjort det til sin politikk å aldri presentere det israelske synet" (Bar Illan, Eye on the Media, side 243). Reuters har ansatt PLO-propagandaisten Daud Kuttab (Ibid, side 350) (CBS-TVs rådgiver nevnt tidligere), i likhet med PLOs og Hamas`arbeidere ("Color`columnists distort black-and-white facts", Jerusalem Post, 28 okt 1994).

En av Reuters`Gaza-korrespondenter ble arrestert og tilbrakte tid i fengsel for sin hjelp til å distribuere flygeblader som oppfordret til angrep på israelere (Kringkastet på Voice of Israel Radio, 5 nov 1994). Fire andre journalister fra Reuters ble arrestert for å ha spredd videoer som viser en maskert Hamas-terrorist som holder en bundet, kidnappet Israelsk soldat som ber om nåde ("Police detain journalists", Jerusalem Post, 14 okt. 1994). - videon ble laget av en kameramann fra Reuters (Nyhetsbrevet Maoz, des. 1994, side 1). To uker senere ble en annen Reuters-korrespondent - som er blitt arrestert tidligere av både israelsk og arabisk politi - "sammen med hans bror som jobber for CBS" ("Gaza journalist, brother arrested", Jerusalem Post 28 okt. 1994), arrestert etter at en annen av Reuters kameramenn "filmet en maskert mann i Gaza som leste Hamas`krav for løslatelsen" (Ibid) etter at de hadde kidnappet en soldat. Soldaten, sersjant Nahshon Wachsman, ble senere myrdet - skutt i hodet på kloss hold - mens han fortsatt var bundet på hender og føtter.

Med en slik stab av terrorister og sympatisører kan leseren nå forstå hvorfor Reuters, i likhet med BBC, portretterer arabiske mordere som "geriljasoldater", "frihetskjempere" eller "militante aktivister", istedenfor det de virkelig er - terrorister og mordere. Som Reuters`reporter Jack Reddon skrev i februar 1993: "En manns terrorist er en annen manns frihetskjemper" ("Terminiology the ultimate weapon", Jerusalem Post Edition, 27 febr. 1993). Og det hjelper os å forstå hvorfor Arafat, som er ansvarlig for mordet på tusener, glødende blir omtalt som "symbolet på kamp" ("Symbol of struggle never lost faith", New Zealand Herald. 17 okt. 1994); "hemmelighetsfull geriljaleder og karismatisk politiker. Han steg til å bli en statsmann, og fikk til slutt stå side om side med president Clinton...." (Ibid).

Reuters`rapporter som blir sendt ut i hele verden fra Israel, inneholder partisk og ukorrekt informasjon. Rapporten om opprøret ved kontrollpunktet Erez i juli 1994, og som ble trykket i New Zealands ledende avis, sier at "arbeidere brente en bensinstasjon og en bussterminal....Tjue busser ble ødelagt" ("Five die as Gaza mob turns against troops", Ibid, 16 juli 1994). Stormende arabere ranset både bensinstasjonen og bussterminalen før de satte fyr på dem, og det var ikke bare 22 busser som ble ødelagt, men "152 nye busser" ("Palestinian Police deliberately shot at us", Jerusalem Post, 18 juli 1994).

Den begrensede plassen har bare latt oss ta med noen få korte eksempler av de hundrevis som er tilgjengelig - hatske rapporter, fabrikasjoner og villedende nyheter om Israel. Det er nok å si at over hele verden - fra øst til vest, fra nord til sør - fra Amerika til Europa, fra det fjerne østen til Australia og New Zealand, svartmaler TV, radio, aviser og blader Israel og det jødiske folket.

Fristet av en belønning var den korrupte profeten Bileam villig til å forbanne det jødiske folket (4 Mos. 22:5-24:25). Mange i dag er av samme grunn villige til å forbanne de som Gud har velsignet. Folket i Sovjet lærte å behandle alt som ble publisert i Pravda som en løgn til det motsatte var bevist. Vi ville alle gjøre vel i å imitere de tidligere sovjeterene og ha samme holdning ovenfor vestlig media.