Lebesbymannen, krig og jernbanebyggingen i nord

Sitat Lebesbymannen, når Russerne agrep Norge og Sverige:

"Russerne angrep med sin andre avdeling i nord. De falt inn i Nord-Sverige med veldige masser, dels over Troneå, hvor en jernbane da var bygd, dels over Kvarken. Det gikk forunderlig lett for dem å komme fram. Hele Nord-Sverige ble erobret, og av de byer som ble verst hjemsøkte og utplyndret, hørte jeg Gevle bli nevnt. Jeg frykter for at sosialistene hadde gjort forræderisk trick ved Boden, da jeg ikke så slik motstand der som ved Gøteborg. I traktene nærmere og nord om Stockholm ble kjempet med stor voldsomhet og også med stor tapperhet fra svenskenes side.

"Norge innfalt russerne i østre delen av Finnmark. Jeg så to jernbaner. Det gikk på denne tiden en jernbane fra Finnland opp til Enaresjøen og herifra fortsatte den gjennom Pasvikdalen og ut i nordøst. På denne banen så jeg et russisk jernbanetog jeg så russerne sto tettstuvet i vognene. Landet var kupert. Det var Pasvikdalen. Toget gikk østover mot Murmanskkysten. Fra denne store jernbane syntes det å gå en mindre fra søndre enden av Enaresjøen til et sted nord om denne sjøen."

"Russerne angrep med sin andre avdeling i nord. De falt inn i Nord-Sverige med veldige masser. Dels over Haparanda - Torneå, hvor en jernbane da var bygd, dels over Kvarken."

"Norge falt russerne inn i østre delen av Finnmark. Jeg så to jernbaner. Det gikk på denne tiden en jernbane fra Finland opp til Enaresjøen og herifra fortsatte den gjennom Pasvikdalen og ut i nordøst. På denne banen så jeg et russisk jernbanetog, jeg så russerne sto tett sammenstuet i vognene. Landet var kupert."

"Det jeg så var Pasvikdalen. Toget gikk østover mot Murmansk-kysten. Fra denne store jernbane syntes det å gå en mindre, fra sørenden av Enaresjøen til et sted nord for denne sjøen. Den første store frontlinje og det første store slag, så jeg ved Tanaelven mellom Valjok og Port i nedre delen av Karasjok herred. Slaglinjen var omtrent to mil lang, og slaget var svært blodig. Nordmennene som ble slått, trakk seg tilbake til områdene mot Porsangerfjorden.

Mellom Gaiserne og nedre Skoganvarre-vannet ble det satt opp nye forsvarslinjer. Jeg så Gaiserne både i øst og vest, og en slaglinje som var flere mil lang. Her så jeg falne soldater, og krigsfolk som begravde de døde. Her så jeg masser av graver, lik og forvridde ansikter og lemmer. Marken var stenrik, så knapt en hest kunne komme fram på flere steder. Over store strekninger lå det falne spredt - på noen steder i store hauger. Stumper av lemmer stakk fram i gravene. Men kampene innskrenket seg ikke bare til disse steder, for røsten sa : " Det kjempes voldsomt langs grensene, og her ser du to slag.

" Nordmennene, som foretok flere angrep og motangrep, ble imidlertid også her slått, og måtte vike langt sørover for russernes masser.

Det hadde også blitt kjempet borte ved Kirkenes, men særlig så jeg disse andre nevnte steder og slag. Også i nord var det sommer.

Slagene i Sør-Norge I Sør-Norge, sør for Oslo, i nærheten av svenskegrensen, kjempet også nordmenn og svensker skulder ved skulder. De franske krigsfartøy og luftflåter foretok også angrep mot de norske kystbyene, og forårsaket på sine steder store ødeleggelser. Luftbombardementet strakte seg langs hele den norske kyst, fra det sørligste Norge, og helt opp til Trondheim.

Det navnet hørte jeg nevnt. Bergen, Drammen og Oslo ble også nevnt som svært hjemsøkte. Men ingen av de norske byer ble så grundig ødelagt som Kristiansand, den var helt og holdent i ruiner.

12 aug. 2017 - Nordnorske politikere vil i gang med bygging av jernbane

Artikkelen kan leses her.

– Nord-Norgebanen er et stort, nasjonsbyggende prosjekt som aldri ble fullført. Nasjonen bygde ut veier, havner, båtruter, kraftnettet, telenettet, flyplasser, skoler og alt annet folket trengte, men ikke jernbanen, til tross for stortingsvedtak, sa Jens Ingvald Olsen fra Rødt på møtet. Det skriver Klassekampen.

Olsen mener prosjektet er overmodent, noe også MDG, SV, Ap, Høyre, Kystpartiet, KrF, Alliansen, Venstre og Sp er enige i.

Alle de 17 politiske partiene som stiller lister i Troms til årets stortingsvalg, var invitert til folkemøte i Tromsø. Ti møtte, og av de større partiene var det kun Frp som uteble.

Initiativtakerne for møtet var Tromskomiteen for jernbane og MDG.

Les også Wikipedia ang. fremditidge bygg mot nord:

https://no.wikipedia.org/wiki/Nord-Norgebanen

Av Per Haakonsen

Av Per Haakonsen

http://www.bibelsk-tro.no/09-04-10.html

Lebesbymannen – eller Anton Johansen – som han egentlig het, ble en meget kjent mann i sin tid. Han var fra Lebesby i Finnmark og virket i tiden rundt den første verdenskrig. Opprinnelig var han svensk, men bare 9 år gammel utvandret han til Norge sammen med sin familie. Han ble kjent for sine mange syner og forutsigelser om store politiske hendelser, kriger, naturkatastrofer og epidemier. Mest kjent ble han for å ha forutsagt den første verdenskrig.

Lebesbymannen trer frem i offentligheten ved årsskiftet 1913/1914. Da reiser han først til Kristiania og deretter til Stockholm for å berette om sine syner. I Kristiania får han foretrede for forsvarsminister Keilhau, og i Stockholm for prins Bernadotte, oberst Melander i den svenske generalstaben og den norske ambassadør Ludvig Aubert. Besøkene er godt bevitnet og omtalt i presseoppslag både i Norge og Sverige.

Av yrke var Lebesbymannen fisker og bonde, som folk flest på de trakter. Om sommeren arbeidet han som assistent for offiserer og landmålere tilknyttet Oppmålingsverket, senere Norsk Geografisk Oppmåling. Anton Johansen fikk – ifølge ham selv – flere syner, men det som kom til å bety mest var det store synet som inntraff i november 1907. Det er her han ser for seg utbruddet av første verdenskrig, naturkatastrofer og andre ulykker.

Lebesbymannens ry som profet kom til å stige gjennom krigsårene, og mot slutten av krigen og de første påfølgende år, var han meget omtalt både i norsk og svensk presse. I 1918 fikk han audiens hos kong Haakon og samme år ble han også mottatt av den svenske erkebiskop Nathan Søderblom. Hans profetier kom ut på flere språk og han ble en stund kjendis i flere europeiske land. Han var en gang hele Europas samtaleemne, skriver en avis. Da han døde 3. januar 1929, stod nekrologen å lese i flere av landets ledende aviser. Også i radioen ble det holdt minnetale over ham.

En glemt skikkelse

Lebesbymannen var altså en høyst virkelig person, og på mange måter Norges svar på Notredamus. Men i dag er han nok glemt av mange, og det ikke uten grunn. Lebesbymannen er nemlig ikke omtalt i vår kirkehistorie, heller ikke i våre ledende biografiske leksika. Han er nok en ukurant skikkelse som ikke tilfredsstiller fagfolks kriterier for å bli omtalt. Det kan en undre seg over når vi vet hvor kjent han var i sin egen samtid.

En annen grunn kan være det hav av profetier som han omga seg med. Han profeterte om stort og smått, om private hendelser og om offentlige hendelser. Det er vanskelig å ha oversikten. Enda verre er det å få noen kontroll på om profetiene hans egentlig gikk i oppfyllelse. For å kunne kontrollere riktigheten av profetiene, stilles det krav til dokumentasjon og kildehenvisning. Og her svikter det stort i de mange fremstillinger som finnes. Dette sprer usikkerhet, som igjen fører til glemsel.

Den person som i nyere tid har bidratt mest til å gjøre Lebesbymannen kjent, er lekmannsforkynner og ingeniør Albert Hiorth. Både før og etter siste verdenskrig utga han flere opplag med Lebesbymannens syner. Men kilden for hans skriverier er A. Gustavsons to bøker som utkom i Stockholm i 1918 og 1920. Disse to bøkene (hefter) er det nærmeste vi kommer en primærkilde. Fra vår egen tid kan vi nevne ”utstillingshefte” av 2007 som er skrevet Harald Barbala. En annen publikasjon er Ronnie Johanssons artikkel i tidsskriftet Humanist i 2000. Dette ble senere til en bok. Her finner vi det som vi ellers savner: en systematisk fremstilling, kildehenvisning og en kritisk sans.

Profetienes kristne forankring

Lebesbymannen var en domsprofet. Han forkynte ulykke over folkene på grunn av den ugudelighet som rådde. På mange måter var han et ekko av domsprofetiene i Det gamle testamentet. Han målbar sammenhengen mellom synd og straff. Hans anliggende var å forhindre eller mildne den forestående straffedom ved at folket vendte om i bønn og bot. Til Norge hadde han en særlig pekefinger: her skulle pengeinngangen bli stor og synden ta overhånd.

Lebesbymannen understrekte alltid at alle profetiene var gitt ham av Gud. Budskapet var fra Jesus Kristus, han målbar bare de ord som Ånden hadde gitt ham å si. Han hadde ikke egne ord å tilføye. Lebesbymannen var urokkelig i troen på at han var et Guds redskap. I formidlingen av synene, var det kristne budskapet et kjernepunkt.

Lebesbymannen ble, på tross av sine merkelige syner, oppfattet som et ærlig og oppriktig menneske. I den foreliggende litteratur, nevnes ikke et eneste eksempel på at noen hadde et ondt ord å si om ham. Han ble rett nok betraktet som en underlig skrue, men han var respektert, selv blant de mange skeptikere. Han forsøkte heller aldri å slå mynt på sine evner, men forsonte seg med et livskall i motsigelse og fattigdom.

Det var altså ingen som oppfattet Anton Johansen som en bedrager. I denne sammenheng kan vi også nevne at han i tredve år fungerte som rettsvitne og kirketjener i Lebesby. For meg er det nettopp Anton Johansens krystallklare kristne forankring som påkaller oppmerksomhet, og som gjør profetiene tankevekkende. For de sammenhenger han peker på, er jo velkjente for enhver bibelleser.

Uoppfylte profetier

Vi skal kort nevne på to profetier som i sitt omfang og detaljrikdom klart skiller seg ut fra de øvrige profetiene.

Det første er en profeti om at Norge og Sverige skal bli angrepet av Frankrike og Russland. Russerne faller inn i Finnmark, og i Sør-Norge blir en rekke større byer ødelagte av franske flystyrker. Russerne faller også inn I Nord-Sverige og i traktene sør for Stockholm. Göteborg blir angrepet av franskmennene og fullstendig ødelagt. Utfallet på krigen blir at Sverige må avstå Gottland til russerne og Norge må avstå alt land nord for Lyngenfjorden.

Denne ulykken skyldes ifølge Lebesbymannen, at det hadde lyktes sosialistene å dra folkene i Sverige og Norge med seg i gudsfornektelse. Krigen var Guds straffedom over landene.

I den andre profetien ser han for seg en stor naturkatastrofe. I Nordsjøen / Norskehavet finner det sted et stort undersjøisk jordskjelv og en tsunami fører til store oversvømmelser i alle Nordsjøstatene. Særlig hårdt rammet blir norskekysten og østkysten av England og Skottland. Begrunnelsen for denne ulykken er den samme som over, menneskenes ugudelighet.

Lebesbymannen la krigsprofetien til året 1953. Dette er ikke å forstå som et vanlig årstall, men som den ytterste tidssone han var i stand til å skue inn i. Naturkatastrofen la han til tiden etter 1.verdenskrig. Lebesbymannens syner kan testes på disse to profetiene. Hvis han var den han utga seg for å være – en Guds røst – vil disse profetiene på et eller annet tidspunkt måtte skje fyldest.

Vår egen tid

La oss legge Lebesbymannen til side for et øyeblikk og se på vår egen utvikling de siste 50-60 årene. I disse årene har vi alle vært vitne til to ting: avkristning og sosialisme. Det har alltid vært Arbeiderpartiets mål å skape en sekulær stat, og det har de langt på vei lykkes med.

Avkristningen skjøt for alvor fart etter den siste verdenskrig. Det første spede slaget stod da Stortinget i 1946, vedtok å overta Oslo lærerskole som tilhørte Indremisjonen. Staten skulle ha eneansvar for lærerutdanningen. Det store slaget, som opptok hele samfunnet, var Helvedesdebatten midt på femtitallet. Ole Hallesby kom i en radiopreken til å si det kristne til alle tider har visst, at livet har to utganger: ”Hvordan kan du som er uomvendt, legge deg rolig ned til å sove om kvelden, du som ikke vet om du våkner i din seng eller i helvete?”

Talen skapte stor forferdelse, og Hamarbiskopen Kristian Scheldrup gikk ut og sa at kjærlighetens evangelium ikke var forenlig med tanken om en evig fortapelse. Det vant gehør både i og utenfor kirken. Konservative teologer bøyde av og all tale om fortapelse kom gradvis til å stilne. I dag ser vi resultatet. Kristne kjernebegreper som synd og nåde, dom og fortapelse, er nesten visket helt ut. Dette ser vi ikke minst i forslaget til ny liturgien for Den norske kirke.

På 60-tallet ble kvinnekamp og likestilling, den sosialistiske fanesak. Som resultat fikk vi kvinnelige prester, abortlov og samboerskap. I 1998 ble halvparten av alle barn født utenfor ekteskap. I 1993 kom partnerskapsloven og i våre dager en ekteskapslov som likestiller homofile og heterofile par. Borte vekk er tanken om ekteskapet som en Guds skaperordning. Vi må heller ikke glemme Bondevik-regjeringen som erstattet kristendomsundervisningen med et livssynsnøytralt fag. Med det hadde kirkens dåpsundervisning fått sitt endelige dødsstøt. Konklusjonen blir uvegerlig: kristne verdier er systematisk blitt ryddet ut av samfunnet og erstattet med ekstrem sekularisme.

Det mest forstemmende av alt, er at denne utviklingen har skjedd med kirke og kristenfolk som passive tilskuere. Kirken har ikke en gang klart å enes om det aldeles åpenbare at homofil praksis er synd. Heller ikke har den klart å stable på bena en troverdig dåpsundervisning. Lekfolket har på sin side vært meget tilbakelent. Heller ikke vi har prøvd å ta opp kampen eller motsatt oss utviklingen.

Guds dom over vårt eget folk

Prøv å se dette ut fra en himmelsk synsvinkel. Gud lar seg ikke spotte. Hans dom og vrede hviler nettopp over et folk og et land som har vendt ham ryggen. Synden må avføde straff. Slik er de bibelske sammenhenger.

Det er mot denne bakgrunn at Lebesbymannen fremdeles blir aktuell. For en dag tar Guds tålmodighet slutt. Vår gudsfornektelse utløser en Guds vredesdom. Det er denne sammenhengen Anton Johansen peker på og hans syner anskueliggjør. Guds vrede må ha et konkret uttrykk og den må med nødvendighet nedfelle seg på det historiske plan – i vår virkelighet og i vår tid. Det er dette som gjør at det kan være bryet verd å pusse støv av Lebesbymannen.

 

Lebesbymannens visjoner om enorme geologiske endringer av jordskorpen en gang i fremtiden.

I ett av sine syn så han at Naturkatastrofer skulle oppsto i mange steder på jorden, og at det i jordens indre skulle begynne det begynne en urolig virksomhet flere steder. Han snakket om store jordskjelv og veldige vulkanutbruddsom skulle hjemsøke de forskjellige trakter av jorden og delvis steder som tidligere alltid har vært forskånet.

Det er i denne forbindelse Lebesbymannen kommer inn på det som skal skje, enten på Island eller i Nordsjøen. Han sier:
Da jeg hadde sett verdenskrigen [første verdenskrig] og alle de ulykker og lidelser den skulle føre med seg over folkene, ble jeg i ånden ført til landene og kystene omkring Nordsjøen, hvor disse ulykker ble åpenbart for meg.

Jordrystelser på Island eller på bunnen av Nordsjøen
Et av de første navn jeg hørte i forbindelse med jordrystelsene var Island, men om det var her eller på bunnen av Nordsjøen som ulykken hadde sitt opphav, kunne jeg ikke oppfatte så nøye. Jeg ble svært forundret, da Herren nevnte disse steder, for jeg visste jo at dette ikke var den trakt på jorden der vulkaner og jordrystelser pleide å forekomme. Men Herren nevnte navnene med bestemthet flere ganger og at jeg virkelig ikke hadde tatt feil, forsto jeg enda mer da jeg straks etter fikk se hele ulykken og de plasser som ble hjemsøkt av denne.

Rammer alle Nordsjø-stater.
Ulykken rammet alle Nordsjø-stater, men intet land ble så hårdt hjemsøkt av den som England. Røsten sa meg også at ulykken skulle komme for Englands hovmod. Det hvilte skumring over samtlige Nordsjø-stater, og ingen stjerne lyste på himmelen. Fra sjøen blåste en sterk vind, og i de norske fjell hadde sneen ennå ikke begynt å falle for året.

Flodbølge i Trondheim
I ånden ble jeg ført til traktene ved Trondheim. Jeg sto på stranden og så ut over havet, da med en gang grunnen begynte å skjelve under meg. Husene inne i Trondheim dirret som løv, og et par høye trebygninger falt da stranden styrtet sammen. Straks deretter hørtes et veldig drønn ute fra havet og en veldig styrtflod kom rullende med voldsom fart og slo mot fjellveggene. På de lavlendte steder fortsatte den innover stranden. Flodbølgen oversvømte store deler av byen og forårsaket stor skade. Store lager styrtet og ble skyllet bort av bølgene.

Oversvømmelse over hele norskekysten
Oversvømmelsene strakte seg langs hele den norske kysten helt fra Sør-Norge og opp til traktene ved Bodø, og jeg hørte navn på flere av de byer som ligger her.

Voldsomme ødeleggelser i England
Da jeg hadde sett i ånden den skade som ulykken gjorde i mitt hjemland, ble jeg i ånden ført til de store byer ved Englands østkyst, der ulykken gjorde voldsomme ødeleggelser. Hele østkysten og store strekninger langt inn i landet ble her oversvømt. Særskilt byen Hull og traktene der omkring ble stygt ramponert. Skottland fikk ta en hård støt, og det syntes som om en stor del av dette landet sank i havet. Lenger sønnenfor fikk jeg se London. Det viste seg å være den by i England hvor ulykken hadde størst omfang. Havner og kaier ble fullstendig spolert. En mengde store hus var styrtet sammen, og i vannet syntes masser av flytende vrakgods. Flere fartøyer hadde forlist i havnen og somme til og med blitt slengt opp blant husene på land. Det ble for England en ulykke hvis make det aldri før hadde sett.

Forskjellige steder i Europa
Ute på havet forliste en mengde fartøyer, og mange sjømenn omkom. En stor mengde av fisken og silden i havet fløt omkring blant bølgene i store stim.
Flodbølgen fortsatte inn i den engelske kanal og ødela her havner og byer på begge sider. Særskilt hørte jeg den franske byen Rouen ble nevnt og et par steder på Frankrikes nordkyst, som jeg ikke nå husker navnene på. Videre hørte jeg store deler av Holland og Belgia samt den tyske nordkyst nevntes som hårdt hjemsøkte steder. Blant de verst utsatte byene hørte jeg Antwerpen og Hamburg nevnt. Hamburg fikk jeg også se, og det syntes som om denne by nest etter London var den sværest hjemsøkte. Jeg hørte også nevnt at store varelagre her gikk tapt.

Danmark og Sverige
Danmarks nord- og vestkyst og de havner og byer som ligger her, og hele den svenske vestkysten fikk en sterk føling av ulykken. På svensk side hørte jeg Gøteborg, Malmø og Helsingborg ble nevnt.
Også i Østersjøen og ned mot Middelhavet trengte flodbølgen, men skadene var antagelig ikke her så store, for på disse steder hørte jeg ikke noe navn ble nevnt, og synet viste seg her utydeligere.

Veldig orkan i Stillehavet som brer seg til Europa
Omtrent samtidig med vulkanutbruddet fikk jeg se i ånden en veldig orkan som strakte seg over to verdenshav. Da den vistes for meg omtrent samtidig med vulkanen, er jeg ikke riktig sikker på hvilken av ulykkene som kom først. Det var ikke så godt å utskille, men etter hva jeg tror, kom vulkanutbruddet først. Hvor vidt disse to ulykker hang sammen med hverandre, kan jeg ikke si. Det var antagelig høst eller vår da denne ulykken kom, for ingen steder så jeg sne på marken. I ånden ble jeg ført til Stillehavet og traktene omkring Panamakanalen, hvor denne orkan oppsto. Navnene på disse trakter nevntes for meg med stor tydelighet, og fra min plass i rommet kunne jeg med stor tydelighet skjelne landets karakter og form. Orkanen raste med voldsomhet over hele Nord-Amerika. Fra Nord-Amerika og Canada fortsatte orkanen over hele Atlanterhavet bort mot Europa. Den trengte over Spania, Frankrike og Marokko inn i Middelhavet og inn mot Russland. Også over England gikk den fram med stor voldsomhet og fortsatte opp mot de skandinaviske land. En mengde sjømenn og fartøy gikk under. Jeg hørte røsten sa: "Det er synd på sjøfolket."
Orkanen gjorde også stor skade i Danmark og Sverige, der jeg hørte også denne gang navnene Gøteborg, Malmø og Helsingborg. Norge fikk også en hård påkjenning av den, men de norske fjell syntes å legge en demper på orkanen.

Lebesbymannens kommentarer
Vulkanutbruddet og orkanen syntes å komme ikke lenge etter verdenskrigens slutt. Jeg har sammen med hundreder og tusener i mer enn to år bedt Herren skåne menneskene for denne ulykke. Og - selv om disse ulykker skal la vente på seg, må menneskene ikke glemme å be Herren bevare seg for dem, for de syntes absolutt å komme. Jeg ville først ikke tro Herrens ord om vulkanen, for jeg tenkte med meg selv: dette er jo ikke den stad på jorden hvor vulkaner og jordskjelv pleier å forekomme. Men Herren sa bestemt at ulykken skulle skje."
(Fra boken "Lebesbymannens spådommer, syner og forutsigelser om de store verdensbegivenheter", ved Stein Waarding, Jacob Saabye & Co. forlag A7S, Oslo 1949)
Se også: http://home.online.no/~dagoj/lebesby.html

Lebesbymannen I

eg sitter og leser om en «moderne» profet som het Anton Johansen, også kalt Lebesbymannen (født 1858, død 1929). Tar med noen utdrag fra hans levetid, vantro og latter over forutsigelsen hans, og en stumhet når profetordene får sin oppfyllelse.

Mesteparten av hans syner fikk han natten mellom 13 – 14 november 1907 som han sa «da jeg i ånden fikk se hva som skulle skje langt inn i framtiden» og «etterfølgende syner som bare supplerte og utfylte det store synet av 1907»»

I November 1913 forsøkte Johansen å samle inne penger for å dra på en lengre reise for å advare nasjonene, i første omgang til Kristiania (Oslo) og Stocholm, og folk i bygda trodde han hadde mistet forstanden (Mark 3:31). En sambygding sa «Høsten 1913 fortalte han folk om den kommende verdenskrig, men ingen ville den gang tro på en slik urimelighet. Han fortalte at han hadde hørt en røst som hadde talt til ham og bedt ham reise til Kristiania, Stockholm og Berlin og advare kongene og keiseren for den kommende krig og all elendighet den ville føre med seg. »

Lebesbymannen  fortalte at han hadde hatt en åpenbaring av Kristus, som hadde befalt ham å meddele verden at forferdelige tider skulle opprinne over menneskeheten for syndens skyld.  Ganske snart skulle en forferdelig krig utbryte mellom Østerrike-Ungarn og Tyskland på den ene siden og Russland, Frankrike og England på den andre siden. Han uttalte videre at Belgia skulle bli en spiker i Tysklands likkiste. Hertil bemerket jeg (sambygdingen) at det lille Belgia umulig kunne gjøre Tyskland noen skade. Johansen svarte til dette, at han hadde sett det slik i sine syner.

En tid etterpå sto det i «ukens Revue» et referat av en tale i Stortinget av Buen.  Han sa i denne tale at det var rart hva borgerpartiene kunne hitte på å føre i marken når det gjaldt å få militærbudsjettet høyt. Nå var det kommet en profet fra Finnmark som gikk omkring og forkynte krig og ulykker, ja, til og med at Tyskland skulle bli krysset av belgiske tropper. Hele Stortinget lo. 

I Oslo måtte han oppgi forsøket på å få kontakt med det tyske konsulatet og dro dermed videre til Stocholm (hans andre fedreland).

Der oppsøkte han oberst Mellander og fortalte hva han hadde sett og hva han hadde fått i oppdrag å meddele den svenske regjering. Det var da heldig at oberst Mellander fant uttalelsene så merkelige at han opptegnet dem, og sammen med de opptegnelser som kom i stand ved hjelp av K.F.U.M.s sekretær, er disse opptegnelser, som i februar og mars 1914 ble gjengitt i svenske aviser, de første trykte beretninger om «profeten fra Finnmark», om Lebesbymannens spådommer. De ble også gjengitt i norske aviser.

I Stockholm ble han i flere dager og gjorde her bl. a. gjennom prins Bernadotte henvendelse for å komme til Berlin. Prinsen tok vennlig mot ham og viste ham til det tyske konsulat. Den tyske minister var ikke til stede, men «hans stedfortreder ble hissig og ba meg gå min vei».

At det må ha vært tunge dager for den nidkjære mann, er sikkert, i intervju på intervju til de norske og svenske aviser i mars-april 1918 heter det: «Du kan tro det var tungt å gå på Kristianias og Stockholms gater og vite at innen neste jul skulle hundre tusener av Europas hovedsteders ungdom ligge døde på slagmarken.»

I slutten av januar kom Anton Johansen tilbake til Lebesby. Selv fortalte han ikke noe særlig om sin reise, han røktet atter sin dont som fisker og kirketjener, og folkesnakket la seg. Han Anton var bare blitt en enda større bygdeoriginal.

«28. juni skjedde mordet i Sarajevo, den 23. juli overrakte grev Berchtold det østerriksk-ungarske ultimatum til Serbia, den 28. juli erklærte Østerrike-Ungarn Serbia krig, 31. juli mobiliserte Russland, 1. august erklærte Tyskland Russland krig, 3. august erklærte Tyskland Frankrike krig, 4. august marsjerte tyskerne inn i Belgia, samme dag erklærte Storbritannia Tyskland krig, deretter gikk det slag i slag.

Den 28. juni skjedde mordet i Sarajevo, den 23. juli overrakte grev Berchtold det østerriksk-ungarske ultimatum til Serbia, den 28. juli erklærte Østerrike-Ungarn Serbia krig, 31. juli mobiliserte Russland, 1. august erklærte Tyskland Russland krig, 3. august erklærte Tyskland Frankrike krig, 4. august marsjerte tyskerne inn i Belgia, samme dag erklærte Storbritannia Tyskland krig, deretter gikk det slag i slag.

Verdenskrigen var brutt ut. Anton Johansens spådom var gått i oppfyllelse. På den skyfri himmel var plutselig utbrutt et overhendig tordenvær.

Lebesbymannen II

Her fortsetter jeg om liv og tjenesten til Anton Johansen, også kalt Lebesbymannen, her etter å ha advart om 1 verdenskrig som skulle komme, men ble i liten grad tatt på alvor:

Hjemme i Lebesby levde bygdeoriginalen, som var blitt til «krigsprofeten», sitt liv som før (etter turen til Oslo/Stockholm). Folk la bare merke til at han henga seg enda mer til bønn- og andaktsstunder. De fikk også rett som det var høre at de skulle «be om kjærlighet og ydmykhet», det var en ugudelighetens tid de opplevde, «den forferdelige krigen» var «Guds straff over synden som hadde slik overhånd.

Årene gikk. I midten av januar 1918 ble det igjen folkesnakk og undring i Lebesby. «Krigsprofeten», han Anton Johansen, hadde før de visste ord av det igjen dratt på tur til hovedstaden. Nå hadde ånden sagt til ham at han «skulle reise til Kristiania og Stockholm for å fortelle regjeringene at tiden for fredsforhandlingene på Vestfronten var inne». Han måtte også ned og gi advarsler til regjering og folk i de krigførende land. Hva skulle vel folket i Lebesby si til dette?

Han sa at ut på høsten ville det bli fredsforhandlinger på Vestfronten. Etter hvert følte han seg sikker på at ånden hadde nevnt august som måneden da fredsforhandlingene skulle begynne. Nå måtte regjeringen være på vakt. For oss ville det bli et voldsomt trykk fra sør og vest for å trekke oss inn i krigen. Det ville bli streng rasjonering. Han hadde derfor advarsler med til den norske og svenske regjering for å gjøre alt hva som sto i deres makt for å produsere så mye av levnetsmidler innen landet som mulig. For øvrig ville det ikke bli helt fred i verden før i 1921.

«Mange andre ting hadde profeten å fortelle. Det var stor fare for at det ville bli indre uroligheter i Tyskland og Østerrike. Med hensyn til England var framtiden overordentlig mørk: det gikk en ydmykelsens framtid i møte, det ville siden få revolusjon i India, det ville bli opprør i flere av Englands kolonier, særlig i Egypten og koloniene i Afrika. «Jeg vil av den grunn på det bestemteste fraråde England å føre krigen lenger,» sa profeten fra Lebesby. England sto «for en avgrunn og holdt på å ramle ut. Ingen, hverken de styrende eller soldatene ville føre krigen lenger hvis de så det forferdelige jeg har sett»

Han sier :Jeg vil formane regenter, diplomater og folk i alle land å gjøre deres ytterste for at de fredsforhandlinger som kommer til å innledes i august måned i år, må bringe et resultat.

Dere som styrer, dere keisere, konger, presidenter, regjeringssjefer og statsråder, dere folkerepresentanter og øvrige styresmenn, betenk hvilket forferdelig ansvar dere drar over dere overfor Gud og hvilken straff han ufravikelig skal la komme over dere for hver handling hvorigjennom dere bidrar til forlengelse av krigen, for alt hva dere unnlater å gjøre for å bringe fred og forsoning blant menneskene.

Folk sukker og stønner for upasselige styresmenns dårskaper. Jeg advarer dere innen Herren lar sin straff komme. Vend dere i bønn til Herren, ydmyk dere så vil Han være god og gi oss freden tilbake. Før ikke krig mot nasjoner og folk, men mot det onde i dere selv, og de onde, egoistiske og samvittighetsløse mennesker iblant dere selv. Vil advare sosialistene i Norge og Sverige mot å fornekte Kristus. Likeså vil jeg alvorlig advare mot tanken på avvæpning, da får vi krig i 1953″.

Jeg stopper opp her, og tenker hvorfor sier han 1953, når det ikke kom noen krig da? Kanskje vi kan lære av Jonas bok, hvor Jona sier «Ennå førti dager, og så skal Ninive bli ødelagt!» Mens pga omvendelsen, så ble det utsatt ca 150 år. Men alt skjedde, men ikke til den første tiden som ble angitt.

Gud, den store Jeg Er,  er Gud hvor tid er i en helt annen dimensjon enn hva vi fatter med vår forstand, og han kan stoppe opp dommer pga omvendelse, men samtidig må også synd få sin straff, også nasjonenes synd. Vi som har hengitt oss til Jesus, har fått dommen knust på Lammet gjennom Hans blod, og synden finnes ikke foran Ham.

I 1953 så kan det virke som om Josef Stalin har ett større ønske om en stor krig, men hans død setter en stopp for det. Det er godt mulig at omvendelsen og bønnene fra Hans hellige på den tid var det som satte en stopp for en krig fra Russland. Ordene fra Lebesbymannen var ikke for å skremme, heller for å være på vakt, våke, be og holde seg unna ondskapen. Profetiske ord kan utsettes om vi vender om fra hjertet, sjelen og med hele seg! Gud hører når vi mener det og viser det i gjerning! Det kan være med å p

Lebesbymannen III

Det er klart at en mann som hadde så meget å fortelle om, som så så underlig ut, en slik besynderlig vår tids profeten Jonas, ikke måtte tas for alvorlig av våre store ærverdige hovedstadsblad. Interessant ble det jo forresten av seg selv:

«Der kommer en liten tass tuslende bortover gaten. Det er en undersetsig kar med bølgende rød-blondt hår og skjegg. Ansiktet er rødt av vind og vær, øynene store og blå. Han går på bløte komager, så det er ingen tvil om at mannen stammer fra Finnmarken et steds. Følgelig stanser vi ham og spør uten å blunke om det ikke er Lebesbymannen.

Jo, svarer han på sitt syngende Finnmarksspråk, jeg er Anton Johansen fra Lebesby også kallet Lebesbymannen. Litt senere sitter vi midt oppe i en ytterst interessant samtale.» («Kristianiaposten» 14/3 1918.)

Jeg fortsetter her med Lebesbymannens profetier som ble gitt vinter/vår 1918, ca halvt år før 1 verdenskrig tar slutt.

«….Jeg vil advare kapitalistene mot å bruke sin stilling, sin makt og sine midler, så at der igjennom uenighet og strid skapes mellom folket og menneskene i eget land. Gjerningenes lønn skal ikke utebli, og dobbelt hård skal gjengjeldelsen bli for dem som vet å handle rett, men ikke har gjort det.

Jeg formaner Gottlands innbyggere å vende seg til Herren, da store lidelser venter øya.

Jeg advarer Norge, der pengetilgangen blir stor, mot å la synden ta overhånd, og formaner så vel Norges som Sveriges folk å be Herren om kjærlighet og ydmykhet.

Jeg formaner den nålevende slekt i alle land å vende seg til Herren i bønn og lære sine barn å be om kjærlighet og ydmykhet. De tider som forestår er fulle av lidelser og prøver.

Jeg advarer særskilt England og dets styrende menn mot å forlenge krigen. Jeg formaner England til å legge inn alvorlig og oppriktig vilje til forståelse i de fredsforhandlinger som kommer til å finne sted på Vestfronten i august for å få i stand fred mellom folkene. Hva Herren har åpenbart for meg, kommer til å skje, og hva Han har bestemt, kan ikke kullkastes, fordi Gud er sterkere enn menneskene. Han sa til meg: «For menneskenes ondskaps skyld, deres gjerrighet, egoisme, avindsyke, vinningslyst og hovmod, ikke for noen høyere idealers eller hellige måls skyld, skal krigen komme.»

Den straff som England pådrar seg gjennom sitt hovmod, sin ondskap og sin vinningslyst samt gjennom sine gudsfornektende styresmenn, ble sagt meg å være stor. Hvis England motsetter seg freden, skal Herren la enda hardere hjemsøke England med en mangfoldighet av lidelser og ulykker. Jeg formaner derfor de styrende i England, særskilt Lloyd George, å vende seg til Herren og be og be om kjærlighet og ydmykhet. Bare en folkets synds-bekjennelse og bønn kan redde England fra den straff og vanære som venter landet.

Jeg vil advare de styrende i Tyskland og Østerrike for voldsomme indre uroligheter. Best ville det vært for alle de krigførende om det kunne sluttes fred nå. Fortsetter krigen, kommer Tyskland og Østerrike fortsatt til å stå rake i ryggen, men Tyskland blir da ved fredsslutningen tvunget til å oppgi flere av sine kolonier. Jeg formaner de kristne i Tyskland å be for freden.

Jeg advarer Frankrikes og Russlands folk mot å fortsette på lettsindighetens og syndens vei. Herren lar seg ikke fornekte. Kommer lidelser over dere, så betenk at dette er den rette vei på hvilken Herren vil kalle dere tilbake, og at han kun velger denne vei for deres lettsindighets skyld.

Jeg advarer også i særlig grad Frankrikes nåværende regjering og styrende menn for dets hatskhet, uforsonlighet og gudsforakt. De lidelser og den straff som deres gjerninger fører med seg inn for Gud, kommer over et helt ulykkelig folk. Jeg formaner dere derfor å vende dere til herren og be om ydmykhet og kjærlighet, så vil Herren skåne Frankrike for mange lidelser. Til sist retter jeg en inntrengende formaning til de troende i alle land å forene seg og flittig komme sammen og be for freden. For Herren sa meg at han ville gi oss freden tilbake hvis folkene kunne enes i bønn til Herren. »

Det var i anledning av «de kommende fredsforhandlinger på Vestfronten» at Lebesbymannen var kommet til Oslo og Stockholm. En sammenstilling av advarslene og profetiene med resultatet av den forutsagte fredsforhandling, Versailles-traktaten, blir altså den riktige vurdering.

Lebesbymannen IV

Profetien Lebesbymannen frembringer før det blir fred i august 1918 avsluttes sånn:

«Det heter i advarslene til Englands og Frankrikes regjeringer og styrende menn at de advares særskilt. De måtte legge alvor og oppriktig vilje til forståelse, de ble advart mot deres hatskhet, uforsonlighet, deres vinningslyst og hovmod, som ville føre ulykke med seg over folk og land. «Jeg advarer særskilt Lloyd George å vende seg til Herren og be om kjærlighet og ydmykhet.»

Disse Lebesbymannens advarsler er en historisk totalt riktig dom over Versailles-traktaten, gitt direkte til dens skapere, Lloyd George og Clemenceau, 5 måneder før våpenstillstandsforhandlingene begynte og 15 måneder før den ulykkelige traktat ble undertegnet i Speilsalen i Versailles.

Hvis Lloyd George, og i enda større grad Clemenceau, hadde tatt disse Lebesbymannens advarsler ad notam, hadde fulgt disse og skapt Versailles-traktaten i Lebesbymannens ånd (!) så hadde dette foruten til stor velsignelse for Frankrike, for England og for hele menneskeheten, også statsmannsmessig vært det klokeste, det mest snusfornuftige disse to velrutinerte statsmenn kunne gjort.

Etter Versailles-traktaten, «det stolte byggverk», nettopp på grunn av dens karakter dens totale mangel på «alvorlig og oppriktig vilje til fellesfølelse og forståelse», for dens «hatskhet og uforsonlighet» er blitt en ruinhop, etter totalt å ha virket mot sin hensikt, ja, etter å ha vært den ypperste drivfjær for det land den skulle kue, er den av engelske og franske historikere blitt kalt «verdenshistoriens største dumhet». Jeg kjenner ikke til en slik uttalelse, da Versailles-traktaten var skapt i seierens rus. Vel bare vet vi at idealisten, «menneskehetens befrier», president Wilson fikk dempet lite på dens uforsonlige karakter.

«Best ville det være for de krigførende om det kunne sluttes fred nå,» sa Lebesbymannen i mars 1918. Hvor meget annerledes var ikke freden blitt om den var sluttet på dette tidspunkt, da begge krigsmakter sto omtrent like sterke eller rettere like utarmet. Hvor langt annerledes ville ikke da grunnlaget for fred ha vært i verden i dag! Nå vel, la oss erkjenne advarslene. Det er nok.

Jeg tenkte etter å ha lest alt dette, at 2 verdenskrig var ett resultat av uforsonligheten og lysten til å ydmyke Tyskland av Frankrike og England. Det skulle koste Europa (og verden) dyrt noen år senere gjennom det som er kjent som 2 verdenskrig.

Spørsmålet er om 1 verdenskrig la til rette for 2 verdenskrig, hva vill da 2 verdenskrig legge til rette for? For de som ser tegnene, er de enkle å tyde. Mye av det som skjedde i 1 og 2 verdenskrig, gjentar seg igjen idag, men med mye større ondskap. Og ondskap får alltid ett utløp ett eller annet sted! For våre synders skyld og mangel på våkenhet og fokus på den korsfestede!

Lebesbymannen V

I april måned 1918 kommer Lebesbymannen hjem og driver atter sitt fiske på Lebesbyvågen. Allerede en måned etter har hovedstadsavisene store ting å meddele: «Profeten fra Finnmark er kommet tilbake ! » Med svære overskrifter fortelles begivenheten. «Lebesbymannen er atter i hovedstaden. Han har hatt nye syner og har viktige ting å meddele! »

Han forsøker å nå Keiser Wilhelm av Tyskland med ett budskap.

Nå var «profeten» mer original enn noensinne, sa de, nå var han sinnssvak, nå var han morsom: tenke seg at den tyske keiser skulle følge rådet fra profeten fra Finnmark – søke fred på et tidspunkt da Tyskland nettopp hadde innledet en veldig offensiv og hadde den største framgang, kort sagt legge våpnene ned nettopp da Tyskland så ut til snarlig å vinne verdenskrigen.

Også mer hadde Lebesbymannen å fortelle. I sine syner hadde han også sett at det skulle «komme fryktelige sykdommer ved krigens slutt», sykdommer som «skal kreve store ofre». De ville «bli verst i de krigførende land, men også i vårt land ville de herje stygt».
Disse Lebesbymannens advarsler ble lest med interesse av hundretusener, sikkert også av mange blant de ca. 36 000 i Norge og de ca. 50 000 i Sverige som innen et år var gått, var døde av spanskesyken.

Midt i denne Lebesbymannens virksomhet, sto det en dag en liten interessant notis i hovedstadspressen: «Kongen har gitt foretrede for fisker Anton Johansen, Lebesby.» Meddelelsen ble naturligvis livlig kommentert.

«Ja, jeg er Anton Johansen fra Lebesby, også kallet Lebesbymannen. Jeg er kommet for å fortelle Kongen om hva jeg har sett av krig og revolusjoner og sykdommer og verdens framtid,» begynte Lebesbymannen sin beretning for Kongen av Norge. Han ba også Kongen underrette keiser Vilhelm om hvordan det ville gå i Tyskland og søke å få ham til å stanse krigen før det var for sent.

Hele sommeren utover var Lebesbymannen i Kristiania. Etter Lebesbymannens oppfordring ble hans advarsler telegrafert til samtlige Europas kronede hoder og til paven i Rom! Etter hva J. Gustavson forteller i «Nya syner» var kong Georg den eneste som svarte, men da brevet skulle utleveres, var det kommet bort.

Sommeren gikk. Spanskesyken brøt ut, den store tyske offensiv brøt sammen, tingingen om våpenstillstanden begynte, revolusjonen i Tyskland brøt ut, og våpenstillstanden ble sluttet den 11. november. Men ennå mente Lebesbymannen at hans gjerning ikke var fullført.

Nå var det de videre fredsforhandlingene Lebesbymannen måtte gi sitt ord med i. I seiersrusens tid, mens lamslåtte seirende folk jublet og kongressen danset, advarte han atter Frankrikes og Englands statsmenn, han advarte Wilson og de andre folkeforbundets skapere. Fredsforhandlingene fortsatte, Versailles-traktaten ble på-emnet. Og Clemenceau fnøs og slo i bordet.

I bladet «Uppsala» for 16. januar 1919 leser vi:
«Tråkigt nog var Johansons skildring starkt pessimistisk farga og efter hans utsago blir Nationernas Förbund ingen nationernas frid, utan en nationernas strid i stället. Detta borde ihågkommas av dem som nu skrida til organisationen av det planerade storverket, en Wilson, en Leon Bourgeois, en lord Robert Cecil m. fl.»

Endelig, i slutten av februar 1919, fikk Lebesbymannen, ved hans gode venn og beskytter, J. Gustavsons hjelp, reisepass til det store riket i sør (Tyskland), hvis folks framtidige lagnad hadde ligget ham så tungt på hjertet. Reisen ble lagt over Oslo, Gøteborg og Malmö.

Lebesbymannens reise til Tyskland er vel – ved siden av profeten Jonas reise til Babylon! – den merkeligste reise som noen har foretatt i denne verden. J. Gustavson forteller at Anton allerede før de kom til Gøteborg fra kupévinduet kjente igjen de berg og høgder, som han i sitt syn om natten hadde sett utenfor byen. Med sikkerhet utpekte han de plasser han hadde sett i forbindelse med striden omkring denne by i 1953. I Gøteborg oppsøkte han de kommunale myndigheter og formante dem at de måtte forsterke kaiene og forhøye brukarene, «så ikke skadene i den store orkan som skal komme, skal bli så store!»

Så ankom Lebesbymannen til den store forhenværende keiserstad. Det har sikkert vært med underlige følelser han nå gikk i Berlins gater. Etter 6 års stadig søknad, og etter at en verdenskrig var utkjempet, hadde han for så vidt endelig nådd sine ønskers mål. Men nå var keiseren ikke «hjemme». Heller ikke kunne han treffe de nye herrer, de hadde tatt tilflukt i Weimar, hvor det vår umulig å slippe inn. Gjennom en rekke framtredende personer i Berlin, forfattere, vitenskapsmenn, leger og prester fikk Lebesbymannen framført sine advarsler til den tyske republikks herskere.

Under Lebesbymannens opphold i Berlin brøt den 6. mars Tysklands tredje revolusjon løs. Hovedstaden ble erklært i beleiringstilstand og forvandlet til et revolusjonssentrum. Kanoner tordnet, kuler pep, og bomber sprang. Fra sitt hotellvindu var Lebesbymannen nå vitne til krig og revolusjon, som han så ofte hadde sett for sitt indre syn. «Nedover de frostbitte kinn rullet store, klare tårer, og det var sikkert mange brennende bønner som han denne natt oppsendte for det arme frendefolk i sør,» forteller hans ledsager fra reisen.

Med nød og neppe unngikk Lebesbymannen selv å bli et av revolusjonens mange offer. I hui og hast måtte han nå forlate det tyske rikes hovedstad. Reisen gikk nordover, over Stockholm og direkte hjem til Lebesby.
Profeten hadde utført sitt kall. Nå fikk begivenhetene tale.

Lebesbymannen IV

Det er ikke vanskelig å finne info om Lebesbymannen på nettet. Jeg har hentet det der, og tar med til slutt endel interessante profetetier han har båret frem:

Sosialismen skulle gjøre voldsomme framskritt i hele verden og bli årsak til revolusjonære omveltninger i landene. Også i de nordiske land skulle sosialismen bryte igjennom.

Det skulle også bli revolusjoner og voldsomme indre uroligheter i mange land i Europa og for øvrig over hele verden. Opprør i Englands kolonier.
Det ble stor opprustning. Nye kriger skulle oppstå.

I 1953 (det årstallet kan være utsatt, som i Jonas bok) fikk Norge og Sverige krig med Russland og Frankrike. En ny verdenskrig ser ut til å utkjempes eller være utkjempet innen denne tid. Balkan-krigen, fare for at Russland mister østre del av Sibiria. Finnland så ut til atter å være blitt russisk. Det var indre stridigheter i Tyskland og Østerrike, England hadde krig med Irland, og Holland krig med sine kolonier i øst-Afrika.

I England skulle urolighetene bli størst i de sørlige delene, i Wales og traktene deromkring. Over England skal store lidelser komme. Røsten sa meg at «England sto foran en avgrunn og holdt på å styrte uti». Det skal bli meget ydmyket. Det skal få opprør i India, som ender med Indias frigjørelse. England skal også få opprør i andre av sine kolonier, og glad kan England være om det mister bare India. Englands framtid syntes særdeles mørk, og gjentatte ganger nevntes Englands navn i forbindelse med store ulykker.

Om Amerika hørte jeg Herren sa at fem store kriger ventet dette land i framtiden, hvorav et par overordentlig voldsomme borgerkriger, som resulterte i at Amerika ble søndersprengt i fire eller fem mindre forbundsstater.

Sosialismen eller dens avarter gjorde veldige framskritt i hele verden og gjentatte ganger hørte jeg Herrens ord om sosialismens framskritt i hele verden og dens forbindelse med revolusjonære omveltninger i landene. Ved tiden for 1953 hadde sosialismen brutt igjennom til seier i mange land og nådd en mektig stilling. Den hadde imidlertid ved denne tid også dratt store skarer av jordens befolkning med seg i gudsfornekteri, og Herren klagde over dette.

De skandinaviske land unngikk heller ikke den nye tids omveltninger. Sosialismen brøt også her igjennom til fullstendig seier. For to av de nordiske land hørte jeg ordet «revolusjon» ble nevnt, men syntes å ha gått for seg uten blodsutgytelse, for ingen steder så jeg noe til trefninger eller strider med våpenmakt. I det mindre landet kom omveltningene først. I forbindelse med disse begivenheter hørte jeg kong Gustav av Sveriges navn bli nevnt. Noe nøyaktig tidspunkt minnes jeg ikke at jeg fikk i denne sammenheng. Jeg hørte bare at omveltningene i begge land kom før den fransk-spanske krig. I Sverige brøt sosialismen gjennom senere enn i de øvrige land, men i tiden før 1953 syntes sosialistene der å være så godt som enerådende og gjøre hva de ville.

Den tredje store sykdomsperioden kom etter den spansk-franske krig. Det var delvis en ondartet lungesykdom, men også nye og ukjente sykdommer oppsto i forbindelse hermed. En av dem var en stygg hudsykdom, noe spedalsklignende, som forårsaket oppløsning av legemet. I Spania og Frankrike herjet de verst, men siden utbredte de seg over hele Europa og store deler av den øvrige verden. Frankrike mistet i denne sykdom store masser av sin beste ungdom.
Også i skandinaviske land gjorde alle disse sykdommer voldsomme inngrep, og røsten sa at «det skulle synes på befolkningstallet».
Naturkatastrofer oppsto i flere deler av verden, og i jordens indre begynte flere steder en urolig virksomhet. Store jordskjelv og veldige vulkanutbrudd hjemsøkte de forskjellige trakter av jorden og delvis steder som tidligere alltid har vært forskånet.

Fortsetter i Profeten VII

Lebesbymannen VII

I mitt siste kapittel om Lebesbymannen, så tar jeg med endel profetier ang norden:

«Da jeg hadde sett verdenskrigen og alle de ulykker og lidelser den skulle føre med seg over folkene, ble jeg i ånden ført til landene og kystene omkring Nordsjøen, hvor disse ulykker ble åpenbart for meg.

Et av de første navn jeg hørte i forbindelse med jordrystelsene var Island, men om det var her eller på bunnen av Nordsjøen som ulykken hadde sitt opphav, kunne jeg ikke oppfatte så nøye. Jeg ble svært forundret, da Herren nevnte disse steder, for jeg visste jo at dette ikke var den trakt på jorden der vulkaner og jordrystelser pleide å forekomme. Men Herren nevnte navnene med bestemthet flere ganger og at jeg virkelig ikke hadde tatt feil, forsto jeg enda mer da jeg straks etter fikk se hele ulykken og de plasser som ble hjemsøkt av denne.

Ulykken rammet alle Nordsjø-stater, men intet land ble så hårdt hjemsøkt av den som England. Røsten sa meg også at ulykken skulle komme for Englands hovmod.

Det hvilte skumring over samtlige Nordsjø-stater, og ingen stjerne lyste på himmelen. Fra sjøen blåste en sterk vind, og i de norske fjell hadde sneen ennå ikke begynt å falle for året. I ånden ble jeg ført til traktene ved Trondheim.

Jeg sto på stranden og så ut over havet, da med en gang grunnen begynte å skjelve under meg. Husene inne i Trondheim dirret som løv, og et par høye trebygninger falt da stranden styrtet sammen. Straks deretter hørtes et veldig drønn ute fra havet og en veldig styrtflod kom rullende med voldsom fart og slo mot fjellveggene. På de lavlendte steder fortsatte den innover stranden. Flodbølgen oversvømte store deler av byen og forårsaket stor skade. Store lager styrtet og ble skyllet bort av bølgene. Oversvømmelsene strakte seg langs hele den norske kysten helt fra Sør-Norge og opp til traktene ved Bodø, og jeg hørte navn på flere av de byer som ligger her.

Da jeg hadde sett i ånden den skade som ulykken gjorde i mitt hjemland, ble jeg i ånden ført til de store byer ved Englands østkyst, der ulykken gjorde voldsomme ødeleggelser. Hele østkysten og store strekninger langt inn i landet ble her oversvømt. Særskilt byen Hull og traktene der omkring ble stygt ramponert.

Skottland fikk ta en hård støt, og det syntes som om en stor del av dette landet sank i havet. Lenger sønnenfor fikk jeg se London. Det viste seg å være den by i England hvor ulykken hadde størst omfang. Havner og kaier ble fullstendig spolert. En mengde store hus var styrtet sammen, og i vannet syntes masser av flytende vrakgods. Flere fartøyer hadde forlist i havnen og somme til og med blitt slengt opp blant husene på land. Det ble for England en ulykke hvis make det aldri før hadde sett. Ute på havet forliste en mengde fartøyer, og mange sjømenn omkom. En stor mengde av fisken og silden i havet fløt omkring blant bølgene i store stim.

lodbølgen fortsatte inn i den engelske kanal og ødela her havner og byer på begge sider. Særskilt hørte jeg den franske byen Rouen ble nevnt og et par steder på Frankrikes nordkyst, som jeg ikke nå husker navnene på. Videre hørte jeg store deler av Holland og Belgia samt den tyske nordkyst nevntes som hårdt hjemsøkte steder. Blant de verst utsatte byene hørte jeg Antwerpen og Hamburg nevnt. Hamburg fikk jeg også se, og det syntes som om denne by nest etter London var den sværest hjemsøkte. Jeg hørte også nevnt at store varelagre her gikk tapt. Danmarks nord- og vestkyst og de havner og byer som ligger her, og hele den svenske vestkysten fikk en sterk føling av ulykken. På svensk side hørte jeg Gøteborg, Malmø og Helsingborg ble nevnt.

Også i Østersjøen og ned mot Middelhavet trengte flodbølgen, men skadene var antagelig ikke her så store, for på disse steder hørte jeg ikke noe navn ble nevnt, og synet viste seg her utydeligere. Omtrent samtidig med vulkanutbruddet fikk jeg se i ånden en veldig orkan som strakte seg over to verdenshav. Da den vistes for meg omtrent samtidig med vulkanen, er jeg ikke riktig sikker på hvilken av ulykkene som kom først. Det var ikke så godt å utskille, men etter hva jeg tror, kom vulkanutbruddet først. Hvor vidt disse to ulykker hang sammen med hverandre, kan jeg ikke si.

Det var antagelig høst eller vår da denne ulykken kom, for ingen steder så jeg sne på marken. I ånden ble jeg ført til Stillehavet og traktene omkring Panamakanalen, hvor denne orkan oppsto. Navnene på disse trakter nevntes for meg med stor tydelighet, og fra min plass i rommet kunne jeg med stor tydelighet skjelne landets karakter og form. Orkanen raste med voldsomhet over hele Nord-Amerika. Fra Nord-Amerika og Canada fortsatte orkanen over hele Atlanterhavet bort mot Europa. Den trengte over Spania, Frankrike og Marokko inn i Middelhavet og inn mot Russland. Også over England gikk den fram med stor voldsomhet og fortsatte opp mot de skandinaviske land. En mengde sjømenn og fartøy gikk under. Jeg hørte røsten sa: «Det er synd på sjøfolket.»

Den siste store ulykke jeg fikk se, var Sveriges og Norges krig mot Frankrike og Russland år 1953. Sosialismen hadde ved den tid fullstendig trengt igjennom i hele Norden, og i Sverige holdt sosialistene regjeringstøylene i sin hånd. De tenkte på avvæpning, men det var det ikke lykkes dem å gjennomføre til den tid. Men de syntes for øvrig å gjøre som de ville og ble gjennom sine handlinger delvis skyld i krigen. For sin store ugudelighets skyld skulle de også bidra som årsak til krigen, og det ble sagt meg at Norge skulle akte seg så ikke synden tok overhånd. Sosialistene hadde til den tid klart å gjennomføre en stor del av avvæpningen og gjort store innskrenkninger i landets forsvarsvesen. En følge av dette var at store mengder av svenske og norske menn nå fikk late sitt liv unødig, og at den framgang som det bare behøvdes litt til for å nå, uteble.

Nå lar jeg profetiene stå som de står, og flere har jeg ikke tatt med. Men det er sikkert og vist at mange av de ikke enda er oppfylt, og jeg er sikker på at endel av de vill bli oppfylt i nær tid. La oss alle vende om til Herren, og la Korsets Herlighet få lyse opp vår sjel og vår ånd, og våke i disse profetiske tidene vi lever i! Det er en himmel og fly til og ett helvete å unnfly!