14 aug. 2017 - Unnfanget i voldtekt, forkjemper for Pro life/mot abort

NEW YORK, NY - MAY 10: Miss Pennsylvania USA Valerie Gatto attends the 5th Annual Dress For Success Walk at Riverside Park on May 10, 2014 in New York City.

Les hele artikkelen her.

En historie om skjønnhet, som steg opp fra aske på flere måter, intervju med tidligere Frøken Pennsylvania. Hun avslører å ha blitt unnfanget i voldtekt og talsmenn for at hvert menneskeliv skal ha beskyttelse. 

Liveaction.org rapporterer at når tidligere Miss Pennsylvania, Valerie Gatto, var i tredje klasse, fant hun ut den vanskelige sannheten at hun hadde blitt unnfanget da hennes mor ble voldtatt på knifepoint.

Gattos mor var bare 19 år da angrepet skjedde. Det antas at angriperen hadde planer om å drepe henne også, men sier at disse planene ble trosset da et sterkt lys fra en ukjent kilde dukket opp. Dette lyset ga Gattos mor muligheten til å stå opp og flykte før han kunne gjøre ytterligere skade mot henne. Gatto sier,

"Jeg liker å tenke på det lyset som min mors og min beskytterengel."

I et intervju med Pittsburgh Tribune Review, sier Gatto at moren hennes alltid fortalte henne, "Jeg var hennes lys."

Kort etter angrepet oppdaget Gattos mor at hun var gravid. Ifølge et intervju med Gatto for CBS Pittsburgh, ønsket aldri moren abort. Hun hadde planer om gi bort datteren sin ved adopsjon, men etter at Gatto ble født, sa bestemoren til datteren sin at Gud ikke gir oss mer enn vi kan håndtere. Hun overbeviste Gattos mor om å oppdra sin lille jente selv.

Gatto ble vant til å gå til kirken hver søndag, og derfor ble troen en viktig del av hennes liv. Ifølge Gattos nettsted, ble hennes mor ansvarlig for matforrådet i kirken og leverte matkurver til de som hadde behov for det. Hun tok med Gatto, og denne måten å drive tjeneste på, motiverte også Valerie til å bidra til selv å drive med det samme.

I tillegg har hennes mors historie om voldtekt og overlevelse, har denne historien gitt henne et dypt ønske om å hjelpe andre kvinner å lære å beskytte seg mot seksuelle overgrep. "Jeg håper å gjøre en forskjell, og belyse seksuelle overgrep og voldtekt mot unge kvinner," sier Gatto.

Da hun bruker plattformen til å inspirere mange ved å fortelle om hennes liv og historie, mener Gatto fast at Gud har satt henne på denne jorden av en spesiell grunn. 

"Jeg visste at Gud satt meg her for en hensikt, og han er grunnen til at min mor og jeg ble reddet," sier hun. "Jeg vil gjøre ham stolt og familien min stolt. Hvis jeg bare satt der og tenkte, 'Hvorfor har dette skjedd?' Eller "vet min far at jeg eksisterer?" Og om jeg er redd og lar frykten for det ukjente stoppe meg, ville jeg ikke leve livet mitt. Han satte meg her for å gjøre gode ting, og jeg skal ikke la det stoppe meg. "

Liveaction.org artikkel / TRUNEWS sammendrag. 

31 mars 2017 - Den bio­teknologiske skruestikken strammes til

Tvillingsortering: I 2016 slo Stortingsflertallet fast at reduksjon av et friskt tvillingfoster er tillatt etter norsk lov. Dette legger forholdene til rette for å føre Norge i fremste linje i retning av et sorteringssamfunn, skriver Ola Didrik Saugstad. Her fra Kent, Storbritannia i 1938. Foto: Fred Morley / Getty Images

Debatten om sortering har egentlig bare så vidt begynt.

Regjeringen forbereder en revisjon av norsk bioteknologi i en tid da de bioteknologiske utfordringene og dilemmaene står i kø: eggdonasjon, sortering og surrogati. Fostre og barn blir varer som kjøpes og selges, men bare hvis det er god kvalitet. Det er ingen grunn til å tro at disse problemstillingene vil bli mindre med tiden.

For noen år siden vakte det oppsikt da det ble rapportert at man hadde laget blandingsembryoer av dyr og menneske. I dag er det knapt noen som løfter på øyebrynet når slikt rapporteres. Da det for tretti år siden ble tillatt i England å dyrke frem embryoer i reagensrør i to uker fordi det skulle være nyttig, visste alle at man før eller senere ville ta dette ett skritt videre, og så ett skritt videre, kanskje til man prøver å dyrke frem et ferdig menneske. Nå presses det på for å endre denne to ukers grensen.

Debatten om sortering har egentlig bare så vidt begynt, hvis det fortsatt finnes vilje til å forstå at utviklingen kan ha fundamentale konsekvenser for vår kultur og den enkeltes liv.

Arbeiderpartipolitikere har kjørt hardt ut mot dem som har tillatt seg å ytre kritikk mot fosterreduksjon av friske tvillinger.

I Norge har den bioteknologiske sorteringsskruen blitt strammet til av den nåværende regjering og stortingsflertallet. I desember 2016 ble det fattet et vedtak i Stortinget med mulig vidtrekkende konsekvenser. Stortingsflertallet slo fast at reduksjon av et friskt tvillingfoster er tillatt etter norsk lov. Dette legger forholdene til rette for å føre Norge i fremste linje i retning av et sorteringssamfunn. For det er ikke så enkelt som Aftenposten 23. mars skriver i en lederkommentar om at fosterreduksjon bare dreier seg om få (færre enn ti per år), og at det er viktig at fosterreduksjon godkjennes for å forsvare abortloven

Les hele artikkelen her.

 

En abortleges vurdering av det etiske med abort

Med rett til å drepe

Artikkel i Dabladet lørdag 24 mai 2008 

JEG HADDE GÅTT i demonstrasjonstog, grått over forttidens hjerteskjærende strikkepinneaborter og selv opplevd ydmykelsen ved å få motiver og underliv gransket av abortnemndens kritiske mannsblikk. Da Abortloven ble endret 6. juni 1978, jublet jeg sammen med tusenvis av kvinner. Inntil 12. svangerskapsuke kunne kvinnen nå selv avgjøre om hun skulle fortsette svangerskapet eller ikke. Den kanskje viktigste milepælen i moderne kvinnekamp var nådd. Endelig kunne kvinner bestemme over egen kropp.

 

VÅR SEIERSRUS BLE IKKE dempet av at enkelte spesielt engasjerte prester fortsatte å vise frem fostre på sprit under sine gudstjenester, for å demonstrere likheten i med et levende barn. Med sin religiøse forankring og ikke minst sitt kjønn, demonsterte de med all mulig tydelighet hva striden egentlig dreide seg om: den nye i tids rettferdige og nødvendige oppgjør

med fortidens mørkemenn.   

Ikke rart prestene ble fordømt også i egne rekker. For oss var de - on gave fra himmelen. Valget ble så velsignet enkelt: å forsvare vår kvinnerett eller svike vårt kjønn. Nyanser var en luksus vi ikke kunne tillate oss. Tvil var feigt. Å vedkjenne seg noe som lignet sorg eller anger etter en abort, var omtrent som å sørge over annet hvert menstruasjonsbind. Og om fosteret skulle tilkjennes liv eller ikke, var en avsporing. For det var vel ingen som trodde man kunne lage omelett uten, bokstavelig talt, å knuse egg?

 

STRIDEN HADDE RAST siden Katti Anker Møller på begynnelsen av forrige århundre nærmet seg problemstillingen, med en intensitet som gjallet i både private og offentlige rom. Prestenes utspill var forventede etterdønninger. Men så ble det underlig stille.

 

Enkelte kvinnestemmer hevet seg likevel, overraskende nok også fra våre egne rekker. Men ikke med harmdirrende saksinnlegg nå. Historiene var lavmælte og personlige, preget av tvil og kanskje skam, fulgt av forsikringer om at dette ikke rørte ved det prinsipielle. Motinnleggene var få og av nærmest rituell karakter. Kanskje av pietet for historienes private innhold. Eller kanskje saken bare var overmoden, tappet for sin tidligere gjenklang i etikk og moral, holdninger og følelser, akkurat så pragmatisk som vi hadde hevdet.

 

MEN KOBLES problemstillingen mot andre etiske spørsmål, blusser debatten opp. For kan vårt humanistiske samfunn forsvare drap på fostre bare fordi de har Down’s syndrom? Og vi tar indignert avstand fra kjønnsselektiv abort, det vil si av jentefostre. Riktignok mer avdempet, siden dette blir praktisert i land mulighet for diagnostikk av kjønn før 12 uke, gjorde problemstillingen ubehagelig aktuell også for oss.

Mens å fjerne et foster fordi det ikke passer før neste år, fordi man er midt i en utdannelse eller i et forhold som vakler, er hverdagspragmatikk. Da kan det synes underlig at å fjerne et foster med Down’ syndrom, som så definitivt og helt annerledes dramatisk vil forandre foreldrenes liv, vekker slik debatt.

 

I NORGE UTFØRES ca 14000 provoserte aborter årlig. Tallet har holdt seg nokså konstant. Når det årlig blir lagt frem, følges det gjerne av en profesjonell bekymring over hvorfor vi med alle våre utmerkete tiltak ikke lykkes i å redusere antallet, utsagn som med sin tørre nøkternhet illustrerer den offentlige likegyldigheten.

 

Men trygt atskilt fra det offentlige finnes en annen virkelighet, like hverdagslig, i betydningen alminnelig. For mange er det først bak operasjonsstuens lukkede dører at noe brister. Som lege har jeg hørt de kvalte hulkene, møtt forvirrede blikk, prøvd å lose halvkvedete protester best mulig å land.

 

Så lever kvinnene videre med sin avgjørelse, noen med et skuldertrekk, mange med et skrubbsår på sjelen som leges som sår flest, med tidens hjelp. Og enkelte med skygger de aldri blir kvitt. De snakker sjelden om dem. Det er jo deres egne valg. Forvirringen blir redusert til privat føleri, en hemmelighet hver enkelt kvinne bærer med seg. Som offentligheten ikke vil vite av. Som derfor lett kan vendes til skam.

 

KANSKJE VISSTE VI DET, hele tiden: Saken er ikke så enkel Ikke bare er den kroppslig en ytterst intim erfaring. At kropp og sjel på Descartes vis kan holdes atskilt, er en tankegang vi har avskrevet i alle andre sammenhenger. Kanskje gir dette også gjenklang i noe mer, etikk, moral eller understrømmer av egen sårbarhet, som liv og bærer av liv.

Og et ubehag de fleste ville ha sluppet.

For selvfølgelig er et foster levende. Man trenger ikke være vitne til aborter i 18 og 19 uke, med alle organer og lemmer lett gjenkjennelige, for å komme til denne erkjennelsen. Det holder å kaste et blikk på ultralydskjermen ved den obligatoriske undersøkelsen før inngrepet utføres. Der kan man se hjertet banke.

Dette livet har kvinnen rett til å avslutte. Så enkel og så komplisert er problemstillingen.

 

SOM LEGE HAR JEG SKRAPT UT et ukjent antall fostre, en løsning de fleste tyr til av nød. Men det hender jeg likevel har tenkt på det som et paradoks: I et land som ellers med avsky fordømmer dem som fortsatt praktiserer dødsstraff, stort sett for alvorlige forbrytelser, er jeg som lege tildelt rollen som bøddel for å ta et liv som ikke har gjort annen forbrytelse enn å bli til, på et tidspunkt som ikke passet.

Vi kan hevde at vi bare åpent har tatt konsekvensen av noe alle

samfunn praktiserer, i lovs form erkjent at i blant må noe dø for at noe annet skal fa leve. Fosteret har liv, men rettsvernet er gradert. I Norge kan man få innvilget abort opp mot 19. uke. England, med sine 24 uker, krysser grensen for når et barn regnes som levedyktig.

 

Er der bare brutaliteten som gjør at vi grøsser når vi hører historier om nyfødte (jente)barn som i enkelte land får skallen knust mot en tilfeldig murvegg?

 

Eller skyggeleggcr loven et moralsk og etisk komplisert dilemma. Som vi ikke vil vedkjenne oss. Som vi kollektivt tier i hjel. Som vi prøver å slippe unna, inntil vi ikke lenger kan.

 

FORTIDENS NEMNDER er og skal forbli historie, ingen kvinne skal måtte stå til rette eller påføres skyld. Men den eksplisitte privatiseringen har sin pris. Kvinnen er eneveldig i sin bestemmelsesrett. Men ikke eneansvarlig. Samfunnet som har gitt henne denne retten, burde også gi henne og fosteret den etiske og moralske støtten de trenger.

 

Det gjør vi best ved å ta kompleksiteten og ubehaget inn over oss, gi refleksjonene og erfaringene stemme i det offentlige rom. Den kollektive samtalen kan hjelpe kvinnen til å ta sin avgjørelse med rak rygg. Rygge når det er det riktige. Leve videre med den avgjørelsen hun finner frem til. Og heve vårt felles etiske refleksjonsnivå.

2016 - Medisinsk Expert Bekrefter at ufødte barn Føler uutholdelig smerte Under en Abort

May 12, 2015 David A. Prentice, Ph.D., visepresident og forskningsdirektør i Charlotte Lozier Institute, ble invitert til å tale på vitenskapen om fosterets smerter på Point of Viewradio talk show. På 13 mai 2015 vedtok Representantenes hus Pain-Capable Unborn Child Protection Act.

 Den fulle transkripsjon er under:

Ms Penna Dexter :

Vi ønsker å snakke om fosterets smerte [...] fordi denne babyen følere en mye større smerte. Det betyr at man bør faktisk forby aborter etter uke tjue, og det er fordi - Jeg tror ikke det er i tvil nå, at et foster kan føle smerte ved uke 20?

Dr. David Prentice:

Vitenskapen er ganske avgjørende på dette punktet. Og det er alltid kommer til å være mennesker, særlig de i favør av abort, som vil si: "Å, det skjer virkelig ikke, og de vil få helt blacout og lage scener rundt det. Og det de vanligvis gjør er at de viser til en gammel studie i 2005 som ble publisert av folk som hadde assosiasjoner til Planned Parenthood (Abortindustrien) og andre abort leverandører.

Men den virkelige vitenskapen - og det er noen nye fakta, som har kommet ut de siste månedene - men vitenskapen viser ganske entydig: Unge babyer, når de fremdeles er i livmoren ved uke 20 etter befruktning, og sannsynligvis enda tidligere, føler faktisk smerte, og faktisk kan føle seg mer intens smerte enn en nyfødt eller en voksen

Les hele artikkelen her.

Den unike sammenkoblingen mellom mor og baby

Ecco Homo - Se det mennesket!

Se, jeg lever.....

5. OKTOBER:
I dag begynte jeg å leve. Foreldrene mine vet det ikke ennå, men jeg er allerede blitt til. Jeg skal bli en pike. Jeg kommer til å få lyst hår og blå øyne. Nesten alt er blitt avgjort allerede, til og med at jeg kommer til å bli glad i blomster.

19. OKTOBER:
Noen sier at jeg ennå ikke er et menneske, at det bare er moren min som lever. Men jeg er virkelig et menneske, selv om jeg er liten, akkurat som en liten brødsmule kan sies å være brød. Mor lever. Og jeg lever.

23. OKTOBER:
Munnen min begynner å åpne seg nå. Tenk bare på at om et års tid vil jeg kunne le, og litt senere vil jeg kunne snakke. Jeg vet hva det første ordet mitt vil bli: MAMMA.

25. OKTOBER:
Hjertet mitt begynte å slå helt av seg selv i dag. Fra nå av vil det slå jevnt og trutt resten av livet, uten en gang å stoppe for å hvile seg! Etter mange år vil det bli trett. Det vil stoppe, og da vil jeg dø.

2. NOVEMBER:
Jeg vokser litt for hver dag. Armene og bena mine begynner nå å ta form. Men jeg må vente lang tid ennå før jeg kan reise meg opp på de små bena mine og strekke meg for å bli tatt opp i armene til mor, eller før jeg med de små armene mine vil kunne plukke blomster og omfavne far.

12. NOVEMBER:
Ørsmå fingrer begynner nå å ta form på hendene mine. Jeg vil kunne stryke håret til moren min med dem.

20. NOVEMBER:
Først i dag fortalte legen mor at jeg lever her under hjertet hennes. Å, hvor lykkelig må hun ikke være! Er du lykkelig, mamma?

25. NOVEMBER:
Mamma og pappa tenker nok på hva jeg skal hete. Men de vet ikke engang at jeg er en liten pike. Jeg skulle ønske de ville kalle meg Kari. Jeg er blitt så stor allerede.

10. DESEMBER:
Håret mitt vokser. Det er glatt og lyst og skinnende. Jeg lurer på hvordan håret til mor ser ut.

13. DESEMBER:
Jeg har nettopp begynt å se. Det er mørkt rundt meg. Når mor føder meg, vil jeg komme inn i en verden som er full av solskinn og blomster. Men det jeg ønsker mer enn noe annet, er å se mor. Hvordan ser du ut, mamma?

24. DESEMBER:
Jeg lurer på om mor hører hjerteslagene mine. Noen barn er ikke helt friske når de kommer til verden. Men hjertet mitt er sunt og sterkt. Det slår så jevnt: dunk-dunk-dunk. Du vil komme til å få en sunn liten datter, mamma!

28. DESEMBER:
I dag lot mor en lege drepe meg- og engler hentet meg til Himmelen.

De tause skrikene

 Hentet fra Svein Magne Pedersen "Misjonen Jesus leger".
 

 Den 30. mai 1978 vedtok Stortinget «Loven om selvbestemt abort», kun med en stemmes overvekt. Sannsynligvis var flertallet av det norske folk imot selvbestemt abort på denne tiden. Men abortloven ble likevel banket igjennom av Stortinget - uten å spørre om hva folket mente. Det ble en politisk og etisk tragedie for vårt land.

Siden da har barna i mors liv de 12 første ukene vært fratatt alt juridisk forsvar. De har vært rettsløse og prisgitt kvinnens eget valg, hennes ønsker og planer. Den 30. mai 2013 var en sorgens dag. Den markerte en periode på 35 år med mange traumer som vi ennå ikke har sett det fulle omfanget av. Vi konstaterer at vi per 1. januar 2014 mangler cirka 514.000 norske borgere (1979–2013). Dette er tall fra Statistisk sentralbyrå. Siden tallet for 2013 ikke enda foreligger, er det blitt stipulert til 15.200. Cirka 40 små barn blir hver dag (i gjennomsnitt) tatt av dage i Kongeriket Norge, med statens velsignelse. Hvor mange tusen som dør på grunn av angrepillen, vet ingen.

Den usminkede sannheten er hoderystende: I løpet av 35 år med selvbestemt abort har norske leger tatt livet av ufødte barn tilsvarende innbyggertallet i Stavanger, Bergen og Trondheim tilsammen! Det er på tide at vi begynner å våkne opp av vår tornerosesøvn og for alvor slå alarm. Dette går vi ikke lenger med på. Vi kan snakke om Norges stille Holocaust.

Lenge har abortsaken ligget på mitt hjerte. I tiden omkring 1978, da Norge fikk fri abort, skrev jeg mye om abort som leserinnlegg i aviser. Jeg skrev at dette både var urettferdig, voldelig, egoistisk og imot Guds bud. Jeg håpet at folk likevel ville ta til fornuft og se at «fri» eller «selvbestemt» abort, som det feilaktig blir kalt, ikke ville bli løsningen på problemer under et svangerskap. Det er et totalt brudd med Bibelens bud, som Norges lover er bygd på, og prinsippet om nestekjærlighet. Jeg trodde at i det minste fornuften ville seire. For abort er nesten alltid imot sunn fornuft og etisk sett forkastelig. Men jeg tok feil. «Loven om svangerskapsbrudd», som den offisielt heter, ble verdiskapende, for lover former holdninger blant folk flest. Folk begynte å tenke: «Når loven sier det, må det vel være greit.»

Eller som abortmotstanderen og presten Ludvig Nessa nylig sa det til avisen Norge IDAG: «Når noe er blitt lov, pøser de på med propaganda, og de fleste blir offer for det.» Også han trodde at folk ville forstå at abort var galt: «Den gangen var jeg så naiv at jeg trodde folk ville forstå og at de selvsagt ville ta avstand fra noe så fryktelig, hvis jeg bare fikk forklart dem med bilder og modeller at et foster på 11–12 uker helt tydelig er et lite barn.»

Vi må lete etter andre årsaker for å forstå at mennesker er så moralsk forblindet. Jeg tror svaret er at dette er en åndskamp, mellom de gode og de onde kreftene i tilværelsen. Apostelen Johannes sier at «hele verden ligger i det onde» (1 Joh 5:19). Det er snakk om et helt annet verdisystem og et helt annet verdigrunnlag enn det kristne.

Likevel – selvbestemt abort er uforenlig med paragraf 2 i Grunnloven som slår fast at Norge er en rettsstat som har bygd sine lover på «vor kristne og humanistiske arv».

Derfor skriver jeg

Abortsaken – jeg liker egentlig ikke å skrive om dette emnet, for jeg er redd for å bli misoppfattet som en hard og dømmende forkynner. Jeg liker ikke å være hard og dømmende mot mennesker som har feilet. Jeg ønsker ikke å såre de som allerede er såret, eller å slå de som ligger nede. Slik var aldri Jesus. Jeg er evangelist og elsker ikke-kristne mennesker av alle slag og kategorier, og ønsker å nå ut til dem med evangeliet om Guds tilgivelse.

Men samtidig føler jeg meg nødtvunget til å skrive «med store bokstaver» at provosert abort er forferdelig galt. Det er et samfunnsonde uten sidestykke i norsk historie. Presten og abortmotstanderen Per Kørner kaller abort i Norge for «det store folkemordet».

Når eldrebølgen kommer og det begynner å smerte økonomisk, vil kanskje trenden snu. Og da vil de som innførte fri abort og de som hele tiden har forsvart loven, få det vanskelig.

Som nasjon kan vi ikke bare fortsette å leve som om dette er OK. Gud kommer ikke å tillate det stort lenger. Han har gitt oss tid til å omvende oss, men som nasjon vender vi ham bare ryggen uten å ense hans evige bud om livets hellighet og ukrenkelighet. Tar han sin beskyttende hånd bort fra Norge, er vi ille ute. Gud har velsignet Norge med fisk og olje slik at vi er blitt verdens rikeste land. Men Norge har vendt ham ryggen, trådd hans lover under fot og urettmessig tatt livet av tusener av hans barn.

Jeg skriver dette først og fremst av hensyn til de svakeste av alle svake – barnet i mors liv. Å unngå å ta kampen opp mot dette samfunnsondet, vil både være feigt og urett overfor barna i mors liv og galt i forhold til Gud som har kalt oss til å være lys og salt i denne verden. Ufødte barn trenger mange flere stemmer i denne nesten «stemmeløse» tiden hvor så få engasjerer seg i abortsaken. Jeg ønsker å redde menneskeliv.

Dessuten ønsker jeg å vise at provosert abort er et feil valg. Jeg ønsker å stoppe kvinner fra å bli et offer for dagens abortmentalitet, for den er menneskefiendtlig og djevelinspirert. Vi kan gjøre det ved å bruke fornuftig argumentasjon og legge frem medisinske og historiske fakta omkring emnet. Men vi er først og fremst satt til å fremme det bibelske budskapet om livets ukrenkelighet.

Den beste måten å bli fri fra denne mentaliteten, er å bli frelst. Evangelisasjon er med på å bryte djevelens abortplaner for Norge. Gjennom omvendelsen mottar vi Guds Ånd og «Kristi sinn» som inspirerer oss til å følge Guds bud. En gjennomgripende folkevekkelse kan bidra til å fjerne loven om fri abort. La oss både be og arbeide for det.

Tilgivelse

Jeg ønsker at kvinner som har tatt abort, skal få ordnet sitt forhold til Gud og seg selv gjennom tilgivelse og frelse. Det hjelper ikke noe å dømme kvinner som har tatt abort og så sette punktum. For Gud vil at de skal bli kvitt smerten og skammen og bli fri fra det som tynger. Og det gjør man ikke ved å bagatellisere, unnskylde eller bortforklare det onde som har skjedd – eller å fortrenge det ned i sjelslivets dyp. Det mest rette overfor seg selv og overfor Gud er å legge seg flat og innrømme at dette var forferdelig galt gjort, en handling som man erkjenner som synd mot Guds evige, uforanderlige bud. En handling som man vil ordne opp i og legge bak seg som et avsluttet kapittel. Jesu sonende død på korset var fullgod betaling for alle menneskers synder - i fortid, nåtid og fremtid. Til en mann som var tynget av synder, sa Jesus:

«Sønn, dine synder er deg forlatt!» (Mark 2:5)

Jesus lengter etter å tilgi kvinner som har gjort denne bommerten i livet, og gi dem en ny start. Uten omvendelse og syndenes forlatelse, vil abortsynden være med på å føre mennesker inn i en evig fortapelse - en evighet borte fra Gud i helvete! Så alvorlig er saken.

Til de kvinner som har tatt abort og blitt frelst, har jeg et trøstens ord: De vil få møte sitt eller sine aborterte barn igjen i himmelen. Og der er alt tilgitt og glemt.

Gro tok feil

I en gallup fra 1969 var det kun 13 prosent av den norske befolkning som var for fri, provosert abort. Men ting snudde raskt. Den ellers så dyktige politiker, Gro Harlem Brundtland, førte an i kampen om fri abort som en kamp for kvinners rett til «å bestemme over sin egen kropp». Hun snakket om fosteret som en «celleklump», og prøvde å gjøre abortinngrepet så lite problematisk som overhode mulig. Folk tenkte at det ikke kunne være noe verre enn å trekke ei tann eller fjerne ei vorte. Selv om det ikke fantes ultralyd på denne tiden, hvor man kan se fosteret på skjermen, visste Gro som lege at dette var et gryende menneskebarn og ikke en «celleklump»! Hvis et foster bare er «en celleklump», er vi som er født store «celleklumper». Men ingen av oss liker vel å bli kalt en «celleklump»! Abort ville ikke bli brukt som et prevensjonsmiddel, hevdet hun og mange med henne på denne tiden. Å ta abort ville kun bli benyttet i svært alvorlige tilfeller, som en siste utvei i en svært vanskelig situasjon. De ville også de illegale aborter til livs. Mange trodde på denne propagandaen.

Apropos illegale aborter: Det kan umulig være etisk rett å gjøre ulovlige ting lovlige bare for å komme lovbrytere i møte slik at de ikke å skader seg for mye i sin iver etter å få det som de selv vil. Tenk om man overførte samme prinsipp i trafikken!

Massemedia vet å bruke «repetisjonstaktikken». Sier man en ting mange nok ganger, begynner mange først å tvile. «Kan det være noe i det likevel?» tenker de. Man bruker argumenter om at flesteparten tror slik og slik, og får en til å føle seg i mindretall. Folk kommer på gli og vil ikke bli sett på som enstøinger, gammeldagse, tilhøre mindretallet og slike som ikke følger med i tiden. Så, etter en tid med propaganda med store bokstaver i aviser og blad og tåredryppende historier på tv, snakk om farer med de mange illegale aborter, gir man etter og vipper til slutt over på motsatt side.

Men Gro & co tok feil. Erfaringene viser at abort slett ikke alltid bare blir brukt som en siste utvei på en vanskelig situasjon i livet. Abort blir i dag benyttet som en løsning på en rekke årsaker: alt fra «Det passer ikke å få et barn akkurat nå» til en rekke sosiale og økonomiske årsaker, skolegang, karrierejag, press fra barnefar, familie og venner, feil og mangler ved fosteret, dårlig helse og en sjelden gang der det virkelig er alvorlig: der liv står mot liv.

Jeg vet om en kvinne som i dag angrer bittert på aborten hun tok for 25 år siden. Familien hadde det bra på alle måter. Både økonomien og helsen var god, men hun hadde tre barn fra før, og nå ønsket hun seg ikke et fjerde. Hun valgte å ta abort. I dag er kvinnen i dyp sorg fordi hun gikk i «abortfella».

Gi de stemmeløse en stemme

I boken De tause skrikene ønsker jeg å gi stemme til de mange tusen små barn som unødvendig dør i mors liv. Hva ville vi ha sagt hvis vi hadde kunnet snakke den dagen mamma var på tur til sykehuset for å få oss fjernet? Vi ville ha ropt av full hals: «Mamma, la meg få leve, vær så snill!» Skulle ikke vi, i rettferdighetens navn, prøve å stoppe trenden, prøve å gi de stemmeløse en stemme, en klar og tydelig stemme? I mange år har det vært stille om abort. Motstanderne har nærmest gitt opp kampen mot Norges mest urettferdige lov. I Bibelen har vi flere eksempler på at lover kan endres ved at bare noen få tør engasjere seg.

De unge jødiske mennene Sadrak, Mesak og Abed Negro fikk kullkastet loven om å tilbe den babylonske kong Nebukadnesar som gud. De nektet å bøye seg for denne ugudelige loven. Det samme gjorde Daniel som ble kastet i en løvehule fordi han ikke ville tilbe den persiske kong Dareius. Gud var med dem og løste dem ut av farene gjennom mirakler. Det var avgjørende for utfallet. Landenes ugudelige lover ble forandret over natten. Folk begynte å tilbe Israels Gud. Det nytter å stå opp mot ugudelige lover, selv om vi er i mindretall. For Gud er med oss og bakker oss opp med sin kraft.

Vi må be om og arbeide for at Norge igjen må få en restriktiv abortlov. Men inntil da må vi være stemmen til de mange tusen stemmeløse barn i mors liv. Vi må holde saken varm og prøve å redde så mange som mulig fra å bli drept på norske sykehus. Troen kommer av forkynnelsen - ikke ved at man stilltiende bare ønsker en forandring. Vi må både be og handle. Begge deler er like viktige.

 

Svein-Magne

ADVARSEL: Kan være støtende bilder: Livet i mors mage - og en utført abort!

Denne beskriver hvordan livet oppstår og vokser i mors mage. Så får vi se MEGET STERKE BILDER av en abort. Eller ett bilde av hvordan ett mord foregår, på det mest forsvarsløse individet som finnes i vårt samfunn: Barnet i mors mage!