24 mai 2017 - Vi har igjen fått et lite pusterom fra det som må komme

Man følger med i utviklingen, hvor verden nærmer seg Harmageddon, hvor Gud vil gjøre slutt på Nasjonenes hovmod.

Obama jobbet iherdig for å lage istand krig mot Russland. Jeg tror egentlig ikke at verden vet hvor nærme vi var en krig i desember, før Trump tok over posten som Amerikansk president. Hadde Clinton tatt over lederskapet, så hadde vi antagelig vært i krig nå.

Men Jeg tror Gud ga oss nok ett pusterom, men ikke noe mer. Det finnes så mange syner om at Russerne vil gå til krig mot ulike Europeisk land, og ikke mist mot Norge og Sverige. Spørsmålet er selvfølgelig tiden. 

Jeg er ganske sikker på at stridighetene rundt Ukraina, er ett spill for galleriet. Vi får ett bilde av media og ett fiendebilde: Putin! Men jeg har en sterk mistanke om at det var folk fra CIA som drev opp dette, og muligens amerikanske soldater som skjøt inn i folkemengden. Man kan også lure på om det var Ukraina eller USA eller noe lignende, som skjøt ned det nederlandske flyet. Fordi Media og våre Politikere har pekt ut ett fiendebilde: Putin og det "skakk-kjørte" Russland. Det var så ille, at Putin forberedte Moskva i fjor på atomkrig.:

I Syria forsynte USA og NATO IS folk og Al-Quaida terrorister med våpen og penger. I store mengder. Muligens gjør de det enda, ettersom jeg er litt usikker på hvor Putin står i landet. For eller imot. Tror han var imot til å begynne med, men mange Amerikanske presidenter i USAs historie har blitt manipulert av en usynlig skyggeregjering, drevet av Eliten og de mektige handelsmennene (som først og fremst driver med Olje, som teks. Rockefeller).

USA er faktisk den største fienden pr dags dato mot noen verdens fred, og vi blir manipulert av media, til å tro på USA, men avsky Putin (og gjerne også Trump).

I følge profeterier, så kan det bli krig i år mot Israel. Hvor Israel kan bli hardt skadet, men også hvor de stopper sine fiender, som teks. Iran.

Om dette inntreffer, er det ikke godt å vite hvordan verden vil utvikle seg. Men vi vet at den Russiske Bjørnen, vil være ett domsredskap for Gud, mot ugudelige nasjoner i Europa, før de til sist blir dømt av Gud selv. Måtte vi være våkne i denne tiden, og ikke sove i troen!

 

Den russiske bjørnen

Dette skrev jeg på Verdidebatt 1 mars 2014:

Det er jo interessant å lese det som skjer i Ukraina og hvordan Russland stiger frem tilsynelatende med krigstrommer.

Jeg skrev dette i fjor: http://troende.no/2013/08/22/russland-reiser-seg/

Her har jeg også en oversettelse av en profeti av Dumitri Duduman, en profeti av 1997, 1 mnd før han døde. Desverre virker det som om nettsiden jeg skrev ut en gang har blitt borte (www.evigliv.com).

Den går sånn:

«Jeg knelte ved siden av min seng og begynte å be, som jeg gjør hver natt før jeg legger meg til å sove. Etter å ha bedt ferdig, åpnet jeg øynene, men jeg var ikke lenger i rommet. I stedet befant jeg meg i en skog. Jeg så meg om til høyre og så en mann som var kledd i hvitt som pekte på meg og sa: «Se og husk». Det tok meg en tid for å finne ut hva han pekte på. Det var en liten bjørn som så ut til å ligge halvt dødende på marken. Mens jeg fortsatte å se på bjørnen, begynte den å puste dypere.

Etter hvert som minuttene gikk, så den ut til å livne til, og mens jeg så på den, så den ut til å bli sintere. Den begynte så å vokse. Snart var den større enn skogen og etter som den fortsatte å vokse, ble den enda sintere. Den begynte så å skrape i jorden, og når labbene berørte jorden, begynte jorden å skjelve. Bjørnene ødela alt som kom i dens vei, inntil den møtte noen mennesker med kjepper som forsøkte å stoppe den. Men da hadde bjørnen vokst så stor at den knuste mennesker under sine føtter og fortsatte ødeleggelsen. Jeg ble stum mens jeg så på og spurte mannen som sto ved siden av meg: «Hva menes med dette?»

«Først trodde de at bjørnen var død", sa mannen, «Nå den begynner å røre på seg igjen, vil de se på den som harmløs. Plutselig vil den enda en gang vokse seg sterk og bli voldelig. Gud vil forblinde øynene på dem som tramper på Jesu Kristi offerblod, inntil en dag da bjørnen vil gå til angrep."

Den dagen vil man være uforberdt, og bjørnen vil bli akkurat som du så den». Mannen sa videre: » Fortell mitt folk at dagene er talte, og at dommen er blitt avsagt. Hvis de vil søke mitt ansikt og vandre i Rettferdighet foran meg, så vil jeg åpne deres øyne, slik at de ser faren som nærmer seg. Hvis de bare nistirrer på faren, vil de bli oppslukt av den og nedtrampet. Bare i rettferdighet vil de finne trygghet. Plutselig var jeg nok en gang inn i mitt rom på knærne, med svette som dekket ansiktet.

Tolkning av drømmen av Thomas S. Gibson

Den første delen av tolkningen som Gud gav meg, var at bjørnen er Russland. Bjørnen så død og harmløs ut, men vil reise seg igjen! Mennene med kjeppene som prøver å stoppe bjørnen, er USA og dets allierte. I den siste delen ser vi at Gud vil forblinde øyene på de mennesker og nasjoner som har forlatt Guds veier. De vil være uforberedt når Russland reiser seg igjen i kraft og fornyet styrke. Når Russland angriper, vil det komme som en total overraskelse. Det er bare ved omvendelse og rettferdighet at vi kan finne trygghet og beskyttelse mot et sterkt Russland. Nå ser vi at USA har redusert sitt forsvar mot Russland. Det er blitt bestemt at bjørnen er død, eller i hvert fall så kraftløs at den er harmløs. Denne feilen vil bli deres bane en gang i fremtiden. Hvor raskt vet jeg ikke. Herren har ikke åpenbart det for meg ennå. Men det vil komme hvis ikke det skjer en virkelig omvendelse.

Artikkel hentet fra profetisk røst.

 

13 september 2014 - Bidro USA til krisen i Ukraina?

De politiske flammene etter opprøret på Maidan i den ukrainske hovedstaden Kiev er ikke over.Foto: SERGEI SUPINSKY / Afp

Artikkelen kan leses her.

I USA pågår det nå en diskusjon om hvorvidt den amerikanske utenrikspolitikken har bidratt til å provosere fram Russlands overgrep overfor Ukraina.

Ukens korrespondentbrev er postlagt i Washington.

Sist søndag brukte The New York Times over to helsider på en artikkel om hvordan andre stater, deriblant Norge, kjøper seg innflytelse i det politiske miljøet her i USA ved å bevilge millioner av dollar til amerikanske tenketanker.

Ett av avisas hovedpoeng var at de institusjonene som mottar penger for å skrive rapporter med tanke på å øve innflytelse på USAs myndigheter ifølge en lov fra 1938 plikter å registrere seg som «utenlandske agenter». Det lød kjent.

Sommeren 2012 vedtok den russiske nasjonalforsamlingen at alle ikke-kommersielle organisasjoner som mottar utenlandsk støtte må registrere seg som utenlandske agenter. Det gjelder blant annet Amnesty og Human Rights Watch.

Mange i Vesten har forståelig nok protestert.

Hør korrespondentbrevet som lyd.

 
 

«Den største gevinsten»

Saken om amerikanske tenketanker er tilsynelatende et sidespor i forhold til dagens tema. Men ikke helt.

For i desember 2013 fortalte USAs viseutenriksminister Victoria Nuland at USA har investert over 5 milliarder dollar, rundt 32 milliarder kroner, i årene etter 1991 for å hjelpe Ukraina til å nå «den framtiden landet fortjener», som hun sa.

Mye er gått til demokratiprosjekter i regi av den amerikanske organisasjonen Det nasjonale fondet for demokrati, hvis leder har omtalt Ukraina som «den største gevinsten», underforstått i den ideologiske kampen mellom liberalt demokrati og autoritære regimer.

I februar 2010 dekket jeg presidentvalget i Ukraina, og fotfulgte seierherren Viktor Janukovitsj i noen timer på valgkvelden. Han er verken noen stor taler eller stor demokrat. Men han ble demokratisk valgt, selv om han var kjent som Russlands-vennlig.

USA må unngå å behandle Russland som en avviker som tålmodig må lære seg reglene for god oppførsel bestemt av Washington.

Tidligere utenriksminister Henry Kissinger

Det likte det amerikanske Fondet for demokrati dårlig, og trappet derfor opp sin støtte til opposisjonen.

 

I februar i år ble Janukovitsj presset fra makten, fordi han i siste liten nektet å undertegne assosieringsavtalen med EU.

EU insisterte på at den var uforenlig med framtidig medlemskap i en russiskledet tollunion. Og Janukovitsj våget ikke å distansere seg fra sine viktigste handelspartnere.

Så fulgte demonstrasjonene på Maidan, og i februar vedtok parlamentet å avsette presidenten. Men de folkevalgte hadde verken det flertallet som grunnloven krever eller støtte fra konstitusjonsdomstolen, som parlamentet fikk avsatt før den rakk å behandle presidentavsettelsen.

Det var et kupp, men uansett til fordel for demokratiet, mente langt de fleste kommentatorer og politikere her i USA. Derfor ble det godtatt.

Viseutenriksminister Nuland hadde selv deltatt i demonstrasjonene på Maidan, og jobbet aktivt for Arsenij Jatsenjuk som statsminister. Slik ble det også.

Russland svarte med å innlemme Krim-halvøya og støtte separatistene i Øst-Ukraina, handlinger som klart strider mot folkeretten og inngåtte avtaler.

Kissingers råd

Så kommer jeg til spørsmålet som nå diskuteres her. Har USA noe medansvar for denne utviklingen?

«Overhodet ikke», sier de som mener at målet er å spre liberalt demokrati til så mange land som mulig, uavhengig av regionale maktforhold og historie. Alle land må fritt få velge alliansetilhørighet.

Dette synet er både forståelig og godt representert i medier og politiske miljøer her i USA.

De såkalte realistene i det utenrikspolitiske miljøet er uenige. USA og Vesten har et medansvar. «Vi har ikke tatt nok hensyn til Russlands interesser som regional stormakt», sier de.

«Demoniseringen av Putin er ikke en politikk, det er et alibi for mangelen på politikk», skrev USAs tidligere utenriksminister, republikaneren Henry Kissinger i mars.

Han skrev også at «USA må unngå å behandle Russland som en avviker som tålmodig må lære seg reglene for god oppførsel bestemt av Washington».

Kissinger har i mange år vært uttalt motstander av ukrainsk NATO-medlemskap.

– Vesten må forstå at for Russland kan Ukraina aldri bli et hvilket som helst utland, mener den tidligere utenriksministeren.

Brutte løfter

Siste nummer av det etablerte tidsskriftet Foreign Affairs har to artikler som berører forholdet mellom USA og Russland.

Den ene har tittelen «Hvorfor Ukraina-krisen er Vestens feil».

Den andre handler om hva amerikanske og vesttyske ledere sa til sine sovjetiske kolleger om NATOs grenser i dagene før Sovjetunionens president, Mikhail Gorbatsjov, ga grønt lys til tysk gjenforening. Tittelen er talende: «Et brutt løfte?» med spørsmålstegn.

For å ta den siste først, ifølge historieprofessor Mary Elise Sarotte viser frigjorte dokumenter at Gorbatsjov aldri fikk noe skriftlig løfte om at NATO ikke ville utvides østover mot at han ga grønt lys til Tysklands gjenforening.

Men det ble gitt muntlige løfter.

USAs utenriksminister James Baker spurte Gorbatsjov om han foretrakk «et forent Tyskland utenfor NATO, uavhengig og uten amerikanske styrker», eller «et forent Tyskland innenfor NATO, ledsaget av forsikringer om at NATOs jurisdiksjon ikke ville flyttes en tomme østover fra dagens posisjon».

Gorbatsjov skal ha svart at «enhver utvidelse av NATOs sone er uakseptabel».

Møtereferatet ble sendt som hemmelig brev til Vest-Tysklands forbundskansler Helmut Kohl like før han skulle av sted for å treffe Gorbatsjov i Moskva.

Kohl forsikret Gorbatsjov om at NATO ikke ville ekspandere, ikke engang til å omfatte Øst-Tyskland, og fikk deretter grønt lys til å starte prosessen med gjenforening. Men løftene holdt ikke lenge.

Vi undervurderte omfanget av den ydmykelsen det var å tape den kalde krigen og oppleve at det russiske imperiet gikk i oppløsning.

Tidligere forsvarsminister Robert Gates

Verken daværende president Bush eller etterfølgeren Bill Clinton hadde sans for den slags selvpålagte restriksjoner.

 

Som plaster på såret fikk Sovjetunionen 12 millioner tyske mark til å bygge hus for sovjetiske soldater som vendte hjem fra Øst-Tyskland.

Blant dem som har uttrykt bitterhet, er daværende KGB-offiser i Øst-Tyskland, Vladimir Putin.

– Sovjetunionen mistet sin posisjon i Europa, sa han i et intervju mange år etter.

Undervurderte ydmykelsen

Tidligere forsvarsminister Robert Gates skriver i sine memoarer at det var feil å inkorporere så mange av Sovjetunionens tidligere allierte så raskt i NATO etter unionens sammenbrudd.

«Vi undervurderte omfanget av den ydmykelsen det var å tape den kalde krigen og oppleve at det russiske imperiet gikk i oppløsning», skriver Gates.

Han var forsvarsminister både under George W. Bush og Barack Obama.

Nå skriver han at planene om å inkludere Ukraina og Georgia i NATO «undergraver formålet med alliansen og ignorerer hensynsløst det russerne vurderer som deres vitale nasjonale interesser».

Bidratt uten å ville det

«Tenk dere det amerikanske raseriet om Kina skapte en stor militærallianse og så forsøkte å inkludere Canada og Mexico», skriver professor John J. Mearsheimer i sin artikkel om hvorfor Ukraina-krisen er Vestens feil.

Uten å ville det har USA dermed bidratt til å framprovosere krisen i Ukraina.

Professor John J. Mearsheimer

Han mener Putins anneksjon av Krim delvis var motivert av frykt for at halvøya ville bli brukt som NATO-base under det nye regimet.

 

Tanken er ikke helt fjern for en tidligere KGB-offiser som er trent til å lokalisere konspirasjoner.

Allerede i 1997 fulgte jeg en amerikansk-ukrainsk flåteøvelse på Krim på nært hold, med et krigsspill hvor det ikke var noen tvil om hvem som egentlig var fienden.

Den amerikanske admiralen som ledet øvelsen snakket konsekvent om Sovjetunionen» til pressen, 6 år etter at unionen var oppløst.

Ett av Mearsheimers poeng er at president Obama med sin liberale tilnærming og ønske om å spre vestlige idealer, overser betydningen av tradisjonell makt i internasjonal politikk.

«Uten å ville det har USA dermed bidratt til å framprovosere krisen i Ukraina», skriver professoren.

NATO-utvidelse, EU-ekspansjon og demokratieksport – de tre parallelle prosessene har alle bidratt til å presse Russland inn i et hjørne.

Putin har vist vilje til å bruke makt på en måte som isolerer ham i deler av det internasjonale samfunnet, og som bidrar til at uskyldige mennesker lider.

De såkalte «realistene» mener likevel svaret er å komme Russland i møte, blant annet ved å stenge døra til NATO for Ukraina. Men realistene er neppe i flertall her i USA.

 

Putin følger nazistenes lærebok

Som da Nazi-Tyskland annekterte Østerrike i 1938, forsøkte Putin å legitimere Russlands annektering av Krim med en fikset "folkeavstemning", ifølge Anders Åslund. Her fra demonstrasjon i Simferopol nylig. mars. FOTO: THOMAS PETER

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Putin-folger-nazistenes-larebok-7514071.html#.UzCkP_l5OzY

Russlands president bruker de samme argumentene for å annektere Krim som Hitler-Tyskland brukte for å annektere nabolandene.

Under et slør av storrussisk nasjonalisme fremstod president Vladimir Putins tale i Kreml 18. mars som et tydelig veiskille i russisk politikk. Russland kan ikke lenger vurderes som en status quo-makt, men er blitt et revisjonistisk og revansjesugent land.

 

Anders Åslund

FOTO: NTB scanpix

 

Men i kjølvannet av Putins følelsesmessige, fiendtlige og selvmedlidende forestilling i det store Kreml-palasset har jeg sjekket detaljene og ordbruken til Nazi-Tysklands ledere. Og det virker som om den russiske presidenten og hans rådgivere har bestemt seg for å gjenbruke deres suksessformel. Det går frem av følgende 12 likhetspunkter:

1. Putins prinsipielle poeng er at nasjonalitet er definert av språk og etnisitet – ikke av landegrenser og pass. Dette minner om den tyske filosofen Johann Gottfried von Herder og hans bok fra 1772, Abhandlung über den Ursprung der Sprache, som ble grunnlaget for den tyske språklige nasjonalismen.

2. Putins argument om at Krim er historisk viktig for Russland, gitt Russlands spesielle rettigheter til området, ble fremført slik: "I folks hjerter har Krim alltid vært en uadskillelig del av Russland." Nazi-Tyskland brukte samme argument da det begjærte tysktalende territorier i Europa utenfor dets grenser av 1938. Det er nærliggende å minne om Kiev, Ukrainas hovedstad, som står sentralt i russisk historie som den russisk-ortodokse kirkes vugge.

3Men historien har vært urettferdig: "Dessverre skjedde det som virket utenkelig," sa Putin. "Sovjetunionen gikk i oppløsning. Men først da Krim endte opp som en del av et annet land, gikk det opp for oss at vi ikke bare var blitt ranet, men rent ut plyndret. Millioner av mennesker ble over natten til minoriteter i andre land, mens det russiske folk ble verdens største etniske gruppe delt av grenser." Denne påstanden minner sterkt om den tyske følelsen av knusende nederlag for de tyskspråklige landene i 1. verdenskrig – etter fredsavtalen i Versailles i 1919.

4. I særdeleshet ble grenser trukket feil, ifølge Putin: "Etter revolusjonen la bolsjevikene store deler av det historiske, sydlige Russland til den ukrainske republikken. Så i 1954 ble Krim overført til Ukraina etter initiativ av Nikita Khrusjtsjov." Ved å antyde at Russlands egne ledere forrådte den russiske nasjonen lød den russiske presidenten som et ekko av mange tyskeres klage om forræderi etter Versailles-avtalen.

5. Russland ble forrådt av sine postsovjetiske ledere, akkurat som nazistene hevdet at Tyskland ble forrådt av Weimar-republikken: "Og hva med den russiske stat? Den aksepterte ydmykt situasjonen." Putin navnga ikke tidligere president Boris Jeltsin, men man kan se tydelige trekk fra den nazistiske "dolket i ryggen"-teorien i hans tale: "Men folket kunne ikke forsone seg med denne skandaløse historiske urettferdigheten."

6. Akkurat som Hitler klaget over hvor svakt Polen var i 1939, uttrykte Putin sympati for de stakkars ukrainerne. "Jeg forstår hvorfor det ukrainske folk vil ha forandring. De har fått nok av sine myndigheter som etter Ukrainas uavhengighet kun har melket landet, kjempet seg imellom om makt og penger og ikke brydd seg om vanlige folk."

7. Etter Putins mening har ikke de nye makthaverne i Ukraina legitimitet: "De som sto bak de siste begivenhetene i Ukraina grep til terror, mord og opprør. Nasjonalister, nynazister, russofobe og antisemitter har gjennomført et kupp." Ironisk nok anklaget Putin de nye ukrainske makthaverne for å følge Hitlers regelbok, og kalte dem "disse arvingene etter Bandera, Hitlers medsammensvorne i andre verdenskrig."

8. Mot all denne urettferdigheten tilbød Putin å hjelpe lidende etniske russere: "De som sto imot kuppet ble truet med undertrykkelse. Innbyggerne på Krim ba Russland om hjelp til å forsvare seg. Vi kunne naturligvis ikke la være å hjelpe Krim og dets folk i nød." Moskva gir altså seg selv rett til å gripe inn for å beskytte russisktalende hvor som helst, uten hensyn til internasjonale lover og regler.

9. Putin benekter at Russland har satt inn militære: "Russiske militære styrker har ikke gått inn i Krim". Men styrkene som inntok parlamentet, flyplassene og hele Krim var unektelig russiske. Å benekte direkte intervensjon er også tatt ut av nazistenes lærebok.

10. Putin påberopte seg prinsippet om selvbestemmelsesrett: "Krims myndigheter viste til FN-pakten da det erklærte uavhengighet." Russlands holdning til selvbestemmelsesrett i Tsjetsjenia er imidlertid ganske annerledes. Prinsippet finnes i internasjonale regler, men det står i motsetning til de tre prinsippene om nasjonal integritet, suverenitet og eksisterende grensers ukrenkelighet, som vanligvis har forrang.

11. Som Nazi-Tyskland forsøkte Putin å legitimere Russlands annektering av Krim med en fikset "folkeavstemning" der internasjonale observatører ble utestengt. "En folkeavstemning ble holdt på Krim i full overensstemmelse med demokratiske prosedyrer og internasjonale retningslinjer," I Østerrike benyttet Hitler samme metode.

12. I sin konklusjon slår Putin naturligvis fast at det er Vesten som tar feil:"Våre vestlige partnere, ledet av USA, foretrekker ikke å la seg rettlede av internasjonale lover, men av våpenmakt. De tror på sin egen eksepsjonalisme; at de kan bestemme verdens skjebne. De bruker makt mot suverene stater og lager koalisjoner basert på prinsippet om at enten er du med oss, eller så er du mot oss." På den samme måten anklaget Hitler Storbritannia og Frankrike for dobbeltspill da han angrep Polen.

Russlands anneksjon av Krim foregikk uten lovlig grunnlag og i strid med en rekke internasjonale avtaler. Europa er i dårlig militær forfatning og ikke forberedt på å stå imot Russland etter to tiår med nedrustning. Igjen minner situasjonen om Europa i 1938. Russland er det eneste europeiske landet som har gjennomført en betydelig militær opprustning.

Appetitten vokser

Putin har gjort det klart at han bryr seg lite om sannhet, og enda mindre om internasjonale avtaler hvis de ikke er til hans egen fordel. Han er helt klart forberedt på å gjennomføre ytterligere militære operasjoner og gjenforene flere territorier med Russland. Et gammelt russisk ordtak sier at "appetitten blir større jo mer du spiser." Det ville vært merkelig om Putin stoppet etter forretten.

Russland reiser seg?

Dette skrev jeg i august i fjor (2013), og jeg tror det var profetisk ånd over det. Se på: http://troende.no/2013/08/22/russland-reiser-seg/

Ett bibelvers har talt til meg nå ett par ganger.

«Så sier Herren:
Se,vann stiger opp fra nord, og det blir til en flommende elv, og det flommer utover landene og alt som er i dem er, byene og dem som bor i dem. Menneskene skriker, og alle som bor på jorden, jamrer seg.» Jeremia 47:2

Nå er det tatt ut av sammenhengen, ettersom det gjelder filistrene i Gaza i den bokstavelige oppfyllelsen. Men når det gjelder profetiske ord, så kan de gjerne ha flere oppfyllelser.

Vannet som stiger fra nord er selfølgelig Russland. Flommende elv er deres hærer og innflytelse. De hærtar og inntar landene rundt. Og alle som bor på jorden vill jamre seg.

Da jeg skrev svarte på ett innlegg her inne om dagen, så tenkte jeg på Minos sin bok  «det har ringt for tredje gang».  Mannen er en av «de gamle» en av vittnene som har sett vekkelse, historie fra før krigen, gamle gudsmenn som er avgått ved døden. Hans historie er unik i forhold til oss som bare har hørt historien av hva som har vært. Da jeg hørte han i Halden  nevnte han i en bisetning at han hadde pratet med Smith Wigglesworth.

I boken sin nevnte han «kvinnen fra Valdres» og tiden før 3 verdenskrig og Jesu gjenkomst: Hun sa «jeg kommer ikke til å se det, men du vill det».

I boken «dom over Sverige» så nevner også Minos at han kjente forfatteren Birger Claesson, som sa noe som dette: «Dette skjer ikke i min tid men kanskje når du blir eldre».

Lebesbymannen, om jeg ikke tar helt feil, så hadde han selv møtt denne. Iallefall så var han venn med Minos fosterforeldre. Profetiene til Lebesbymannen om en fremmed invasjon av Norge er kanskje utsatt, men som alle profetiske ord, så vill de oppfylles i sin tid.

Vi må ikke glemme at selv Enok ga ett profetisk navn på sin sønn, metusalah, som kan bety noe sånn som dette: «Når jeg dør, så kommer det». Og han døde i det året Noah gikk inn i arken. Kanskje Minos er ett tegn som Gud bruker for vår generasjon, en generasjon som ofte kan føle at de er uten åndelige fedre! De gamle hadde noe som vi trenger!: «Tro, utholdenhet og kamplysten». De ga aldri opp! Og motgang styrket dem!

Nå er det mange ting som tyder på at Norge har blitt like sløve, om ikke sløvere, enn den generasjonen som levde på 30 tallet. Vi trenger å lese boken «Dømmer ikke» med Oliver Hangeland:

http://ubesvart.wordpress.com/2012/03/15/dommer-ikke-av-oliver-h-langeland/

Boken handler om en regjering som ikke tar noen av advarslene på alvor, og de får mange av dem. Og blir tatt på senga.

På 90 tallet hørte jeg ett intervjuv med en som var sersjant før krigen. Og de spurte han: De unge sier det ikke blir noen krig!  Denne svarer: «Det sa de i 1938 også»

Kan det hende at ulykken er rett rundt hjørnet, så nærme, at vi hadde blitt skremt om Herren hadde satt opp en dato for oss? La oss forberede oss og ikle oss Herrens rustning, så vi kan stå på Herrens dag! Hans komme er nær!

Vladimir Putin: The Rise of Gog og Esekiels profeti 38-39

Google oversettelse: http://jeffcraw4d.wordpress.com/2014/03/10/vladimir-putin-the-rise-of-gog-and-the-prophecy-of-ezekiel-38-39/

Vi kan se en bibelsk profeti oppfylt foran våre øyne. Esekiel 38-39 forutsier den kommende invasjonen av Israel fra en nordlig land kjent som Magog. Herskeren av Magog sies å være Gog, et navn som de fleste bibelforskere identifiserer som en tittel i stedet for et skikkelig navn i seg selv.

Esekiels profeti 38-39 er fascinerende fordi det er så konkret i måten det navnene en koalisjon av nasjoner som vil komme opp mot Israel. Profetien forutsier denne ondskapens akse som invaderer Israel vil bli mirakuløst ødelagt av Guds hånd, og at Gog, seg selv, vil bli drept. Hva er bemerkelsesverdig om Gog nederlag er at Bibelen erklærer han vil bli gravlagt i Israel og ikke i hans hjemland. Dette vil være et sikkert tegn som til den bokstavelige oppfyllelsen av denne profetien.

Det er ingen hemmelighet at Israel har sin del av fiendene. Fokuset har en tendens til å alltid være på den palestinske konflikt og spenninger med Israels nærmeste naboer. Men Esekiel 38-39 profeti peker direkte til en invasjon ledet av Russland. Hva ledetråder i profetien punkt til dagens moderne Russland som den bibelske landet Magog?

  • Magog blir referert til som land i nord. Hvis du tegner en linje fra Jerusalem hele veien til Nordpolen, vil den linjen passere gjennom ... Moskva.
  • Gog kalles prinsen av Meshech og Tubal.
  • Meschech refererer til de gamle folkene som bor langs Svartehavet og Caspien Seas, den Moschi, eller Moschovites. Dette er det ord som Moskva er avledet.
  • Tubal er et derivat av det moderne ordet Tobolsk. Tobolsk er den tidligere hovedstaden i Russland og et av de mest berømte byene.

Det er skremmende klart at det gamle landet Magog er moderne Russland. Mer oppsiktsvekkende er Russlands allierte som navngis av Skriften. En rask undersøkelse av Esekiel 38:5-6 og leseren vil merke seg:

  • Persia - dagens Iran. Det er ingen hemmelighet rollen Russland har og spiller i Irans atomprogram. Iran ligger øst for Israel.
  • Cush - moderne Etiopia. En nord-afrikanske nasjon ligger i den sørlige delen av Israel.
  • Put - moderne Libya. En annen nord-afrikanske nasjonen og en som har blitt helt fiendtlig innstilt til Vesten de siste dagene.
  • Gomer - mens en moderne dag tilsvarende her er vanskelig, bibelforskere er enige om at folket i Gomer var at sumererne, som levde rundt Svartehavet og ble utvist til hva som er dagens Tyrkia. Så Gomer kunne være Tyrkia. Men de gamle sumererne bodde i det som nå er kjent som ... Ukraina. Vi bør ta spesielt merke til dette som Ukraina har sprunget ut på verdensscenen som Russland er på dørstokken til invasjonen av denne suveren nasjon. Kunne Gomer være Ukraina?
  • Bet-Togarma - også dette er ikke sikkert, men noen forskere har antydet Tyskland som den moderne dag tilsvarer dette gamle land.
  • De ytterste deler av nord - når man ser på et kart over nasjonene nord i Israel de vil sikkert se Syria, blant andre. Nok en gang, er rollen til Russland i Syria uunngåelig.

Poenget er klar. Russland, det gamle landet Magog, er på farten. Overskriftene erklære det slik. Bitene av sin koalisjon er raskt faller på plass. Og det er denne samlingen av nasjoner, ledet av den store bjørnen i nord, som vil på et tidspunkt gjøre et trekk mot Israel.

Er Vladimir Putin den bibelske lederen, Gog? Bare tiden vil vise. Men tenk ...

  • Putin er modigere. Siden fallet av Berlinmuren og slutten på den kalde krigen, har Russland blitt holdt i-sjakk av USA. Putin ikke lenger føles "i sjakk." Faktisk er han spiller sitt eget spill av sjakk og gjør sitt beste for å sette USA i "sjakk."
  • Bare to uker siden, Russland undertegnet en våpenavtale med Egypt, Israels sørlige mest nabo. Egypt får nå det militære våpen fra Russland og ikke USA.
  • Verden så på som president Obama, gikk tilbake fra sin røde tråd i Syria over bruken av kjemiske våpen. Putin ble vier oppmerksomhet også.
  • Verden så på som vår ambassadør og hans team ble slaktet i Libya. Til denne dag vår regjering har ikke gjort noe i form av respons. Også dette har blitt bemerket av Putin.
  • Verden har sett som USA har blitt fiksert på innenlandske forhold som økonomi, homofile ekteskap, innvandring, klima forskrifter, minstelønn, etc. og i sin tur har behandlet internasjonale saker som mindre viktig.
  • Verden har sett som USA har foreslått forsvarskutt og reduksjoner tropp til pre-WWII nivåer.

Så mens USA forbereder ned, selvfokusert, og for sjenert til å svare på internasjonale saker, Putin har bestemt seg for å gjøre sitt trekk.

Watch Russland. Se Putin. Se responsen fra USA, eller mangelen på dem. Og se på som bibelske profetier utfolder seg i morgendagens overskrifter.

18 juli 2014 - Bjørnen er løs

Artikkelen kan leses her.

 

The Bear Is Loose

Column: Obama fundraises while Putin runs amok

 

BY: Matthew Continetti
July 18, 2014 5:00 am

“The bear is loose!” President Obama has been saying, whenever he leaves the White House to visit Starbucks, or sandwich shops, or burger joints, or BBQ shacks, or neighborhood diners, in his increasingly rote and pathetic attempts to “connect” with “real people.” Obama, we have been told, is frustrated, “restless,” bored with the responsibilities and chores of office. He thinks of himself as the bear—intimidating, wild, untamed, roving—escaping his den. But he is flattering himself. Obama is not the bear. He is the cub: aimless, naïve, self-interested, self-indulgent, irresponsible, irresolute. The bear is in Moscow.

One can trace a line from any global hotspot to Russia and its authoritarian ruler. Iran? Russia has assisted its nuclear program for decades. Syria? Russia is Bashar Assad’s arms dealer. Iraq? Russia is sending men and materiel to the central government. Afghanistan? Putin muscled nearby Kyrgyzstan intoclosing our air base there, crucial for transport, resupply, and reconnaissance in the war against the Taliban. The contretemps between the United States and Germany is the result of Edward Snowden’s breach of national security. Where is Snowden? In Russia, where he has just asked to have his visa renewed. I wonder if Vladimir Putin will say yes.

Then there is Ukraine, where Putin has been driving events since March, whenhe illegally annexed Crimea. The West thought sanctions would intimidate Putin, would force him into retreat. For a time, he drew down his troops on the Ukrainian border, leaving the fighting in eastern Ukraine to separatists trained, armed, and led by Russian special forces. The West thought it could ignore the situation. A guerrilla war in the east, it was assumed, does not threaten democracy in Kiev. The Ukrainian economy returned to its lethargic equilibrium. The Ukrainians elected a president. President Obama, in his speech at West Point, trumpeted his Ukraine policy as an example of “our ability to shape world opinion” and “isolate Russia.”

Some isolation. Even as Western attention turned to the Middle East, Russia continued to act unimpeded, and the Ukrainian war went on. Recently, when Poroshenko, the new Ukrainian president, retook the city of Sloviansk, Putin’s hand was forced. Russian soldiers reappeared along the border—more than 10,000 at last count. The weapons systems supplied by Russia to the insurgents became more sophisticated. Earlier this week, a rocket brought down a Ukrainian cargo plane. The rocket was fired from Russia. Thursday brought us only the latest unintended consequence of Russia’s war on Ukrainian independence: the destruction of a Malaysian airlines flight carrying 295 souls. The attack is revolting, the loss of life infuriating, but the downing of Flight MH17 is not the first unanticipated outcome of the war Vladimir Putin began in Ukraine. Nor will it be the last.

I think it was a brilliant stroke,” Hillary Clinton says of the “reset” policy the United States pursued toward Russia when she was secretary of State. She has an odd understanding of brilliance. The “reset” gave us a world where Georgia remains illegally occupied, where Poland and the Czech Republic lack missile defenses, where American parents cannot adopt Russian babies, where Russian bombers fly within 50 miles of the Pacific coast, where Ukraine is sundered, where the prospects for ground war in Eastern Europe are high, where Putin says U.S. sanctions against his cronies will take bilateral relations to a “dead end.”

When I hear comments such as Clinton’s, when I listen to White House press secretary Josh Earnest say, in all seriousness, that his administration has “substantially improved the tranquility of the global community,” I feel as though they are lost in the postmodern funhouse of the Kremlin’s “non-linear war,” as though they, too, are casualties of Russian Maskirovka, of deception, concealment, propaganda, and disinformation.

“Non-linear war is the means through which a geopolitical raider can leverage his relative weakness,” writes Peter Pomerantsev. “And this vision appeals to a very broad constituency across the world, to those full of resentment for the West and infused by the sense that the ‘global village’ model is a priori rigged.” Russian manipulation of narrative and image, of wishful thinking and gullibility, has been such a success that the Obama administration actually believes it has accomplished something. It hasn’t. On the contrary: President Obama has relinquished American standing, neglected America’s responsibilities as the guarantor of international security.

The heralds of the “post-American world” devote most of their songs to the wonders of the BRIC economies, the rise of a globally conscious, technologically savvy youth culture, the justice of a humbled America, the importance of institutions and conferences and stakeholders in resolving global conflict through diplomatic means. What they never get around to singing about, in any particular detail, is the day-to-day reality of the post-American world: the headlines one encounters when Vladimir Putin is unrestrained; the numbers of dead and wounded in civil wars fueled by Russian weapons and Russian assistance; the lies and conspiracies and anti-Americanism fueled by Russian information operations; and the unexpected events, the contingencies, the collateral damage of insurgency and strife. No secret why they leave all this out: such dissonant lyrics do not jibe with a placid, comforting melody of exhaustion, war weariness, senescence.

Well, there is no getting around it now. “Obama contends with arc of instability unseen since ’70s,” says the Wall Street Journal. Militias and rogue generals in Libya, Hamas versus Israel, Hezbollah and Assad and Iran against Sunni rebels and the Caliphate, the prospect of an Iranian bomb, war in Ukraine, withdrawal from Afghanistan, China bullying its neighbors—such is the extent of global disorder today.

“It’s 3 a.m. and your children are safe and asleep,” Hillary Clinton’s campaign imagined in 2008. “But there’s a phone in the White House and it’s ringing.” Things are “happening” in a “dangerous” world. “Who do you want answering the phone?”

Today we know the answer: The phone isn’t ringing in the White House. It’s ringing in the Kremlin. And the man answering it is Vladimir Putin.