Velkommen til ToreBloggen

Jeg ønsker å dele ut aktuelle ting utifra bibelsk synspunkt/profetisk synspunkt, på den måten jeg ser det. Men mest av alt ønsker jeg at alle som besøker denne siden skal bli kjent med Jesus Kristus, den eneste Veien til Fred med Gud. Den som bekjenner Han som Herre, og tror på det han/henne sier, blir dermed frelst. Man vill merke at Jesu fred stiger inn i ditt hjerte. Og du har kommet inn i Guds rike, det riket som aldri skal ta slutt. Gud velsigne deg!

NB! Har problemer med endel lenker. Jobber med å få de i orden. Beklager dette! 

"Gå inn gjennom den trange porten! For vid er porten og bred er veien som fører til fortapelsen, og mange er de som går inn gjennom den. Men trang er den porten og smal er den veien som fører til livet, og få er de som finner den." Jesus - Matteus 14

Han skal dø om 3 uker, og er redd. Søker opp evangelisten, som forsøker å få han til å forstå....

En engel åpenbarte seg for ham, og pekte på hans manglende olje

En historie fra virkeligheten (Av Didrik T. Solli). (Fra Vekteren

Hugo og Nina var nygift da de forlot Norge og flyttet til til en by i Sverige. Det var vanskelig å få noe skikkelig arbeid. Men nøysomme som de var, klarte de seg med det lille de kunne tjene. Og etter hvert som årene gikk velsignet Herren deres henders gjerninger. De fikk venner og gikk trofast i forsamlingen, og var med i alt som kunne fremme Guds sak på jord. De glemte heller ikke å ofre. Det var en fast regel at tienden skulle gå til Herrens arbeid. Det var de blitt enige om og det holdt de fast på.

Hugo avanserte og det var ikke lenge før han var leder for en større bedrift, og noen år etter sto han som direktør for hele selskapet. Han hadde mange folk under seg og var en opptatt mann fra morgen til kveld, men han glemte ikke Guds hus og de helliges forsamlinger. Men etter hvert som årene gikk la arbeidet mer og mer beslag på ham, og han begynte å sluntre unna møtene i menigheten. Det var så mye i forretningslivet som skulle ordnes, og han rakk ikke over alt.

Til slutt var det bare en sjelden gang han kom i forsamlingen. Men han glemte dem ikke. Han gav rikelig med gaver. Sørget for at kirken ble restauert og fornyet, og han skrev ut den ene sjekken etter den andre til gode formål. Men han var sjelden og se i Guds hus.

En søndag kom hans kone hjem fra et nattverdsmøte. Hun så beklemt ut og tårene sto i øynene. "Forstanderen spurte etter deg", sa hun og sukket. Det ble en lang pause så sa hun: "Nå er det lenge siden du var i forsamlingen Hugo. Husker du hvor godt vi hadde det da vi kom hit til byen. Vi hadde lite å rutte med, men hvor lykkelig vi var. Nå har vi hver vår bil. Var har vår sommervilla og en praktfull villa her i byen, men er vi lykkelige? Hun gikk nærmere sin mann, og la hånden på hans skulder: "Hugo, har du det godt med Gud? Lever du i fornyelsen og kraften ovenfra?".

Han svarte ikke, han så bare bort. Så reiste han seg og gikk bort til et vindu. Der ble han stående og se ut i haven. Med ett går han bort til sin kone, legger armen om henne og sier: "Du, jeg tar bilen og kjører meg en tur. Jeg tar en tur bort til sommerstedet vårt. Der vil jeg være i stillhet. Kanskje har Herren noe han vi si meg". Hun strøk sin mann over kinnet og sa: "Snille deg Hugo, gjør endelig det. Gi deg god tid og bli der inntil du har fått vite Guds vei med ditt liv", så gikk han ut.

Hun hørte han startet bilen og kjørte ut den solide smijernsporten. Hun måtte se etter ham. Jo, nå kjørte han! Måtte han få møte Gud på denne turen. Tenk om han fikk se noe Guds herlighet og store nåde. Hun var kommet i nødt for sin mann og var nå ikke lenger sikker på seg selv heller.

Da han hadde kjørt et stykke, får han se at en liten pike står der fremme på veien. Det var ikke noe uvanlig. Men han ser at piken nærmer seg lengre og lengre inn i kjørebanen - og det begynner å uroe ham litt.

Han slår ned farten og kjører sakte fremover. Da han kom mer opp ved siden av henne stanser han bilen og spør: "Vil du kjøre med farbror?" Hun ser noe forundret på ham. Han finner det rimelig at en småpike ikke vil gå inn i en fremmed bil, og legger til: "Det er ingen farlig farbror. Du behøver ikke å være redd".

Han åpner døren og den vesle piken på 7 år stiger inn og setter seg ved siden av Hugo. Det var noe underlig over dette. Hvem var egentlig denne piken? Hvor kom hun fra, og hvor skulle hun hen? Hvor skulle han kjøre henne? Hun ble sittende å se på de lysende knappene foran seg. Innimellom så hun opp i hans ansikt med sine store blå øyne. Han måtte forsøke å innlede en samtale. Han måtte si noe til henne, men hva skulle han si? "Synes du det er hyggelig å kjøre bil?" Hun nikker uten å svare. "Hvor bor du, og hvor holder dine foreldre til?" Nå ser hun igjen opp i øynene til Hugo og svarer "Mine foreldre kjenner jeg ikke. Jeg er en ensom vandrer". Et underlig svar. Hvem var det egentlig som var kommet inn i bilen hans?

"Går du på søndagsskolen?" Hun ristet bare på hodet. "Kjenner du ikke noe til Jesus Kristus som er barnas venn". Nå blir hun fast i røsten og svarer: "Jo, han kan farbror tro jeg kjenner. Det er Han som leder min gang og det er Han som har ført meg inn i denne fine bilen til farbror". Hugo kjente seg mer og mer ille til mote. Han burde vel ikke ha tatt henne med i bilen. Hvor skulle han sette henne av? Hun kunne jo ikke bli med ham helt fram til hans somervilla. Jan, han måtte finne på noe som han kunne snakke med henne om. Men hva skulle han si? Han måtte få vite mer fra hennes egen munn.

"Hvis det nå hadde vært vei helt inn til Himmelen, til herligheten, der Gud Fader bor, da skulle vi har kjørt der inn og hilst på de som har kommet inn i herligheten. Tror du ikke det ville blit en fantastisk biltur?" Da er det han merker at hun legger sin vesle barnehånd på hans sterke hånd, og sier med dypt alvor, idet hun retter blikket mot Hugo: "Å gode Gud. Farbror har ikke olje som rekker så langt som til Himmelen". Han stanser bilen med et rykk og ser ned på den vesle piken. "Hva var det du sa. Vil du gjenta det igjen?" Hun ser ham inn i øynene og da lyser det noe forunderlig ut av disse i det hun sier: "Farbror har ikke olje som rekker til Himmelen".

Han gjemmer ansiktet i hendene. Det var sannheten. Det var den nakne sannheten. Han hadde rikdom og ære, makt og berømmelse, men han hadde ikke olje som rakk inn gjennom perleporten. Det hadde ikke pastoren sagt til ham noen gang. Nei, det var aldri tale om noe som hadde med den Hellige Ånds olje å gjøre. Det var mer spørsmål om det var mulig å få en sjekk til ett eller annet formål.

Men nå sitter han avkledd og naken. Nå ser han at han er ribbet for alt. Han har ikke det viktigste, Guds Hellige Ånd. Han ble sittende med hendene for øynene i stille bønn. Nå visste han det hele. Nå sto det klart for ham. Han manglet det vesentlige.

Da han skulle se seg om var piken forsvunnet. Det var ikke noen ved siden av ham. Han sprang ut av bilen og ropte på henne og undersøkte, men det var ingen å se. Han gikk inn i bilden, nsudde og kjørte hjem. Da hans hustru fikk se ham, var hun med et klar over at det hadde hendt ham noe. "Hva er i veien med deg Hugo?" Han slår armene omkring henne og sier "Jeg har ikke olje som rekker til himmelen. Jeg er en hemmelig frafallen!" Jeg trodde jeg skulle betale for kristendommen med sjekker og store gaver, men det er Golgata som er det eneste soningssted. Bare der finnes forløsning og full syndenes forlatelse".

Det ble en underlig tid i forsamlingen. Da denne mektige mann sto fram på første møte og erklærte at han ikke hadde olje til Himmelen. Da begynte en ny tid i menigheten. pastoren kom i syndenød og eldstebrødrene erkjente og bekjente sine synder og fikk ta imot syndenes forlatelse i Jesu navn og i Hans blod. De hadde hatt flere større vekkelseskampanjer. Det var ikke mangel på musikk og underholdning, men deth jalp ingenting. Nå hadde Herren åpenbart seg gjennom en engel. Ikke en med vinger og hvit kjortel, men som som så ut som en vanlig liten pike. Slik kommer Gud til sin menighet. Han kommer ikke alltid gjennom store predikanter som boltrer seg i veltalenhet og fraser. Han kommer noen ganger som den skate stille susen med liv og overflod.

Skulle ikke dette mange oss som leser det til å undersøke vårt kristenliv. Har vi olje nok som rekker til himmelen? Vi har kanskje midler og et ansett navn. Et vakkert hjem og god inntekt. Men kjære leser, hvorledes er det med olje til Himmelen? Det skal vel ikke lyde en dag fra den kristne forsamling her nede: "Våre lamper slukner!" (se Matt. 25:1-13). Oljen har tatt slutt!

La denne fortellingen få lede oss til å søke nærmere inn til Herren, og overgi oss helt til Ham med alt som i oss er, Tiden heretter er kort. Det heter "idag", i denne stund. Det lyder også et alvorsord: "I denne natt kreves din sjel av deg. Hvem skal da ha alt det du har samlet? (Lukas 12:16-21).

Vet du om du lever i morgen? Hvis ikke - så løp inn i Jesu armer. Han stor og venter på deg. Få din sak i orden. Bekjenn din synd, og ta imot renselse i Jesu blod. Og hør Hans røst, når Han med et smil sier Velkommen hjem! Jeg har ventet så lenge på deg. Se jeg elsker deg med en evig kjærlighet. jeg vil aldri slippe deg og jeg vil aldri forlate deg. Mitt barn, velkommen hjem.

Se så stor er Guds kjærlighet for deg

 

Klikk HER

 

Bilderesultat for picture gods fathers love

 

Gutten som så himmelen - produsert også på film

Kjøp filmen om Burpos opplevelse her:

https://www.platekompaniet.no/dvd/heaven-is-for-real1/

den kan varmt anbefalles!

Gutten som så himmelen og jenta som tegnet Jesus

Boken "himmelen er på ordenteli`" omhandler Todd Burpo som 4 år gammel kommer til himmelen og beskriver ting som han naturlig ikke kunne ha visst (bla. han møter sin søster, som døde i sin mammas liv, og foreldrene har aldri fortalt han om det). Nå finnes boken også på film. Så har vi tegningene til Akiane Kramarik, som vokste opp med ateistiske foreldre. Også 4 år gammel, så får hun visjoner av himmelen og av Jesus. Så hun begynner å tegne Han. Todd Burpo avviser alle Jesus tegninger og sier de ikke ligner Ham, helt til han ser tegningene til Akiana Kramarik og sier "sånn ser Jesus ut".

14 Jan. 2017 - Nylige oppdagede dokumenter, viser øyevitner til at Jesus gjør ett mirakel

Artikkelen er hentet fra her.

Roma | En italiensk ekspert studerte et dokument fra første århundre skrevet av den romerske historikeren  Marcus Velleius Paterculus. Dokumentet ble nylig oppdaget i arkivene i Vatikanet, fant det som antas å være den første øyenvitneskildring som er registrert av et mirakel av Jesus Kristus. Forfatteren beskriver en scene som han angivelig er vitne til, der en profet og lærer som han kaller Iēsous de Nazarenus , gjenopplivet en dødfødt gutt og ga ham tilbake til hans mor.

Historiker og arkivar Ignazio Perrucci, ble ansatt av Vatikanets myndigheter i 2012,  for å sortere, analysere og klassifisere noen av de 6000 gamle dokumenter som var blitt avdekket i de gigantiske arkivene i  hvelvet. Han ble veldig spent da han la merke til at forfatteren av teksten var den berømte romerske historikeren Velleius, men han ble helt lamslått da han innså naturen av innholdet.

Professor Ignazio Perrucci funnet teksten i arkivene i Vatikanet, mens du søker blant et knippe forhåndsbetaling brev og andre trivielle dokumenter som stammer fra romertiden.

Professor Perrucci fant teksten i arkivene i Vatikanet, mens han søkte blant et knippe personlige brev og andre trivielle dokumenter som stammer fra romertiden.

Teksten som i helhet er en fortelling om forfatterens hjemreisen fra Partia til Roma som skjedde i 31 e.Kr., er innspilt i en svært retorisk stil i fire ark i ett pergament. Han beskriver mange forskjellige episoder som finner sted under sin reise, som en voldsom sandstorm i Mesopotamia og besøk i et tempel i Melitta (dagens Mdina, Malta).

Den delen av teksten som virkelig fanget M. Perrucci`s oppmerksomhet er en episode som finner sted i byen Sebaste (nær dagens Nablus, på Vestbredden). Forfatteren beskriver først ankomst av en stor leder til byen med en gruppe disipler og etterfølgere, som forårsaker at mange av de lavere klasseene, folkene fra nabobyene samler seg rundt dem. Ifølge Velleius, den store mannen het  Iēsous de Nazarenus, en gresk-latinske oversettelse av Jesu hebraiske navn, Yeshua haNotzri.

Da Jesus kom inn i byen, ville Han besøke huset til en kvinne ved navn Eliseba, som nettopp hadde født et dødfødt barn. Jesus plukket opp det døde barnet og ytret en bønn i arameisk til himmelen, som dessverre forfatteren beskriver som "immensus", som betyr uforståelig. Til publikums overraskelse og forundring, babyen kom tilbake til livet nesten umiddelbart, gråt og sprelte som en sunn nyfødt.

 

Marcus
 Velleius Paterculus være en romersk offiser i Campania opprinnelse, han synes å oppfatte Jesus Kristus som en stor lege og mystisk, uten å knytte ham på noen måte den jødiske begrepet Messias.

Marcus Velleius Paterculus, var en romersk offiser opprinnelig fra Campania, synes å oppfatte Jesus Kristus som en stor lege og mirakel mann, uten å knytte ham på noen måte til det jødiske begrepet Messias.

Mange tester og analyser har blitt realisert i løpet av de siste ukene for å avgjøre ektheten av manuskriptet. Sammensetningen av pergament og blekk, litterær stil og håndskrift har alt blitt nøye gransket og ble ansett for å være helt legitimt. Dato av Analysen viser også at saueskinn pergamentet der teksten er skrevet,  faktisk stammer fra det 1. århundre av denne epoken, mer presist fra mellom 20-45 AD.

Denne nye teksten fra en forfatter kjent for sin pålitelighet, bringer et helt nytt perspektiv til livet av den historiske karakteren Jesus fra Nasaret. Det vil bekrefte fakta i evangeliene at han var kjent for å utføre mirakler, og at hans rene nærvær i en by var nok til å tiltrekke folkemengder.

En komplett og offisiell oversettelse av dokumentet skal gjøres tilgjengelig på Internett på mange forskjellige språk i løpet av de neste ukene, men virkningen av funnet er allerede truffet det vitenskapelige samfunnet. Mange forskere har allerede hilste funnet som en av de største gjennombruddene noensinne realisert i studiet av den historiske Jesu liv, mens andre har uttrykt tvil om konklusjonene fra professor Perrucci og etterspørsel etter flere tester som skal utføres av andre vitenskapelige institusjoner før de tegner noen konklusjoner.

Frelsen - Hentet fra "Mørkets Rike møter motstand" fra Frank Perettis bok

Dette er hentet ut fra Romanen "Mørkets Rike Vender Tilbake" av Frank E. Peretti. Dette er hentet fra side 318 til 324. Selv om det er en roman, så beskriver den meget godt (og jeg mener realistisk) hva som skjer i det usynlige, når ett menneske tar imot Kristus.

_______________________________________________________

Kjære Tom!

Jeg kom med bussen omkring klokken sju i morges, og jeg får meg nok et rom tidsnok. I øyeblikket er jeg fornøyd med å sitte her i Lakeland-parken, like ved sentrum av byen. Solen er varm, benken er tørr, og den fredelige dammen er full av ender.

Jeg vil ikke akkurat kalle byen Henderson et innbydende sted, men den har sine viktige fordeler. Det er en storby, og dermed er det lett å gjemme seg bort her. Dessuten har den et enormt bibliotek, og det er et utmerket sted når man trenger noen spesielle opplysninger. Jeg skal dit i dag eller i morgen, eller så snart jeg er ferdig med en mer presserende sak som jeg må gjøre noe med.

En mer presserende sak. Sally var litt overrasket over den litt formelle, forretningsmessige tonen. Det var som om hun skulle skrive et forretningsbrev og inngå en avtale. I virkeligheten skulle hun til å inngå en forbindelse som muligens kunne forandre hele retningen for livet hennes, fullstendig restrukturere hennes perspektiv på verden og rette søkelyset mot hvert eneste moralsk spørsmål, hver handling, hver avgjørelse og hver holdning i hele hennes fortid. De dypeste arrene og følelsene, de mest personlige og beskyttede områdene i hennes liv, ville bli blottlagt Dette forholdet ville bety konfrontasjon og kanskje også utslettelse.

Det var i hvert fall det hun ventet av dette, og av den grunn hadde hun vært våken og grunnet på denne avgjørelsen hele natten. Hun veiet for og imot tenkte på hva det ville koste, prøvde og fokastet forskjellige alternativer. Det ble klart for henne at hun måtte betale en enorm pris i form av ego og egenvilje, og at hele arrangementet ville få en enorm betydning for hele hennes framtid. Men hver eneste innvending ble imøtegått og hver protest fikk en rettferdig behandling. Og mellom hver voldsomme og opphetede debatt Sally førte med seg selv i bunnen av sitt eget sinn, sov hun på det.

Da dagslyset endelig strømmet inn gjennom bussvinduene, hadde hun bestemt seg for at når alt var tatt i betraktning, så ville en slik viktig overgivelse være det mest logiske, praktiske og ønskelige for henne. Og fordelene ville langt oppveie for ulempene.

Det var stille i parken. Det var nesten ingen mennesker, bortsett fra en dame som var ute og luftet puddelen sin, og noen unge menn som jogget til jobben. Hun flyttet seg til en annen benk, litt nærmere dammen og ut i den deilige morgensolen. Så satte hun seg og plasserte reisevesken ved siden av seg.

Deretter betraktet hun seg selv en lang stund. Hun var kledd i dongeribukser og en blå jakke, hadde en strikkelue på hodet og en reiseveske ved siden av seg. Hun så ut som en hjemløs landstryker.

Og det var hun.

Hun så ensom og alene ut. Og det var hun.

Hun virket også liten og ubetydelig i en meget stor verden, og det tynget henne mer enn noe annet. Hvordan måtte hun da ta seg ut for en Gud som var så stor at Han hadde skapt hele denne kloden som hun satt på? Som en mikrobe i et mikroskop? Hvordan kunne Han i det hele tatt finne henne?

Det eneste hun kunne gjøre, var å gi lyd fra seg, rope ut til Ham, lage litt bråk, sende opp noen verbale nødraketter. Kanskje hun kunne vekke oppmerksomheten Hans?

Hun la skriveboken i fanget og bladde til hun fant de notatene hun hadde gjort klare. Sånn...hvor skulle hun begynne?

Hun snakket så lavt al hun bare så vidt formet ordene med munnen. Hun følte seg selvopptatt, og hun var villig til å innrømme det "Æh...hallo." Kanskje Han hadde hørt henne, kanskje ikke. Hun sa det igjen. "Hallo." Det var sikkert nok. "Jeg går ut fra at du vet hvem jeg er, men jeg vil presentere meg likevel. Jeg tror det er det eneste rette. Jeg heter Sally Beth Roe, og jeg tror at man omtaler deg som...Gud. Eller kanskje Jesus. Jeg har hørt det også. Du er...Herre. Jeg forstår at du har flere forskjellige titler, så jeg håper du vil bære over med at jeg er litt usikker. Det er nokså lenge siden jeg har forsøkt å be.

Æh...forresten, jeg vil gjerne treffe deg i dag, og diskutere livet mitt og hvilken rolle du muligens ønsker å spille i det På forhånd takk for din tid og oppmerksomhet."

Hun stirret ned på notatene sine. Nå var hun kommet så langt. Hun gikk ut fra at hun hadde fått Guds oppmerksomhet så hun gikk videre til neste sak. "Bare for å se raskt på det som førte til dette møtet så går jeg ut fra at du husker sist vi snakket sammen. Det må ha vært for rundt tretti år siden i...æh...Sion baptistmenighet i Yreka, California. Jeg vil du skal vite at jeg satte pris på den tiden vi hadde sammen den gangen. Jeg vet jeg ikke har sagt noe om det på en god stund, og jeg ber om unnskyldning for det. Det var en herlig tid, og nå er dette mine beste minner. Jeg er så glad for dem.

Så jeg går ut fra at du lurer på hva som skjedde, og hvorfor jeg avbrøt vårt forhold. Jeg husker ikke nøyaktig hva som skjedde. Jeg vet at retten bestemte at jeg skulle tilbake til min mor, og hun ville ikke ta meg med på søndagsskolen, slik tante Barbara gjorde. Deretter havnet jeg i et fosterhjem, og så... Vel, uansett hva som var årsaken, så fortsatte ikke disse stundene vi hadde sammen, og det er alt.. Det har vel rent mye vann i elven siden den gangen..."

Sally tok en pause. Skjedde det en slags oppvåkning inne i henne? Gud kunne høre henne. Hun kjente det Hun bare visste det av en eller annen grunn. Det var underlig. Det var noe nytt.

"VeL..” Plutselig kom hun ut av det "Jeg tror jeg kan merke at du hører på meg, så jeg vil takke for det" Så kom hun på hva hun skulle si igjen. "Å, forresten, jeg tror nok jeg var en sint, ung kvinne, og kanskje jeg gav deg skylden for alle mine sorger. Men...i alle fall så bestemte jeg meg for at jeg kunne passe på meg selv, og det er hovedsaklig slik det gikk med mesteparten av mitt liv. Jeg er sikker på at du kjenner hele historien: Jeg prøvde ateisme, og så humanisme med en god porsjon evolusjonslære, og det gjorde meg tom, og fikk livet til å virke meningsløst Deretter prøvde jeg kosmisk humanisme og mystisisme. Og det var årsaken til mange år med meningsløs villfarelse og plager, og for å være helt ærlig, det rotet jeg befinner meg i akkurat nå, og dessuten det faktum at jeg er dømt for barnemord. Du kjenner til alt dette."

Ok. Sally, hvordan skal du fortsette nå? Du kan like godt komme til poenget.

"Men uansett, så prøver jeg vel å si at Bernice i Ashton hadde rett, i hvert fall med hensyn til Sally Roe. Jeg har et problem med min moral. Jeg har lest litt i Bibelen. Æh...det er en god bok...det er et fint verk - og jeg har oppdaget at du er en moralens, etikkens og absoluttenes Gud. Jeg går ut fra at det er betydningen av ’hellig.’ Og jeg er faktisk glad for det, for da kan vi vite hvor våre grenser går. Vi kan vite hvor vi slår...

Jeg vet jeg går som katten rundt den varme grøten."

Sally stanset for å tenke seg om. Hvordan skulle hun få sagt det? Hva var det egentlig hun ville ha av Gud?

"Jeg tror..." Å, nei. Følelser. Kanskje det er grunnen til at jeg ikke kan komme til saken. "Jeg tror nok at jeg må spørre deg om din kjærlighet. Jeg vet at den er der. Fru Gunderson snakket alltid om den, og det gjorde også tante Barbara. Og nå har jeg fått et glimt av den igjen under samtalen med Bernice og denne pastoren, rørleggeren Hank. Jeg trenger å vite at du..."

Hun stanset. Hun fikk tårer i øynene. Hun tørket dem bort og trakk pusten dypt flere ganger. Dette var ment å skulle være forretningsmessig, ikke en følelsesladet, subjektiv opplevelse som hun senere kunne komme til å tvile på.

"Unnskyld meg. Dette er vanskelig. Det er mange år siden, og det er mange følelser ute og går." Hun trakk pusten dypt igjen. "Jeg forsøkte altså å si at...jeg ville satt veldig stor pris på om du ville ta imot meg og akseptere meg." Hun stanset for å lette på klumpen i halsen. "Fordi...jeg har hørt at du elsker meg, og at du har ordnet med alt det gale jeg har gjort, mine moralske overtredelser, slik at de er blitt oppgjort og tilgitt. Jeg har forstått det slik at Jesus tok straffen for meg, for å tilfredsstille din hellige rettferdighet. Æh...jeg er takknemlig for det. Tusen takk for den kjærligheten.

Men jeg...jeg vil så gjerne inn i et slikt forhold til deg. På en eller annen måte. Jeg har gjort galt mot deg, jeg har overhørt deg, og jeg har forsøkt å være god i meg selv, enda så rart det må høres ut for deg. Jeg har tjent fremmede ånder, jeg har drept mitt eget barn, og jeg har arbeidet hardt for å lede mange andre på villspor..."

Nå kom tårene igjen. Ja, ja. Når man tenkte på hva saken gjaldt, kunne det ikke skade med noen få tårer.

"Men hvis du vil ha meg...hvis du bare vil akseptere meg, så vil jeg mer enn gjerne overgi til deg alt hva jeg er, og alt hva jeg har, hva det nå måtte være verdt" Noen ord fra tretti år tilbake dukket opp i sinnet hennes, og de gav fullkomment uttrykk for det hun følte. "Jesus...”

Hun klarte ikke å kontrollere følelsene denne gangen. Hun ble rød i ansiktet, øynene ble fulle av tårer, og hun var redd for å fortsette.

Men hun fortsatte, selv om stemmen brast, tårene begynte å renne nedover kinnene, og hun begynte å skjelve over hele kroppen.

"Jesus...jeg vil at du skal komme inn i mitt hjerte. Jeg vil at du skal tilgi meg. Vær så snill å tilgi meg."

Hun gråt ukontrollert. Hun måtte komme seg vekk derfra. Hun kunne ikke la noen se henne slik.

Hun tok reisevesken og fortet seg vekk fra dammen. Så tok hun av fra gangstien og forsvant inn mellom trærne. I skyggen av de friske, nye bladene fant hun en liten lysning. Her sank hun på kne på den kjølige, tørre bakken. I den friheten som dette bortgjemte stedet gav henne, ble steinhjertet hennes til et kjødhjerte, de dypeste ropene fra hjertet ble til en kilde, og hun og Herren Gud begynte å snakke om ting, mens minuttene tikket ubemerket av sted, og hele omverdenen ble ubetydelig for henne.

Over henne var det som en ny sol hadde stått opp. Mørket ble splittet, og rene, hvite lysstråler brøt gjennom tretoppene og badet Sally Beth Roe med et himmelsk lys. Det skinte inn i hennes hjerte, inn i det innerste av hennes ånd, og hele hennes skikkelse ble utydelig i den blendende hellighetens ild. Langsomt, uten å kjenne noe spesielt, uten en lyd, lente hun seg framover med ansiktet mot bakken. Hennes ånd ble fylt av Guds nærvær.

Over alt rundt henne, nesten som eikene i et vidunderlig hjul, som strålene fra solen, lå englenes sverd flate på bakken med spissen vendt mot henne og skjeftet utover. De ble holdt i de sterke nevene til hundrevis av edle krigere som knelte i fullkomne, parallelle sirkler av herlighet, lys og tilbedelse. De lå med hodene mot bakken og vingene oppstrakt mot himmelen i en lysende, levende blomsterhage av flammer. De var stille, og hjertene deres var fylt av hellig ærefrykt.

Som utallige ganger før, på utallige steder, og i en vidunderlig, uutgrunnelig herlighet, stod Guds Lam iblant dem, Guds Ord, og enda mer: Det endelige Ordet slutten på all diskusjon og alle utfordringer, Skaperen og Sannheten som holder hele skapningen sammen - den mest vidunderlige av alle, og den mest uutgrunnelige, Frelseren, en tittel som englene alltid ville undre seg over, men som bare menneskeheten kunne kjenne og forstå.

Han var kommet for å bli denne kvinnens Frelser. Han kjente henne ved navn. Han sa navnet hennes, og Han rørte ved henne.

Og så var hennes synder borte.

Den første raden med engler begynte å røre på seg, og så den neste, og til slutt nesten som en bølge som veltet utover, fikk de luft under de silkeaktige vingene, og rad etter rad med krigere løftet seg i et brus og kom opp i stående stilling. Krigerne løftet sverdene sine mot himmelen. Det var som en skog av glødende sverd. Og så begynte de å rope i ustyrlig glede. Stemmene deres tordnet og rystet hele den åndelige verden.

Guilo var mer strålende enn noen gang, og nå tek han sin plass over dem alle. Han svingte med sverdet sitt i glødende halvsirkler, mens han ropte "Verdig er Lammet!"

"Verdig er Lammet!" tordnet krigerne.

"Verdig er Lammet!" ropte Guilo enda høyere.

"Verdig er Lammet!" svarte alle de andre.

"For Han er slaktet!"

"For Han er slaktet!"

Guilo pekte med sverdet på Sally Beth Roe. Hun lå utstrakt med ansiktet mot bakken. Hun nøt fremdeles fellesskapet med sin nye Frelser. "Og med sitt blod har han kjøpt til Gud denne kvinne, Sally Beth Roe!"

De viftet med sverdene, og lyset fra dem trengte igjennom mørket, slik lyset trenger seg igjennom natten. "Han har kjøpt Sally Beth Roe!” "Verdig er Lammet som er slaktet," begynte Guilo, og så sang de alle sammen med en røst som rystet hele jorden: "Til å motta makten og rikdommen og visdommen og styrken og æren og herligheten og prisen!"

Så lød det enda et brøl, både av stemmer og av vinger, og enda et lynglimt fra hundrevis av sverd. Vingene løftet seg, og himmelen ble fylt av krigere som fløy, ropte, jublet og tilbad, mens lyset fra dem badet jorden i flere kilometers omkrets.

Flere kilometer unna måtte noen av demonene til Ødeleggeren holde seg for øynene på grunn av det blendende lyset.

"Å, nei!" sa en av dem. "Enda en sjel er blitt forløst!"

"Enda en av fangene våre er blitt satt fri! ” klaget en annen.

En rask, skarpøyd spion kom tilbake etter å ha tatt en nærmere titt. "Hvem var det denne gangen?" spurte de.

"Denne nyheten kommer dere ikke til å like!" svarte ånden.

Tal og Guilo omfavnet hverandre, hoppet opp og ned, snurret rundt og lo. "Frelst! Sally Beth Roe er frelst! Vår Gud fikk henne til slutt!"

De ble værende sammen med krigerne sine for å gjøre muren rundt henne sterk og skinnende. De ville forvisse seg om at hennes lille konferanse med Herren skulle fortsette uforstyrret.

Tiden gikk, selvfølgelig, men det lot ikke til at noen la merke til det eller brydde seg om det.

Senere - hun visste ikke hvor mye senere - la Sally håndflatene mot bakken og reiste seg langsomt opp i sittende stilling. Hun børstet noe tørt løv og litt jord av klærne sine, og så brukte hun lommetørkleet til å tørke ansiktet. Hun hadde vært igjennom en mystisk, men fullkomment vidunderlig opplevelse, og virkningen av den var der fremdeles. En forandring, en dyp personlig og moralsk gjenopprettelse hadde funnet sted, ikke bare i hennes subjektive opplevelsesverden, men i sannhet. Dette var noe nytt, noe virkelig uvanlig.

"Dette må altså være det de mener med å ’bli frelst,’" sa hun høyt.

Alt var annerledes. Den Sally Roe som først hadde gjemt seg inne mellom disse træme, var ikke den samme Sally Roe som nå satt i løvet, som en skjelvende, lamslått, tåredryppende, men lykkelig bylt.

Før hadde hun følt seg fortapt og uten mål og mening. Nå følte hun seg sikker, trygg i Guds hender.

Før hadde livet hennes vært meningsløst. Nå hadde det en mening, og det var enda mer mening og hensikt som hun enda ikke hadde oppdaget.

Før hadde hun vært nedtrykt og tynget av skyld. Nå var hun renset. Hun var fri. Hun var tilgitt.

Før var hun så alene. Nå hadde hun en Venn som var nærmere enn alle andre.

Og de gamle vennene hennes, plageåndene...

Utenfor denne muren, kastet bort som på en søppeldynge, lå Fortvilelse, Død, Galskap, Selvmord og Frykt og surmulet i buskene. De var ikke i stand til å vende tilbake. De så på hverandre, klar til å skrike opp om en av dem ville våge å si det første ordet.

De var utslått. Satt ut av spill. Ferdig. Slik var det. Hun var ikke før blitt et Guds barn, før hun begynteå bruke sine rettigheter. Hun sa ikke så mye, hun kom ikke med noen utbroderinger. Hun befalte dem bare å forsvinne ut av livet hennes.

"Hun lærer fort,” sa Fortvilelse.

De andre åndene spyttet på ham fordi han sa det.

"Det er helt vidunderlig," sa hun til seg selv og klukklo i forundring og begeistring. "Helt fantastisk!"


Side 334 i boken, beskriver Sally Beth Roe sin frelsesopplevelse for Tom:

Tom, jeg er fri. Jeg kunne se korset så tydelig, akkurat slik som det måtte ha sett ut på denne nakne, øde høyden for to tusen år siden. Og jeg lå på ansiktet foran det. Jeg var så tynget av alt det gale jeg hadde gjort, alt jeg var stolt av, alle mine valg og mitt EGO at jeg ikke klarte å reise meg en centimeter. Jeg kunne bare bli liggende og innrømme og bekjenne alt, og strekke meg ut mot dette grovt tilhugne treverket, som en druknende mann strekker seg etter en livline, og gripe tak for mitt eget liv.

Og hvordan skal jeg kunne beskrive det? Jeg ber om unnskyldning, men ordene er ikke dekkende for opplevelsen: Jeg hadde ingenting å tilby Ham, ingen ting som kunne tilsi at Han i det hele tatt skulle tilgi meg, ingenting av verdi som jeg kunne bytte bort eller kjøpslå med. Det eneste jeg hadde, var det jeg var.

Men Han tok imot meg. Først ble jeg overrasket, men så ble jeg lettet. Og etter hvert som det gikk opp for meg hva som hadde skjedd, ble jeg ekstatisk! Mitt offer - ikke noe annet enn meg selv, Sally Beth Roe, ynkelig, mislykket og fortapt - ble akseptert. Det var meg Han først av alt ville ha, og Han tok imot meg. Han løftet byrden av mitt hjerte, og jeg kunne kjenne at den forsvant. Jeg kunne kjenne hvordan alt ble dratt ut av meg og fòr bort til korset. Jeg følte meg så lett at jeg trodde jeg skulle blåse bort med det minste lille vindkast.

Så klarte jeg å løfte hodet. Da fikk jeg se det som beseglet vår avtale: en liten blodstrime som rant nedover treverket og havnet i en dam på bakken. Betalingen. Det var et grusomt syn, en urovekkende tanke, men, for å være helt ærlig, nokså passende når man tenker på hva Jesus, Guds Sønn, nettopp hadde kjøpt.

Jeg er fri. Jeg er løskjøpt. Jeg har aldri kjent noe slikt før. Jeg føler meg som en slave som er blitt satt fri, etter å ha blitt født som slave Og aldri visst hva frihet er. Jeg ønsker

å bli bedre kjent med denne Jesus som har løskjøpt meg. Vi har bare så vidt truffet hverandre.

Er Jesus den eneste veien til himmelen?

http://www.gotquestions.org/Norsk/Jesus-eneste-veien.html

Spørsmål: "Er Jesus den eneste veien til himmelen?"

Svar:
”Jeg er i bunn og grunn et godt menneske, så jeg kommer til himmelen.” ”OK, jeg har gjort noen som er galt, men de fleste gjerningene er gode, så jeg kommer til himmelen.” ”Gud vil ikke sende meg til helvetet bare fordi jeg ikke lever etter Bibelen. Tiden har endret seg!” ”Bare virkelig onde mennesker, slike som barnemishandlere og mordere kommer til helvete.”

Disse er alle rasjonelle tanker som finnes hos de fleste mennesker, men sannheten er, at de er alle løgner. Satan, styreren over verden, planter disse tankene i hodene våre. Han og alle andre som følger hans veier, er en Guds fiende (1. Petersbrev 5:8). Satan lar seg alltid fremstå som god (2. Korinterbrev 11:14), men han har kontroll over alle tankene som ikke hører Gud til. ”For den verdens gud har forblindet de vantros sinn, så de ikke ser lyset fra evangeliet om Kristi herlighet, han som er Guds bilde” (2.Korinterbrev 4:4).

Det er en løgn å tro at Gud ikke bryr seg om små synder og at helvete er reservert for ”onde mennesker”. All synd skiller oss fra Gud, til og med de ”små hvite løgnene”. Alle har syndet og ingen er gode nok til å komme inn i himmelen på egen hånd (Romerbrevet 3:23). Å komme til himmelen er ikke basert på om det gode vi gjør overgår det onde; vi er alle ille ute dersom dette var tilfelle. ”Men det er av nåde, da er det ikke lenger av gjerninger. Ellers blir nåden ikke lenger gratis” (Romerbrevet 11: 6). Vi kan ikke gjøre noe for å fortjene å komme til himmelen (Titus 3:5).

Les hele innlegget her